Kosenifse boktips til Halloween: Dr. Schnabels krønike I-IV

 

Vampyrflaggermusa Batty. Kilde: Pixabay.

Jeg leste disse fire første bøkene i bokserien «Dr. Schnabels krønike» av Heine T. Bakkeid i sommer, men har utsatt bloggingen fordi disse ungdomsbøkene passer så bra oppunder Halloween. Dette er nemlig skikkelig kosenifse, mørke og spennende bøker som kler sene høstkvelder, levende lys og Halloweenhøytiden svært godt.

Handlingen er lagt til 1700-tallets Europa. Hovedpersonen er Vlad fra Valakia, som i første bok bare er syv år gammel. Han mister familien sin i pesten og vokser opp hos sin onkel Arad i London. Arad er kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Vlad blir hans lærling.

Bøkene byr på en herlig kombinasjon av europeisk historie (selv om forfatteren tar seg noen friheter her og der, som han selv avslører bakerst i hver bok), gotisk skrekkstemning, lun humor og sjarmerende henvisninger til store skrekklassikere – som f.eks. Dracula.

Vampyrene i disse bøkene er befriende lite glitrende, romantiske og tiltrekkende. Her er det sylskarpe hoggtenner, voldsom blodsprut og bekmørk fotorealisme for alle penga. Skrekken er både krypende og brå, og handlingen er original selv om det også finnes mer klassiske og gjenkjennelige elementer i disse bøkene.

Jeg liker spesielt godt at alle grøssene er spedd ut med både humoristiske ting og sjarmerende elementer. Jeg tenker spesielt på Vlads ganske så spesielle følgesvenner, vampyrflaggermusa Batty og vampyrkaninen Bunny. Han treffer dem som liten gutt, i en kirke i Valakia, og de får etterhvert en helt spesiell plass i både Vlads og leserens hjerte. Jeg ble ihvertfall skikkelig sjarmert av denne både nusselige og creepy duoen. 🙂

Bøkene er skrevet på en slik måte at vi får en opplevelse av å vokse opp sammen med Vlad. Det er noe med måten handlingen formidles på, historien blir sakte mørkere, tyngre og mer blodig etterhvert som Vlad selv blir eldre i bøkene. Som om verden og dens skrekkeligheter sakte smyger seg innpå etterhvert som barnets sinn og måte å oppleve omverdenen på legges bak oss – og bak Vlad. Jeg liker det sakte krypende mørket og alvoret i disse bøkene svært godt.

Språket er veldig rett på, med tydelige og svært beskrivende bilder, men også med en mørk, atmosfærisk nerve som er utrolig stemningsskapende.

På forfatterens blogg står det å lese at en bok nummer fem i denne serien er planlagt. Det ligger mye research bak denne serien og derfor kan det ta litt tid mellom hver utgivelse. Jeg gleder meg veldig til neste bok, for jeg har blitt utrolig glad i både Vlad, Batty, Bunny og hele den særegne stemningen i disse bøkene. Bok fem har fått den midlertidige tittelen «Heksehammeren» og har en handling som visstnok skal foregå i Salem, Massachusetts (fremdeles på 1700-tallet). Hører jeg en skingrende hekselatter i det fjerne? Jeg tror jammen det! 😀

«Dr. Schnabels krønike I: Vampyrjegeren» av Heine T. Bakkeid:
I denne aller første boka i serien møter vi syv år gamle Vlad. Han bor i Valakia, et distrikt i Romania, hvor pesten herjer. Familien hans er smittet, flere er allerede døde, og moren hans ber ham dra hjemmefra for å redde livet hans. Før moren dør sender hun en melding til Vlads onkel Arad i London. Arad finner til slutt Vlad og tar ham med seg. Onkelen gjør Vlad til sin lærling, og trener ham opp til å bli kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Det er meningen at Vlad skal ta over onkelens rolle som den beryktede Dr. Schnabel von Rom, mannen iført pestmasken,  når han blir gammel nok. Men så skjer det noe som tvinger Vlad til å ta sin onkels plass lenge før han egentlig er klar…

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25489-5

«Dr. Schnabels krønike II: De dødes hus» av Heine T. Bakkeid:
Etter de dramatiske hendelsene i den første boka følger vi Vlad videre på reisen mot ung mann. Onkel Arad har forsvunnet. Det er Vlad som er Dr. Schnabel von Rom nå. En dommer hyrer ham for å finne datteren Lissi. Hun har rømt fra landets største og mest beryktede galehus, Bethlem (også kjent som Bedlam) i Moorfields. Et av symptomene hennes er at hun drikker sitt eget blod…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25500-7

