Kvinnen ved jordas kant: Lettfattelig, historisk roman som mangler litt saft og kraft

Bokas tittel og forfatter
«Frøyas døtre: Kvinnen ved jordas kant» av Gunhild Haugnes

Bokas særtrekk og handling
«Kvinnen ved jordas kant» er en historisk roman med handling fra vikingtiden. Boka handler om Frøydis Eiriksdatter, datter av Eirik Raude og søster til Leiv Eiriksson. Hun var Eirik Raudes frilledatter, altså datter av en av hans elskerinner, og ble behandlet deretter. Hun vokste likevel opp til å bli ei sterk og stri dame, som bl.a. ledet to ekspedisjoner fra Grønland til Vinland, i sin bror Leivs fotspor.

Utvalgt sitat fra boka
«Endelig er alt klart. Hun åpner øynene.

Langt der framme skimter hun streken, streken som skiller det mørke havet og den noe lysere himmelen. Det er dit hun alltid har drømt om å reise, til jordas ytterkant – der hvor en verden slutter og en annen begynner. Verdensrommets dyp, Ginnungagap.

Et isflak seiler inn fra venstre og legger seg rolig til rett foran henne. Lokkende. Hun lar ullkappa falle ned på det glatte skjæret. Det samme skjer med stokken og selskinnsvantene.

De krokete fingrene griper om hver sin side av kjolen, som er blitt tung og våt etter timer med bølgeskvulp mot seg. Hun heiser opp kjolen. Så løfter hun den venstre foten.»

Min vurdering
Tanken bak denne boka, og serien den etterhvert skal bli en del av, er å hente frem interessante kvinneskikkelser fra norrøn historie (mulig også tidlig middelalder) og gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Det er en flott tanke og et godt prosjekt. Og jeg stiller meg helhjertet bak tanken om at Frøydis Eiriksdatter fortjener å få sin egen saga, på lik linje med sin mer kjente far og bror.

Gunhild Haugnes har hentet ut de fakta hun har funnet om Frøydis i de eksisterende sagaene om Eirik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson. Resten har hun fylt ut selv med sitt forfattersinn. Romanen er altså en kombinasjon av historiske fakta og fri diktning.

Jeg er litt uenig med meg selv om hva jeg synes om denne boka. Derfor er det også litt vanskelig for meg å skrive om den.

I utgangspunktet var jeg både tiltrukket og litt skeptisk til denne boka. Jeg er veldig glad i historiske romaner, og spesielt interessert i vikingtiden, så jeg ble raskt nysgjerrig på «Kvinnen ved jordas kant». Samtidig har boka en estetisk aura, et utseende, som fort kan minne om serieromaner (eller kiosklitteratur), noe som slettes ikke trenger å være negativt, men som for meg er litt på kollisjonskurs med renspikket historie og historiske fakta. Ja, jeg er klar over at mange serieromaner har handling fra forskjellige historiske epoker, men de har gjerne fiktive hovedpersoner og en fiktiv handling. Denne romanen skal være et historisk portrett av en faktisk person som har levd, og tiden hun levde i.

Jeg brukte litt tid på å finne tonen med boka, men da jeg først kom inn i språk og handling opplevde jeg god leseflyt. Det er ei lettfattelig bok, med levende personportretter. Forfatteren har et tydelig engasjement for det hun skriver, for dette (skal vi kalle det) kvinneprosjektet og for bokas hovedperson. Hun skrev Frøydis inn i hjertet mitt, og det på tross av at Frøydis ikke nødvendigvis er den letteste dama og like. Det er et godt tegn på at ei bok er godt skrevet, tenker jeg. At hovedpersonen oppleves som helstøpt, kompleks, med både virkelig lite sjarmerende sider, samt gode sider – og at hovedpersonens liv og reise faktisk berører leseren. Og dette har Haugnes absolutt klart.

Norrøn tid var på mange måter en annerledes tid enn den vi lever i. Verdensbildet var et annet, menneskesynet var et annet, religiøsiteten var en annen og man nærmet seg det guddommelige på en annen måte enn det de fleste gjør i dag.

Haugnes trekker frem norrøn tro og deler av den norrøne gudeverdenen i denne boka, og setter det opp mot den kristne troen. Bokas handling foregår akkurat i brytningstiden mellom norrøn tro og kristen tro, der kristne prester reiste rundt for å omvende hedningene. Leiv Eiriksson selv var en av dem som ganske tidlig lot seg omvende til hvitekrist, og som lovet å kristne Grønland – øya der han og familien holdt til. Hans far, Eirik Raude, var trofast mot de gamle gudene hele livet, og det samme skal Frøydis ha vært.

