4 kjappe: Trollmenn og zombie, troll og merkverdige barn

Alice-in-Zombieland-by-Gena-Showalter-196x300

«Alice in Zombieland» av Gena Showalter:
Hvis du, som jeg gjorde, forventer at dette skal være en slags pastisj basert på Alice i Eventyrland, så kommer du til å bli skuffet. Dette er en helt egen, moderne historie, med kun enkelte løse elementer her og der som liksom skal få assosiasjonene til å gå i retning av detaljer fra Alice i Eventyrland. Med andre ord er ikke denne boka fullt så artig som man kanskje innbiller seg at den skal være.

Vi møter Alice (jada, navnet på hovedpersonen matcher i det minste) som har mistet foreldrene og søsteren sin i en ulykke. Hun flytter til et nytt sted, begynner på en ny skole – og så begynner den klassiske amerikanskje high school-moroa. Bitchy jenter, sykt tiltrekkende bad boys, strenge lærere – og selvfølgelig et eller annet mystifistisk som hovedpersonen blir nysgjerrig på og blandes inn i. I dette tilfellet er det mystifistiske noe veldig farlig: Zombier som ser ut til å være underlig tiltrukket av nettopp Alice.

Zombiene i denne boka er ikke døde som stiger fra graven, stønnende og haltende, på jakt etter hjerner. De er faktisk usynlige, en slags onde ånder etter enkelte avdøde, som vil ha sjelen din.

Uansett, Alice blir en slags Buffy, som sammen med en liten, hemmelig gruppe elever forsøker å beskytte skolen og folk i nærområde fra zombieangrep.

Forholdsvis spennende og allright skrevet, men litt mange klassiske amerikanskje high school/ungdomsklisjeer. Og jeg mistet i grunn mye av sansen da forfatteren plutselig, på død og liv, insisterte på å skrive inn lange tirader om kristen, amerikansk seksualmoral midt i handlingen. For Alice er en god og snill kristen pike, må vite – som liker å bruke vold på fritiden og sparke zombieræv. Hun sparer seg til den rette og vil bare nusse litt forsiktig på deg – men ikke mer. Ikke mer! Da blir Jesus sint!

For all del, om man selv er personlig kristen og savner fantasy/YA-romaner som prediker en slags kristen moral (veldig amerikansk sådan), så vil man sikkert elske denne boka. For meg ble det hele bare veldig merkelig og konstruert. Dette plutselige kristne budskapet hang for meg ikke sammen med resten av innholdet, og ble litt som en «soar thumb» midt i teksten.

Helt grei bok, men ikke noe mer.

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Mira Ink/Harlequin UK
ISBN: 978-1-848-45157-5

Basic CMYK

«Maretorn» av Tone Almhjell:
Her har vi den frittstående oppfølgeren til fantasysuksessen «Vindeltorn». Og etter min mening skriver Tone Almhjell seg bare bedre. Jeg elsket «Vindeltorn», og jeg satte om mulig ennå større pris på «Maretorn».

Vi møter vennen til Lin fra «Vindeltorn», Niklas. Lin har flyttet og Niklas føler seg alene. Han vandrer mye rundt i skogene omkring hjemstedet Sommerhjell, der han bor sammen med bestemor Alma og onkel Anders. Etter at moren døde da Niklas var liten har en skygge ligget over hele Sommerhjell, og Niklas bærer på en fryktspekket sorg. Noe i ham er sikker på at moren ikke likte ham, at hun egentlig ikke var glad i ham. Frykten gir ham mareritt, men det er ikke det eneste mørke og skremmende som skjer. Noe lusker rundt i skogen. Noe stort og farlig, med grønne øyne, som dreper sauer og stadig sniker seg nærmere Sommerhjell. Men det finnes også lys og hjelp i skogen: Tyst, ei gaupe som kan snakke.

«Maretorn» er på mange måter ei mye mørkere bok enn det «Vindeltorn» var, og det synes jeg er en svært god ting. Gjennom denne boka tar Almhjell opp tråden etter Astrid Lindgren, som tok barn på alvor og skrev barnebøker om de vanskelige tingene, om vonde følelser, sorg og død. Almhjell utforsker bl.a. sorg, skam, frykt, død og psykisk sykdom i denne boka, og hun gjør det på usedvanlig vakkert og klokt vis.