«Dr. Schnabels krønike III: Eksorsisten» av Heine T. Bakkeid:
Jakten på onkel Arad fører Vlad til Venezia. Det er midt i karnevlastiden og byen er fylt av liv, lys og mennesker i fargerike kostymer. Det er ikke lett å vite hvem som er hvem. Mens han er i byen får han høre om et skip som har strandet i lagunen. Ryktene sier at det finnes unaturlige vesener om bord, vesener som nå befinner seg i den festkledde byen…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25497-0

«Dr. Schnabels krønike IV: Knokkeløya» av Heine T. Bakkeid:
Vlad befinner seg om bord i et skip på vei fra Venezia til Amerika. På veien blir frakteskuten bedt om å ta turen innom en gammel valfangststasjon på Spitzbergen. Der skal de plukke opp en vitenskapsmann som har tilbagt sommeren på øya for å studere det arktiske fuglelivet. Men når de ankommer øya skjønner de fort at noe er galt. De er ikke alene i det mørke og gudsforlatte isødet. Noe jakter på dem. Og for sent innser de at ingen, absolutt ingen drar til Smeerenburg frivillig…

Dette er forøvrig favorittboka mi i denne serien, så langt. En helt utrolig urovekkende, mørk og ubehagelig bok som får det til å kaldt nedover ryggen flere ganger. Fantastisk nervepirrende atmosfære og makabre innslag kombinert med den samme sjarmen og lune humoren som også kjennetegner de tre foregående bøkene. I tillegg har denne fjerde boka virkelig vakre og poetiske naturskildringer.

Les. Bare les! 🙂

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25628-8

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklame

En liter blod: Ikke helt stødig vampyrroman

Bokas tittel og forfatter
«En liter blod» av Gry K. Karlson.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en vampyrroman, som forsøker seg på både thrillerstemning og humor.

Bokas hovedperson er norske Jørgen, som har en ting for vampyrer. En kveld slumper han til å treffe på en. Vampyren Khazeema. Av en eller annen grunn de begge undres over overlever han møtet, og ender til sist opp som hennes kjæledegge.

Men Khazeema er ei travel vampyrdame, hun har sin skaper Karrano å fokusere på, og vampyrverdenen er full av konflikter og farer. Jørgen blir overlatt til vampyren Bombos, som trekker ham med på en halsbrekkende ferd gjennom verden. I deres kjølvann ligger lik, rester etter vampyrmåltider, kaos og ødeleggelse. Og det er Jørgen som får skylda for alt sammen. Han blir av politi og myndigheter ansett som en svært farlig mann, og ender opp som etterlyst.

Vil Khazeema til sist forbarme seg over Jørgen, og gi ham det han lengter aller mest etter: En liter blod og evig liv?

Utvalgt sitat fra boka
«Han var fullstendig fortapt, frarøvet all fornuft og besatt av tanken på Khazeema og evig liv. Han ønsket å få den samme styrken som henne, og ønsket at hun skulle skjenke ham det. Han sukket. Hvem var det han prøvde å lure? Hvorfor skulle et vesen som Khazeema ville ha noe som helst med ham å gjøre? Fortvilet puttet han de kalde hendene ned i lommene. Høyre hånd traff en klump. Han la fingrene rundt den og trakk den opp. Det var en sammekrøllet, blå pengeseddel. Så rart. Han kunne ikke huske sist han hadde hatt penger i lommene. Forsiktig brettet han den ut, samtidig som han prøvde å forhindre at den ble våt. En frysning raste nedover ryggen hans. Det sto skrevet noe. Rett før regnet vasket skriften bort, klarte han å tyde den. Det sto: Athen.»

Min vurdering
Jeg elsker vampyrer. Og jeg synes det er kjempespenstig at en norsk forfatter, i tillegg en debutant, velger å skrive en actionfylt vampyrroman. Men synes jeg boka fungerte? Ikke 100%.

Jeg har mest å utsette på første halvdel av romanen. Jeg opplever det som om andre halvdel er mer gjennomarbeidet, bedre korrekturlest og språklig bittelitt stødigere enn første halvdel.

