Mørk materie: Kvantefysikk og parallelle dimensjoner

m-rk-materie_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Mørk materie» av Blake Crouch.

Bokas sætrekk og handling
«Mørk materie» er en scifi-thriller om Jason Dessen, som en kveld går ut for å ta et glass med en gammel studiekamerat som nettopp har vunnet en gjev vitenskapspris. På vei hjem blir han kidnappet av en mystisk mann med geishamaske, en mann han synes det er noe kjent ved. Jason blir dopet ned og sovner inn, med den mystiske mannens siste ord til ham i hodet: «Lever du et lykkelig liv?».

Da han våkner er han på et fremmed sted. Han kjenner ikke omgivelsene eller menneskene, men de ser ut til å kjenne ham. Hva har skjedd? Og hvor har han havnet? Og viktigst av alt: Hvordan skal han komme seg hjem til sin kone og sin sønn, som han elsker over alt på jord?

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg snur meg i det døren åpner seg.

En versjon av meg – ryggsekk, losjakke, støvler – kommer inn gjennom døråpningen, og da øynene våre møtes, røper han at han er overrasket, og løfter begge hendene som tegn på respekt.

Bra. Da er han kanskje ikke her for å ta meg.

Hvis mange versjoner av Jason løper rundt omkring på Logan Square, noe jeg har mistanke om, er det store sjanser for at denne her bare snublet inn fra kulden, søkte ly og trygghet. Som jeg gjorde.

Han krysser bort til bardisken og setter seg på den ledige krakken ved siden av meg, de bare hendene skjelver av kulde.

Eller frykt.

Bartenderen kommer bort og ser nysgjerrig på oss – som om hun vil spørre – men alt hun sier til den nyankomne, er: – Hva har du lyst på?
– Det samme som ham.»

Min vurdering
Dette er ei bok som fanget meg fra omtrent første setning. Den starter innmari alminnelig, med hjemmehygge og familiekveld. Et utsnitt av hovedpersonens hverdag. For så plutselig å heve rytme og tempo, tverrvende og sette kursen inn i noe fullstendig ukjent og fascinerende – både for hovedpersonen og for leseren.

Hele handlingen i «Mørk materie» er basert på at det finnes et mylder av forskjellige virkeligheter, og at det finnes tusenvis av forskjellige utgave av oss selv som eksisterer i disse virkelighetene. Hver eneste gang vi tar et valg og vurderer alle utveier, skjer det en tidsforskyvning (i mangel av et bedre ord) som gjør at en ny virkelighet oppstår for hver enkelt valgmulighet. Vi velger altså alt vi kan velge, alt skjer, alle valg tas og alle muligheter utforskes – av forskjellige utgaver av oss selv.

Hvert enkelt «jeg» vil være annerledes enn meg. Vi preges av valgene vi tar, av erfaringene vi gjør oss og av lærdommen vi tar til oss. Noen av utgavene av oss vil være ganske lik oss, andre veldig forskjellige. Noen vil være preget av godhet, andre vil være et skyggebilde av oss – men alle er oss. Dette er på mange måter ei bok om å møte seg sjøl i døra – på godt og vondt. Og det er vanvittig fascinerende møter!

Romanen er bygget opp som en gåte inni en gåte inni en gåte. Stadig nye dører åpner seg mens man leser, og stadig nye hint leder hovedpersonene fremover i den gåtefulle, makeløse og til tider skrekkinnjagende handlingen. Vi blir presentert for utrolig interessante kvantefysiske teorier, filosofiske funderinger og spennende tanker om virkeligheten. Eller det vi anser som virkelighet.

Og som en skjør og vakker kontrast til bokas scifi-preg, finner vi virkelig fine og nære skildringer av kjærligheten, av nærhet og lengsel. Boka henter frem det store ved vår hverdag, ved våre små og grå liv, og viser oss hvor dyrebart det hele er. Livet vårt, hverdagen vår, relasjonene våre. Hvor stor betydning kjærlighet har. Hvor viktig det er å sette pris på alt vi har og alt vi omgir oss med. For av og til kan det være for sent. Av og til mister vi. Av og til er alt forbi.

