Bokbloggerprisen 2016: Jane Ashlands gradvise forsvinning

9788210055225-300dpiBokas tittel og forfatter
«Jane Ashlands gradvise forsvinning» av Nicolai Houm.

Bokas særtrekk og handling
Jeg vil kalle denne romanen for et psykologisk drama.

Vi møter den amerikanske kvinnen Jane, som har reist til Norge for å treffe slektninger hun har oppdaget at hun har gjennom slektsforskning. Hun ender etterhvert opp på høyfjellet, alene. Reisefølget har forlatt henne og hun gjør ikke tegn til å ville vende tilbake til sivilisasjonen. Hva er det som egentlig har skjedd med Jane? Hva er det hun flykter fra? Hva er det som tærer på henne?

«Jane Ashlands gradvise forsvinning» er en psykologisk innsiktsfull roman om tap, savn, sorg og hva som kan skje med et menneske som har mistet livsgnisten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun har lest at det gjerne ender med at man kler av seg. En siste fatal feiltolkning av omgivelsene, så ligger man der i undertøyet, blåhvit og stram i huden, med store, gjennomfrosne øyeepler, og etter hvert draperes man i et likklede av nysnø som må børstes varsomt bort når man blir funnet.»

Min vurdering
Det er en stund siden jeg leste denne boken. Jeg har ventet med å blogge om den for å være litt mer i takt med bokbloggernes samlesing av romanen i forbindelse med at den er nominert til Bokbloggerprisen 2016.

Med boka litt på avstand kan jeg si at jeg husker den som en god leseopplevelse. Jeg ble fanget inn allerede på første side, nysgjerrigheten ble vekket og jeg ble engasjert i hovedpersonens historie. Hvem er denne Jane, og hva er det som egentlig har skjedd med henne? Hun har tanker og tar valg som vitner om en kvinne som ikke er i vater. Noe må ha stjålet gleden, pågangsmotet og meningen med livet – og det er dette intense ønsket man får om å avdekke årsaken til kvinnens sinnstilstand og nåværende livsvalg som utgjør mye av denne historiens nerve og drivkraft.

Sakte avslører forfatteren Janes historie for oss. Vi lærer at hun er forfatter og litteraturprofessor. Vi hører om livet hennes som mor og kone. Vi forstår at mannen Greg og datteren Julie betyr alt for henne. Og vi får ta del i hendelsen som skal endre alt. Som etterlater Jane alene tilbake, uten det som har vært hele livet hennes – den hendelsen som kaster henne ut i en tilværelse preget av sorg, savn og en hjerteskjærende ensomhet som ikke vil vike.

Jane forsøker å reise vekk på forskjellig vis. Hun blander piller og alkohol. Forsøker å mildne smerten. Hun reiser til Norge, forsøker å hente seg selv ut av den emosjonelle tåkeheimen hun eksisterer i. Men man kan ikke reise fra seg selv. Følelser og sinnstilstand blir med på reisen. Og smerten blir tydeligere og tydeligere – også for dem rundt Jane.

Boka er godt skrevet. Forfatteren får frem den inderlige smerten og sorgen på en tydelig, men likevel særpreget og original måte. Det kan ofte være vanskelig å skildre sorg. Det kan oppleves som melodramatisk eller klisjépreget – men Houm unngår disse fellene og får til en troverdig og gripende historie som balanseres med enkelte humoristiske innspill og scener. Boka byr på både rå, usminket menneskelighet og mørk humor.

Jeg ble spesielt begeistret for bokas filmatiske kvalitet. Houm har et språk og en måte å skildre scener på som er utrolig levende og fascinerende. Det ligger en slags stor, symbolladet tomhet i de forskjellige scenene, noe som underbygger hovedpersonens sinnstemning og reise.

Boka slutter der den begynner. Vi har fått vite hvordan Jane har endt opp der hun er, innhyllet i tåke, i et telt midt i den norske fjellheimen. Alene. Men vi vet ikke sikkert hvordan det går. Jane tar et valg, men det er opp til vår fantasi hva resultatet av det valget vil bli.