Første halvdel er desverre skjemmet av veldig mange slurvefeil, som en korrekturleser burde ha fått vekk. Det kan se ut som om forfatteren har brukt litt tid på å «skrive seg inn» i både handling og språk.

Innledningsvis sliter jeg med å forstå hva Karlson forsøker å få til. Er det en thriller hun skriver? Er det humor? Er det en vampyrparodi? Handling og plot spruter ut i litt for mange sjangerretninger uten en tydelig rød tråd. Ja, det er fullt mulig å skrive sjangeroverskridende bøker, mange forfattere gjør det – men da ligger det en tydelig retning i bunn for teksten, slik at det ikke er tvil om hva man leser. I akkurat denne boken fant jeg ikke denne tydeligheten innledningsvis. Men det går seg noe til etterhvert, det skal sies.

Språket er litt haltende og enkelt, dette også hovedsaklig innledningsvis. Spesielt dialogene oppleves som klisjefylte og uten substans, noe som for meg gir boka et kiosklitteraturpreg. Jeg hang meg også opp i endel språklige virkemidler, metaforer og sammeligninger, som virket kunstige og konstruerte. Jeg skjønner at Karlson forsøker å finne originale løsninger, og nettopp unngå klisjeer, men de sammenligningene og metaforene man bruker skal jo fungere og oppleves som harmoniske i teksten. Jeg synes ikke hun fikk det helt til. Det blir litt bedre etterhvert, men ikke nok til at boka oppleves som språklig god.

Vampyrene, som jo er hovedelementet i boka, sitter heller ikke helt for meg. Jeg gjetter at Karlson har vært litt for inspirert av vampyrer fra andre bøker/film/serier, eventuelt av tanken på hva vampyrer skal være, at hun ikke helt har klart å slippe seg løs og skape noe 100% eget. Jeg ser at hun vil presentere farlige, elegante, episke og fatalt tiltrekkende vampyrer for oss, jeg skjønner hvor hun vil, og jeg er med et stykke på ferden – men ikke helt i mål. Det er noe som gjør at vampyrene virker litt som karikaturer, og også som dataspillkarakterer (spesielt i kampscener), til at jeg finner den gode, troverdige vampyrfølelsen når jeg leser.

Det finnes et skikkelig hederlig unntak, for meg. Og det er vampyren Albaron. Han er det sus over. Han er såpass annerledes enn de andre vampyrene i boka, og annerledes enn vampyrer jeg har vært borti i litteratur før, at han fungerer. Og Karlson har skrevet ham godt. Han er original, men virker ikke oppkonstruert. Det ligger en naturlig god flyt i karakteren og i måten Karlson har skildret ham på.

Jeg fikk noe mer sansen for Amandeus og disse tåkevampyrene også. Amandeus er en forholdsvis typisk vampyr. Fatalt sjarmerende, iskald, innsmigrende. Men Karlson har klart å gi ham en slags nerve jeg savner i flere av de andre vampyrene i denne boka. Tåkevampyrene minner meg om Volturi fra Twilight, men her har Karlson klart å forme dem til noe eget, slik at de ikke virker som kopier, men mer en referanse til Stephenie Myers bøker.

Vampyren Bombos er også ganske original. En hyperintelligent, litt nerdy vampyr er en artig idé. Men jeg opplevde ikke å komme helt innpå ham. Selv om han tok stor plass i handlingen, og spilte en stor rolle for Jørgen, så forble han litt diffus for meg,

«En liter blod» var ikke en fulltreffer for meg, men jeg liker Karlsons visjon og idé. Jeg er også glad for at hun har skrevet denne boka. Et sted skal man begynne når man går med en bokdrøm, og jeg håper hun vil skrive mer.

Fakta

Forfatter Gry K. Karlson

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Lyst (underlagt LIV forlag)
ISBN: 978-82-93349-30-3
Oversetter: —
Originaltittel: En liter blod
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 336

Lagre

Lagre

Domens port: Havfruen, huldra og Lucifer

Bokas tittel og forfatter
«Domens port» av Lene Eriksen

Bokas særtrekk og handling
«Domens port» er første bok i en ny, norsk fantasyserie, skrevet av forfatterdebutant Lene Eriksen.

