Agnes, sisik, trost og stær

ID-10010534

Blåmeis

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 deltar flere norske bokbloggere på samlesinger av titlene som er nominert. I mars leste vi ”Fugletribunalet” av Agnes Ravatn. Min anmeldelse finner du HER. Etter å ha skrevet om boka kjenner jeg at jeg ikke har skrevet meg ferdig. I anmeldelsen min har jeg fokusert på bokas psykologiske portretter og den svært sentrale norrøne Baldermyten. Men det er flere ting ved boka det er verdt å dvele litt ved. Derfor kommer dette oppfølgingsinnlegget. Temaet er romanens fugler og fuglesymbolikk.

Jeg skal ikke hevde at dette innlegget inneholder noen fasit på bokas symbolikk. Dette er kun mine personlige teorier og tolkninger – forklaringer jeg opplever som logiske og sannsynlige.

Innlegget vil inneholde SPOILERE.

9788252183238-ny.ashxJeg kan jo starte med boka tittel. Fugletribunalet. Et tribunal er en gruppe mennesker som går sammen om å fungere som dommere. De avgir en dom som innleder et soningsforhold. Soning er jo et sentralt tema i boka. Begge de to hovedpersonene, Allis Hagtorn og Sigurd Bagge, soner på hver sin måte.

Bokas tittel henspeiler på en drøm den mannlige hovedpersonen, Sigurd Bagge, har. Han drømmer at han blir hentet av maskerte menn og ført ut i skogen et sted. Der står det en stol han må sitte på. Rundt ham står mennesker han kjenner igjen som sambygdinger. De har alle fuglemasker eller fuglehoder. En av dem er hans egen hustru. De dømmer ham til å sone for en illgjerning vi lesere ennå ikke kjenner.

Ravatn har allerede trukket det guddommelige inn i handlingen gjennom Baldermyten. Jeg ser også det guddommeliges nærvær i Bagges drøm. Her har vi vesener med menneskekropper og fuglehoder. Hvor kjenner vi ellers slike fra? Jo, tidlige tiders religioner, eldre mytologi. Det tydeligste eksempelet har vi fra Egypt, der flere av gudene hadde nettopp et menneskes kropp og et dyrs, eller en fugls, hode. Horus hadde falkehode og Thoth hodet av en ibis for eksempel. For å komme tilbake til norrøn mytologi, så har vi også der eksempler på en sammensmeltning av gud og fugl. Gudinnen Frøya hadde en falkeham hun kunne ikle seg. Og en av jotnene, Tjatse, kunne ta en ørns form når det passet ham. Fugler kan altså være guder i forkledning, eller også sendebud for gudene.

Bagges drøm blir for meg en litt dobbel affære. Alle som dømmer ham er folk han kjenner fra tettstedet han bor på. Den jordiske dommen de står for kan like gjerne være en slags fordømmelse basert på bygdesladder. Altså fordom. Islettet av noe guddommelige, som fuglehodene kanskje hinter om, angir en dypere og langt mer dramatisk tone. Fuglehodene hvisker om guddommelig inngripen, guddommelig straff. Det hele minner litt om klassiske greske tragedier, der gudene ofte griper inn og belønner eller straffer menneskene slik det passer dem.

ID-100143618

Kjøttmeis

Det kan se ut til at Bagge, lik Loke i Baldermyten, blir dømt av gudene til å sone for sine illgjerninger – i hvert fall gjennom sin egen underbevissthet. Og det kan se ut til at Bagge, igjen lik Loke, har en kvinne hos seg som gjør alt hun kan for å lindre smerten en slik soning kan påføre den dømte.

Bokas Allis Hagtorn kommer stadig opp i situasjoner der fugler spiller en viktig rolle. Forholdsvis tidlig i boka, ikke så langt ut i hennes opphold i Bagges hus, flyr en liten rødstrupe rett i glassdøra på verandaen. Det første som slår Allis ved synet av den døde fuglen er at hun gjentatte ganger i barndommen har opplevd det samme. Småfugler fløy rett i vinduene, og hun arrangerte fuglebegravelser med salmesang og prosesjon.

Jeg opplever denne fuglen som en budbringer. Dens skjebne sier noe relevant om hvor Allis er på vei. Fuglen ser ikke glassdøren fordi verden, luft og himmel, speiles i glasset. Gjenspeilingens illusjon får fuglen til å fly mot sin egen undergang, rett i døden. Allis ferd gjennom romanen er mye lik fuglens. Hun lever i sin egen illusjon, om Bagge og tilværelsen sammen med han, og vandrer lenge i uvitenhet rett mot sin egen ødeleggelse. Fuglens varsel når henne ikke.