«Maretorn» er ren magi. Les!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49454-1

9788241912818

«Miss Peregrines merkverdige barn 2: Spøkelsesbyen» av Ransom Riggs:
Jeg ble dypt fascinert av den aller første boka «Miss Peregrines Home for Peculiar Children». Den var original og annerledes på alle mulige måter, spesielt pga de merkverdige sort/hvitt-bildene som akkompagnerer handlingen. Slike bilder er det også i denne boka, men den opprinnelige entusiasmen og nyfikenheten har jo lagt seg litt. Når man begynner på bok nummer to vet man jo litt mer hva man går til.

Boka fortsetter der den første sluttet, og det var jo en rimelig dramatisk slutt. Vi følger Jacob, som sammen med de nye, merkeverdige vennene sine legger ut på en reise til London for å finne noen som kan hjelpe Miss Peregrine. Hun er fanget i fugleskikkelse og klarer ikke å gjenoppta sin menneskelige skikkelse.

På reisen kommer vi dypere og dypere inn i de merkverdiges verden og dens farer og vidunderligheter. Det er fascinerende og fantasifull lesning, handlingen trekker oss stadig videre, dypere og dypere inn i en historie som mest av alt minner om et lappeteppe av inntrykk, personligheter og situasjoner.

Selv om dette er ei tjukk bok, så går sidene unna når man først begynne å lese. Boka er spennende den, men muligens ikke fullt så fascinerende som den første i denne serien. Men absolutt lesverdig og underholdende. Konseptet er fremdeles godt og gjør disse bøkene til noe for seg selv.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1281-8

9788202525460

«Harry Potter og barnets forbannelse del én og to» av John Tiffany, Jack Thorne og J. K. Rowling:
Dette er på mange måter ei bok og en historie som kunne gå begge veier. Den kunne fort floppe, eller den kunne tilføre de originale Harry Potter-bøkene en ny og interessant dimensjon. Jeg opplever heldigvis at det siste er sant.

Det var litt vrient å komme skikkelig inn i denne boka. Den er jo ikke skrevet som en roman, men som et manus. Dette er jo manuset til et teaterstykke basert på J. K. Rowlings visjon og trollmannsverden. Boka inneholder sceneanvisninger og replikker. Med andre ord må man lese denne boka på en litt annen måte enn man leser en alminnelig roman. Når jeg først ble vant til manusformen så fant jeg også tonen med boka.

Vi møter en voksen Harry, Hermine, Ron og flere andre skikkelser vi allerede kjenner fra de opprinnelige bøkene. De har jobb, de har familie – og barn, selvsagt. Og det er hovedsaklig barna deres som er hovedpersonene i denne boka.

Vi følger dem fra deres første skoledag på Hogwarts, og får raskt se at det kanskje ikke er så enkelt å være barn av helter. Spesielt Harrys sønn Albus Severus sliter. Han skammer seg over å bli valgt inn i Slytherine House og føler seg misforstått og lite akseptert av faren. I tillegg blir han bestevenn med sønnen til farens barndomsfiende, Draco Malfoy.

Da den mystiske Delfi søker hjelp på vegne av Cederic Diggorys far, til å bringe Cederic tilbake til livet igjen, tenker Albus Severus at han har en sjanse til å vise at han også duger til noe, at han er modig som faren. Ved hjelp av en tidsvender resier han og Scorpio Malfoy tilbake i tid for å hindre at Cederic blir drept av Voldemort. Men det er farlig å tukle med tiden.

Jeg synes dette var ei både spennende, rørende og innsiktsfull bok om foreldre og barn, og om hvor lett det er å trå feil på noen livsområder, selv om man er konge på andre. Også er det nydelig gjensyn med flere favorittskikkelser fra de første bøkene. Spesielt Severus Snape gjør et nydelig comeback i denne boka.

Det gav meg mye å lese denne oppfølgeren til Harry Potter, og jeg kunne godt tenke meg å lese ennå mer fra Harrys voksne liv – samt se hvordan det går videre med Harry, Hermine, Ron og Dracos barn.