Havfruen Boa er hovedpersonen i boka. Hun er vokter av De Fire, krystaller som inneholder de fire elementæråndene. For mange er De Fire en myte, men noe få tror på dem og leter fortsatt etter dem. En av disse er selveste Lucifer. Han vet at den som besitter De Fire har makt nok til å utfordre Gud, og er det noe Lucifer lengter etter så er det nettopp det. Hevn over ham som en gang gav avkall på ham.

I sin maniske iver etter å få tak i De Fire kidnapper Lucifer Boas niese, Ylva, hun som skal overta vokterrollen. Vil Boa finne veien til Helvete, slik at hun får reddet Ylva? Eller er Lucifers planer så intrikate at alt håp er ute…?

Utvalgt sitat fra boka
«Synet som møter henne er både uhyggelig og overveldende. Boa blir redd, men også fascinert over den majestetiske skikkelsen som daler fra himmelen og er i ferd med å lande få meter fra henne. Han har ryggen vendt mot henne. Vingene er enorme og de beveger seg rolig. Flaggermusvinger, tenker hun og måper i det han plasserer bena på bakken og vingene forsvinner som ved et trylleslag. Det kjennes som om hjertet vil slå ut av brystkassen hennes. Himmel og hav! Hvem er dette? Det lange, tykke håret dekker det meste av ryggen hans, men den høye bredskuldrede gutten er tydelig muskuløs. Han værer ut i luften. Slik ville et rovdyr også ha gjort. Kan du lukte meg? Hvilken vei leder vinden? Er det noe vind? Rolig snur han seg rundt og stirrer rett på henne.»

Min vurdering
Jeg ble litt nervøs da jeg begynte på denne boka. Den minnet innledningsvis om et par andre verk jeg har lest, og jeg var redd for at Eriksen hadde latt seg inspirere litt for mye av disse, på bekostning av å få til noe helt eget. Heldigvis tok jeg feil. «Domens port» står på egne ben den. Støtt og godt.

Inspirasjonskildene jeg mener å skimte innledningsvis i denne boka er «Den lille havfruen» (havfrue med ildrødt hår som kan omskape sin hale til bein og bevege seg rundt på land) og «Sagaen om Isfolket» (en mystisk dal langt der nord og en Lucifer som stiger opp på jorden for å ha seg med lekre hekser).

Og, ja, hovedpersonen Boa er til forveksling lik Ariel, men det er før man blir skikkelig kjent med henne. Og, ja, det er en mystisk dal med i denne boka, men den har sin helt egen Isfolket-frie atmosfære. Og denne romanens Lucifer innehar en ganske annen energi og personliget enn Sandemos Lucifer. Eriksen er i det hele tatt god på å gi både karakterer og steder hun beskriver særpreg og egenart. Hun har i tillegg et mye bedre språk enn det f.eks. Sandemo har i sine bøker.

Romanen er befolket av så ymse arter som havfruer, demoner, falne engler, huldere, vampyrer og hekser. Det er en snodig blanding som er med på å gjøre boka annerledes enn mye annen fantasylitteratur, og det på en svært god måte. Eriksen har fått til å skape sin helt egne verden. Den oppleves som nær nok til å være troverdig, og stor nok til at vi fremdeles har mye å utforske som lesere av disse bøkene. Her er det masse utviklings- og vekstpotensial, både for karakterene, miljøet og historien.

Mye av bokas handling foregår på dypet, i havet eller i helvete. Jeg opplever helvete som best skildret av de to. Eller ihvertfall tydeligst skildret. Jeg sitter igjen med et mye klarere bilde, av både helhet og detaljer, av alle nivåene i Eriksens versjon av helvete, enn jeg gjør av livet på havbunnen. Men, det kan jo selvsagt være at Eriksen har lagt litt ekstra energi i å skildre det vi ikke har sett (helvete), og heller la det de fleste har sett litt fra før av (havbunnen) være noe mer opp til hver enkelts fantasi. Jeg tenker vel også at det kanskje ligger mer detaljerte skildringer av havfruenes rike i de neste bøkene i serien. Og hvis ikke, så bestiller jeg det her og nå. 😉 Jeg liker nemlig skildringer av verden under havet, med den spesielle atmosfæren, lyset og fargene godt – og tenker at det her ligger mye uutnyttet potensial for å skape en helt egen magisk stemning.

