«Alice in Zombieland» av Gena Showalter:
Hvis du, som jeg gjorde, forventer at dette skal være en slags pastisj basert på Alice i Eventyrland, så kommer du til å bli skuffet. Dette er en helt egen, moderne historie, med kun enkelte løse elementer her og der som liksom skal få assosiasjonene til å gå i retning av detaljer fra Alice i Eventyrland. Med andre ord er ikke denne boka fullt så artig som man kanskje innbiller seg at den skal være.
Vi møter Alice (jada, navnet på hovedpersonen matcher i det minste) som har mistet foreldrene og søsteren sin i en ulykke. Hun flytter til et nytt sted, begynner på en ny skole – og så begynner den klassiske amerikanskje high school-moroa. Bitchy jenter, sykt tiltrekkende bad boys, strenge lærere – og selvfølgelig et eller annet mystifistisk som hovedpersonen blir nysgjerrig på og blandes inn i. I dette tilfellet er det mystifistiske noe veldig farlig: Zombier som ser ut til å være underlig tiltrukket av nettopp Alice.
Zombiene i denne boka er ikke døde som stiger fra graven, stønnende og haltende, på jakt etter hjerner. De er faktisk usynlige, en slags onde ånder etter enkelte avdøde, som vil ha sjelen din.
Uansett, Alice blir en slags Buffy, som sammen med en liten, hemmelig gruppe elever forsøker å beskytte skolen og folk i nærområde fra zombieangrep.
Forholdsvis spennende og allright skrevet, men litt mange klassiske amerikanskje high school/ungdomsklisjeer. Og jeg mistet i grunn mye av sansen da forfatteren plutselig, på død og liv, insisterte på å skrive inn lange tirader om kristen, amerikansk seksualmoral midt i handlingen. For Alice er en god og snill kristen pike, må vite – som liker å bruke vold på fritiden og sparke zombieræv. Hun sparer seg til den rette og vil bare nusse litt forsiktig på deg – men ikke mer. Ikke mer! Da blir Jesus sint!
For all del, om man selv er personlig kristen og savner fantasy/YA-romaner som prediker en slags kristen moral (veldig amerikansk sådan), så vil man sikkert elske denne boka. For meg ble det hele bare veldig merkelig og konstruert. Dette plutselige kristne budskapet hang for meg ikke sammen med resten av innholdet, og ble litt som en «soar thumb» midt i teksten.
Helt grei bok, men ikke noe mer.
Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Mira Ink/Harlequin UK
ISBN: 978-1-848-45157-5
«Maretorn» av Tone Almhjell:
Her har vi den frittstående oppfølgeren til fantasysuksessen «Vindeltorn». Og etter min mening skriver Tone Almhjell seg bare bedre. Jeg elsket «Vindeltorn», og jeg satte om mulig ennå større pris på «Maretorn».
Vi møter vennen til Lin fra «Vindeltorn», Niklas. Lin har flyttet og Niklas føler seg alene. Han vandrer mye rundt i skogene omkring hjemstedet Sommerhjell, der han bor sammen med bestemor Alma og onkel Anders. Etter at moren døde da Niklas var liten har en skygge ligget over hele Sommerhjell, og Niklas bærer på en fryktspekket sorg. Noe i ham er sikker på at moren ikke likte ham, at hun egentlig ikke var glad i ham. Frykten gir ham mareritt, men det er ikke det eneste mørke og skremmende som skjer. Noe lusker rundt i skogen. Noe stort og farlig, med grønne øyne, som dreper sauer og stadig sniker seg nærmere Sommerhjell. Men det finnes også lys og hjelp i skogen: Tyst, ei gaupe som kan snakke.
«Maretorn» er på mange måter ei mye mørkere bok enn det «Vindeltorn» var, og det synes jeg er en svært god ting. Gjennom denne boka tar Almhjell opp tråden etter Astrid Lindgren, som tok barn på alvor og skrev barnebøker om de vanskelige tingene, om vonde følelser, sorg og død. Almhjell utforsker bl.a. sorg, skam, frykt, død og psykisk sykdom i denne boka, og hun gjør det på usedvanlig vakkert og klokt vis.
«Maretorn» er ren magi. Les!
