Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie: Lekent om maneter og monstre

Bokas tittel og forfatter
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» av John Fardell

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok bestående av to forskjellige historier.

I den første historien møter vi Jørgen og søsteren Sara som er på sykkeltur i skogen. Der kommer de ut for et monster, en Glefser, som sluker Jørgen. Sara setter etter monsteret på sykkel for å redde broren sin.

I den andre historien møter vi den lille maneten Mats. Han flyter rundt i havet sammen med de andre manetene, men han synes det er kjedelig. En dag beslutter han å forlate flokken og utforske verden.

Utvalgt illustrasjon fra boka

Min vurdering
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» er ei fantasifull og morsom barnebok. Spesielt den første historien, om Jørgen, er sprelsk. Og som de beste barnebøkene, har denne noe for både barn og voksne.

Historien om Jørgen som blir slukt av en Glefser byr på mye spenning for de minste, og mang en god latter for de voksne. Fortellingen er passe skummel og passe usannsynlig, slik at den ikke blir for nifs for barna. Og monstrene er bittelitt skremmende, men mest sjarmerende, med masse myk pels og morsomme ansiktsuttrykk. Navnene deres gjør også mye av historien, og er med på å gjøre boka humoristisk for mor og far, eller andre voksne, som leser den.

Historien er litt hyggelig også. Selv om Jørgen blir spist, så har han en modig storesøster som hjelper ham. Og Jørgen får vise at han er litt modig han også, helt sist i fortellingen. Alt ender heldigvis bra.

Historien om maneten Mats er også ganske morsom og ellevill på sitt vis, men den har i tillegg en tidvis ganske ettertenksom ro over seg – og et stykke visdom for travle og stressede voksne.

Mats følger hjertet og nysgjerrigeheten sin og bryter ut av den store manetflokken. Han vet at maneter er ment å skulle flyte rolig rundt i havet, men han synes det er kjedelig i lengden. Han vil oppleve mer. Han er en nysgjerrig liten manet. Så han velger å ikke følge strømmen, men å følge drømmen. Og det skal vise seg å være et veldig fint valg.

Mats møter en mann på en strand. Mannen er veldig stresset etter å ha jobbet og jobbet i åresvis i en veldig travel jobb. Han ønsker bare å slappe av. Så de to, mannen og Mats, bestemmer seg for å bytte med hverandre. Mannen søker roen i det å flyte bekymringsløst rundt i havet – mens Mats overtar jobben som rakettpilot og direktør i det største rakettfly-selskapet i verden. Forandringen gjør dem begge godt, og de lærer masse av å leve den andres liv i en periode.

En virkelig søt og fantasifull historie om hvor viktig det er å gjøre det man virkelig kjenner er rett inne i seg, selv om det innebærer å gå mot strømmen. Og samtidig en fin historie om hvor viktig det er for voksne, uansett hvor travle og ansvarsfulle jobber de har, å sette av tid til ro, hvile og avslapning. Hvis ikke begynner man å gå på sparebluss, og til slutt er man så sliten at man ikke orker noe. Pauser, ferier og små øyeblikk avsatt til å nye livet og bare «flyte med» er utrolig viktig for velværet.

Jeg likte denne lille barneboka veldig godt. Den overrasket, både med å være veldig morsom og å være veldig klok. En fin liten bok med historier tilpasset barn i alderen 4-5 til 6-7 år – men også med innhold som kan gi voksne noe. Jeg ble i tillegg utrolig sjarmert av de søte, runde, pelskledde monstrene i den første fortellingen. De skulle jeg gjerne ha sett som kosedyr i lekebutikken. 😀

Fakta

Forfatter John Fardell.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenshou
ISBN: 978-82-93335-18-4
Originaltittel: The Day Louis Got Eaten og Jeremiah Jellyfish Flies High!
Oversetter: Peter Kihlman (bloggeren bak bloggen Pappahjerte)
Utgivelsesår: 2010 og 2011 (norsk 2017)
Sideantall: 53

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Beatrix & dunklumpene

fa65c0_b70dd969209a4f30b448c5a3571b6f62mv2-jpg_srz_498_396_75_22_0-5_1-2_75_png_srzBokas tittel og forfatter
«Beatrix & dunklumpene» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Elisabeth Talén.

