3 kjappe: Verden ender tre ganger

image_preview

«Som om jeg var fantastisk» av Sofia Nordin:
Jeg er usikker på om denne boka er siste bok i en trilogi, eller om Sofia Nordin kommer med flere bøker fra dette postapokalyptiske universet. Det er flere løse tråder i slutten av romanen som hinter om at det kanskje kommer mer. Jeg håper det. Dette er utrolig gode bøker.

De fem ungdommene Hedvig, Ante, Nora, Ella og Malte har skapt seg et slags liv på en forlatt gård etter at alle de kjenner har mistet livet i en global pandemi. I denne tredje boka i serien overtaler Ella Nora til å forlate gården for å se om de kan finne andre overlevende. De legger ut på en postapokalyptisk roadtrip gjennom et øde og forlatt Sverige, en tur som ikke blir det fantastiske eventyret de hadde håpet på.

Ella er hovedpersonen og fortellerstemmen i denne boka. Hun er kanskje den minst sympatiske av alle karakterene så langt, noe som er med på å gjøre denne romanen mer dynamisk og interessant psykologisk sett. Nordin er glimrende når det gjelder de psykologiske portrettene, de to foregående bøkene bar også preg av en fantastisk og gripende psykologisk innsikt. Men det er noe eget med hennes skildring av Ella, Ellas følelser, adferd og holdninger. Ella er en usedvanlig selvsentrert, manipulerende og suggererende personlighet, men det ligger også en veldig sårhet over karakteren. Hun er kompleks og oppleves ekte. Man misliker henne, får medynk med henne og får etterhvert en forståelse for hvorfor hun er som hun er.

Det er på en måte ikke bare en postapokalypse i den ytre verden, men også inni Ella. Man forstår at ting har skjedd i henne, også før pandemien innfant. Noe har satt preg på henne og vi er like mye på en reise inn i hennes følelsesliv og adferdsårsaker som vi er på en reise gjennom et dystopisk Sverige.

Det er ei spennende og gripende bok dette her. Den beste i denne serien så langt, vil jeg si.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-150-5

image_large

«Meto 3: Verden» av Yves Grevet:
Jeg elsket «Huset» og «Øya», de to første bøkene i denne trilogien. De hadde en helt egen dynamikk og nerve, og fortalte en rystende historie om et lite samfunn i kjølvannet av en tydelig verdensomspennende hendelse av katastrofale dimensjoner. Spørsmålene var i utgangspunktet mange, og de ble flere mens man leste.

I denne tredje og siste boka blir spørsmålene besvart, verden blir på en måte gjenoppdaget gjennom Meto som endelig får reise fra øya og oppleve fastland og samfunnet der. Vi får vite Metos bakgrunn, hvem familien hans er og hvorfor han ble sendt til øya. Det er en overraskende og ganske vond oppdagelse. Hele øya og det som skjedde der blir satt inn i en større dystopisk og rystende kontekst. Det er spennende lesning, likevel opplever jeg at historien flater mer ut i denne siste boka. Misforstå meg rett, det er ei god bok. Men bok en og to var hakket bedre, synes jeg. De hadde en helt egen nerveprirrende energi som jeg ikke synes denne avsluttende romanen har.

Men det er hyggelig med en konstruktiv og optimistisk slutt. Det ser ut til å være en happy ending, og det fortjener både Meto og de andre guttene vi har fulgt i «Huset» og på «Øya».

Denne serien har vunnet flere priser i Frankrike. Og jeg forstår hvorfor. Bøkene er en viktig kommentar til hvordan skrekkregimer kan oppstå, og hvordan de påvirker mennesket. Hvor ødeleggende de er for oss som både enkeltinidvid og gruppe.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-153-6

9788202524494

«I morgen er alt mørkt: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue:
I den første boka i denne trilogien fulgte vi Brage og fikk høre hans historie. I den andre boka var det Marlen som hadde ordet. I denne tredje, og siste boka, er det flere forskjellige fortellerstemmer. Vi følger flere personers reise og historie parallelt.