Jeg likte også godt at skikkelsen Lucifer overlates litt mer til hver enkelts fantasi enn mange av de andre skikkelsene i boka. Eriksen skisser ham opp med antydende strek, presenterer et grovt omriss med kun få utvalgte detaljer, og det synes jeg kler djevelen. Hans personlighet derimot kommer tydelig frem, nærmest som hugget i grov, hard stein. Noe som også passer en slik skikkelse veldig bra. Jeg er i det hele tatt imponert over Eriksens måte å få frem hver enkelt karakters særpreg og personlighet på.

Lucifers sønn er også en utrolig spennende skikkelse. Og samspillet, og relasjonen, mellom far og sønn er hjerteskjærende vondt og godt skildret. Jeg ser frem til å lese mer om Herulvs utvikling, og om hvordan den mildt sagt dysfunksjonelle og smertefulle relasjonen han har til sin far videre påvirker ham, samt eventuelt former hele historien og dens utfall.

Samspillet mellom Boa og den lille huldra Helle er en annen relasjon jeg likte godt. Det ligger noe hemmelighetsfullt og usagt mellom dem, det er tydelig at Helle ikke er helt ærlig, og Boa holder også enkelte ting for seg selv. Likevel utvikler de en fin nærhet. Noe som skal vise seg å sette helt spesielle spor i dem begge.

Dette er i det hele tatt ei bok jeg hygget meg riktig mye med. Karakterene satte spor og var gode å lese, steder og miljøer er jevnt over fint bygget opp og innehar en særegen og beskrivende atmosfære. Mange av stedene og landskapene i denne boka passer inn i grunntemaet omkring de fire elementene, noe jeg syntes var et snedig grep. (Helvete – ild. Bevingede vesener – luft. Havfruenes verden – vann. Huldra og denne mystiske dalen hun bor i – jord.)

Boka var til tider så spennende at den tangerte grøsser. Det er godt driv i historien, et godt plot og en original sammensetning av fantasivesener. Slutten antyder en meget interessant fortsettelse.

«Domens port» er en spennende debut. Jeg gleder meg til å lese mer om Boa og Lucifer.

Fakta

Forfatter Lene Eriksen. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-133-5
Oversetter: —
Originaltittel: Domens port
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 283

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Fergen: Båtreise som biter fra seg

Bokas tittel og forfatter
«Fergen» av Mats Strandberg

Bokas særtrekk og handling
På bokas omslag står det «Krim», men dette er ingen kriminalroman. «Fergen» er en blanding av usminket sosialrealisme og skrekk, med nyanser av satire.

I «Fergen» blir vi kjent med både passasjerer og personalet om bord i Baltic Charisma, et ganske slitent skip som går frem og tilbake over Østersjøen, Stockholm – Åbo.

Vi møter den ensomme gamle kvinnen som søker eventyr. Den avdankede pop- og dansebandstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før jobbet om bord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spektakulært frieri. Ordensvakten som sammen med sine kollegaer forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem.

Denne natten på båten settes relasjoner på prøve. Det er to passasjerer om bord som er litt annerledes enn de andre. Disse to starter noe som utvikler seg til et virkelig mareritt. Vanlige mennesker blir helter. Men det som skjer denne natten, lokker også frem det aller verste i mange av dem.

Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør.

Utvalgt sitat fra boka
«Hallo? roper hun. Hallo, svarer en liten barnestemme. Lyra drar opp døren. I korridoren utenfor står en liten gutt i T-skjorte og rød hettejakke. Han ser på henne med blå øyne under en hvitblond lugg. Han virker glad. Nesten oppspilt. Hei, sier han. Hva heter du? Hun svarer nølende at hun heter Lyra. Kikker ut i korridoren. Ingen å se. Ved trappen litt lenger borte finner fjerne stemmer veien opp fra dekket under. Så rart navn, sier gutten med latter i stemmen. Hun sukker inni seg. Noen ganger hater hun navnet sitt, selv om hun liker den Lyra hun er oppkalt etter. Det er fra en bok som pappa leste da mamma ventet meg, sier hun. Hva handler den om? spør gutten. Og hun svarer som hun pleier. Magi og forskjellige typer vesener og sånn. Det er vanskelig å forklare. Gutten rynker pannen. Ser skeptisk ut. Er det vampyrer som glitrer i sola? spør han, og Lyra begynner å le. Nei. Han nikker bestemt. Bra. Jeg synes vampyrer skal være farlige. Hun ler igjen, for gutten er søt, men veldig veslevoksen. Mer enn det, tenker hun. Han er gammeldags, på en måte. Som en liten, eldre mann. Hun spør hvor foreldrene hans er, og han trekker på skuldrene. Ber om å få komme inn å låne toalettet. Jeg vet ikke, sier hun. Gutten kniper sammen lårene. Ser plutselig urolig ut. Vær så snill. Jeg vil ikke tisse på meg. Så hun slipper ham inn. Da lugardøren lukkes, stiller gutten seg med ryggen mot den. Og idet han smiler mot henne, ser hun at tennene hans er helt gule.»