Bokas særtrekk og handling
Illustrert barnebok om nebbdyret Beatrix som er kosedyret til Jenny. En kveld blir Beatrix løftet ut av Jennys seng, båret ut av Jennys rom, ja, til og med ut av huset de bor i. Og vips så havner hun i søppelkassen. En splitter ny og søt liten kanin har plutselig overtatt hennes plass i Jennys armkrok. Beatrix blir innmari forvirret og innmari lei seg. Men så møter hun det omsorgsfulle pinnsvinet Elvira og alt blir sakte bedre igjen.

Utvalgt sitat fra boka
«Jenny sover fortsatt. Og i armkroken har hun en kanin. Ren og fin ligger den der å sover, trygt inntil Jenny. Beatrix synes den er så pen, med hvit pels og rosa snute. Hun ser seg selv i vindusglasset. Alt hun ser, er et stort, flatt nebb.

Jeg trodde jeg var spesiell, men jeg er bare rar, tenker hun.»

Min vurdering
Ved første øyekast kan dette se ut som en ganske enkel og morsom barnebok, men her finnes faktisk mye varme og stor dybde. Tegningene er lekne og naivistiske, noe jeg synes balanserer den dypere handlingen og innholdet bra. Boka vipper aldri over i hverken for lettbeint eller for alvorlig.

Historien om kosenebbdyret Beatrix er fortalt med et lett tilgjengelig språk, slik at de minste enkelt kan følge med, men likevel med mye innhold bak de enkle setningene, slik at også eldre barn (og voksne) kan finne fin innsikt og et godt budskap i den.

Boka handler om vennskap, trygghet og omsorg, og hvordan man føler seg når man opplever og miste dette. Det er en lun fortelling om å føle seg annerledes og utstøtt, og hva som skal til for at man skal bli glad i seg selv igjen og finne styrken i det å være ekte, i å være seg selv og trives med det.

Bokas Elvira, det kloke og omsorgsfulle pinnsvinet, lærer Beatrix (og kanskje leserne også) om viktigheten av å være helt tilstede, både i seg selv, og i sine omgivelser, også når ting er vanskelige og man helst bare vil stikke fra alt. Elvira viser oss at det alltid er fine ting som skjer, selv i vanskelige tider – og at ved å tro på det fine, og å legge merke til det, så får vi det kanskje litt bedre selv også.

Jeg liker også veldig godt at nebbdyret Beatrix kommer langt borte fra, helt fra Australia. Det gir boka en ekstra fin dybde og dimensjon, og viser hvor lett det kan være å føle seg tilsidesatt og utenfor når man kommer som en fremmed til et nytt sted.

Forfatteren har valgt å gjøre en morsom vri på slutten. For å vite hvordan det virkelig ender, må man ta seg en tur på nettet, til forlagets nettsider. Det vekker nysgjerrighet og utforskertrang. Og slutten man finner viser at ting kanskje ikke er helt slik Beatrix tror at de er.

Slutten er på mange måter også en begynnelse, noe som kanskje peker i retning av en bok til om Beatrix…?

Fakta
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-1-1
Oversetter: —
Originaltittel: Beatrix & dunklumpene
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 70

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

2 x Mikro: «Før flommen tar oss» og «Shotgun Lovesongs»

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Før flommen tar ossBokas tittel og forfatter
«Før flommen tar oss» av Helena Thorfinn.

Bokas særtrekk og handling
Sofia har fått jobb ved den svenske ambassaden i Dhaka, Bangladesh. Hun flytter dit sammen med sin ektemann Janne og deres to små barn, ivrig etter å begynne den viktige jobben for rettferdighet, likeverd og bistand.

Samtidig  i en liten landsby i Bangladesh blir ei ung jente drept av sin manns familie. Hennes yngre søstre, Nazreen og Mina, frykter at de skal lide samme skjebne, og flykter inn til hovedstaden Dhaka, på jakt etter jobb og et bedre liv.

Skjebnen vil at Nazreen og Minas vei skal krysse Sofias. To kulturer møtes, en fattig og en rik. Det er et møte som preger begge parter.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun begynte å fortelle om sitt arbeid i landsbyene og hvilke valg folk ble stilt overfor.

– Enkelte av disse kvinnene er så åpnebart intelligente og resurssterke at det er til å gråte over at de ikke har fått mer utdannelse, sa hun lavt. Iblant tenker jeg at jeg sitter der med min mediokre intelligens, med utmerkede utdannelse, mens jeg har et geni som Marie Curie eller Hillary Clinton foran meg, bare at hun er kledd i filler, mangler tenner og kan  ikke lese. De har ingen valgmuligheter overhodet. Hvis de skal slippe å bli steinet eller fryst ut av landsbyfellesskapet, finnes det bare én vei å gå: Gift deg, adlyd mannen din, fød barn, forsørg dem, dø.»