Brage, Marlen, deres venner og familier har holdt til et godt stykke inn i villmarka, men måtte flykte etter de dramatisk hendelsene i slutten av forrige bok. Det går rykter om at noen har forskanset seg i sentrum av Oslo, at det er trygt der, at det finnes mat, klær og husrom for dem som trenger det. Flere fra gruppen velger å sette kursen mot hovedstaden igjen. Men er det egentlig en god idé?

Tvers igjennom Oslo er det bygget en mur. En mur som skal holde det og de som oppleves som en trussel ute, og noen få utvalgte trygge inne. Hele konstruksjonen og samfunnet den rammer inn er preget av frykt, hat og nød. Og der frykten råder tas det stadig mer umenneskelige valg for å sikre det antatte status quo, den antatte tryggheten. Kjærlighet, medmenneskelighet og empati velges vekk når paranoiaen rår. Den såkalt trygge sonen viser seg å være et større mareritt en verden utenfor. Høres det kjent ut, folkens?

Sigbjørn Mostue har skrevet en sterk, høyst aktuell og verdig avslutning på denne dystopiske trilogien. Ei bok som kan leses som en viktig kommentar til flere sider ved den politiske situasjonen i verden i dag, fra flyktningkrise til et visst aktuelt presidentvalg. Det er ei bok som setter støkk i en, som berører, sjokkerer og vekker tanker som bør vekkes. Mostue henter eksempler fra verden der ute og skriver dem inn i vår umiddelbare nærhet, slik at vi får føle på kroppen, gjennom teksten, hvordan livet er for mange der ute – for de som flykter fra noe og håper på hjelp fra oss, for de som utestenges og stigmatiseres.

Jeg anbefaler disse bøkene på det varmeste!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52449-4

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

«Menneskebarnet» av M. R. Carey

Menneskebarnet-forside-loBokas tittel og forfatter
«Menneskebarnet» av M. R. Carey.

Bokas særtrekk og handling
Melanie er 10 år. Hun husker ingenting om hvor hun kommer fra. Hun vet bare hva som er hennes verden nå: Cellen hun bor i, korridoren hun trilles igjennom, klasserommet hun og de andre barna undervises i, fantastiske Miss Justineau, skremmende doktor Caldwell og dusjen som får øynene til å svi.

Melanie og de andre barna lever under streng bevoktning.

«Jeg biter ikke,» tuller Melanie. Men ingen ler.

Utvalgt sitat fra boka
«Nå er hun ti år gammel, og hun har hud som en eventyrprinsesse – hud så hvit som snø. Så hun vet at når hun blir voksen kommer hun til å være vakker, og prinsene kommer til å snuble av iver etter å klatre opp i det høye tårnet hennes og redde henne.

Forutsatt at hun har et tårn, selvfølgelig.

Enn så lenge har hun cellen, korridoren, klasserommet og dusjen.»

Min vurdering (OBS! Spoiler)
En bok innenfor sjangeren zombieapokalypse som virkelig overrasker er det ikke ofte jeg kommer over. Men har har vi altså en.

Handlingen er delt i to. I begynnelsen stiller vi likt med hovedpersonen. Som henne vet vi ikke mye om den verden vi befinner oss i. Vi kjenner kun til den lille fliken som avsløres litt og litt gjennom barnet Melanie. Det er overraskende og skremmende glimt. Melanie og de andre barna i boka behandles på sjokkerende vis og vi får dyp medfølelse med dem.  Men etterhvert begynner noe å skurre, og vi aner at ting kanskje ikke er helt slik vi først trodde.

Etterhvert tar handlingen en slik vending at vi får oppleve stadig mer av den verden Melanie er en del av. Og vi forstår at romanen er en zombieapokalypse, at verden slik vi kjenner den har gått under, men at det likevel finnes et syltynt håp om en kur, om liv.

«Menneskebarnet» er både en dystopi, en thriller og en bok om evolusjon. Boka er i seg selv en slags evolusjon av selve zombiesjangeren, og tilbyr også interessante tanker om hvordan zombier oppstår, menneskets skjebne og selve menneskehetens fremtid, nettopp sett i et evolusjonsperspektiv. Det er uhyre spennende og veldig interessant å følge hovedpersonen og sette seg inn i forfatterens tanker om hennes natur og utvikling.