ID-1006021

Rødstrupe

Men fuglene ser ut til å fortsette sine forsøk på å nå frem til Allis gjennom merkelige og dramatiske scener. Hun setter ut musefeller i og omkring Bagges hus, etter å ha sett en gnager i kjelleren. Da hun går tilbake for å sjekke fellene er de fulle av fugler – rødstruper, kjøttmeis og blåmeis. Igjen opplever jeg fuglene som guddommelige budbringere. De forsøker å skildre Allis sin skjebne om hun blir hos Bagge. Å bli hos ham vil være en felle.

Den mest dramatiske fuglescenen finner vi mot slutten av boka. Bagge og Allis går tur sammen langs stranden, et kort stykke fra huset. De setter seg ned for å nyte utsikten over vannet, og hverandre. Plutselig dukker en stor flokk måker opp. Det hele minner om en av de særs ubehagelige scenene fra Hitchcocks ”Fuglene”. Måkene går til angrep på Allis. De hakker henne i ansiktet. Hun begynner å blø stygt. Fuglene forsøker bokstavelig talt å jage henne vekk, få henne til å dra – men hun overhører igjen advarselen. Bagge holder sine store, mørke never om henne og får henne i, det vi kanskje fremdeles tror, er en slags sikkerhet.

På stranden står Allis sine sandaler igjen, gjenglemt, mistet, i sanden. Symbolet på føtter, på bein – på det som kan ta henne vekk derfra.

Så ender det hele i en båt på fjorden. Slik noe tidligere både endte og begynte. Som Balders begravelse – og starten på en guddommelig dom og en soning.

ID-100118280

Flygende måker

Kilde til bildene:
1. «Blue tit» av James Barker/Freedigitalphotos.net
2. Bokas omslag fra Samlagets nettsider
3. «Great tit having a bath» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
4. «Rockin Robin» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
5. «Flying seagull» av Naypong/Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz

«The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz» fra 1616, heretter kalt «Det Kymiske Bryllup», regnes som Rosenkorsordenens tredje manifest. De to første heter «Fama Fraternitatis» (1614) og «Confessio Fraternatitis» (1615). Disse to tar for seg samfunnet og hvordan det bør endres og formes til det beste for mennesket og dets utviklingsmuligheter. «Det Kymiske Bryllup» derimot handler utelukkende om enkeltmenneskets indre transformasjonsprosess, muligens gjennom ett liv, ved hjelp av Rosenkorsordenens kunnskap og redskaper.

Rosenkorsordenen, slik den nevnes her, må ikke sammenblandes med Rosenkorsordenen A.M.O.R.C., som ble opprettet så sent som i 1915 i New York. A.M.O.R.C. baserer seg riktignok på mye fra den opprinnelige Rosenkorsordenen, men skiller seg likevel fra denne på flere punkter.

Bokens hovedperson, Christian Rosenkreutz, er en legendarisk figur (magiker) som skal ha levd på 1400-tallet. «Det Kymiske Bryllup» er altså ikke skrevet av Rosenkreutz, men av en Johan Valentin Andreas (som visstnok var bare 19 år da han skrev den).

«Det Kymiske Bryllup» er en allegorisk (billedlig fremstilling av en abstrakt idé) fortelling inndelt i syv kapitler, der hvert kapittel er en dag. Disse syv dagene inneholder og beskriver viktige symbolske oppgaver og nivåer i en indre alkymisk transformasjonsprosess. Jeg skal raskt oppsummere bokens handling, kapittel for kapittel:

Dag 1:
Rosenkreutz mediterer og en engel viser seg for ham. Den gir ham en bryllupsinvitasjon. Rosenkreutz føler seg uverdig og opplever tvil, som avløses av positivitet. Han forbereder seg på reisen.

Dag 2:
Rosenkreutz opplever motstand på veien og kommer til en korsvei med fire valg. Han passerer tre porter og deres voktere. Ved hver port må han legge igjen noe han eier. Han kommer frem til palasset der bryllupet skal holdes og møter de andre gjestene i inngangshallen.

Dag 3:
Alle gjestene veies på skålvekter som måler hvilke dyder og hvilke synder man er bærere av. Senere samm dag er palasshagen åsted for domsavsigelsen fra veieseremonien. Alle gjestene får møte kongen og dronningen som eier palasset. Rosekreutz utforsker palasset alene.