Min vurdering
Til å begynne med opplevde jeg denne boka som tørr og langtekkelig, mest på grunn av noen lange skildringer av ambassadefester innledningsvis. Heldigvis tok det seg opp. Etterhvert fant jeg boka svært gripende, interessant og tankevekkende.

Kontrasten mellom det (for oss) vante, vestlige og den enorme fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten forfatteren skildrer er opprivende og provoserende. Det samme gjelder holdningene hun avslører. Jeg skriver avslører fordi forfatteren selv har jobbet ved ambassaden i Dhaka. Negative tanker, holdninger og innstilling er å finne bl.a. både ambassadeansatte, vestlige hjelpearbeidere, bistandsfolket, og hos den jevne bangladesher. Ildsjeler med iver og pågangsmot, som ønsker å gjøre noe godt her i verden blir systematisk motarbeidet av enkeltindivider og et system som er dorskes ned av papirmøller, snikende håpløshet og endringsuvillighet. Det er utrolig provoserende lesning, men samtidig sunt lesestoff. Jeg tror det er en hel masse vi ikke vet eller forstår om bistand og vestens hjelpeapparat i land med høy fattigdom. Denne boka belyser noe av det.

Skildringene av personer og av landet og landskapet i Bangladesh er levende og vakkert gjort. Det er en intelligent bok av ei kvinne som tydelig ønsker å si noe, å gjøre noe. Få oss til å forstå at ting ikke er svart hvitt, eller så enkelt som vi kanskje tror. Bistand er et komplekst tema. Vestens nærvær i u-land like så.

Jeg hadde godvonde opplevelser mens jeg leste Helena Thorfinns roman. Den provoserer, frustrerer og gjør deg rausere og mer innsiktsfull underveis. Ei bok man sitter klokere og rikere igjen etter å ha lest.

Fakta

Helena-Thorfinn

Forfatter Helena Thorfinn

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Silke forlag
ISBN: 978-82-8270-062-7

2010.Bokomslag_fil.200Bokas tittel og forfatter
«Shotgun Lovesongs» av Nickolas Butler.

Bokas særtrekk og handling
Romanen tar oss til en søvnig småby i midtvestens USA. Der blir vi kjent Henry, Lee, Ronny, Kip og Beth, som har vokst opp sammen og som fremdeles er en vennegjeng i voksen alder. Noen har flyttet til storbyen, noen flytter tilbake igjen. Og som en rød tråd som binder vennene og historien om dem sammen har vi musikken, naturen, vennskapet, kjærligheten og lojaliteten. Dette er ei lavmælt og godlynnet bok om alt ting Americana.

Utvalgt sitat fra boka
«Musikere jeg treffer på turné, spesielt de yngre, spør meg:
– Hvordan kommer vi oss dit du har kommet? Hvordan tar vi det neste steget?

Jeg vet aldri helt hva jeg skal si. Jeg sier vel stort sett at de bare ikke skal gi seg med å ikke gi seg. Satse enda mer. Men hvis jeg er full, hvis jeg virkelig åpner meg, sier jeg dette:
Syng som om du ikke har noe publikum, syng som om du ikke vet hva en kritiker er, syng om hjembyen din, syng om avslutningsfesten på skolen din, syng om hvithalehjort, syng om årstider, syng om moren din, syng om motorsager, syng om snøen som smelter, syng om elver, syng om skoger, syng om prærien. Men hva du enn gjør, så begynn å synge tidlig om morgenen, om så bare for å holde varmen. Og hvis du slumper til å bo et varmt og deilig sted…

Flytt til Wisconsin. Kjøp en vedovn, og bruk ei uke på å kløyve ved. Det funka for meg.»

Min vurdering
Denne boka nøt jeg fra begynnelse til slutt.

Personskildringene er enestående, levende og bestående av både lys og skygge. Det samme gjelder relasjonene. Forfatteren har et lavmælt, vakkert språk som gjør landskap, årstider og bånd mellom mennesker til en både mild og gripende opplevelse. Nickolas Butler skriver på en omgjengelig og inkluderende måte. I løpet av historien om vennegjengen i midtvesten følte jeg meg, som leser, som en av dem.