Samtidig som boka tar opp store temaer om opphav, liv og utvkling, så kretser den også om det nære og vakre i mellommennskelige relasjoner. Om omsorg, kjærlighet, beskyttelse og tilhørighet. På mange måter er det en historie om hva som utgjør relasjonen mor og barn, og hvor viktig godhet og vennlighet er, selv der alt virker bortkastet og håpløst. Romanen er en nydelig hyllest til det å se bakenfor, å ikke skue hunden på hårene (for å bruke et gammelt, slitt uttrykk) og å alltid velge det godes vei.

Jeg får også tanker om «problembarn» og hvor skadelig en slik betegnelse kan være, og hvor viktig det er for alle å bli sett, og å bli møtt med respekt og omtanke. Dette er ei bok med mange fasetter og mange lag. Den gir assosiasjoner til veldig mye det er viktig å reflektere litt over.

Dette er en av de beste bøkene innenfor zombiesjangeren jeg har lest, og jeg har etterhvert lest ganske mange. Zombieapokalypse er en av mine favorittsjangere, i tillegg til den mer klassiske dystopien.

Anbefales!

Fakta

800px-10.10.10MikeCareyByLuigiNovi1

Forfatter M. R. Carey (Mike Carey) fotografert av Luigi Novi. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Schibsted/Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8459-0
Oversetter: Kirsti Vogt
Originaltittel: The girl with all the gifts
Utgivelsesår: 2014 (norsk utgave 2015)
Sideantall: 396

bokvrimmelB

3 kjappe: Dystopi og zombie

spring

«Spring så fort du kan» av Sofia Nordin:
Denne ungdomsboka er en frittstående oppfølger til dystopien «Ett sekund om gangen» som ble nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Vi møter igjen jentene Hedvig og Ella, men fortellerstemmen denne gangen er gutten Ante. Ungdommene forsøker å overleve i verden etter at en pandemi har tatt livet av alle de kjenner. I tillegg til overlevelse og død, handler boka om pubertet, forelskelse, ensomhet, selvbilde – alt satt opp mot drømmen om en fremtid som kanskje ikke finnes. Det er ei intens, følsom og sterk bok om å være ung i en forferdelig tøff verden, om verdien av vennskap og om håp og håpløshet. Jeg setter stor pris på Nordins dystopiske bøker. De er kloke, vare og innmari gode.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-117-8

9788202482831

«I morgen er alt mørkt: Marlens historie» av Sigbjørn Mostue:
Dette er også en frittstående oppfølger. Denne gangen til U-prisvinneren «I morgen er alt mørkt: Brages historie». I denne boka er det Marlen som er hovedpersonen. Marlen går i klassen til Brage, men er venneløs og ensom. De andre kaller henne «gærne Emo-Marlen». Hun vil så gjerne være modig og sterk, men opplever at hun feiler. Helt til verden faller sammen, de forrykte kommer, og hun må flykte. I en ødelagt verden, der man aldri vet hvem man kan stole på, er man modig og sterk, eller død… En suveren oppfølger, like sterk som den første boka. Gode gjensyn med karakterer fra bok en, gjennomarbeidede nye karakterer og et utrolig troverdig, ubehagelig og spennende plot. Og slutten setter et støkk i deg og etterlater deg i et vondt vakum som nekter å slippe taket. Ypperlig dystopi på norsk grunn.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-48283-1

9788293059394

«Z» av Max Brooks (også kjent som «World War Z»):
Denne boka har vel blitt en slags zombieklassiker nå. Og med god grunn. Det er en ytterst velskrevet og detaljert bok som evner å skildre zombieapokalypsen på en så logisk og rasjonell måte at den virker sannsynlig. Og det er det som gjør det så vanvittig god og ubehagelig. Den oppleves som en hvilken som helst analytisk og realistisk krigsdokumentar, bare at det er zombier som er fienden. Leger, politikere, offiserer, soldater osv intervjues, slag og motstand skildres, teorier om zombiene og hvor de kommer fra utforskes, teser om mulige kurer legges frem. Alle sider ved verdens undergang presenteres som realitet og sannsynlighet. Samtidig sier boka noe særskilt om mennesket, det menneskelige, vårt lys og vårt mørke, vår intelligens og vår idioti. Det er ei intelligent, spennende og grusom bok som bruker zombier for å si noe om hvordan vi behandler verden, hverandre og oss selv. Anbefales! Boka er også filmatisert. Filmen avviker endel fra boka, men den fungerer og anbefales også.

