Hyperpubertet

9788203256240_Micaelsen”AAAAAAAAAAAAAAAAAA! Hva var det?!
Jeg fekter rundt meg, mister sjampoflaska i gulvet, tråkker på den, sklir og dunker hodet i veggen. Jeg må klamre meg fast i det varme blandebatteriet for ikke å seile overende. HVA VAR DET?! Jeg tør ikke åpne øynene. Jeg kan ikke, vil ikke. Forsiktig lar jeg hendene skli fra halsen og ned mot armhulene. De kommer ikke langt før de blir stoppet av… Noe har vokst ut på brystet mitt! To enorme pupper!”

Vera Micaelsen (f. 1974) er for de fleste kjent fra NRK, der hun har vært programleder for en rekke barne- og ungdomsprogrammer. Micaelsen har også jobbet i DKS (Den kulturelle skolesekken) og med film i Norsk Filmfond. I tillegg har hun utgitt flere bøker for både barn og voksne. Hun debuterer i høst som ungdomsbokforfatter med ”Hyperpubertet”.

I boka møter vi Camilla Larsen. Hun er 13 år, har ennå ikke kommet i puberteten og har venninner som egentlig ikke er venninner. Hun føler seg utenfor og er usikker på seg selv.

Under en klassetur i skogen skjer det noe merkelig:

”Kroppen min lener seg bakover, men jeg kan ikke ta meg for. På særdeles uelegant vis velter jeg baklengs og blir liggende urørlig med beina i været. Jeg klarer verken blunke med øynene eller løfte en finger. Eline ler hysterisk før hun dytter forsiktig borti meg med skotuppen. – Slutt å tull’a, Camilla!”

Camilla har plutselig havnet i en slags hyperpubertet. Kroppen hennes utvikler og innvikler seg i et spinnvilt tempo. Enorme pupper eser ut på brystkassen hennes, i de mest upassende sammenhenger. Pupper som plutselig forsvinner igjen når de blir dusjet i iskaldt vann. Hun får digre kviser i fjeset. Kviser som lyser i mørket. Og på toppen av det hele, snikfilmer de såkalte venninnene hennes henne, og legger videoene ut på Youtube.

Boka åpner med brask og bram og et stort, mystisk overraskelsesmoment. Deretter glir den over i stor komikk og latterkrampe. Jeg trodde først jeg leste en ren ungdomskomedie, men Micaelsen har benyttet latteren som et springbrett inn i en historie med et alvorlig og viktig budskap. Latteren gjør etter hvert mer vondt enn godt.

Micaelsen-Vera

Forfatter Vera Micaelsen

Forfatteren klarer på finurlig vis å endre leserens perspektiv underveis i fortellingen, fra å være en av dem som ler av hovedpersonen Camilla, til å oppleve hvordan det er for Camilla å bli senter for uønsket oppmerksomhet og latterliggjøring.

Mye i boka er overdramatisert og satt på spissen. Og på sin måte viser dette mange unges subjektive opplevelse av puberteten som periode, tenker jeg. Man føler seg lett oversett, eller altfor beglodd, man fremstår altfor klønete og usikker, eller breialt selvsikker, ting oppleves å være helt ute av kontroll og de minste ting (som kviser for eksempel) er som uoverkommelige verdensproblemer. Følelsen av å være utsatt og veldig sårbar er godt skildret i boka.

Boka viser også at det ofte ikke bare er jevngamle som kan gjøre ungdomsår og pubertet til en utfordring. Voksnes holdninger, handlinger og tidvis mangel på innsikt utgjør også en stor del av de trøblete ungdomsåra. I hvert fall for Camilla Larsen.

Hovedpersonen foretar en beundringsverdig utviklingsreise i løpet av romanen. Hun starter som den flatbrystede, keitete og litt rare jenta ingen egentlig vil være venner med, og ender opp som en ung kvinne jeg, som leser, har fått respekt for. Vera Micaelsen fletter inn en aldri så liten girl power-slutt (jeg skal ikke avsløre handlingsdetaljer her), som jeg synes kler boka godt.

Micaelsen har skapt en historie som både engasjerer og morer meg. Romanen er svært lite forutsigbar. Jeg ble grundig overrasket flere ganger, og hadde en veldig allright leseopplevelse.

Jeg synes forfatteren evner å balansere komedie og drama på verdig vis. Og jeg synes hun klarer å bruke de komiske elementene konstruktivt, slik at de underbygger den dramatiske nerven i handlingen. Jeg opplever at Micaelsen bruker leserens egen latter som et redskap for å få frem en følelse og et budskap – og det fungerer bra.

Vera Micaelsen har fanget noe essensielt ved det å være i puberteten, det å vokse opp, i denne boka. Jeg tror både ungdom og de som har vært igjennom ungdomstida for kort eller lang tid siden, vil kjenne seg igjen i hva hun skriver. Samtidig har Micaelsen skrevet et verdig innlegg i debatten om internettmobbing. Ja, mobbing generelt.

