Spøkelsene på Frostfjellet

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Bokas tittel og forfatter
«Spøkelsene på Frostøy – Bak Dødsfjellet» av Hilde Hagerup.

Bokas særtrekk og handling
Dette er første bok i en spøkelseserie for barn. Så langt har det kommet tre bøker i denne serien. De to neste heter «Spøkelsene på Frostøy – Ulvene kommer» og «Spøkelsene på Frostøy – Den kalde vinden».

I boka møter vi Jens. Han bor sammen med sin mor i et hus på Frostøy, ikke så langt unna den skumle Frostøyskogen. Faren hans er død.

Jens har ikke mange venner, han holdes mye utenfor og blir ertet av barna på skolen

En dag møter Jens ei ny jente. Hun er lys og skinnende og heter Wilma. Wilma vil være venn med Jens, og plutselig er han ikke helt alene lenger.

Men hvem er Wilma egentlig? Og hva er de rare lydene som kommer fra Frostøyskogen? Og hva er det egentlig som feiler Jens sin mamma?

Utvalgt sitat fra boka
«Tror du på spøkelser? Tror du på gjenferd i gyngestolen og monstre under senga? Tror du på kjettinger som rasler om natten?

Min vurdering
Dette er mitt første bekjentskap med Hagerups bøker, og det blir helt sikkert ikke det siste. Hun har en nydelig poetisk nerve i sitt språk (noe det er utrolig deilig å finne i barnebøker) og pensler frem en egenartet sart uhygge som kler denne boka meget godt.

Innledningsvis er det noe ved stemning og handling som får meg til å tenke i retning John Ajvide Lindqvist og hans fantastiske «La den rette komme inn». Og det er et stort kompliment, for Lindqvist er en av mine favorittforfattere, og «La den rette komme inn» er min favorittbok fra ham.

Dette er ikke brå, voldsom og skvetten uhygge, men en myk og nesten litt drømmeaktig skrekk, som glir frem gjennom et disig vinterlandskap, i et rolig tempo, mellom handlingsoverraskelser og vakre, melankolske scener.

Jeg opplever boka som noe mer enn skrekk og uhygge. For meg handler det like mye om det å akseptere og bli kjent med døden. Det å komme forbi den redselen vi gjerne har for dødens ukjente element. Og det å gi slipp. Noe som kan være tøft nok for voksne, og som derfor må være ennå sårere og mer krevende for et barn.

Det er godt med en barnebok med flere lag, med dybde, som både kan underholde og være en liten vis læremester på områder og temaer det kan være vanskelig å snakke om, og vanskelig å akseptere.

Hilde Hagerup har gitt meg en virkelig god leseopplevelse gjennom denne boken. Jeg gleder meg til å lese mer av henne!

Fakta