Kilde: Gave mottatt på et Bokbloggertreff
Forlag: Vendetta
ISBN: 978-82-93059-39-4

bokvrimmelB

«Ut av byen» av Anna-Eline Bolstad

ENDELIG4-FORSIDE-Ut-av-byen-300x446Bokas tittel og forfatter
«Ut av byen» av Anna-Eline Bolstad.

Bokas særtrekk og handling
«Ut av byen» er noe så sjelden som en norsk zombieapokalypse, med handling fra New Orleans og sørstatene i USA.

Vi møter Samantha (kalt Sam) som nettopp har stukket hjemmefra sammen med kompisen sin Jake. De forlater New Orleans idet et alvorlig virus når byen, og klarer akkurat å unnslippe pandemien som er i ferd med å rive verden i stykker. Spørsmålet er bare om de kan kjøre fort nok til å holde viruset på avstand. Og er det noe håp om helbredelse for dem som allerede er smittet?

Dette er 25 år gamle Anna-Eline Bolstads debutroman.

Utvalgt sitat fra boka
«»God morgen», sa han og dyttet forsiktig til henne. Hun rørte seg ikke. Han dyttet borti henne igjen, litt hardere denne gangen. Han sukket og snudde henne rundt så hun lå på ryggen. Med en gang han så ansiktet hennes slapp han henne som om han hadde brent seg, og rygget vekk. Øynene hennes var åpne og melkete. Det var mørke ringer rundt dem, og under munnen og nesen hennes var det blod. Et øyeblikk slo det ham at hun måtte ha vært utrolig pen mens hun enda levde, men så kom frykten over ham. Hva i all verden skulle han gjøre?

Han tok fram telefonen sin og begynte å slå inn nummeret til politiet, men ombestemte seg etter å ha slått inn første tall. Hva skulle han si til dem? De ville antagelig tro at det var han som hadde gjort det. Han rygget bakover, vekk fra liket, og snublet over skrivebordet som han helt hadde glemt at var der. Han landet uelegant på gulvet på andre siden av skrivebordet og tok tak i telefonen sin igjen. Det var bare en person som var gal nok til å hjelpe ham nå.

«Hallo», sa det i den andre enden av telefonen etter bare et ring.
«Jeg trenger hjelp», ropte han med panisk stemme. «Jeg er i trøbbel, mann, kan du komme å hjelpe meg?»

Han var så opptatt av telefonsamtalen at han ikke la merke til at kvinnen bak skrivebordet reiste seg.»

Min vurdering
Apokalypse, dystopi, zombier. Hva er det å ikke like? Dette er ihvertfall tre av mine litterære favorittingredienser, og Bolstad gir meg ingen grunn til å begynne og mislike noen av dem.

«Ut av byen» er rett og slett en skikkelig forfriskende og spennende norsk debut. Det er ungt, det er tøft, historien har humor og en kledelig mørk nerve, den er intelligent utformet og blodig nok til å være tro mot sjangeren. Hovedpersonene, antallet vokser etterhvert som historien skrider frem, er interessante og helstøpte. Og noe jeg setter litt ekstra pris på: Selv om historien følger en tradisjonell pandemi/zombieapokalypseutvikling, så er handlingen likevel ikke enkel å forutse.

Det ligger et snev av «The Walking Dead» over plot og karakterer. Jeg gjetter på at denne serien er en av forfatterens inspirasjonskilder. En av hovedpersonene, bondedatteren Kim, er som en rå krysning mellom tre karakterer fra nettopp «The Walking Dead»: Daryl Dixon, Michonne og Maggie. En spenstig og sterk kvinneskikkelse, eller ungjente om du vil, som hever bokas kulhetsfaktor med flere hakk.