Jeg liker bøker med en litt åpen slutt. Jeg liker bøker man ikke forstår fullt ut før siste side er lest. Og jeg elsker bøker med et innsiktsfullt psykologisk innhold. Her fikk jeg alle tre på en gang. «Jane Ashlands gradvise forsvinning» er kanskje ikke den aller beste boka jeg har lest, men den er god – og jeg kommer til å bære den særegne stemningen den byr på med meg videre. Det var givende å lese denne romanen, og jeg fikk lyst til å lese mer av Houm.

Fakta

nicolaihoum

Forfatter Nicolai Houm fotografert av Paal Audestad. Kilde: Tiden.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Tiden
ISBN: 978-82-10-05522-5
Oversetter: —
Originaltittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 175

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Natthaven: Klok barnebok om kjærlighet og savn

9788269037104Bokas tittel og forfatter
«Natthaven» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
«Natthaven» er en illustrert barnebok for barn i aldersgruppen 5-6 til 9-10 år. Men voksne kan også få masse fint ut av boka.

Husker du Julius fra «Perlehviskeren»? I denne boka møter vi Julius igjen. Moren og faren hans er skilt, og Julius bor hos pappa. Mamma har fått jobb i et annet land, og Julius savner henne masse. Så masse at han ikke klarer å snakke mer.

Julius tilbringer høstferien hos mormor og morfar, og der får han høre historien om mormors mamma, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Det blir starten på et nytt eventyr der Julius virvles inn i en annen verden sammen med tøypapegøyen Pappus. Han møter igjen So, Perlehviskeren, Tåkegreven og Diamanen, og lærer å bli kjent med følsene sine – alle følelsene, også de vonde. På reisen får han vite hva Natthaven er, og det får vi også.

«Natthaven» er ei bok om kjærlighet og savn, og å stole på at noen er glad i deg selv om de befinner seg langt borte. Også er det ei bok om ikke å være redd for å føle alt man føler, også de vonde tingene. Boka viser at barn forstår mye mer enn voksne kanskje tror, og at voksne kan lære mye av barn, om de bare lytter og tror på det de blir fortalt.

Utvalgt sitat fra boka
«Inne på soverommet til Julius krøp alle tre opp i den brede vinduskarmen og kikket ut på treet til Julius som lyste opp hele hagen. Så annerledes mormor og morfars hage var blitt med treet hans midt på plenen! Nå liknet hagen litt på Vulcanas flammeskog, men allikevel ikke helt. Flammeskogen hadde vært fargerik, og ildtungene i gresset og i trærne hadde fått det til å se ut som om skogen stod i brann. Dessuten hadde det vært et yrende liv der av alver, feer, drager, satyrer og gnistrende tryllestøv. Det hadde vært lyst og varmt som en eventyrlig sommerdag.

Hagen Julius så ut på nå, liknet på en blanding Flammeskogen og vinteren til Isgreven. Som om Flammeskogen hadde fått litt av vinterens stillhet og klarhet i seg. Treet hans i sølv og hvitt og brunt gjorde hagen mørk og lys, varm og kald på samme tid. Hagen var stille, men ikke rolig – for selv her oppe fra vinduet kunne han høre tisking og hvisking, latter og listende føtter fra usynlige vesener.»

Min vurdering
Jeg ble veldig glad i «Perlehviskeren» da jeg leste den. Barnebøker som ikke bare er rare og lekne, men som også tar tak i de litt mer alvorlige tingene (i tilfellet Perlehviskeren hvordan et lite barn opplever mors og fars skilsmisse) er en god ting. Vi trenger slike.»Natthaven» fører historien videre og tar vanskelige og utfordrende følelser på alvor.

Det ligger en en klok og ettertenksom ro over disse barnebøkene, tross eventyrlige og spennende historier. Det er godt å lese dem, og som jeg sa om «Perlehviskeren»: «Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.» Dette er også, i aller høyeste grad, beskrivende for «Natthaven». De to bøkene, og historiene, henger godt sammen og deler den samme genuine omtanken for barns ve og vel.