På mange måter er dette ei bok om forsoning. Og jeg synes det kler historien om Harry Potter som helhet  godt.

Kilde: Har fått boken i bursdagsgave
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52546-0

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

«Stallo» av Stefan Spjut

InnbundetBokas tittel og forfatter
«Stallo» av Stefan Spjut.

Bokas særtrekk og handling
Romanen begynner et sted på 70-tallet. En mor har med seg ungen sin, en gutt, på ferie til ei lita hytte dypt inni de svenske skoger. Skogen sitrer og lever rundt den vesle hytta, og nettene sniker seg tett inntil hytteveggene med sitt mørke og sine hemmelige lyder. Dyrene i skogen oppfører seg underlig. De sitter i skogkanten og glor på hytta. Rev og hare, side om side, som venner, som sammensvorne.

En dag er gutten ute i skogen for seg selv. Han får øye på noe som skremmer ham. En stor pelskledd skikkelse.

Få dager senere er gutten borte. Politi og media mener han har blitt kidnappet. Men moren så noe den kvelden gutten forsvant. Noe stort og hårete i skogbrynet. Ingen tror henne.

I 2004 forsøker Susso Myrén å finne bevis på at troll og andre naturvetter, Stallo-folket, finnes. Hun har en egen nettside hvor hun samler alt stoffet hun finner om fenomenet. En dag blir hun kontaktet av en gammel kvinne som mener hun har sett en stallo utenfor der hun bor. Susso besøker kvinnen, i Nord-Sverige, og setter opp et kamera utenfor huset hennes. Kameraet fanger opp en liten, merkelig skikkelse. Det ligner på en liten kall, en dverg, kanskje bare en meter høy. Og han har lysende gule øyne.

Ikke lenge etter forsvinner den gamle kvinnens barnebarn under lignende omstendigheter som gutten på 70-tallet. Og brått er Susso dratt inn i noe som viser seg å inneha både fantastiske og farlige elementer. Mens hun jakter på bevis og svar, blir hun selv forfulgte av dem hun forsker på. Og de viser seg å være alt annet enn harmløse.

Utvalgt sitat fra boka
«Som han står der og kikker ned i gryta under rotvelta, høres et knepp.
Det høres ut som et lite, listende fottrinn like ved.
Raskt retter han på hetta for å kunne se ordentlig.
Blikket flakker mellom gransøylene som er skjellete og ru.
Noe var det, det er han sikker på.
Han tar et lite skritt til siden samtidig som han strekker hals for å se hva som er på den andre siden av rotvelta. Kanskje grevlingen har kommet opp og er sur fordi han står og kikker ned der den bor? Det er nesten så han ikke tør å se etter.
En bevegelse. En gråbrun pelsstripe.
Det er det han ser.
Så løper han.»

Min vurdering
Jeg er veldig glad i myter og sagn. Fra hele verden egentlig. Men det er noe eget med det mytologiske stoffet som deler ens egen geografiske tilhørighet. Det er direkte tilfredsstillende å se at forfattere endelig begynner å grave i  myte- og sagnstoffet her nord, både fra de nordiske land og fra samenes kultur. Det er utrolig mye inspirasjon å hente der.

Jeg var nesten solgt før jeg i det hele tatt hadde begynt å lese denne boka. Grunnen ser du over her. Det kan være litt farlig å være for forventningsfull og sikker på en bok på forhånd, men denne gang ble glede og forventninger innfridd. Og vel så det. Stefan Spjut har skrevet en sterk og mangefasettert roman, som både er realisme, fantasy, samfunns- og holdningskritikk, svensk folklore og bittelitt kunsthistorie samtidig. Og det fungerer som bare pokker’n!

Først og fremst opplever jeg «Stallo» som en kjærlighetserklæring til den nordiske naturen og dyrelivet der. Skildringene av skog, innsjøer, fjell, vinterlandskap og sommerdager, samt lydene, luktene og livet i skog og mark, er så presise, realistiske og atmosfæriske at det er som å være tilstede.

