Helt fra tidlig i mars har mitt lokale Notabene hatt salg. Jeg har vært flink pike, til bibliofil å være. Har ikke handlet noen ting. Ikke før for en uke siden. Da kom jeg over en klassisk liten perle. ”Legenden om Sleepy Hollow” av Washington Irving.
Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos“.
De fleste kjenner kanskje historien fra Tim Burtons film ”Sleepy Hollow”, der Johnny Depp og Christina Ricci tolker hovedrollene. Det viser seg at Burton har tatt seg en del friheter. Boka er ganske annerledes enn filmen.
Forfatter Washington Irving (1783-1859), var amerikansk. Han studerte først juss, men ble intenst opptatt av litteratur etter en reise til Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Washington er mest kjent for historien om Sleepy Hollow, samt fortellingen om Rip van Winkle. Han er en av de aller første amerikanske forfatterne som vant anerkjennelse i Europa. Muligens fordi mange av hans historier baserer seg på europeiske eventyr og myter.
I ”Legenden om Sleepy Hollow” befinner vi oss i den nederlandske delen av Tarry Town, New York. Året er 1790. På en bortgjemt liten plass, langt unna by og folk, ligger det idylliske bondesamfunnet Sleepy Hollow. Her dyrkes jorda, epletrærne svulmer av frukt og dyr beiter på rike, irrgrønne enger.
Hovedpersonen, Ichabod Crane har kommet helt fra Connecticut for å jobbe som lærer for barna i Sleepy Hollow. Han har intet fast sted å bo, men bor en uke av gangen hos familiene til barna han underviser. Læreren blir sett opp til av de fleste i Sleepy Hollow, og lever godt. Bare presten står høyere i rang.
Tidlig i historien blir vi kjent med at Crane er dypt og inderlig forelsket i den framstående bonden Baltus van Tassels vakre datter, Katrina. Det er han imidlertid ikke alene om. Den røslige, brautende kjekkasen Brom van Brunt har også som mål å vinne frøken van Tassel. Og han skal vise seg å være en vrien og slu konkurrent om den skjønnes oppmerksomhet.
En mørk og dyster høstkveld er Crane på vei hjem fra en fest i van Tassels hus. På veien blir han forfulgt av en skikkelse som ser ut til å ha sprengt seg ut av de skumle historiene innbyggerne i Sleepy Hollow forteller hverandre rundt peisilden i sene nattetimer. En hodeløs rytter til hest, gjenferdet av en soldat som har fått sitt hode skutt av under den Amerikanske revolusjonen.
Dagen etter er læreren som sunket i jorden. Hva skjedde med ham egentlig?
Dette er en bonderomantisk sjarmbombe av en grøssernovelle. For en novelle er det. Opprinnelig var historien om Sleepy Hollow å finne i Irvings novellesamling ”The Sketch Book”, utgitt i 1819/1820. Fortellingen har etter hvert blitt så kjent at den evner å stå på egne ben, som separat utgivelse.
Frodige skildringer av folk og miljø, en herlig humor og små grøss uten hastverk er det som bærer denne historien. Det er først helt på slutten av historien at gjenferd og nifs hendelse inntreffer. Og det fungerer, mye grunnet Irvings evne til å holde på leserens interesse gjennom Crane og van Brunts rivalisering og den herlige humoren som stadig skinner igjennom.
Et humoreksempel har vi her, i måten Irving beskriver sin hovedperson på:
”Han var høy og umåtelig mager, med smale skuldre, lange armer og bein, hender som dinglet en kilometer utenfor ermene, føtter som kunne vært brukt som spader, og en kropp som var særdeles løst sammensatt. Hodet hans var lite, og flatt på toppen, med digre ører, store, grønne, glassaktige øyne og en lang, utstikkende nese, slik at det så ut som en værhane som var blitt festet på den lange, tynne halsen hans for å vise hvilken kant det blåste fra. Når man så ham lange ut langs en åskam på en vindfull dag, med klær som flagret rundt ham, kunne man ha tatt ham for å være hungersnødens onde ånd som senket seg over jorden, eller for et fugleskremsel som hadde stukket fra en maisåker.”
Ja, jeg storkoste meg med denne historien. Og selv om dette er en ganske annen historie enn den Burton forteller i sin film (en film jeg elsker), så ble jeg ikke skuffet. Originalfortellingen har sin helt egne sjarm, humor og kraft. Den står godt som tekst den dag i dag. Ja, den oppleves nesten som moderne på et vis. Friskheten er inntakt.
Eneste bakdelen er at boken kan være litt vrien å få kjøpt. Forlaget har den ikke lenger. Skal man lese den må man enten gå på biblioteket eller lese den på engelsk. Eventuelt sjekke om det ligger igjen et eksemplar i salgshylla hos Notabene.
(Jeg har kjøpt boken selv.)
Forlag: Pantagruel
ISBN: 978-82-7900-073-0
Bokvrimmel 