Min vurdering
Haha, jeg blir så glad når jeg tenker på denne boka. Dette er noe av det festligste jeg har lest på lenge!

Jeg ser at Strandberg blir sammenlignet med Stephen King på bakgrunn av denne romanen. Og jeg ser at mange sier seg enig i sammenligningen. La meg være kjerringa mot strømmen: Jeg ser ikke likheten.

For meg er det en fundamental forskjell mellom Kings skriverier og denne teksten av Strandberg. King har en noe tung og omstendelig fortellerstil, veldig mange av tekstene hans mangler den virkelig gode flyten, synes jeg. Men god flyt har Strandberg lykkes med. «Fergen» er leken, energisk og morsom, tross det til tider mørke og skrekkelige innholdet. Teksten oppleves som frisk og ledig.

Om jeg skal sammenligne «Fergen» med noe, må det bli John Ajvide Lindqvists bøker. Jeg tenker spesielt på «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde». Både «Fergen» og Lindqvists bøker har den usminkede sosialrealistiske følelsen kombinert med skrekkelementer. I dette tilfellet vampyrer. Ja, «Fergen» er en vampyrroman. Jeg opplever den i tillegg som satirisk, en bok med virkelig beksvart humor.

Vampyr på båttur? Er ikke det litt urealistisk, tenker du kanskje. Og, jo, på en måte er det jo det, men likevel så blir nettopp dette grepet en kommentar til klassisk skrekklitteratur. Bram Stoker lot f.eks. Dracula ankomme England på skipet Demeter. Jeg får også assosiajsoner til historiske begivenheter som Titanics undergang og «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349…» av denne boka. Pest, krise, undergang i form av et skip ingen klarer å stanse ferden til, er et slags klassisk tema. Strandberg har modernisert dette konseptet. Tilført det nytt blod, kan du si. 😉

Selv om denne romanen har sine morsomme øyeblikk, er den hovedsaklig av det mørke slaget. Den har både vare og alvorlige sider. Strandberg er god på de psykologiske portrettene, og også på mennesketypeportretter. Det er lett å kjenne igjen de forskjellige typene og det ligger en lun humor i denne gjenkjennelsen. Som en av bokas hovedpersoner sier: «Jeg kjenner ingen av disse folka her, men jeg har møtt dem alle før.» Har man vært på en båttur til Danmark eller Tyskland f.eks., og det har vel de aller fleste nordmenn, så har man sett alle typene i denne romanen. De føles mer eller mindre nære og kjente, og gjør at hele romanen, tross skrekkelementene, oppleves som troverdig og realistisk.

Jeg ble også glad i flere av hovedpersonene, og ble også engasjert i deres personlige utfordringer, gleder og sorger. Jeg tror på karakterene i denne boka. De virker ekte, komplekse og gjennomtenkte. De er alle bærere av både det lyse og det mørke. Vi får innblikk i hver enkelts bakgrunnshistorie, og ser hvordan denne har vært med på å forme dem. Mange bærer på tunge livserfaringer, ting som har skapt mønstre, både mentalt og adferdsmessig. Det er spennende å observere hvordan hver enkelts personlige bagasje reagerer i møte med det mørke og utenkelige som hender denne natten på skipet. Hovedpersonenes indre, personlige reise er nesten like, hvis ikke mer, spennende enn selve båtreisen som skildres.