Jeg ble både underholdt og rørt av denne romanen. Den var fantastisk spennende og tankevekkende. Den inspirerer til grensesprengende tankelek om vår eksistens, om verden og virkeligheten.

Dette var en av de første bøkene jeg leste i år, og hvilken start på det nye leseåret! Blake Crouch er en spennende forfatter. Jeg leser mer enn gjerne mer fra hans penn.

Fakta

crouch-blake_paul-pennington

Forfatter Blake Crouch fotografert av Paul Pennington.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48571-6
Oversetter: Kurt Hanssen
Originaltittel: Dark Matter
Utgivelsesår: 2016 (på norsk 2017)
Sideantall: 387

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

En liter blod: Ikke helt stødig vampyrroman

9788293349303Bokas tittel og forfatter
«En liter blod» av Gry K. Karlson.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en vampyrroman, som forsøker seg på både thrillerstemning og humor.

Bokas hovedperson er norske Jørgen, som har en ting for vampyrer. En kveld slumper han til å treffe på en. Vampyren Khazeema. Av en eller annen grunn de begge undres over overlever han møtet, og ender til sist opp som hennes kjæledegge.

Men Khazeema er ei travel vampyrdame, hun har sin skaper Karrano å fokusere på, og vampyrverdenen er full av konflikter og farer. Jørgen blir overlatt til vampyren Bombos, som trekker ham med på en halsbrekkende ferd gjennom verden. I deres kjølvann ligger lik, rester etter vampyrmåltider, kaos og ødeleggelse. Og det er Jørgen som får skylda for alt sammen. Han blir av politi og myndigheter ansett som en svært farlig mann, og ender opp som etterlyst.

Vil Khazeema til sist forbarme seg over Jørgen, og gi ham det han lengter aller mest etter: En liter blod og evig liv?

Utvalgt sitat fra boka
«Han var fullstendig fortapt, frarøvet all fornuft og besatt av tanken på Khazeema og evig liv. Han ønsket å få den samme styrken som henne, og ønsket at hun skulle skjenke ham det. Han sukket. Hvem var det han prøvde å lure? Hvorfor skulle et vesen som Khazeema ville ha noe som helst med ham å gjøre? Fortvilet puttet han de kalde hendene ned i lommene. Høyre hånd traff en klump. Han la fingrene rundt den og trakk den opp. Det var en sammekrøllet, blå pengeseddel. Så rart. Han kunne ikke huske sist han hadde hatt penger i lommene. Forsiktig brettet han den ut, samtidig som han prøvde å forhindre at den ble våt. En frysning raste nedover ryggen hans. Det sto skrevet noe. Rett før regnet vasket skriften bort, klarte han å tyde den. Det sto: Athen.»

Min vurdering
Jeg elsker vampyrer. Og jeg synes det er kjempespenstig at en norsk forfatter, i tillegg en debutant, velger å skrive en actionfylt vampyrroman. Men synes jeg boka fungerte? Ikke 100%.

Jeg har mest å utsette på første halvdel av romanen. Jeg opplever det som om andre halvdel er mer gjennomarbeidet, bedre korrekturlest og språklig bittelitt stødigere enn første halvdel.

Første halvdel er desverre skjemmet av veldig mange slurvefeil, som en korrekturleser burde ha fått vekk. Det kan se ut som om forfatteren har brukt litt tid på å «skrive seg inn» i både handling og språk.

Innledningsvis sliter jeg med å forstå hva Karlson forsøker å få til. Er det en thriller hun skriver? Er det humor? Er det en vampyrparodi? Handling og plot spruter ut i litt for mange sjangerretninger uten en tydelig rød tråd. Ja, det er fullt mulig å skrive sjangeroverskridende bøker, mange forfattere gjør det – men da ligger det en tydelig retning i bunn for teksten, slik at det ikke er tvil om hva man leser. I akkurat denne boken fant jeg ikke denne tydeligheten innledningsvis. Men det går seg noe til etterhvert, det skal sies.