Boka tar også en interessant vending idet den utforsker muligheten for helbredelse av de smittede, og tar leseren med på vei mot et godt håp og en god slutt, etter en lang, dramatisk ferd preget av død, tap og sorg. En zombieroman med en happy, og likevel jordnær, ending er en fin zombieroman i mine øyne.

Det eneste jeg reagerte litt på i denne boka var språket. Det er hovedsaklig helt allright, men i passasjer med blodige zombiekonfrontasjoner er det som om Bolstad mister taket på språket og tyr til litt for enkle og naive ord og begreper. Det virker litt stilisert og karrikert noen ganger. Jeg skjønner at det kan være vrient å finne mange nok synonymer til zombie, og at personene i boka naturlig nok ikke vet helt hva de skal kalle de smittede til å begynne med, men ord som «monstermannen» oppleves som litt for enkelt og barnlig etter mitt syn. Dette fenoment avtar forøvrig utover i boka. Det kan se ut til at Bolstad «skriver seg til», at hun finner bedre begreper etterhvert som historien vokser frem.

Uansett så var dette ei skikkelig godbok. Jeg storkoste meg med den og må si jeg gleder meg veldig til å se hva som kommer fra denne forfatteren fremover. En hederlig debut!

Fakta

anna-eline-bolstad-copy-193x300

Forfatter Anna-Eline Bolstad. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmdeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-8330-029-1
Oversetter: —
Originaltittel: Ut av byen
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 303

bokvrimmelB

«Skogen av klør og tenner» av Carrie Ryan

9788202434656Bokas tittel og forfatter
«Skogen av klør og tenner» av Carrie Ryan.

Bokas særtrekk og handling
Mary lever i en postapokalyptisk verden, i en landsby omgitt av en stor skog – skogen av klør og tenner. Den har fått dette navnet etter zombiene, De Uhellige, som holder til i den. Landsbyen er omgitt av høye gjerder, voktes av Vokterne som adlyder ordre fra Søstrene, landsbyens religiøse og politiske overhoder.

Livet i landsbyen er strengt regulert, og Mary lengter etter noe mer, noe annet. Moren fortalte henne om verden før zombiene kom, om hus så høye som fjell – og om havet. Mary drømmer om å se havet, om å oppdage hva som ligger bortenfor skogen av klør og tenner.

En dag får hun sjansen. De Uhellige tar seg inn i landsbyen og Mary må rømme. Finnes det håp? Finnes det virkelig en verden bortenfor det hun kjenner, eller er landsbyen alt som er igjen etter den store katastrofen?

Utvalgt sitat fra boka
«Hva er vi vel, annet enn de fortellingene vi videreformidler? Hva skjer når det ikke lenger er noen som kan fortelle de historiene? Hvem kommer til å vite at jeg fantes? Tenk om vi er de siste gjenlevende – hvem kommer til å høre historiene våre da? Hvem kommer til å huske dem?»

Min vurdering
Alltid spent når jeg begynner på en ny zombiebok. Vil det kun være en supervoldelig og ekkel affære, eller en intelligent historie med sjel og hjerte bak? Her opplever jeg å ha fått sistnevnte.

Carrie Ryan har skrevet en postapokalyptisk ungdomsroman med zombier, men også en bok om kjærlighet, livsvalg, frihet og det å følge egen sjel og hjerte over andres krav og forvantninger.

Hovedpersonens psykologiske reise er i fokus i boka. Skogen og zombiene virker som symboler på Mary’s egen frykt for det ukjente, redselen for å velge annerledes, for å gå sin egen vei. Redselen for at valgene man tar skal forandre en så mye at man mister dem man er glad i. Men noen ganger er kanskje redselen for å miste seg selv i et hav av monoton trygghet et langt værre valg?

Sitat fra boka:
«Med ett kjentes loftet altfor lite. Dette huset er ikke lenger nok for meg. Jeg innser at denne ensomheten aldri kommer til å sette seg i systemet mitt, og jeg innser at jeg fortsatt lengter etter havet, og at det ikke holder å sitte i ro i dette livet og være trygg.»