Og så bryter det underlige, det overnaturlige, det fantastiske og skremmende inn, og løfter romanen fra å være en sterk natur- og bygdeskildring, til noe helt unikt: Hyperrealisme og fabelprosa i smertefri fusjon.

Spjut skildrer bygd og bygdesinn med sylskarphet. Selv om Spjut hovedsaklig skriver om det nordsvenske, er holdningene og livsanskuelsen han tar opp gjenkjennelig for mange. Bygdenes minisamfunn med sladder, grader av fremmedfrykt og usjarmerende holdninger går igjen på alle småsteder, tror jeg, uansett nasjonalitet. Romanen henter denne holdningsmyra frem i lyset og lar oss se hvor råtten og vemmelig den er.

Med rot i bygdedyrets stygghet svinger også forfatteren innom et tema som ganske nylig har vært oppe i media. Jeg vet ikke om dere husker saken om den lille blonde jenta som ble funnet i en leir for romfolk i Hellas i fjor? I kjølvannet av avisoppslagene rundt den saken kom endel mindre allrighte holdninger opp. Det viser seg at folk generelt sett har mer empati og medlidenhet med et blondt og blåøyd barn, enn et barn av mørkere teint. Folk legger merke til et blondt barn, og har større trang til å hjelpe og beskytte det. Det er derfor lettere å bortføre et brunt og mørkhåret barn. Svært få vil legge merke til det, og leteaksjonene vil avsluttes mye tidligere enn når et lyst barn forsvinner. Spjut bruker dette fenomenet i sin bok, der han lar et par av de sekundære hovedpersonene kidnappe nettopp barn av innvandrerbakgrunn eller flyktningbakgrunn. Derfor er dette en tankevekkende og viktig bok også, som tar tak i og belyser et tema det er på tide å reflektere over – med håp om en total holdningsendring!

Fra bokas side 136 og 137:
«-Det var Erasmus som sa at jeg skulle gjøre det, sa Børje. – Erasmus Partapuoli, den jævla marken som var her inne i går. Det var krise. Akkurat som nå. Erasmus hadde tatt en unge i Finland, men vi trengte flere. Og det måtte være jenter, ja, du skjønner jo hvorfor. Og svarthårede, for han hadde kommet frem til at det ikke ble like mye oppstyr hvis en tok en svarthåret unge, og sånn er det jo. Avisene skriver mindre, for det er ikke på langt nær like dramatisk som når det forsvinner en svensk unge. Det handler om identifikasjon. Folk bryr seg ikke, for de føler ikke at det kunne ha vært deres eget barn. Det er jo bare en innvadrerunge. Og dessuten er det betydelig lettere å gjemme barn som ikke er svenske. Vi kjenner dem liksom ikke igjen, alle ser like ut.»

Jeg som er utdannet kunstner falt for denne boka av ennå en grunn. En viktig figur i romanen er den svenske kunstneren, maleren og illustratøren John Bauer. Bauer er hovedsaklig kjent for sine fantastiske eventyrillustrasjoner, og er en av verdens fremste trolltegnere (sammen med vår egen Theodor Kittelsen). I boka har Bauer direkte tilknytning til handlingen gjennom sine malerier og illustrasjoner. Han fremstilles som en mann som hadde nære relasjoner med flere medlemmer av stallo-folket. Så nær at han fikk lov til å avbilde dem i maleriene sine. Her er et av bildene hans (klikk på det for å se det større):

642px-John_Bauer_1915

«Troll og bortført prinsesse» av John Bauer, 1915.

«Stallo» har så mange forskjellige sider og så bredt innhold at det er vanskelig å skrive en ryddig anmeldelse av den. Jeg har gjort mitt beste for å trekke frem det som gjorde boka til en stor opplevelse for meg. Selv om denne romanen har mange lag og trekker i flere forskjellige handlingsretninger underveis, så er boka stram og velkomponert. Spenningskurven er jevnt stigende, man underholdes, og man lærer noe underveis. Forfatteren har noe særskilt å formidle, utover bare å ha et ønske om å underholde sine lesere.