Språket er litt haltende og enkelt, dette også hovedsaklig innledningsvis. Spesielt dialogene oppleves som klisjefylte og uten substans, noe som for meg gir boka et kiosklitteraturpreg. Jeg hang meg også opp i endel språklige virkemidler, metaforer og sammeligninger, som virket kunstige og konstruerte. Jeg skjønner at Karlson forsøker å finne originale løsninger, og nettopp unngå klisjeer, men de sammenligningene og metaforene man bruker skal jo fungere og oppleves som harmoniske i teksten. Jeg synes ikke hun fikk det helt til. Det blir litt bedre etterhvert, men ikke nok til at boka oppleves som språklig god.

Vampyrene, som jo er hovedelementet i boka, sitter heller ikke helt for meg. Jeg gjetter at Karlson har vært litt for inspirert av vampyrer fra andre bøker/film/serier, eventuelt av tanken på hva vampyrer skal være, at hun ikke helt har klart å slippe seg løs og skape noe 100% eget. Jeg ser at hun vil presentere farlige, elegante, episke og fatalt tiltrekkende vampyrer for oss, jeg skjønner hvor hun vil, og jeg er med et stykke på ferden – men ikke helt i mål. Det er noe som gjør at vampyrene virker litt som karikaturer, og også som dataspillkarakterer (spesielt i kampscener), til at jeg finner den gode, troverdige vampyrfølelsen når jeg leser.

Det finnes et skikkelig hederlig unntak, for meg. Og det er vampyren Albaron. Han er det sus over. Han er såpass annerledes enn de andre vampyrene i boka, og annerledes enn vampyrer jeg har vært borti i litteratur før, at han fungerer. Og Karlson har skrevet ham godt. Han er original, men virker ikke oppkonstruert. Det ligger en naturlig god flyt i karakteren og i måten Karlson har skildret ham på.

Jeg fikk noe mer sansen for Amandeus og disse tåkevampyrene også. Amandeus er en forholdsvis typisk vampyr. Fatalt sjarmerende, iskald, innsmigrende. Men Karlson har klart å gi ham en slags nerve jeg savner i flere av de andre vampyrene i denne boka. Tåkevampyrene minner meg om Volturi fra Twilight, men her har Karlson klart å forme dem til noe eget, slik at de ikke virker som kopier, men mer en referanse til Stephenie Myers bøker.

Vampyren Bombos er også ganske original. En hyperintelligent, litt nerdy vampyr er en artig idé. Men jeg opplevde ikke å komme helt innpå ham. Selv om han tok stor plass i handlingen, og spilte en stor rolle for Jørgen, så forble han litt diffus for meg,

«En liter blod» var ikke en fulltreffer for meg, men jeg liker Karlsons visjon og idé. Jeg er også glad for at hun har skrevet denne boka. Et sted skal man begynne når man går med en bokdrøm, og jeg håper hun vil skrive mer.

Fakta

gry_kristin_karlson

Forfatter Gry K. Karlson

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Lyst (underlagt LIV forlag)
ISBN: 978-82-93349-30-3
Oversetter: —
Originaltittel: En liter blod
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 336

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Påskehilsen

ID-10078084

Våren ser endelig ut til å ha kommet. Snø og is smelter, solen varmer, dagene er lengre, fuglene kvitrer lystig – og snart er det påskeferie. Jeg håper dere alle får en riktig koselig påske, uansett om den feires hjemme, på fjellet, ved sjøen, eller kanskje i utlandet. Pakk med dere ei god bok eller fem og nyt de lune vårdagene.

Hva er mine leseplaner for påsken? Jeg pleier aldri å hive meg på påskekrimbølgen, da jeg sjelden leser krim – men i år har jeg faktisk bl.a. fisket frem en crossoverkrim som flørter med det okkulte. I lesebunken ligger også en dystopisk thriller, en dokumentar om black metal og en samling spøkelseshistorier. Her er mine lesetips for påsken:

Skamtegnet«Skamtegnet» av H. K. Fauskanger:
«Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.»