Vi vet at kristningen av både Norge og landene omkring ikke alltid gikk fredelig for seg. Vi vet at vikingene hadde en annen moral og andre æresbegreper enn det vi har. Likevel opplever jeg at handlingen i denne boka, og skildringen av ting vi vet har vært både dramatiske og blodige, er litt for milde. Litt for tilpasset vår tid og vår moral – dagens mentalitet. Det mangler litt saft og kraft, rett og slett. Det er dramatiske episoder her og der, absolutt, men det oppleves som om de er litt holdt tilbake likevel.

Jeg klarer ikke å la være og sammenligne denne boka bittelitt med den norrøne Valhall-trilogien til Johanne Hildebrandt. Bøker jeg forøvrig likte svært godt. Nå er ikke disse bøkene ment å være rene historiske bøker, selv om forfatteren har basert seg på funn og fakta om disse funnene. Det er en historie om de norrøne gudene, inspirert av teorien om at de kanskje en gang var vanlige mennesker som levde her på jorden, som oss. Uansett, så er det bøker med norrønt innhold og om sterke, komplekse norrøne kvinneskikkelser. Disse bøkene har en helt egen saftighet, både i språk og handling, en villskap og en litterær urkraft som jeg opplever som sannere og mer i tråd med det vi vet om vikingtiden og dens mennesker. «Kvinnen ved jordas kant» mangler noen hekto råskap og urkraft på en måte, og det er synd. For boka er veldig nær opptil å være skikkelig god.

Denne romanen har endel overnaturlige innslag, som jeg regner med er en del av forfatterens egen frie diktning. Det fantes helt klart en tro på magi i norrøn tid, man møtte gudene på en annen måte enn vi gjør i dag, æret det guddommelige på annet vis og hadde egne utøvere av forskjellige former for magi  – f.eks. de gåtefulle og mektige volvene. Volver er også med i denne romanen. Jeg har litt av den samme kritikken her som jeg hadde rundt den manglende saftigheten og kraften. Magien og de overnaturlige elementene oppleves som litt for moderne, nesten litt New Age-aktige. Det er en altfor mild type åndelighet i denne boka, synes jeg, som bryter veldig med tidsepoken som skildres.

Jeg kjenner likevel at jeg liker skildringen av åndeligheten i denne boka, og jeg liker generelt bøker med overnaturlige innslag. Her er vi altså ved et av de punktene jeg er uenig med meg selv på. Hvis jeg ser bortifra at dette er ei historisk bok med handling fra vikingtid, og heller bare konsentrerer meg om at det er et portrett av ei kvinne som levde et utfordrende og sterkt liv, og som hadde en spennende og personlig utviklende livsreise, så er dette ei bok jeg satte utrolig stor pris på å lese. Men nettopp fordi det er en historisk roman, et historisk portrett med norrøn ramme, så mister den litt av den gløden og kraften den kunne ha hatt – om den nettopp hadde hatt noe mer glød og kraft.

Men alt i alt ei fin bok, ei bok som når ut med et stykke historie, og et stykke kvinnehistorie, til langt flere enn den nok hadde nådd ut til om den hadde vært skrevet innenfor de sedvanlige historiebok-rammene. Jeg er tilhenger av Haugnes sitt prosjekt og jeg er glad for å ha blitt kjent med Frøydis Eiriksdatter.

Er spent på neste bok i denne serien, «Jenta fra den grønne øya», som visstnok kommer i juni 2017.

Fakta

Forfatter Gunhild Haugnes. Kilde: Juritzen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-922-0
Originaltittel: Kvinnen ved jordas kant
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 309

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Seid – Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid

Boka Seid er ikke en innføring i hvordan man seider, altså utfører magi. Seid handler om seidens rolle i det norrøne samfunn, om forholdet mellom kjønnene sett i lys av seid, generelle kjønnsroller og vikingenes religiøsitet.

Forfatteren, Dr. art i arkeologi og førsteamanuensis ved Institiutt for Arkeologi ved Universitet i Tromsø, Brit Solli, sentrerer boken omkring seid som et rent kvinnefenomen og Odins rolle som den største seidmann – noe som står som absolutt motsetninger om man ser nærmere på norrøn sed og skikk. Vanlige dødelige menn ble nemlig stemplet som umandige og frosset ut om de utførste seid. Det drøftes hvordan Odin kunne innehar rollen som gudekonge og gud for krig og krigere (det mest maskuline som finnes) og samtidig være den dyktigste seideren.

Solli mener å kunne finne store likhetstrekk mellom norrøn religiøs praksis og sjamanisme. I sjamanismen står sjelereiser og transformasjon sentralt – transformasjon som også går over i en viss kjønnstvetydighet. Dette handler ikke om fysisk tvetydighet, ala hermafrodittisme, men sosial og seksuell kjønnstvetydighet. Altså at man som mannlig sjaman ble godtatt, og ofte opphøyd, om man behersket kvinnelige sysler og «oppførte seg» kvinnelig. Det samme gjaldt for de mektige volvene, de norrøne kloke konene/prestinnene. De kunne handle som menn og likevel ikke anses som ukvinnelige. Det kan altså se ut som om Odins evner og reiser (f.eks. der han ofret sitt øye til Mime i brønnen for å oppnå all kunnskap) gjør ham «sjaman nok» til å kunne seide uten å miste sin manndighet.