Dette er også en bok om kjærlighet, både det å bli elsket og det å elske. Det handler om å elske en man ikke kan få, og å bli elsket av en man ikke vil ha. Også handler det om den kjærligheten man kan ha i dypet av seg selv til noe større og langt mer komplekst enn en partner og et alminnelig etablert samliv.

«Skogen av klør og tenner» er ei bok om mot, om å vokse opp under strenge rammer basert på frykt og kontroll, og å gjøre seg fri av disse rammene, finne kjernen og kraften i seg selv til å møte frykten og la håpetom noe bedre og større være sterkest.

Det handler om å stå i mot gruppepress, tørre å være seg selv og å ha selvtillit nok til å følge drømmene sine. Det handler om å sloss for det man tror på, å forsvare det som trenger et forsvar og å gi slipp på det som kun ødelegger en.

Det er ei sterk og flott bok, som jeg likte godt. Gode betraktninger og flotte filosofiske avsnitt, både om følelsesliv og selve livet. Det eneste jeg synes ble litt kleint var enkelte skildringer av kjærlighet og trekantintriger. Det ble litt mye overdrevent drama for min personlige smak, men jeg tror nok at målgruppen vil like det. Tenåringer, fulle av hormoner og følelser som raser, vil nok oppleve den dramatiske kjærligheten som lett gjenkjennelig.

Er du i tvil om zombier er noe for deg? Prøv deg på denne. Jeg tror dette kan være en god introbok til sjangeren.

Fakta

carrie_bio-199x300

Forfatter Carrie Ryan.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-43465-6

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Vinterfolket» av Jennifer McMahon

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Forside_6709Bokas tittel og forfatter
«Vinterfolket» av Jennifer McMahon.

Bokas særtrekk og handling
Romanens handling utspiller seg i den lille landsbyen West Hall i Vermont, USA, og skifter mellom 1908 og nåtid.

Til alle tider har folk forsvunnet sporløst fra West Hall. De mystiske forsvinningene har blitt til legender, og en av dem forteller historien om Sara Harrison Shea og hennes datter Gertie. Gertie blir funnet drept under underlige omstendigheter, og ikke lenge etter lider moren samme skjebne.

100 år senere bor tenåringsjenta Ruthie i Saras hus, med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En dag er moren som sunket i jorden, og Ruthie begynner å lete etter henne. Hun finner den gamle dagboken til Sara under en gulvplanke på morens soverom. Dagbokas innhold vitner om en mors store kjærlighet til sitt barn, men den avdekker også en mørk og skremmende hemmelighet.

Vil Ruthie finne igjen sin mor? Og vil hun finne svaret på gåten om hvorfor så mange dør under mystiske omstendigheter eller  forsvinner fra West Hall?

Boka ble lansert 19. september og er i genren mørk thriller med innslag av overnaturlige grøss.

Utvalgt sitat fra boka
«Første gang jeg så en gjenganger var jeg ni år gammel.

Det var våren før pappa sendte bort Tante, før vi mistet min bror Jacob. Min søster Constance hadde giftet seg høsten før og flyttet til Graniteville.

Jeg var på oppdagelsesferd i skogen oppe ved Djevelens hånd, der pappa hadde forbudt oss å leke. Bladene på trærne holdt på å folde seg ut og var som et frodig grønt tak over meg. Solen hadde varmet opp bakken og ga den fuktige skogen en fyldig eim av jord. Her og der under bøk, sukkerlønn og bjerk vokste både vårliljer og min yndlingsblomst, «Jacob-på-prekestolen», en artig liten blomst med en hemmelighet: Hvis du løftet den stripete hatten, fant du forkynneren under. Tante hadde vist meg dette og lært meg at man kunne grave opp knollene og koke dem som turnips. Jeg hadde nettopp funnet en og dro hatten til side for å se etter den vesle figuren under da jeg hørte steg, langsomme og bestemte, på vei mot meg. Tunge føtter som slepte seg gjennom de tørre bladene og snublet i røtter. Jeg ville løpe min vei, men var stiv av skrekk der jeg satt på huk bak en stein idet en skikkelse beveget seg ut i lysningen.»