Det er lett og tenke at et barn har det allright når det vanskeligste er akseptert, når det har falt til ro i sin nye hverdag der mor og far ikke lenger bor sammen. Men selv om barn er tilpasningsdyktige og har funnet ro i den nye situasjonen, så vil det gjerne være en sårbarhet der. Og det er denne sårbarheten forfatteren utforsker i denne boka.

Julius bor sammen med pappa og får jevnlig besøk av mamma. Men hva skjer når mamma får jobb i et annet land, må reise vekk og bli borte kjempelenge? Julius blir forferdelig lei seg, og redd for at mamma ikke skal være glad i ham lenger. Han blir så fylt av vanskelige og kaotiske følelser at han mister stemmen. Julius får ikke ut et ord. Han klarer ikke en gang å si hadet til mamma før hun drar, og blir sittende igjen med veldig dårlig samvittighet på toppen av alt det vonde.

Det er godt at varme og trygge mormor og morfar er der for Julius. De har begge den samme tålmodigheten, omtanken og roen som jeg synes preger disse barnebøkene. Og mye av disse bøkenes klokskap kommer også fra mormor og morfar. De har tid til barn, de har tid til Julius, de deler av sin erfaring, men de lytter også til hva Julius har og si. De viser oss at voksne kan lære like mye av barn, som det barn kan lære av voksne.

Mormor er så lur at hun forteller Julius om mammaen sin, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Valentina og mormors pappa ble glade i hverandre, men bodde i to forskjellige land. Derfor var det lenge de ikke kunne være sammen. Likevel var de glad i hverandre, de stolte på kjærligheten og trodde på en fremtid sammen. Gjennom denne historien vekker mormor den første spiren til tillit i Julius. Tillit til at han og mamma ikke kommer til å miste hverandre, og tillit til at mamma fremdeles er glad i ham, selv om de ikke kan møte hverandre på en stund.

Historien om Valentina er begynnelsen på en reise inn i en fabelverden der Julius møter skikkelser han kjenner fra før. I denne boka blir han ennå bedre kjent med dem, han lærer at de som virker skremmende og farlige, kanskje egentlig bare er veldig redde og ensomme. Og han lærer hvordan han skal møte følelsene sine, spesielt de som gjør vondt, slik at han selv ikke ender opp som et engstelig og ensomt menneske.

Det er ei vakker bok dette her, med stor dybde og visdom. Og den har like mye å gi til voksne som til barn. Voksne kan lære å møte barn på en åpen og lyttende måte, og la barn få romme alle følelser, ikke bare de enkle og lyse. Jeg tror ofte at voksne kan ha like store vansker med å takle følelser på en konstruktiv måte som det barn kan ha. Ei bok som dette inviterer store og små til å snakke sammen om de utfordrende tingene, og til å sette ord på det som oppleves som vondt og vanskelig. Bøkene til Wilhelmsen oppfordrer til empatisk kommunikasjon, og det er noe vi alle kan lære noe av.

Petter Winther har illustrert både «Perlehviskeren» og «Natthaven». Illustrasjonene i den første boka var flotte, men han har virkelig overgått seg selv i «Natthaven». Winther har fått en stødigere og mer selvsikker strek, med tydelig personlighet og egenart. Den lyriske nerven og atmosfæren som preget illustrasjonene i «Perlehviskeren» er renere og klarere i denne nye boka. Han har funnet en fin kombinasjon av kreative teknikker, som får frem bokas dybde og innhold på en utrolig fin måte. Petter Winther klarer å si mye med enkle midler og antydninger. En spennende illustratør som kler denne typen barnebøker utrolig godt.