Det er noe ekstra fint med historier om gode venneskap. Lojalitetsbånd som aldri ruster, selv ikke når livet er tøft og alt ser ut til å rakne. Relasjoner som klarer seg, selv om fremtidsutsiktene er mørke. Det er noe spesielt med vennskap som har vart helt siden barndommen. Som har overlevd livets store tranformasjonsperioder, og som likevel står støtt og vokser videre.

Jeg tror det gjør noe bra med oss å lese om slike solide bånd. Og jeg tror det er godt for oss å lese om et enklere liv enn storbylivet. Om naturens myke skiftninger, eller voldsomme krefter, om jordas rolige rytme, om stillheten som kan binde folk sammen og om den godheten vi mennesker har evne til å dele.

Dette er på mange måter en bok om å finne hjem, finne tilhørighet – enten på et sted, i et landskap, i et hus, i en tone, i en selv eller i et annet menneske. Og reisen akkompagneres av lavmælt, jordnær, tankefull musikk som etterlater seg en slik sår og god klump i halsen.

«Shotgun Lovesongs» er en av de absolutt beste bøkene jeg har lest i år. Et praktfullt stykke roman som setter spor. En imponerende debut. Jeg gleder meg til forfatterens neste bok!

Fakta

5611507_2770268

Forfatter Nickolas Butler.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3679-3

bokvrimmelB

Vindeltorn

Basic CMYK”Kom til oss, Vindeltorn.
Blod er din dåp.
Åpne den kalde port.
Du er vårt håp.”

Norske Tone Almhjell har nærmest skapt en sensasjon med sin første roman, den eventyrlige fantasyfortellingen ”Vindeltorn”. Boka er kåret til en av de ti beste barnebokdebutene i USA i år, og er storsatsning hos det kjente amerikanske forlaget Penguin denne høsten. På engelsk har boka fått tittelen ”The Twistrose Key”.

Tone Almhjell bor i Oslo med mann, barn og to rampete kattepuser. Hun har hovedfag i engelsk litteratur fra Universitetet i Oslo og har jobbet som journalist i en rekke år. For ni år siden fikk hun en fantastisk idé. To år etter sluttet hun i jobben som journalist, og begynte og skrive på heltid. I 2010 inngikk hun en avtale med en amerikansk litterær agent. Og bare et år etter fikk hun kontrakt med forlaget Penguin, som mener at hennes debutroman har potensial til å bli en ny klassiker innenfor fantasysjangeren.

Jeg har lest boka, og jeg er enig: ”Vindeltorn” er magisk!

Romanens hovedperson er jenta Lindelin Rosenquist, kalt Lin. Der historien begynner møter vi henne sittende på graven til sin venn, Rufus. Graven ligger i skyggen av en rosenbusk i Lins hage. Selv om det ikke er vinter ennå, er rosene dekket av frost.

En regntung kveld smyger en kappekledd skikkelse seg frem til huset der Lin bor. Skikkelsen presser en liten pakke inn gjennom brevsprekken i ytterdøren. Et ord et risset inn i innpakningspapiret: Vindeltorn. Og inni pakken finner Lindelin to nøkler. Den ene er til kjelleren. Den andre er formet som en rosestilk med torner og kronblader. Inngravert på kronbladet leser Lin for annen gang: Vindeltorn.

Nøkkelen åpner porten til en annen verden, det snødekkede riket Sylver. Her bor alle dyr som en gang har elsket et barn og som har blitt elsket igjen. De har fått et nytt liv i gave for den kjærligheten de gav på jorden, og fra denne verdenen vokter de over barna de en gang var kjæledyret til. Her møter Lin igjen sin venn, Rufus, som er en gråsidemus.

Noe mørkt truer Sylver, og Lin forstår snart at hun har blitt hentet hit for å hjelpe. Lin er en Vindeltorn, et magisk barn som kan bevege seg mellom verdenene. Hennes oppgave er å finne den siste Vinterfyrsten før det er for sent. Bare han kan redde Sylver fra undergangen. Men Lin er ikke den eneste som jakter på en forsvunnet Vinterfyrst i vintermørket. Dypt inne i skyggene lusker en med onde hensikter…

Jeg er så betatt av boken at jeg nesten er litt redd for å skrive om den. Dette kan fort bli en anmeldelse fylt til trengsel av superlativer. Så da er dere advart. 😉

Almhjell-Tone_productimage

Forfatter Tone Almhjell
fotografert av Line Almhjell.
Kilde: Gyldendal forlag.