Min vurdering
Min indre estetiker blir veldig glad når den oppdager bøker med vakkert omslag. «Vinterfolket» er en vakker bok. Ren og enkel forside, trykket på et nydelige hvitskimrende papir som glitrer som fersk puddersnø under en gatelykt i vinternatten. Et perfekt papirvalg. Mye av bokas handling forgår i et snødekket Vermont.

Heldigvis er det ikke bare omslaget som er vakkert ved denne boka. Språk og handling bekrefter førsteinntrykket. Selv om «Vinterfolket» er en fusjon av thriller og grøsser, og dermed både en intenst spennende, mørk og ganske nifs bok, så har forfatteren klart å tone det hele ned til en vakker og atmosfærisk helhet. Bokas mørke ligger som en undertone i fortellingen, det nifse smyger seg sakte og stille innpå, det er ikke en grøsser fylt til trengsel av voldsomme fakter, hjerteskjærende skrik og blodig griseri – selv om det nær bokas slutt blir bittelitt av det også.

Historien skifter mellom nåtid og 1908. Dette kunne fort ha blitt forvirrende, jeg har opplevd det i bøker før, men forfatteren klarer å holde handling og hovedpersoner tydelige og reine nok til at de er enkle å følge uten at ting blir banale.

Jeg likte ekstra godt innslagene av noe overnaturlig, bittelitt indiansk kultur og magi, samt de rørende skildringene av flere ganske spesielle mor-datter-forhold, som boken byr på. McMahon har fått frem det lyse og det mørke ved relasjonene hun beskriver. Ingenting er bare mørkt eller bare lyst i boka. Selv rett bakenfor historiens mørkeste strømninger ligger det noen vakkert eller rørende. Og omvendt.

Alt i alt en en utrolig spennende bok. Den kan tidvis minne litt om en mye mørkere og mer skremmende utgave av Eowyn Ivys «Snøbarnet».

Jeg likte den godt. En positiv og forfriskende leseopplevelse. Fint avbrekk fra ting jeg vanligvis leser.

Fakta

5639_Image1

Forfatter Jennifer McMahon. Kilde: Bazar forlag.

Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-626-3

bokvrimmelB

Warm bodies

marion_warmbodies_ukEr det mulig å skrive en zombieroman som både er tro mot sjangeren, men likevel nyskapende, vakker og rørende? Jada, Isaac Marion har fått det til!

Isaac Marion er en forholdsvis ung forfatter, født i Washington, USA, i 1981. Han har senere flyttet til Seattle, hvor han også er bosatt i dag. Forfatteren er hva man vil kalle multikreativ. Han har vært vokalist i en rekke små, ukjente band, er glad i å male, og skriver. ”Warm bodies” er hans debutroman.

Hovedpersonen har glemt det meste av sitt liv. Navnet er borte. Han husker kun forbokstaven. R. R er en zombie. Han bor sammen med alle de andre zombiene i en avgangshall, på en stor flyplass, i utkanten av en storby.

Byen har blitt en spøkelsesby etter at zombiene har blitt flere og flere. De få menneskene som er igjen i området har barrikadert seg inne på en sportsarena. Noen ganger våger de seg ut i bylandskapet, i små grupper, på jakt etter utstyr, medisiner eller mat. Det er ikke alltid de vender tilbake.

Zombiene blir trukket mot livet i menneskene. De kan sanse dem på lang avstand. I grupper vandrer de fra flyplassen og inn i den ødelagte byen på jakt etter føde. Hjerner. Varme kropper.

Det er på en slik vandring etter mat at R møter menneskejenta Julie. Hun er en del av en liten gruppe ungdommer som har våget seg ut av arenaen. De andre blir spist. Julie overlever. R redder henne.

Denne, for både ham selv, de andre zombiene og Julie, overraskende handlingen skal bli den første i en rekke av mange. Hans valg vekker sterke transformasjonskrefter i en ødelagt verden. Krefter som føder et håp om at verden kanskje kan helbredes. Men alle er ikke tilhengere av forandring…

Jeg har aldri helt skjønt fascinasjonen mange har for zombier. De er råtne, de lukter vondt, de er grisete og vemmelige på alle mulige måter. De har ingen tiltalende estetikk, slik for eksempel vampyrer har. Vampyrer liker jeg.