Det er ikke ofte at en bok får meg til å knekke i latterkrampe, og samtidig gir meg en hel masse tankeføde, men ”Hyperpubertet” har klart akkurat det.

Det frister å lese mer av Vera Micaelsen.

Boka er også en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-256240

bokvrimmelB

Reklamer

Ild

Layout 1Bok nummer to i den svenske fantasytrilogien om heksene i Engelsfors innfrir, selv om forholdet mellom mundant tenåringsliv og magi oppleves som litt ute av balanse.

Boken er en del av leseprosjektet «Leseutfordring: Kaos».

Sara B. Elfgren og Mats Strandberg gjorde stor suksess med debuten på sitt forfattersamarbeid da Engelsforstrilogiens første bok, ”Sirkelen”, kom ut i 2011 (på norsk i 2012). Elfgren (1980 -) har bakgrunn som filmmanusforfatter og elsker sjangrene fantasy, skrekk og sci-fi. ”Sirkelen” var hennes aller første roman. Strandberg (1976-) er journalist og har tidligere gitt ut tre andre bøker. Begge forfatterne er svenske.

Det finnes dessverre ingen anmeldelse av den første boka i Engelsforstrilogien på bloggen min. Grunnen er at jeg opprettet bloggen en god stund etter at jeg leste boka. Jeg kan avsløre at jeg koste meg da jeg leste den og at jeg har gledet meg stort til bok nummer to.

En sommerferie har gått siden den første boken sluttet. Det er rett før skolestart og en merkelig hetebølge henger over det lille tettstedet Engelsfors.

Jentene som utgjør sirkelen av utvalgte hekser sliter med sitt; Dysfunskjonelle familier, ekser med ”bad boy”-tendenser, nåværende kjærester som ikke når opp til forventningene, mobbing og knuter på tråden i vennskap. Ting mange tenåringer kan kjenne seg igjen i. Men de har magiske utfordringer i tillegg.

Anna-Karin misbrukte sine magiske krefter i den første boka og må stå til ansvar for sine handlinger i ”Ild”. Rådet, instansen som håndhever de magiske lovene, innkaller jentene og deres mentor Adriana Lopez, til avhør som leder opp til en alvorlig rettssak mot Anna-Karin.

Samtidig gjør folkebevegelsen ”Positive Engelsfors”, ledet av foreldrene til Elias fra bok en, stor suksess. De prediker på sektinspirert vis om positiv tenkning og ser ut til å hjernevaske innbyggerne på det lille tettstedet. Stadig flere beviser peker også i retningen av at ”Positive Engelsfors” har en mektig naturlig heks på laget, muligens en heks velsignet av demonene som ønsker verdens undergang.

Klarer jentene i fellesskap å redde Anna-Karin fra Rådets dom og straff, finne demonenes utvalgte og redde verden?

”Ild” er absolutt på høyde med ”Sirkelen”. Stemningen er opprettholdt. Forfatterne har klart å overraske med hvilken vending historien tar. De er ganske gode på slike grep.

Jeg satte stor pris på, og moret meg godt over, kritikken av de delene av alternativmiljøet som bl.a. lener seg på boktitler som ”The Secret”. Jeg sikter selvfølgelig til bokas ”Positive Engelsfors”-bevegelse. Utrolig morsomt å lese om.

Elfgren og Strandberg skal også roses for personskildringene sine, og evnen de har til å skape troverdige miljøer og steder. Gjennom Engelsfors har de virkelig fanget essensen av det litt trøtte og lite rause nordiske tettstedet. Plassen der sladrekjerringene fremdeles sniktitter på naboen bak kjøkkengardinet og blander seg opp i når du henger ut vasken din, og der man kan risikere å bli fryst ut av flertallet om man ikke følger normene til punkt og prikke både hva gjelder meninger, utseende og handlinger.

Skal jeg sette fingeren på noe, så blir det dette: ”Ild” er lengre enn ”Sirkelen”. Jeg er usikker på om historien trenger de ekstra sidene. Jeg opplever at det blir veldig mye hverdagsliv. At balansen mellom magisk og mundant ikke er helt ivaretatt. Jeg skjønner, og setter pris på, at forfatterne sikkert ønsker å understreke det vanlige/normale i en historie med hekser, demoner og magi. Det er viktig å gjøre denne typen bøker logiske og troverdige, men jeg lurer på om det kanskje har blitt litt i overkant mye av nettopp dette i bok to. Jeg følte at jeg leste og leste uten helt å komme frem til spenningstoppen. Når den først inntraff, så var den kort og intens. Romanen er bygget opp som et langt, seigt hverdagsmaraton med en kjapp magisk sprint på slutten.

Det sagt, så skal det sies at slutten er god. Den bygger opp spenningen rundt hva som vil skje i trilogiens siste del, ”Nøkkelen”, som kommer ut våren 2014 (tror jeg).

Alt i alt en god leseopplevelse. Jeg koste meg selv om det ble litt mye hverdag til tider. Forventningene er store til trilogiens avsluttende del. Jeg gleder meg!

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41774-8

bokvrimmelB