Menneskebarnet-forside-lo«Menneskebarnet» av M. R. Carey:
«Ikke alle gaver er en velsignelse.

Hver morgen spennes Melanie fast i en rullestol og trilles inn i klasserommet av to bevæpnede menn. «Det vesle geniet vårt» kaller doktor Caldwell henne.

Melanie tror ikke de liker henne. «Jeg biter ikke», sier hun, men ingen av dem ler.

Melanie har en helt spesiell gave.»

9788203295164«Dødsarkiv. Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud, Christian Belgaux og Svein Strømmen:
«»Dødsarkiv» er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem – bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

«Dødsarkiv» inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.»

9788203259005«Den store spøkelsesboka» av Tom Egeland:
«I Den store spøkelsesboka har forfatter Tom Egeland samlet ALT du trenger å vite om spøkelser, grøss og gru. I tillegg til et utfyllende leksikon og oversikter over farlige fenomener, har Egeland skrevet 13 splitter nye spøkelsesfortellinger. Boka er illustrert av Marius Renberg.»

Hva skal du lese i påsken?

Kilde til påskebildet øverst i innlegget:
«Easter Eggs on Grass» av jannoon028 ved Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

«Nightschool: Bak murene» av C. J. Daugherty

Night School Bak murene forside hoBokas tittel og forfatter
«Nightschool: Bak murene» av C. J. Daugherty.

Bokas særtrekk og handling
Allison Sheridan, eller Allie, sliter etter at broren har forvunnet hjemmenifra. Hun hater skolen og kommer stadig i klammeri med autoriteter. Etter en arrestasjon velger hennes foreldre å sende henne til den private og øde beliggende kostskolen Cimmeria.

Allie er skeptisk, men til hennes store overraskelse trives hun. Hun får venner og faller pladask for den innesluttede og mystiske Carter West.

Men Cimmeria viser seg å ikke være en alminnelig skole. Stedet koker av hemmeligheter, alle har noe å skjule og Allie oppdager at det er vrient å vite hvem man egentlig kan stole på.

Og hvorfor ble hun egentlig sendt til Cimmeria? Det kan etterhvert se ut til at grunnen til det er en helt annen enn først antatt…

Utvalgt sitat fra boka
«Hun trakk pusten dypt, fortet seg bort til døren og dyttet så hardt hun kunne. Den beveget seg ikke i det hele tatt, og hun la merke til at den var festet til veggen med en svart jernkrok. Men døren var ufattelig tung, selv da hun hadde fjernet kroken, og hun måtte gi den en hard dytt før den knirket og satte seg i bevegelse – og i samme øyeblikk fikk hun øye på noe som rørte seg i skyggene inne i kapellet.

Allie frøs til og stirret fremfor seg. Døren beveget seg stadig nærmere dørkarmen, og hun grep tak i jernringen, satte hælene i bakken og forsøkte å stoppe den. Men den gamle døren hadde tydeligvis en egen vilje, og det var umulig for henne å holde den igjen. Til slutt lukket den seg med et rungende drønn som ga gjenlyd mellom trærne.

Allies hjerte hamret, og hun stirret skremt på den lukkede døren.

Fy faen, hva var det?«

Min vurdering
Gotisk ungdomsroman helt uten vampyrer og varulver, leste jeg om boka før jeg begynte på den. Likevel tok jeg meg stadig i å forvente likblek og blodtørstig lusking i skyggene og ensomme ul under fullmånen på neste side, eller i neste kapittel. Romanen har nettopp den typen sitrende, mørk atmosfære og slike dunkle og mystiske karakterer. Bokas Cimmeria ligger i dyp skygge, som om hele stedet og handlingen som utspiller seg der er dekket av en tusmørk og tåkete ferniss.