Dag 4:
Rosenkreutz får se Det Hellige Sorte Alter, han overværer et lystspill og en henrettelse av seks mennesker, der i blant kongen og dronningen.

Dag 5:
Rosenkreutz føler seg selvsikker nok til å utforske deler av palasset han ikke har våget å oppsøke ennå. Han guides av Cupido. Rosenkreutz kommer over den sovende, utildekkede Venus. Deretter deltar han ved en liksombegravelse for de henrettede i palassets hage. På kvelden seiler hele brudefølget, med syv skip, ut på innsjøen ved palasset. Der møter de sirenene og hører deres sang. Sent på kvelden ankommer de Olympus Tårn, der de gjenværende gjestene begynner å arbeide i Førstegrads Laboratoriet.

Dag 6:
Gjestene arbeider seg opp igjennom Olympus Tårn, hvor arbeidet blir stadig vanskeligere jo høyere opp i etasjene de kommer. De gjennomgår seks nivåer av arbeid. Arbeidet går ut på å få de henrettede menneskene til å gjenoppstå. Ved oppstigningen til det syvende nivået blir Rosenkreutz og tre andre utsatt for en test, som de passerer. Bare de fire får stige opp til nivå syv.

Dag 7:
Rosenkreutz får utmerkelsen og tittelen «Ridder av den Gyldne Stein». Han møter kongen og dronningen og deltar i et opptog til deres ære. Rosenkreutz innrømmer overfor dem at han har sett Venus naken. Senere på dagen møter han Tårnets Vokter og Atlas. Rosenkreutz ender opp som Vokter av den første porten han selv måtte passere på vei til bryllupet.

Det første man legger merke til er at «Det Kymiske Bryllup» ikke handler om et bryllup i det hele tatt. Rosenkreutz får riktignok en invitasjon til et bryllup, men et slikt finner aldri sted i løpet av de syv dagene boken beskriver. Eller gjør det det?

For de fleste handler bryllup om å elske, å være romantisk og evig lykkelig. Men hva er egentlig et bryllups essens? Et bryllup er en offerseremoni. Det handler om å tørre å gi slipp på alt man hittil har kjent, for å gi seg selv muligheten til ekspansjon og vekst i tett fellesskap med en annen. Et bryllup er en evig affære, det er en prossess som hverken begynner eller slutter ved alteret. Selve bryllupet er en eksamen midt i en evighet av utfordring og mestring. Noe dør i et bryllup og noe tar til. Bryllup er derfor også en begravelse og en dåp – seremonien varsel det som skal komme, den er en bebudelse. En slik bedbudelse som Rosenkreutz opplever den første dagen – han inviteres til å ofre det som har utspilt sin rolle, for å gi seg selv muligheten til indre vekst. Han får muligheten til å gjenføde seg selv.

Ordet «kymisk» i tittelen «Det Kymiske Bryllup» er en forkortelse av «alkymisk». Alkymi er kunsten å forandre et stoff til et annet – en tilstand til en annen – å transformere seg selv. Boken handler slik sett om en indre transformasjon, et indre bryllup, der Rosenkreutz, gjennom oppgaver gitt til ham, forener det indre maskuline med det feminine.

Jeg skal ikke forsøke å gå inn i en lang tolkning av boken. Den er altfor symbolsk kompleks til det og det er mange som har forsøkt dette før meg, mange klokere og mer beleste enn det jeg er, og de har kun lykkes måtelig.
«Det kymiske bryllup» er et gåtefullt verk, det er vakkert, fascinerende og noe jeg tror jeg ikke kommer til å bli ferdig med på lenge. Det kan være slik at boken vokser med meg. At jeg, ut ifra det nivået jeg har nådd i min egen utvikling, skjønner kun det jeg til nå selv har erfart. At boken vil vil være ny for meg hver gang jeg leser den og at den vil avsløre sitt innhold for meg når jeg er klar. «The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz» er en av de bøkene man aldri kan lese ferdig, for den handler om alles indre prosess og den er evig.

Jeg kan med hånden på hjertet anbefale denne boken. Det er ingen umiddelbar enkel bok, men den er givende og inspirerende. Det er en tekst som vokser inne i en og sakte vekker det i oss som ønsker nytt liv, ekspansjon og oppstigning.

Forlag: Phanes Press
ISBN: 0-933999-35-6