Avslutningsvis må jeg si at jeg i tillegg til mye annet, er imponert over Spjuts evne til å hente frem den unike tidsånden i både 70-tallet og 2000-tallet. Handlingsbiten fra 70-tallet har dette lett nostalgiske over seg. Det er som å betrakte et gulnet fotografi med motiv fra egen barndom. Og dette evner han å hente frem helt uten å ty til 70-tallsklisjeer i sine beskrivelser.

Resten av boka, som forgår på begynnelsen av 2000-tallet, har en helt annen rytme. Det er som om bildene er skarpere og kaldere, som om tiden går raskere, som om alt beveger seg til en hurtigere takt. Stefan Spjut kan sitt håndverk og vet å benytte seg av presise språklige virkemidler for å få fram de nyansene han ønsker.

Dette er en forfatter jeg kommer til å følge videre med stor interesse.

Fakta

Spjut-Stefan

Forfatter Stefan Spjut Fotografi: Sofia Runarsdotter

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Oktober forlag
ISBN: 978-82-495-1092-4

bokvrimmelB

Prins Godhjerta av Huttetuttentei

cover-prins-godhjerta”Det var en gang en prins som var så godhjerta at alle mennesker likte ham. Det skinte et vidunderlig vakkert lys ut gjennom brystet hans, og når han var i nærheten, begynte fuglene å kvitre, og unge piker fikk hjertebank og røde roser i kinnene.”

Erik Johansen har skrevet eventyret om Prins Godhjerta. Han er en allsidig mann, som både er barneunderholder, musiker og radiograf ved Radiumhospitalet i Oslo. Han er også kjent under navnet Onkel Snurre-Tullball, som melodimaker, eventyr- og tekstforfatter gjennom gruppa Trollklang. Noen av Johansens historier for barn har blitt sendt i NRK’s Barnetimen for de minste. Johansen debuterer som barnebokforfatter med ”Prins Godhjerta”.

SAM_1347

Bondejenta Solstråle

I denne barneboka møter vi, som tittelen avslører, Prins Godhjerta i landet Huttentuttentei. Prinsen blir en dag kidnappet av det grusomme trollet Vrælefæl, som også river hjertet ut av brystet på prinsen og kaster det i en brønn. Kongen av Huttetuttentei utlover en dusør til den som kan redde prinsen. Mange forsøker, men alle blir skremt halvt i hjel av Vrælefæl. Til sist er det ei bondejente, Solstråle, som legger ut for å befri prinsen fra trollet, og for å redde hjertet hans. Ved hjelp av noen magiske ønsker fra ei lur heks og sitt eget mot, lykkes hun – og som seg hør og bør i et skikkelig eventyr vinner hun prinsen og halve kongeriket for innsatsen sin.

SAM_1346

Prins Godhjerta

”Prins Godhjerta av Huttentuttentei” er bygget over en ganske tradisjonell eventyrlest, men inneholder også moderne elementer. I denne historien er det ei jente som er helten, og en prins som må reddes. En slik vinkling liker jeg.

Det blir ikke riktig å lese en barnebok med skjønnlitterære briller på, men det er noen småting ved boka jeg henger meg litt opp i som voksen leser – rent subjektivt sett. Jeg tviler sterkt på at barn som leser boka, eller mer sannsynlig blir lest for, reagerer på det jeg skal nevne nå. Det er noe med språket i boka som gjør meg litt ambivalent. På den ene siden så er det et ganske typisk eventyrspråk, folklig og jovialt. Hyggelig fortalt og enkelt å forstå. Forfatteren ordlegger seg lekent og morsomt. Men det er noen ord og uttrykk jeg opplever som litt gammeldags, men ikke gamle nok til å tilhøre eventyrenes glansperiode. Det er ord som nesevis, tertefin og jubelropet jabba-dabba-dabba-duuuuu, som for meg henger litt igjen i 60-tallet, og min foreldregenerasjon. Jubelropet er hentet fra The Flintstones, som fremdeles nyter en viss popularitet, men som hadde sine glansdager i det nevnte tiåret. Det kan være jeg flisespikker nå, men det ble bare litt rart å lese en barnebok av 2013 og få assosiasjoner til et tiår 50 år tilbake i tid. For meg ble den tekstlige harmonien litt brutt av dette.