Forfatteren har byttet ut de overnaturlige innslagene med deres menneskelige motstykke. Vampyrene er byttet ut med grådige mennesker som tapper sine omgivelser uten noensinne å gi noe tilbake, og istedet for varulver inneholder boka mennesker av det skjulte agressive og voldelige slaget. Overnaturlige evner er byttet ut med ekstrem rikdom og makt, som i mange tilfeller er vel så, om ikke mer, skremmende.

Daugherty ble inspirert til å skrive denne boka, og serien den er første avsnitt av, etter å ha kommet over et bilde av en ung David Cameron, Storbritannias statsminister, og Londons ordfører, Boris Johnson, da de begge var medlemmer av den hemmelige Bullingdon-klubben ved universitetet i Oxford. Bildet kan sees HER.

Lignende skoler med lignende hemmelige klubber og foreninger for barn av rike og mektige finnes også i USA og i Frankrike. Oppdagelsen var tankevekkende for forfatteren, som begynte å leke med tanken om hva som kan skje når de bortskjemte barna til de mektigste i verden er samlet, og vet at de kan tillate seg hva som helst uten at det får noen konsekvenser. Nightschool var født.

Boka er uhyre spennende og velskrevet. Handlingen har et godt driv og boka evner stadig å overraske leseren. Karakterene er interessante, det er lett å bli oppslukt av de forskjellige personlighetene og ønske å komme under de mystiske fasadene. Hovedpersonen er både sympatisk og kompleks, og ikke minst troverdig.

Jeg storkoste meg med denne ungdomsromanen, som fremstår som en ypperlig krysning mellom gotisk grøsser og moderne konspirasjonsthriller. Jeg gleder meg til bok nummer to, «Arven», som kommer på norsk til neste år.

Fakta

c5854aa03f7d518ea956e1c7aaf68486

Forfatter C. J. Daugherty fotografert av Darren Brade.

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Schibsted/Vigmostad & Bjørke (Dette er nå det samme forlaget)
ISBN: 978-82-516-8569-6
Oversetter: Ulrik Farestad
Originaltittel: Nightschool
Utgivelsesår: 2012 (Norsk utgave 2015)
Sideantall: 403

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Vinterfolket» av Jennifer McMahon

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Forside_6709Bokas tittel og forfatter
«Vinterfolket» av Jennifer McMahon.

Bokas særtrekk og handling
Romanens handling utspiller seg i den lille landsbyen West Hall i Vermont, USA, og skifter mellom 1908 og nåtid.

Til alle tider har folk forsvunnet sporløst fra West Hall. De mystiske forsvinningene har blitt til legender, og en av dem forteller historien om Sara Harrison Shea og hennes datter Gertie. Gertie blir funnet drept under underlige omstendigheter, og ikke lenge etter lider moren samme skjebne.

100 år senere bor tenåringsjenta Ruthie i Saras hus, med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En dag er moren som sunket i jorden, og Ruthie begynner å lete etter henne. Hun finner den gamle dagboken til Sara under en gulvplanke på morens soverom. Dagbokas innhold vitner om en mors store kjærlighet til sitt barn, men den avdekker også en mørk og skremmende hemmelighet.

Vil Ruthie finne igjen sin mor? Og vil hun finne svaret på gåten om hvorfor så mange dør under mystiske omstendigheter eller  forsvinner fra West Hall?

Boka ble lansert 19. september og er i genren mørk thriller med innslag av overnaturlige grøss.

Utvalgt sitat fra boka
«Første gang jeg så en gjenganger var jeg ni år gammel.

Det var våren før pappa sendte bort Tante, før vi mistet min bror Jacob. Min søster Constance hadde giftet seg høsten før og flyttet til Graniteville.

