Nesten for alvorlig

Må man som kunstner søke mot total selvutslettelse for ikke å skygge for kunsten sin? Må man selv bli ingenting for at kunsten skal kunne bli alt? Dette er noen av spørsmålene boka stiller. Ja, det er nesten for alvorlig.

Unge Mari Stokke-Bakken (født 1986), fra Rennebu, debuterer med denne romanen. Hun har litteraturfaglig utdannelse fra Universitetet i Bergen (Bachelor i litteraturvitenskap) og Skrivekunstakademiet i Hordaland. Til daglig jobber hun ved Bergen offentlige bibliotek.

Romanens hovedperson er Helena S. Müller. Hun er halvt norsk, halvt østerriksk, bosatt i Salzburg og dirigent for orkesteret Salzburg Sinfonietta.

Der romanen begynner befinner hun seg langt oppe i de snøkledde fjellene, ved et islagt fjellvann, på vei mot sitt livslange mål: Dypet. Avgrunnen. Hun har rømt fra Salzburg, fra skremmende nærhet, til den lille alpebyen Lutterdorf, for å leve avsondret fra alt og i fullstendig tomhet.

Verden, menneskene i den, relasjoner, hverdagen er middelmådighet og noe hun holder på absolutt avstand. Helena er en tilsynelatende kald og selvdestruktiv kvinne som er villig til å gjøre alt for kunsten sin, for musikken. Også å utslette seg selv fullstendig.

Kunstneren bør aldri skygge for kunsten. Kunsten bør overleve kunstneren. For at kunst skal kunne bli alt, må kunstneren reduseres til ingenting. Helenas ypperste mål har alltid vært bunnen. Hun vil forsvinne, gå opp i tomheten, slik at bare den dyrebare tonen finnes igjen.

En natt drømmer Helena om en mann. Jørgen Larsen. En helt vanlig mann, som kommer henne i møte langt der ute i intet et sted, nynnende på en sang hun ikke får tak i. Tomheten er plutselig fylt av noe som vekker hennes nysgjerrighet, noe som øver en vannvittig tiltrekning på henne.

Men Jørgen Larsen finnes ikke. Han er bare et drømmefragment i henne. For å bli kjent med ham må hun dikte ham opp. Hun må selv skrive hans historie, hans sorg og hans glede. Mens Helena risser frem Larsens kontur, får leseren innblikk i Helena. Det er en reise inn i en kvinne formet av tap og redsel, men også inn i en altoppslukende manisk kjærlighet til den klassiske musikken.

Romanen er delt i tre deler. Hver del har et musikalsk begrep som tittel, to av dem henspeiler på musikkstykker av Sergei Rachmaninov: ”Moderato”, ”Adagio sostenuto” og ”Allegro scherzando”.

Teksten er på mange måter bygget opp som et klassisk komponert verk. Det er musikk, flyt og dramatikk i språket, i historien. Lyse og mørke klanger pensles frem med ord, gjennom bilder skapt av ordene. Enkelte setninger, enkelte bilder, gjentas med jevne mellomrom, slik enkelte sammensetninger av toner gjentas i klassisk musikk (hos Ravel for eksempel, i hans ”Bolero”). Å lese ”Nesten for alvorlig” er som å lese et musikkstykke oversatt fra noter til ord.

Eller å lese en opera. For det er en operadramatisk bok. Ikke nødvendigvis på det ytre plan, men på det indre. På mange måter foregår nesten hele handlingen inne i Helena. I hennes psyke, hennes sinn og emosjoner. Gjennom minner. Tanker. Filosofi. Romanen er like psykologisk som den er musisk.

Dette er en bok som virkelig tok plass i meg. Jeg sitter igjen med en godvond følelse. Vond fordi det er vondt å lese om et menneske som aktivt forsøker å ødelegge seg selv. God fordi dette virkelig er en stor bok. Den er velkomponert, nydelig skrevet og inderlig medrivende. En høyst original, mørk og poetisk skriftlig sonate. Den vil henge igjen i meg som en dunkel, sårvarm tone. Lenge.

En praktfull debut det står respekt av.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-44786-8