For å legge meg selv litt til side og forsøke å se teksten som et barn, så tror jeg disse ordene og begrepene jeg har nevnt vil bli oppfattet som snurrige og morsomme, og at de vil gjøre boka til et rikt og frodig bekjentskap for de små. Jeg tror at dette er ord barn gjerne adopterer og synes det er moro å bruke når de snakker selv.

Boka er gjennomillustrert av Synne Helene Hagen. Jeg har vært innom hennes hjemmeside, for å se bredden av hva hun har gjort. Mye fint, mye innenfor fantasy, mytologi og det åndelige. Jeg ser hvorfor hun ble valgt til å illustrere ei eventyrbok. Likevel er det noe ved måten hun har løst illustrasjonsoppgaven av ”Prins Godhjerta” jeg er litt usikker på om jeg liker.

SAM_1348

Trollet Vrælefæl

Hagen og jeg har en ting til felles. Vi har begge kunstfaglig utdannelse. Når jeg ser på bildene hennes, ser jeg en hel masse kreativitet, en stor dose fantasi og at hun har tilegnet seg bred kunnskap om det som ar avgjørende for om et bilde fungerer eller ikke; Komposisjon, linjer, rytmer, farger og anatomi, bare for å nevne noe. Dette kommer spesielt tydelig frem i for eksempel trollportrettene på side 13 og på side 49, som jeg synes er herlige.

Det jeg sliter litt med når jeg ser på bildene i boka er at kvaliteten på illustrasjonene virker varierende. Noen bilder er kjempefine, mens andre synes å være mindre gjennomarbeidede. De virker mer som skisser. Jeg får inntrykk av at noen bilder har vært hastverksarbeider.

Det er også noe ved male- og fargeleggingsteknikken jeg ikke synes fungerer så godt. Eller det kan være at fargeredskapene som er brukt, ikke fungerer optimalt. For meg ser det ut til at Hagen har brukt vannfarger, muligens akvarell, kombinert med fargeblyanter, muligens akvarellblyanter. Resultatet har blitt litt fargetjukt og klumpete. Det kan se bittelitt amatøraktig eller ”ungt” ut. Altså malt av et langt yngre menneske enn Hagen.

SAM_1349

Den lure heksa

Nå kan det være at Hagen har valgt seg disse redskapene og denne teknikken nettopp fordi det er en barnebok. Et ungt uttrykk skal tiltale et ungt publikum. Om så er, så liker jeg den ideen. Jeg er bare ikke sikker på om jeg synes utførelsen av den er makismal.

Men igjen, dette er ting jeg som voksen med kunstfaglig bakgrunn tenker på når jeg blar i boka. Barn som leser om Prins Godhjerta vil nok like de frodige fargene, det passe skumle trollet, den lure heksa og alle de andre Hagen har tryllet frem med sin fantasifylte strek.

Alt i alt et passe klassisk, passe moderne, passe morsomt og passe skummelt eventyr for barn i alderen ca. 3-6 år. Selv om jeg bladde meg igjennom boka med et kritisk blikk, så må jeg innrømme at jeg synes historien hadde sjarm og at det var et hyggelig eventyr.

SAM_1350

Klassisk eventyrslutt for Prins Godhjerta og Solstråle

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-35-5

bokvrimmelB

Sagnet om Trollveggen – Trolla, bryllupet og soloppgangen

Sagnet_om_Trollv_5136fefbb42bb”Innerst i Romsdal, akkurat der bølgene fra fjorden treffer de bratteste fjella, blei det en gang for lenge, lenge siden holdt et bryllup. Dette var så eventyrlig vakkert og vilt at folk prater om det enda.”

Frittgående Fruers forlag har hentet fram det gamle norske folkesagnet om Trollveggen, og laget barnebok av det. Med seg på laget har de den prisbelønnede illustratøren Gunvor Rasmussen. Et vellykket prosjekt med et svært sjarmerende resultat.

Sagnet om Trollveggen forteller historien om hvordan Nord-Europas høyeste loddrette fjellvegg, som troner midt i Romsdalen, ble til. Det er et sagn i god gammel eventyrstil, med troll i hovedrollene. Historien går ut på at tindene på Trollveggen en gang var troll – bryllupsgjester, brud og brudgom – i et vilt og vakkert trollbryllup. Trollene ble så oppslukt av festen at de glemte å følge med på når solen steg på himmelen – og dermed ble de til stein alle sammen. Troll tåler som kjent ikke sollys.