Jeg var på oppdagelsesferd i skogen oppe ved Djevelens hånd, der pappa hadde forbudt oss å leke. Bladene på trærne holdt på å folde seg ut og var som et frodig grønt tak over meg. Solen hadde varmet opp bakken og ga den fuktige skogen en fyldig eim av jord. Her og der under bøk, sukkerlønn og bjerk vokste både vårliljer og min yndlingsblomst, «Jacob-på-prekestolen», en artig liten blomst med en hemmelighet: Hvis du løftet den stripete hatten, fant du forkynneren under. Tante hadde vist meg dette og lært meg at man kunne grave opp knollene og koke dem som turnips. Jeg hadde nettopp funnet en og dro hatten til side for å se etter den vesle figuren under da jeg hørte steg, langsomme og bestemte, på vei mot meg. Tunge føtter som slepte seg gjennom de tørre bladene og snublet i røtter. Jeg ville løpe min vei, men var stiv av skrekk der jeg satt på huk bak en stein idet en skikkelse beveget seg ut i lysningen.»

Min vurdering
Min indre estetiker blir veldig glad når den oppdager bøker med vakkert omslag. «Vinterfolket» er en vakker bok. Ren og enkel forside, trykket på et nydelige hvitskimrende papir som glitrer som fersk puddersnø under en gatelykt i vinternatten. Et perfekt papirvalg. Mye av bokas handling forgår i et snødekket Vermont.

Heldigvis er det ikke bare omslaget som er vakkert ved denne boka. Språk og handling bekrefter førsteinntrykket. Selv om «Vinterfolket» er en fusjon av thriller og grøsser, og dermed både en intenst spennende, mørk og ganske nifs bok, så har forfatteren klart å tone det hele ned til en vakker og atmosfærisk helhet. Bokas mørke ligger som en undertone i fortellingen, det nifse smyger seg sakte og stille innpå, det er ikke en grøsser fylt til trengsel av voldsomme fakter, hjerteskjærende skrik og blodig griseri – selv om det nær bokas slutt blir bittelitt av det også.

Historien skifter mellom nåtid og 1908. Dette kunne fort ha blitt forvirrende, jeg har opplevd det i bøker før, men forfatteren klarer å holde handling og hovedpersoner tydelige og reine nok til at de er enkle å følge uten at ting blir banale.

Jeg likte ekstra godt innslagene av noe overnaturlig, bittelitt indiansk kultur og magi, samt de rørende skildringene av flere ganske spesielle mor-datter-forhold, som boken byr på. McMahon har fått frem det lyse og det mørke ved relasjonene hun beskriver. Ingenting er bare mørkt eller bare lyst i boka. Selv rett bakenfor historiens mørkeste strømninger ligger det noen vakkert eller rørende. Og omvendt.

Alt i alt en en utrolig spennende bok. Den kan tidvis minne litt om en mye mørkere og mer skremmende utgave av Eowyn Ivys «Snøbarnet».

Jeg likte den godt. En positiv og forfriskende leseopplevelse. Fint avbrekk fra ting jeg vanligvis leser.

Fakta

5639_Image1

Forfatter Jennifer McMahon. Kilde: Bazar forlag.

Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-626-3

bokvrimmelB

«Ett sekund om gangen» av Sofia Nordin

image_previewBokas tittel og forfatter
«Ett sekund om gangen» av Sofia Nordin.

Bokas særtrekk og handling
I den svenske dystopiske ungdomsromanen og overlevelsesthrilleren «Ett sekund om gangen» blir vi kjent med 13 år gamle Hedvig. Vi møter henne på vei ned trappen fra leiligheten hun bor i. Hun løper, hun flykter. Familien er død. Alle ble rammet av en underlig feber som ikke gikk over. Alle andre hun kjenner er også døde. Det ligger lik i gatene, i oppkjørselene, i husene. Veiene er fulle av bilvrak. Verden er tom og død, Hedvig ser ut til å være den eneste gjenlevende. Vi følger henne, ett sekund om gangen, i kampen for å overleve, i forsøket på å fordøye det vanvittige som har skjedd og mens hun tar indre psykologiske oppgjør med ting fra fortid og eget selvbilde.

Boka er den første i en planlagt trilogi. Romanen er nominert til Nordisk Råds Barne- og Ungdomslitterturpris 2014.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg.

Det er faktisk ingen. Alle er døde.

Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.

Strømmen er borte, og det er så mørkt i trappeoppgangen at jeg ikke ser hvor jeg setter føttene, men jeg løper likevel, bort. Skrittene gjaller mot veggene.