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49454-1
«Miss Peregrines merkverdige barn 2: Spøkelsesbyen» av Ransom Riggs:
Jeg ble dypt fascinert av den aller første boka «Miss Peregrines Home for Peculiar Children». Den var original og annerledes på alle mulige måter, spesielt pga de merkverdige sort/hvitt-bildene som akkompagnerer handlingen. Slike bilder er det også i denne boka, men den opprinnelige entusiasmen og nyfikenheten har jo lagt seg litt. Når man begynner på bok nummer to vet man jo litt mer hva man går til.
Boka fortsetter der den første sluttet, og det var jo en rimelig dramatisk slutt. Vi følger Jacob, som sammen med de nye, merkeverdige vennene sine legger ut på en reise til London for å finne noen som kan hjelpe Miss Peregrine. Hun er fanget i fugleskikkelse og klarer ikke å gjenoppta sin menneskelige skikkelse.
På reisen kommer vi dypere og dypere inn i de merkverdiges verden og dens farer og vidunderligheter. Det er fascinerende og fantasifull lesning, handlingen trekker oss stadig videre, dypere og dypere inn i en historie som mest av alt minner om et lappeteppe av inntrykk, personligheter og situasjoner.
Selv om dette er ei tjukk bok, så går sidene unna når man først begynne å lese. Boka er spennende den, men muligens ikke fullt så fascinerende som den første i denne serien. Men absolutt lesverdig og underholdende. Konseptet er fremdeles godt og gjør disse bøkene til noe for seg selv.
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1281-8
«Harry Potter og barnets forbannelse del én og to» av John Tiffany, Jack Thorne og J. K. Rowling:
Dette er på mange måter ei bok og en historie som kunne gå begge veier. Den kunne fort floppe, eller den kunne tilføre de originale Harry Potter-bøkene en ny og interessant dimensjon. Jeg opplever heldigvis at det siste er sant.
Det var litt vrient å komme skikkelig inn i denne boka. Den er jo ikke skrevet som en roman, men som et manus. Dette er jo manuset til et teaterstykke basert på J. K. Rowlings visjon og trollmannsverden. Boka inneholder sceneanvisninger og replikker. Med andre ord må man lese denne boka på en litt annen måte enn man leser en alminnelig roman. Når jeg først ble vant til manusformen så fant jeg også tonen med boka.
Vi møter en voksen Harry, Hermine, Ron og flere andre skikkelser vi allerede kjenner fra de opprinnelige bøkene. De har jobb, de har familie – og barn, selvsagt. Og det er hovedsaklig barna deres som er hovedpersonene i denne boka.
Vi følger dem fra deres første skoledag på Hogwarts, og får raskt se at det kanskje ikke er så enkelt å være barn av helter. Spesielt Harrys sønn Albus Severus sliter. Han skammer seg over å bli valgt inn i Slytherine House og føler seg misforstått og lite akseptert av faren. I tillegg blir han bestevenn med sønnen til farens barndomsfiende, Draco Malfoy.
Da den mystiske Delfi søker hjelp på vegne av Cederic Diggorys far, til å bringe Cederic tilbake til livet igjen, tenker Albus Severus at han har en sjanse til å vise at han også duger til noe, at han er modig som faren. Ved hjelp av en tidsvender resier han og Scorpio Malfoy tilbake i tid for å hindre at Cederic blir drept av Voldemort. Men det er farlig å tukle med tiden.
Jeg synes dette var ei både spennende, rørende og innsiktsfull bok om foreldre og barn, og om hvor lett det er å trå feil på noen livsområder, selv om man er konge på andre. Også er det nydelig gjensyn med flere favorittskikkelser fra de første bøkene. Spesielt Severus Snape gjør et nydelig comeback i denne boka.
Det gav meg mye å lese denne oppfølgeren til Harry Potter, og jeg kunne godt tenke meg å lese ennå mer fra Harrys voksne liv – samt se hvordan det går videre med Harry, Hermine, Ron og Dracos barn.
På mange måter er dette ei bok om forsoning. Og jeg synes det kler historien om Harry Potter som helhet godt.
Kilde: Har fått boken i bursdagsgave
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52546-0
Bokvrimmel 