1384163_454108548043129_140523497_n

Trollbruden Myra

Dette har blitt en utrolig sjarmerende barnebok, med masse spennende ekstramateriale i. Frittgående Fruer har sørget for at det opprinnelige sagnet står gjengitt innledningsvis, deretter følger den barnevennlige og illustrerte tolkningen av sagnet. Helt bakerst i boka finnes fakta om Trollveggen, et kart med navn på alle tindene, forslag til spasertur for hele familien til Litlefjell (som har god utsikt til Trollveggen) og oppskrift på ”Lune Romsdalshorn”.

Jeg koste meg med denne barneboka. Synes det er koselig at gamle norske sagn blir hentet frem igjen. Likte godt moderniseringen og barnetilpasningen av fortellingen. Det er noe jovialt og trivelig over språket, med sine konsekvente a-endelser og moderne eventyrformuleringer.

1385756_454109528043031_159794364_n

Småtroll

Men det som virkelig gjør sus på sagnet og boka er illustrasjonene til Gunvor Rasmussen. Så rare, supersøte og elsklige troll som hun har penslet frem skal man lete lenge etter. Illustrasjonene er fargerike, originale, litt naive og frodige. Det er noe ved streken som får meg til å assosiere i så vidt forskjellige retninger som Elsa Beskow, Tim Burton og Monsterbedriften. Rasmussen har virkelig lykkes i å skape et nordisk naturunivers for barn av i dag, der rare naturvetter og søte småtroll ligger på lur i busk og kratt.

1385285_454109061376411_1075488425_n

Trollbrudgommen Rabben

Jeg tar meg i å ønske at figurene fra boka fantes som plysjdukker, små trollfigurer eller som pynt på nøkleringer. Har nemlig innmari lyst på et slikt troll eller to selv. De er herlige!

En skikkelig trivelig barnebok, som nok vil sjarmere barn i alle aldre, dette her. Passer for små trollunger som liker eventyr, og foreldre som liker å ta med seg barna sine ut på tur i den magiske norske naturen. De lune Romsdalshornene fungerer utmerket som turmat forresten. Namnam!

1380345_454100871377230_1163311705_n

Dansende småtroll

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Frittgående Fruers Forlag
ISBN: 978-829990560-2

bokvrimmelB

Vindeltorn

Basic CMYK”Kom til oss, Vindeltorn.
Blod er din dåp.
Åpne den kalde port.
Du er vårt håp.”

Norske Tone Almhjell har nærmest skapt en sensasjon med sin første roman, den eventyrlige fantasyfortellingen ”Vindeltorn”. Boka er kåret til en av de ti beste barnebokdebutene i USA i år, og er storsatsning hos det kjente amerikanske forlaget Penguin denne høsten. På engelsk har boka fått tittelen ”The Twistrose Key”.

Tone Almhjell bor i Oslo med mann, barn og to rampete kattepuser. Hun har hovedfag i engelsk litteratur fra Universitetet i Oslo og har jobbet som journalist i en rekke år. For ni år siden fikk hun en fantastisk idé. To år etter sluttet hun i jobben som journalist, og begynte og skrive på heltid. I 2010 inngikk hun en avtale med en amerikansk litterær agent. Og bare et år etter fikk hun kontrakt med forlaget Penguin, som mener at hennes debutroman har potensial til å bli en ny klassiker innenfor fantasysjangeren.

Jeg har lest boka, og jeg er enig: ”Vindeltorn” er magisk!

Romanens hovedperson er jenta Lindelin Rosenquist, kalt Lin. Der historien begynner møter vi henne sittende på graven til sin venn, Rufus. Graven ligger i skyggen av en rosenbusk i Lins hage. Selv om det ikke er vinter ennå, er rosene dekket av frost.