Jeg husker da jeg oppdaget bøkene om Narnia på biblioteket som 10-11 åring. Jeg husker hvordan magien i historien smøg seg innunder huden på meg og gav meg gåsehud av leseglede. Jeg husker hvordan Ringenes Herre slukte meg mens jeg slukte historien. Hvordan hovedpersonenes fremgang og tilbakeslag ble mine, og hvordan jeg gråt og lo og levde, intenst, på hver eneste side boken igjennom. Og ennå friskere i minnet: Harry Potter. Den originale og eventyrlige fortellingen, som tok meg inn i en magisk verden, og som fylte hjerte og sinn så totalt at jeg alltid kommer til å bære en dyrebar flik av den med meg.

Og nå: Vindeltorn. Gnistrende vakre Vindeltorn.

Tone Almhjells historie om jenta Lindelin og kjæledyrvennen hennes, Rufus, er ganske enkelt en utrolig velskrevet og magisk historie for barn i alle aldre. Allerede fra første side var jeg oppslukt av fortellingen. Allerede i beskrivelsene av vår verden og Lindelins hjem og familie ligger en glødende åre av magi og pulserer under ordene – og hinter om hva som venter leseren videre. I det ukjente landet Sylver, der vinteren råder.

Sylver er levende og nært skildret. Både helhet og detaljer er livaktige. Jeg kunne kjenne kulden bite i kinnene, jeg kjente Rufus’ pels mot hendene og smaken av gnistrende stjernemjød på tungen mens jeg leste.

Skikkelsene Almhjell har skapt er nydelige. De har dybde, sterk personlighet og fremstår som troverdige, tross de mange eventyrlige elementene. Det er også en egen nerve i relasjonene hun skildrer. De er både varme og kalde, tvilende og tillitsfulle, enkle og komplekse – bestående av alle de motsetninger som gjør relasjoner genuine.

Vindeltorn byr på sitrende spenning, nattsvarte intensjoner, rørende øyeblikk, stort heltemot, udødelig vennskap, en fascinerende ny verden, magisk atmosfære og en særegen historie som griper og berører.

Det er ofte slik at man som voksen leser er mer blasert i møte med bøker enn det barn er. At noe av magien ved fantastisk litteratur forsvinner med årene. Men noen ganger finner man bøker som vekker den opprinnelige gnisten av barnlige undring og troen på eventyr i en igjen. ”Vindeltorn” er en slik bok.

Jeg spår at Tone Almhjells vakre ”Vindeltorn” kommer til å ligge under mange juletrær i år. Og det fortjener den!

(Tusen takk til forlaget for at jeg fikk lese manuset til romanen!)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458598

bokvrimmelB

Variantene

Amerikanske Robison Wells debuterer med Variantene. Det er første bok i en spenningstrilogi for ungdom dette her. Bok nummer to er allerede ute i USA, den heter Feedback på engelsk. Jeg regner med at den dukker opp i Norge i løpet av 2013.

Tenåringen Benson Fisher er foreldreløs. Han har vært en kasteball i systemet det meste av sitt liv og blir stadig overført til nye skoler og nye fosterhjem. Livet virker håpløst. Da han får et stipend til privatskolen Maxwel Academy øyner han et håp. Han takker ja og bestemmer seg for virkelig å gjøre en innsats for seg selv og sin egen fremtid. Men ting blir ikke helt som han har tenkt seg.

Skolen ligger øde til, bak fire meter høye murer og elektriske gjerder. Hele området er avlyttet og overvåket. Det er kun elever på skolen, ingen lærere. Skolen er et samfunn i miniatyr, der elevene utfører alle oppgaver selv. De er elever ved skolen, men også lærere, vaktmestere, vaktansvarlige, sykepleiere, kokker og kantinemedarbeidere, rengjøringspersonell etc.

Bak overvåkningskameraene som er satt opp over hele skolen sitter noen og følger med. Noen elevene ikke vet hvem er, som gir dem oppgaver, ordre, setter regler og utfører noe som minner om eksperimenter på ungdommene. Straffen for ikke å følge ordre og reglement er døden.