Fergen er på mange måter som et samfunn i miniatyr. På skipet finnes litt av alt – vi møter homofobi, rasisme, psykisk sykdom, selvrealisering, konservatisme, midlivskriser, selvhat, arroganse, alkoholisme, mot, feighet, pliktoppfyllelse, god og dårlig arbeidsmoral, løgner, sannhet… Slik sett blir «Fergen», i tillegg til alt det andre den er, en ganske interessant samfunnssatire også. Og når marerittet henger over skipet, blir disse tendensene, disse strømningene, tydeligere på godt og vondt. «Fergen» er en liten studie i krisehåndtering, eller mangel på sådan – alt etter hvilken hovedperson som til enhver tid har ordet. For, ja, bokas hovedpersoner skifter på å fortelle historien. Slik får vi oppleve historien fra mange forskjellige vinkler, både fra passasjerer, ansatte, helter og fiender.

For meg hadde denne boka alt. Humor, realisme, samfunnskritikk, alvor, psykologisk innsikt, blodig action, spenning, skrekk. Det finnes til og med enkelte skikkelige episke øyeblikk i denne boka. I tillegg har Strandberg lagt inn små referanser til annen litteratur, jeg opplever det som en hyllest til andre forfattere og bøker, som er med på å tilføre romanen sjarm. Kanskje spesielt fordi det meste forfatteren refererer til er litteratur og historier jeg selv har satt stor pris på. Strandberg og jeg ser ut til å dele litteratursmak.

Noen av bokas fiffigste humorøyeblikk ligger også i valget av noen av disse referansene. Jeg tenker spesielt på Strandbergs hint til Twilight-bøkene. Et av hintene ser du i det sitatet jeg har lagt ved i dette innlegget. Men det morsomte Twilight-hintet er en av båtens passasjerer faktisk; en lubben kvinne i 40-årene, som er på heisatur med en venninne. De er begge på tur for å slå ut håret, og for å føle seg unge og attraktive igjen. Kvinnen har pyntet seg. Hun har smurt inn kroppen med bodylotion med glitterpartikler i, og hun har sprayet håret med glitrende hårspray. Jeg satt bare ventet på at vampyrene skulle bite henne og gjøre henne til en glitrende vampyr. Hehe. Om det skjer avslører jeg ikke. Du får lese selv og finne det ut. 😉

Så, ja, jeg likte denne boka kjempegodt. Det er i hovedsak en underholdende bok, men den har, som nevnt, også flere alvorlige sider. Boka faller ikke innenfor den typiske skrekksjangeren, og vil derfor kanskje ikke stå helt til forventningene hos endel lesere. Men om man begynner på den med et åpent sinn, og setter seg litt inn i hvilke typer sjangeroverskridelser den består av før man begynner å lese, er jeg sikker på at de fleste får en riktig god leseopplevelse. Jeg tilbragte ihvertfall noen av denne høstens festligste, og blodigste, timer ombord på «Fergen».

Fakta

Forfatter Mats Strandberg fotografert av Magnus Liam Karlsson. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-909-1
Oversetter: Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Färjan
Utgivelsesår: 2015 (2016 på norsk)
Sideantall: 603

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Skyggejegerne: Demonenes by

Jeg var brennsikker på at Cassandra Clare, forfatteren, var ei uerfaren skreppe på ca 20. Men så viser det seg at hun er født i 1973. Dama har nettopp rundet 40, men skriver som om hun skulle ha vært tjue år yngre. La meg si det slik: Det er ikke alltid at ”ungdommelig” er en kompliment.

Men nå skal vi ikke foregripe anmeldelsens gang. La meg presentere forfatteren litt grundigere:

Cassandra Clare har amerikanske foreldre, men ble født i Teheran, Iran. Hun har reist mye hele livet, og bor i dag på Manhattan i New York, USA. Det er også byen New York som inspirerte henne til å skrive den første boka i den urbane fantasyserien om Skyggejegerne. Clare har bakgrunn som underholdningsjournalist, men jobber nå som forfatter på heltid.

”Skyggejegerne: Demonenes by” er første bok i det som skal bli en serie på (jeg tror det skal bli) i alt seks bøker. Hovedpersonen er 15 år gamle Clary Fray. Hun bor i New York med moren sin. Faren døde da hun var liten.

En kveld hun er på diskotek med sin bestevenn, Simon, blir hun vitne til et mord. Da hun skal melde i fra om drapet er liket borte, og morderne, som kaller seg skyggejegere, er usynlige for alle andre enn henne.

Ikke lenge etter blir moren hennes kidnappet, og en dunkel og magisk verden åpner seg for Clary. Det alminnelige New York hun kjenner skjuler en verden av demoner, vampyrer, alver og varulver – og skyggejegere, som forsøker å beskytte menneskene mot de mørke maktene.