Din feil, gjaller de. Din feil. Nei, stopp.

Jeg burde bli værende i leiligheten. Jeg burde ta med meg mat og vann, men det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke ha med meg noe hjemmefra. Ingenting som har vært i samme leilighet som den døde familien min. Som om dødsfallene deres har smittet over på tingene våre.

Jeg vil komme meg bort herfra, og så vil jeg ta av meg alle klærne og vaske meg og vaske meg til det ikke er et eneste støvkorn på hele meg som har rørt ved all denne døden.»

Min vurdering
For de som har fulgt bloggen min en stund kommer det ikke som noen overraskelse at dystopi faller i smak hos meg. Det er min favorittsjanger. Nå finnes det selvsagt både gode og mindre gode bøker innenfor denne sjangeren, som alle andre, så litt spent er jeg jo når jeg begynner på en ny dystopisk lesereise.

Etter å ha vært igjennom endel ganske dramatiske og actionpregede dystopiske bøker og TV-serier det siste halve året, var det en overgang å begynne på «Ett sekund av gangen». Joda, den er dramatisk på den måten at den handler om menneskehetens undergang i form av en sykdom av globale proporsjoner, men bokas språk og fortellerstil er behagelig dempet og ettertenksom. Alt av ytre action har skjedd før boka begynner, alle har allerede dødd, dramaet har allerede utspilt seg. Vi er kun vitne til etterdønningene og restene av katastrofen, gjennom Hedvigs ferd ut i en allerede stille og død verden.

Bokas nerve ligger i beskrivelsene av det som skjer i Hedvigs indre, i følelser, i tanker – ja, i psyken. Gjennom henne får vi i glimt vite hva som skjedde før alle døde. Vi møter henne som livredd pleier av sin syke familie, hjelpesløs i møte med en feber medisiner ikke biter på, vi møter henne som skoleelev og bestevenninne, og skjønner etterhvert at venninneforholdet ikke alltid var så bra som man gjerne regner med at bestevenninneforhold er. Vi møter ei helt vanlig svensk jente som sliter med selvtillit og selvbilde, og som gjennom den situasjonen hun plutselig, ufrivillig, er kastet inn i, må hente frem resurser og utfordre seg selv på hva hun kan mestre for å overleve.

Sofia Nordin har skrevet en vakker, sår og sterk ungdomsroman, som byr på et innsiktsfullt psykologisk portrett av ei ung jente. Boka skildrer også en rørende ferd inn i puberteten. Det er tøft nok å være tenåring i en tettbefolket verden, men hva når man er helt alene? Hva skal man med drifter, hormoner, utvikling og drømmer, når det ikke er noen å dele dem med? Når man ikke har en alminnelig fremtid foran seg? Hva skal man med forelskelse og kjærlighet, når det ikke er noen igjen å elske?

Jeg støtter nominasjonen av denne boka til Nordisk Råds Barne- og Ungdomslitteraturpris 2014.

Fakta

Nordin_Sofia_10

Forfatter Sofia Nordin fotografert av Viktor Gårdsäter.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Mangschou Forlag
ISBN: 978-82-8238-091-1

bokvrimmelB

Helbrederen

9788281691568_HelbrederenDen dystopiske klimathrilleren ”Helbrederen” av Antti Toumainen ble kåret til beste finske kriminalroman i 2011. Men nådde den helt opp hos meg? Tja…

Forlaget forteller at finske Antti Toumainen (f. 1971) ”var en prisvinnende tekstforfatter i reklamebransjen før han debuterte med sin første spenningsroman i 2007. For sin tredje bok ”Helbrederen” ble han altså tildelt prisen for beste finske kriminalroman. Toumainen bor i Helsingfors”.

Vi befinner oss et kort stykke inn i en mulig fremtid. Klimakrisen er et faktum. Verden sliter etter at havnivået har steget. Store kystområder ligger under vann, samfunn er i oppløsning, myndighetene advarer mot spredning av pest, millioner av mennesker er på flukt gjennom byer i brann og ruiner. I Europa rømmer mange stadig lenger mot nord, der forholdene ennå skal være levelige.