I et forsøk på å overleve har elevene delt seg opp i tre forskjellige klaner. Den største, med flest medlemmer, kaller seg Samfunnet. Samfunnet har funnet sin måte å overleve på i å underkaste seg dem som befinner seg bak kameraene, Autoriteten (dette begrepet benyttes ikke i boka, det er min måte å oppsummere rollen til den/de som befinner seg bak kameraene på). Samfunnet håndhever reglene, står for vaktholdet (hindrer folk i å rømme) og følger Autoritetens minste vink. Samfunnet gjør seg selv til en autoritet for de andre på skolen av frykt for hva som vil skje om noen opposisjonerer. All motstand, kritikk og individualitet slår Samfunnet hardt ned på.

Den nest største klanen utfordrer stadig Samfunnet og tyr gjerne til voldelige tiltak for å få sine poeng igjennom. De er ikke modige nok til å utfordre selve Autoriteten, men gjør opprør mot Samfunnet som forvalter Autoritetens vilje. De kaller seg Kaos.

Variantene er den minste klanen. Medlemmene aksepterer verken Autoriteten eller Samfunnet, og støtter heller ikke Kaos. De må holde sine egenrådige meninger for seg selv for i det hele tatt og overleve. De drømmer om å rømme, å komme seg vekk fra et system som er dødelig for alle som underkaster seg det. Det er denne gruppen Benson knytter seg til.

Ingen har noensinne klart å rømme, sies det, men Benson vet at det er det han må gjøre. Han kommer ikke til å overleve om han blir værende på skolen.

Variantene var en positiv overraskelse! Jeg likte boka svært godt! Det var lett å komme inn i handlingen, jeg var oppslukt allerede på første side, og historien hadde energi og driv. Jeg opplevde ingen dødpunkter underveis i lesingen. Det var god balanse mellom actionsekvenser og roligere passasjer. Kort og godt en velskrevet og spennende bok!

Noe jeg ble litt ekstra imponert over var at jeg aldri kunne forutse hva som kom til å skje underveis i romanen. Jeg pleier å være ganske god på det, eller bøker pleier å være forholdsvis uoriginale i oppbygging og plot – men ikke Variantene! Jeg ble grundig overrasket gang på gang mens jeg leste. Mistet nesten pusten i de krappeste svingene, for historien tok virkelig de villeste vendinger. Likevel klarte den å beholde sin indre logikk. Utrolig godt jobbet av forfatteren!

Boka er i høyeste grad original. Det er vanskelig å sette den i en absolutt bås. Den er en slags thriller. Den er sci-fi. Den er bittelitt dystopisk og ganske mye drama. Selv om boka er egenartet er det detaljer ved historien som får meg til å tenke på i hvert fall tre andre kjente bokutgivelser. Jeg tenker spesielt på ”Fluenes herre” av William Golding, der likheten først og fremst ligger i barn/unge som danner sitt eget samfunn adskilt fra sivilisasjonen med katastrofale følger. Jeg tenker også litt på ”1984” av George Orwell, som også skrev om et samfunn overvåket av en autoritet. Den siste assosiasjonen min er ”The Hunger Games” av Suzanne Collins, hvor det å underkaste seg systemet mest sannsynlig fører til døden og hvor noen sitter og ser på at andre sliter og lider – og dør – uten egentlig å lette en finger.

Variantene er en svært underholdende og svært sjokkerende roman. Jeg opplever den også som samfunnskritisk og som en slags sosiologisk studie. Det er hint til samfunnskritikk i klanenes navn, selvfølgelig, men også gjennom de psykologiske faktorene i relasjoner og samspill mellom individer og grupperinger i boka. Det er også her det sosiologiske aspektet kommer inn.

Avslutningsvis kan jeg røpe at boka har tidenes mest irriterende slutt! Det er en cliffhanger så bitende intens at det nesten ikke er til å holde ut. Spenningen bygger seg opp til bristepunktet i bokas siste kapitler. Som leser sitrer man etter klimaks, man lengter og brenner etter å vite hvordan det vil gå – og så slutter det bare. Midt i en scene som plutselig snur hele handlingen på hodet, som utraderer alt man hittil trodde man visste. Spørsmålene er flere enn noensinne. Lysten til å lese videre er enorm, umettelig. The End! Aaaaaaaaaargh!

Det er vel ingen hemmelighet at jeg ser frem til bok nummer to i denne trilogien. Håper den dukker opp om ikke altfor lenge, for jeg vil ha mer! NÅ!