En regntung kveld smyger en kappekledd skikkelse seg frem til huset der Lin bor. Skikkelsen presser en liten pakke inn gjennom brevsprekken i ytterdøren. Et ord et risset inn i innpakningspapiret: Vindeltorn. Og inni pakken finner Lindelin to nøkler. Den ene er til kjelleren. Den andre er formet som en rosestilk med torner og kronblader. Inngravert på kronbladet leser Lin for annen gang: Vindeltorn.

Nøkkelen åpner porten til en annen verden, det snødekkede riket Sylver. Her bor alle dyr som en gang har elsket et barn og som har blitt elsket igjen. De har fått et nytt liv i gave for den kjærligheten de gav på jorden, og fra denne verdenen vokter de over barna de en gang var kjæledyret til. Her møter Lin igjen sin venn, Rufus, som er en gråsidemus.

Noe mørkt truer Sylver, og Lin forstår snart at hun har blitt hentet hit for å hjelpe. Lin er en Vindeltorn, et magisk barn som kan bevege seg mellom verdenene. Hennes oppgave er å finne den siste Vinterfyrsten før det er for sent. Bare han kan redde Sylver fra undergangen. Men Lin er ikke den eneste som jakter på en forsvunnet Vinterfyrst i vintermørket. Dypt inne i skyggene lusker en med onde hensikter…

Jeg er så betatt av boken at jeg nesten er litt redd for å skrive om den. Dette kan fort bli en anmeldelse fylt til trengsel av superlativer. Så da er dere advart. 😉

Almhjell-Tone_productimage

Forfatter Tone Almhjell
fotografert av Line Almhjell.
Kilde: Gyldendal forlag.

Jeg husker da jeg oppdaget bøkene om Narnia på biblioteket som 10-11 åring. Jeg husker hvordan magien i historien smøg seg innunder huden på meg og gav meg gåsehud av leseglede. Jeg husker hvordan Ringenes Herre slukte meg mens jeg slukte historien. Hvordan hovedpersonenes fremgang og tilbakeslag ble mine, og hvordan jeg gråt og lo og levde, intenst, på hver eneste side boken igjennom. Og ennå friskere i minnet: Harry Potter. Den originale og eventyrlige fortellingen, som tok meg inn i en magisk verden, og som fylte hjerte og sinn så totalt at jeg alltid kommer til å bære en dyrebar flik av den med meg.

Og nå: Vindeltorn. Gnistrende vakre Vindeltorn.

Tone Almhjells historie om jenta Lindelin og kjæledyrvennen hennes, Rufus, er ganske enkelt en utrolig velskrevet og magisk historie for barn i alle aldre. Allerede fra første side var jeg oppslukt av fortellingen. Allerede i beskrivelsene av vår verden og Lindelins hjem og familie ligger en glødende åre av magi og pulserer under ordene – og hinter om hva som venter leseren videre. I det ukjente landet Sylver, der vinteren råder.

Sylver er levende og nært skildret. Både helhet og detaljer er livaktige. Jeg kunne kjenne kulden bite i kinnene, jeg kjente Rufus’ pels mot hendene og smaken av gnistrende stjernemjød på tungen mens jeg leste.

Skikkelsene Almhjell har skapt er nydelige. De har dybde, sterk personlighet og fremstår som troverdige, tross de mange eventyrlige elementene. Det er også en egen nerve i relasjonene hun skildrer. De er både varme og kalde, tvilende og tillitsfulle, enkle og komplekse – bestående av alle de motsetninger som gjør relasjoner genuine.

Vindeltorn byr på sitrende spenning, nattsvarte intensjoner, rørende øyeblikk, stort heltemot, udødelig vennskap, en fascinerende ny verden, magisk atmosfære og en særegen historie som griper og berører.

Det er ofte slik at man som voksen leser er mer blasert i møte med bøker enn det barn er. At noe av magien ved fantastisk litteratur forsvinner med årene. Men noen ganger finner man bøker som vekker den opprinnelige gnisten av barnlige undring og troen på eventyr i en igjen. ”Vindeltorn” er en slik bok.

Jeg spår at Tone Almhjells vakre ”Vindeltorn” kommer til å ligge under mange juletrær i år. Og det fortjener den!

(Tusen takk til forlaget for at jeg fikk lese manuset til romanen!)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458598

bokvrimmelB