Clary trekkes inn i denne mystiske underverdenen, og spørsmålene er mange. Hvorfor jakter demoner på henne? Og hvorfor kan hun se vesener ingen andre mennesker kan se?

Dette høres jo spennende ut. Jeg gledet meg til å lese denne boka, og til å finne en ny fantasyserie og kose meg med. Det var derfor skikkelig leit å oppdage at romanen virkelig ikke stod til forventningene.

Hvor skal jeg begynne?

Det første jeg reagerte på var forfatterens manglende evne til å skjule sine spor. Det var altfor lett å oppdage de små informasjonsdråpene hun hadde lagt ut her og der, og å forstå hva de ledet mot i handlingen. Jeg visste 70-80 % av hva som kom til å skje før det skjedde, og det ødela mye av spenningen.

Jeg befant meg stadig i pausemodus underveis i lesingen, og det er aldri et godt tegn. Etter å ha lest et stykke, la jeg fra meg boka, og plukket den ikke opp igjen på flere uker. Ikke fordi jeg var spesielt travel, men fordi boka ikke tiltrakk meg. Jeg var ikke nysgjerrig på den. Den greide ikke å holde på oppmerksomheten min. Antageligvis som en naturlig følge av at jeg stadig opplevde å vite hva som kom til å skje lenge før det skjedde.

Forfatter Cassandra Clare

Cassandra Clare har, som i hvert fall én annen nykjent forfatter, skrevet mye fanfiction. Hennes favorittunivers ser ut til å ha vært Harry Potter. Men det er ikke bare Harry jeg skimter i det fjerne. Jeg synes jeg ser igjen scener, dialog, sitater, plot og karakterer fra så ymse kilder som Ringenes Herre, Buffy the Vampire Slayer og Xena the Warrior Princess, for å nevne noe. Jeg opplever det som om hun har rasket sammen det hun liker fra forskjellig forfattet og filmet fantasy, uten å ha klart å gjøre stoffet fra inspirasjonskildene tilstrekkelig til sitt eget. Historien fremstår som en stor ufordøyd suppe av hummer og kanari, uten originale karakterer eller tydelig retning. Det hele virker umodent og amatøraktig.

Jeg kan jo hente et par små eksempler fra boka, for å vise litt av hva jeg mener. Sitatet under er hentet fra kapittelet ”Midnattsblomsten”, der skyggejegeren Jace gir hovedpersonen Clary en magisk lyskilde, en runestein, i gave:
”Den bringer deg lys”, sa Jace, ”selv blant de mørkeste skygger i denne og andre verdener.”

Bytter vi ut Jace og Clary med Galadriel og Frodo, så har vi et nesten ordrett sitat fra Tolkiens ”Ringenes Herre”.

Eller dette sitatet, fra kapittelet ”Minne om noe hvitt”:
”Dødens instrumenter?” gjentok Clary forvirret. ”Jeg trodde…”
”Engelen gav tre gjenstander til de første skyggejegerne. Et beger, et sverd og et speil.”

Dødens instrumenter? Tre gjenstander? Litt for likt dødstalismanene fra Harry Potter, er det ikke? (Oldstaven, usynlighetskappen og oppstandelsessteinen).

Eller er det jeg som er altfor kritisk nå?

Jeg vet jo at denne boka, og serien videre, er kjempepopulær. Etter å ha lest denne første boka må jeg innrømme at jeg ikke helt kan få meg til å forstå populariteten.

Historien så langt mangler stramhet, orginalitet og fremdrift. Personene er diffuse og vanskelige å få tak på. Jeg har lest eller sett dette før, mange steder, gjort enormt mye bedre.

I all rettferdighets navn må jeg nevne at flere jeg har snakket med, som har lest flere bøker i denne serien, sier at ting tar seg opp fra og med bok nummer to. Det kan høres ut som om forfatteren har brukt den første boka til å skrive seg inn i stoffet på, og at manglene ved første del er rettet opp i del to. Jeg håper det, for jeg har bok to og tre stående på vent i bokhylla.

Det blir uansett en god stund til jeg forsøker meg på flere bøker i denne serien. Min appetitt på skyggejegere har sunket drastisk.

Boka er også filmatisert, av vår egen Harald Zwart. Se traileren her:

Boka er også en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har kjøpt boka selv.)

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-5880-5