Boka er svært interessant og legger frem nye spennende teser om norrønt liv, samliv og rituell praksis. Solli skriver tydelig utifra et feministisk og skeivt ståsted, noe mange sikkert vil oppleve som problematisk. Personlig synes jeg dette er med på å heve bokas verdi. Det er kanskje ikke slik at alle Sollis teser er helt vanntette, men de gir oss ihvertfall nye briller å se gamle problemstillinger på. Hun åpner opp et gammelt landskap, istedet for å sementere det. Forfatteren inspirerer leseren til selvstendig tenkning, istedet for å hamre inn «fasiten».

Solli skriver godt, engasjerende og forholdsvis lettfattelig. Tørt akademisk språk er så godt som luket vekk. Hun er opptatt av å presentere vikingene og norrøn historie på en slik måte at nazismens misbruk av norrøne symboler kan legges på hylla en gang for alle. Det er både beundringsverdig og sårt tiltrengt. Jeg er en av dem som har kviet meg for å sette meg inn i norrøn historie nettopp på grunn av det nazistiske tilsnittet det har fått. Jeg tror mange har det på samme måten. Det er derfor godt å lese Brit Sollis avsluttende ord i Seid: (…) målet med denne boken har vært å ta vikingtiden tilbake fra de høyreekstreme nasjonalistene og nynazistene. Gjennom å fremstille vikingtiden som en mangfoldig og kulturelt annerledes tid, håper jeg å ha bidratt til å gjøre vikingene uinteressante for folk som hater alle som er annerledes enn dem selv. Vikingene var nemlig også «fremmedkulturelle», og Odin var skeiv.

Forlag: Pax
ISBN: 82-530-2403-7

Paktens voktere

Tom Egelands «Paktens Voktere» er bok nummer to om arkeologen Bjørn Beltø. Så langt har Egeland skrevet fire bøker om Bjørn; «Sirkelens ende», «Paktens voktere», «Lucifers evangelium» og «Nostradamus’ testamente». Jeg har, så langt, lest de to midterste.

I «Paktens voktere» blir et gammelt og sjeldent manuskript funnet på Island. Et drap skjer i funnets kjølvann og Bjørn Beltø trekkes inn i en dramatisk og verdensomspennende jakt på gamle pergamenter, kodede beskjeder, runeinskripsjoner, hieroglyfer og glemte egyptiske skatter. Sakte avdekkes det faktum at vikingkongen Olav den Hellige en gang i sin ungdom var helt i Egypt, hvor han plyndret et gravkammer og stjal med seg en hellig mumie og et papyrusmanuskript som inneholder en godt voktet bibelsk hemmelighet.

Romanen er selvfølgelig fiksjon, men det oppleves utrolig realistisk når man sitter og leser den. Egeland kan absolutt kunsten å gjøre fantasi til virkelighet. Han gir mesterlig liv til sin hovedperson, den underfundige albinoen og arkeologen Bjørn Beltø, som sliter med både nerver, dårlig selvtillit og klaustrofobi. I tillegg gjør han de villeste plot og egenproduserte historiske og religiøse teser så virkelighetsnære at man både ønsker og tror at de skal være virkelighet.

Jeg virkelig elsker de partiene i boka hvor Egeland skriver som Olav den Helliges fiktive væpner og venn, Bård. Skildringen av Olavs samtid, opplevelsene av å være i viking, datidens samfunn, konflikter og møtet med andre kulturer. Det er et eller annet rørende over hverdagsskildringene rundt en mannsperson man har hørt så mye om (Olav).

Egeland kan minne mye om forfattere som Dan Brown og Raymond Khoury. Grunnen til at jeg liker Egeland hakket bedre er nok at han skriver om steder og ting jeg har større tilknytning til. Som i denne romanen hvor han fletter sammen to av mine absolutte favorittepoker gjennom tidene: Norrøn og faraoisk tid. I tillegg legger han åstedet for mange av romanens sentrale spenningspunkter og funn til steder jeg kjenner godt til, eller også har tilbragt en del tid på. F.eks. Island og Flesberg i Norge. Egeland bringer på en måte mysteriet og verdenshistoriens sus til mitt «nærmiljø», noe som er med på å heve spenningen og gjenkjennelsen i det hans skriver. Jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å lese de to gjenværende bøkene om Bjørn Beltø, henholdsvis den første og den siste i rekken (så langt).

Egelands bøker er spenning og underholdning av høy klasse.

Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-317-0328-0