Overraskelsen var derfor stor, og av det høyst positive slaget, da det viste seg at jeg likte det jeg leste. Og det er flere grunner til det.

Det første jeg la merke til ved boka var omslagsbildet. Det viser et nettverk av blodårer. På avstand ser bildet ut som et tre, med kroket stamme og skjøre grener. Jeg får assosiasjoner til livets tre. Det er noe med zombieskikkelsen som ikke bare skildrer død, men som også sier noe relevant om liv. Livet med stor L. Og hvordan vi forvalter den gaven livet er.

Kapitlene er markert på ytterst stilig vis, med originale illustrasjoner fra den innflytelsesrike anatomiboken ”Gray’s Anatomy” fra 1858.

Historien om zombien R og menneskejenta Julie er intelligent og rørende. Forfatteren har ivaretatt det som er typisk for sjangeren, men han har også hevet hele sjangeren opp på et nytt nivå både innholdsmessig og språklig. Jeg har riktignok ikke brukt så mye tid på zombier tidligere, men så vidt jeg kan se legger forfatteren frem nye spennende teser om hvorfor zombiene eksisterer, hva de eventuelt er et symptom på, samt hvorvidt det finnes en kur for tilstanden til de levende døde. En kur for verdens tilstand. Og kanskje det viktigste: Boka sier noe om hva som gjør et menneske menneskelig.

Det ligger mye filosofi og poesi over denne romanen. Språket er nydelig. Bilder, atmosfære og skikkelser pensles frem med en kombinasjon av rå nerve og sitrende varhet.

Zombien R er, hvor usannsynlig det enn høres ut, utrolig søt og sjarmerende. Jeg skjønner godt den bloggeren jeg så sa at hadde blitt dypt forelsket etter å ha lest ”Warm bodies”. Jeg er betatt jeg også. Av en zombie. Hvem skulle ha trodd det?

”Warm bodies” er en zombieroman. Men den er også en rørende historie om kjærlighet mot alle odds og en vakker fortelling om liv og død. En leseopplevelse av de sjeldne.

Romanen har blitt film også. Den har premiere 05.04.13. Her er traileren:

(Jeg har kjøpt boka selv.)

Forlag: Vintage Books
ISBN: 978-0-099-54934-5

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Sinatra/Marion

Frank Sinatra «You are sensational»

Et medley av Frank Sinatras sanger spiller en viktig rolle i en scene i Isaac Marions «Warm bodies».
En av sangene i medleyet er «You are sensational»:

«Slowly, I stand up and go over to my record player. I pull out one of my favourite LPs, an obscure compilation of Sinatra songs from various albums. I don’t know why I like this one so much. I once spent three full days motionless in front of it, just watching the vinyl spin. I know the grooves in this record better than the grooves in my palms. People used to say music was the great communicator; I wonder if this is still true in this post-human, posthumous age. I put the record on and begin to move the needle as it plays, skipping measures, skipping songs, dancing through the spirals to find the words I want to fill the air. The phrases are off-key, off-tempo, punctuated by loud scratches like the ripping of fascia tissue, but the tone is flawless. Franks buttery baritone says it better than my croaky vocals ever could had I the diction of a Kennedy. I stand over the record, cutting and pasting the contents of my heart into an airborn collage.

I don’t care if you are called – scratch – when people say you’re – scratch – wicked witchcraft – scratch – don’t change a hair for me, not if you – scratch – ’cause you are sensational – scratch – you just the way you are – scratch – you are sensational… sensational… That’s all…

I leave the record to play out its normal repertoire and sit back down in front of Julie. She stares at me with damp, redrimmed eyes. I press my hand against her chest, feeling the gentle thump inside. A tiny voice speaking in code.

Julie sniffs. She wipes a finger across her nose. «What are you?» she asks me for the second time.

I smile a little. Then I get up and exit the plane, leaving her question floating there, still unanswerable. In my palm I can feel the echo of her pulse, standing in for the absence of mine.»

bokvrimmelB