I Helsingfors’ gater, der bortføringer og drap har blitt dagligdags, vandrer poeten Tapani hvileløst rundt på jakt etter sin kone, journalisten Johanna. Johanna jobbet med en sak om seriemorderen som kaller seg ”Helbrederen” da hun forsvant. ”Helbrederen” dreper dem han holder ansvarlig for klimakrisen – samfunnstopper, kjente forretningsmenn og deres familier.

Tapanis søken fører ham nærmere og nærmere en ganske ubehagelig sannhet. Johanna og ”Helbrederen” ser ut til å ha hatt en fortid sammen.

De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at krim ikke er blant mine foretrukne litteratursjangre. Jeg valgte likevel å gi denne romanen en sjanse, siden forfatteren beveger seg ut i et crossoverlandskap som forener krim med dystopi. Dystopi liker jeg.

Bokens dystopiske trekk, bakgrunnen handlingen utspiller seg mot, et Europa i ruiner, en verden i oppløsning, er dystert, atmosfærisk og godt skildret. Temaet klimakrise og miljøkatastrofe er sørgelig aktuelt og gjør boken til en glimrende oppvekker. At handlingen er lagt til nord, til Helsingfors, gjør historien nær og støkket jeg fikk større. Som nordisk leser opplever jeg plutselig at katastrofen står på min egen terskel. Alvoret er ikke lenger en verdensdel eller to unna. Toumainen har skapt tankevekkende kulisser i sin roman.

Når det kommer til krimbiten, selve hovedhandlingen, er jeg ikke like entusiastisk. Jeg synes det er litt vrient å sette fingeren på eksakt hva som gjør romanen mindre interessant for meg, men jeg skal prøve.

Handlingen oppleves i hvert fall som ordinær. Jeg har vært borti lignende plot før, løst på bedre vis.

Selv om det skjer dramatiske ting i boken, så ligger det en slentrende stemning over den. Jeg opplever ikke at den har den energien og det drivet jeg forventet at den skulle ha. Leseropplevelsen ble litt daff for meg.

Jeg mistet fokuset etter hvert. Det kan være det som var årsaken til at jeg opplevde boka som litt diffus. Men det kan også hende at boka faktisk er litt diffus. Spesielt i scener som beskriver relasjon og kommunikasjon. Jeg sitter i hvert fall igjen med en følelse av at det er noe jeg har gått glipp av. At for mye har befunnet seg mellom linjene. Vurderer å lese den en gang til for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alt, og at jeg har fått korrekt inntrykk av boken. Men det blir en stund til.

Ble litt irritert mens jeg leste også. Av alle gatenavnene som ramses opp hele tiden. Sikkert spennende for dem som er lommekjent i Helsingfors, men for meg ble det monotont og kjedelig. Dette er muligens grunnen til at jeg datt litt ut av og til.

Jeg skal ikke røpe så mye av slutten, annet enn at jeg synes den var tam. Og at jeg nesten forventer en oppfølger.

Krimsjangeren kritiseres ofte for å være lettbeint, ikke gå nok i dybden, ha overfladiske personskildringer og for altfor sjelden å vektlegge et godt språk. Der befinner ikke ”Helbrederen” seg. Boka oppfattes som sagt som diffus av meg, men ikke lettbeint. Jeg opplever at forfatteren går i dybden på personene han skildrer, at hovedpersonens søken avdekker lag av både ham selv og hans kone underveis i handlingen. Språket er også godt. Forfatteren selv vektlegger at han har jobbet spesielt mye med språket i denne romanen. At han har forsøkt å skrive en poetisk thriller, noe jeg synes er positivt. Jeg sitter kanskje ikke igjen med en opplevelse av å ha lest verdens mest poetiske bok, men ”Helbrederen” er unektelig en velskrevet roman, språklig sett.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-156-8

bokvrimmelB