(Tusen takk til forlaget for lesereksemplaret!)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-37206-4

Boken på vent (5): Snøblomst og den hemmelige vifte av Lisa See

Under overskriften “Boken på vent” (som opprinnelig er en spalte i bloggen Beathesbokhylle) presenterer jeg bøker jeg eier, som har blitt liggende en stund (kort eller lenge). Bøker som står på ventelisten. Fremtidens lesereiser, rett og slett.

«Snøblomst og den hemmelige vifte» fant jeg i en billigkurv utenfor en bokhandel for rundt 2 år siden. Jeg falt for tittelen, jeg falt for forsiden. Siden jeg er litt ekstra svak for østasiatisk kultur og historie fikk boka bli med meg hjem. Dette er nemlig en roman om spesielt kvinners hverdag i Kina på 1800-tallet.

Forfatteren, Lisa See, er kinesisk-amerikansk og har skrevet flere kritikerroste og bestselgende bøker med Kina som tema. En av dem, «On Gold Mountain», handler om hennes kinesiske bestefar, Fong See, som reiste fra Kina til USA og ble en slags gudfar i Los Angeles’ Chinatown.  Hun har også skrevet romanen «Peonpaviljongen og de tre hustruer», som foregår i det syttende århundre i Kina. Flere av Lisa See’s bøker er nominert til forskjellige litteraturpriser i USA, og i 2001 ble hun kåret til National Woman of the Year av Organisasjonen for Kinesiskamerikanske Kvinner.

I Norge har nok boka havnet  litt i skyggen av utgivelser som «Ville svaner» av Jung Chang og «Memoires of a Geisha» av Arthur Golden.

Forlaget Cappelen Damm presenterer boka slik:

Snøblomst sender en silkevifte med et selvskrevet dikt til Lily, og deres vennskap blir forseglet. Ettersom årene går med sult og opprør, reflekterer de over arrangerte ekteskap, ensomhet og gleder og sorger over å være mor. De finner trøst i hverandre og utvikler et bånd som holder liv i sjelene deres. Men så oppstår det misforståelser, og deres livslange vennskapet trues.

Med gjenklang fra Memoires of a Geisha tar denne lyriske og følelsesladde romanen deg med på en reise tilbake i kinesisk historie, inn i en nådeløs og isolert verden kvinner i mellom. Romanen tegner et brutalt bilde av kvinners hverdag i 1800-tallets Kina, samtidig som den serverer historien om et varmt og nært vennskap og dets prøvelser.

Dette ser ut til å være en både interessant, vakker og kanskje litt vond bok. Skal bli spennende å lese den. 🙂

Har du lest denne, eller har du den i bokhyllen?

La meg synge deg stille sanger

Denne romanen er skrevet av svenske Linda Olsson. Hun har skapt en utrolig vakker historie i La meg synge deg stille sanger. Det er historien om to kvinner, en ung og en gammel, som begge bærer på tunge, vonde hemmeligheter. Den yngste av dem, Veronica, har opplevd å miste sitt livs store kjærlighet i en drukningsulykke. Hun kommer til et ganske øde og isolert sted i Sverige for å skrive av seg sorgen og tomheten. I nabohuset bor Astrid, en gammel kvinne som har isolert seg fra alt og alle i flere tiår. På folkemunne kalles hun heksen.

De to kvinnene nærmer seg varsomt hverandre og et forløsende vennskap vokser frem. Gjennom samtaler kvinnene i mellom blir leseren tatt med på en reise tilbake i begge kvinnenes liv og rundt i minnenes såre og smertefulle landskap. Det er på mange måter opprivende og sår lesning dette her, for kvinnenes historier (spesielt Astrids) er mørke og hjerteskjærende. Likevel er dette en nydelig bok, skrevet med ro, varme og omsorg. Det er en stille raushet i den, en mangel på fordømmelse, som er helt nydelig. Det er på mange måter en bok som utforsker alle typer relasjoner, fra de helt katastrofale, til de intime, gode og aksepterende. Og det er en bok om forløsning og det å vende tilbake til livet og gleden, etter en liten evighet i et emosjonelt mørke som aldri så ut til å ta slutt.

Som et bonus blir man introdusert til en rekke dyktige poeter. Olsson har valgt å bruke sitater fra dikt som kapitteloverskrifter. Et vakkert og spennende grep.

Jeg ble dypt grepet av denne romanen. Det er noe av det mest rørende jeg har lest på lenge. Kan ikke annet enn å anbefale den! Vakre boka! 🙂

Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-0394-6