Fakta

fa65c0_d276ca4f3d824836926a58798cf1f6c7mv2_d_2048_1365_s_2

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-0-4
Oversetter: —
Originaltittel: Natthaven
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 143

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen

omslag-Perlehviskeren-redigertBokas tittel og forfatter
«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen.
Boka er gjennomillustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok om Julius som er syv år. På julaften får han en vakker glasskule av mormor og morfar. Glasskulen er magisk. En dag reiser han inn i verdenen på innsiden av kulen, sammen med tøypapegøyen Pappus. Der inne treffer han jenta So, som forsøker å hjelpe ham med å huske noe pappa nylig fortalte. Noe som fikk alle fargene i verden til å forsvinne. Vil Julius klare å finne fargene igjen, og vil han huske hva pappa fortalte ham? Og vil han og Pappus finne hjem igjen?

Utvalgt sitat fra boka
«En eventyrskog ulik noe annet Julius hadde sett, reiste seg foran dem. Der hvor trær normalt pleide å ha blader, hadde disse trærne trekroner tette av ildtunger som flakket i blått og grønt, oransje, rødt, gult, gull og kobber. Høye, slanke stammer strakte seg mot himmelen. De flakkende bladene laget et finmasket tak. Solstrålene lyste igjennom ildtungene som om de var prismer. Måpende stirret Julius rundt seg. Også bakken var dekket av små og store blafrende ildtunger i rødt, oransje, brunt, grønt og gult.

Det er som å stå midt inne i et bål, tenkte han forundret.»

Min vurdering
Dette var i utgangspunktet både et ukjent forlag, en ukjent forfatter og en ukjent illustratør for meg. Jeg var derfor forventningsfri da jeg begynte på denne boka.

Førsteinntrykket var godt. Dette er ei estetisk pen og innbydende bok, med fin tyngde og veldig behagelig papirkvalitet. Illustrasjonene til Petter Winther (dette er visst den alle første boken han har illustrert) er fargerike og vekker leselysten.

Historien er som en episk fabel, der vi følger lille Julius inn i en fantasiverden av spennende symbolikk og interessante møter. Jeg liker fortellerstilen i denne boka. Forfatteren skaper en tydelig og levende atmosfære, vekker nysgjerrigheten hos leseren og byr på en både sår og vakker historie om hvordan en liten gutt opplever mammas og pappas skilsmisse.

Dette er en historie jeg vil tro det er lett å bruke pedagogisk, sammen med nettopp barn som opplever at mor og far skal til å skille lag, eller som har opplevd at de har gjort det. Gjennom Julius sin reise i den magiske kulen åpnes dører inn til et barns følelser og tanker om adskillelse, sorg, sinne, skuffelse – alle vonde opplevelser som kan oppstå rundt foreldres samlivsbrudd.

Julius reiser de samme følelsene og tankene i møte i denne boka, og gjennom å bearbeide den vonde nyheten (som han først fortrenger og nekter å ta innover seg) begynner han sakte å finne tilbake til trygghet, ro og glede (representert ved fargene han henter tilbake til verden).

Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.

Jeg tenker at dette er ei fin høytlesningsbok for barn (den er nok like spennende både for barn i en stabil kjernefamilie, samt for barn som opplever et samlivsbrudd), men også for voksne. Språket er enkelt nok til at barn lett følger historien, men også symbolsk og innsiktsfullt nok til at voksne lærer noe viktig om samspillet med barn i en sår situasjon.

Jeg ser frem til bok to i dette barnebokprosjektet. Den kommer til høsten.

Fakta
Kilde: Anmeldereskemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther Forlag
ISBN: 9788230013526
Oversetter: —
Originaltittel: Perlehviskeren
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 149

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Slik skal vi velge våre ofre»

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omslBokas tittel og forfatter
«Slik skal vi velge våre ofre» av Bjørn Vatne.

Bokas særtrekk og handling
Reklamemannen Kjetil er alenefar for lille Ingrid. Ingrids mor døde under fødselen, og sammen med henne livskursen Kjetil hadde staket ut, tanken om å gjøre en forskjell her i verden, tanken om å starte en ny og mer meningsfylt tilværelse.

Kjetil holder seg sterk for barnet, men sorgen, tapet og mørket vokser inni ham. En dag velger han å la denne siden av seg komme til uttrykk på bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han får ut sin frustrasjon og sitt raseri anonymt.

Dette er en roman om å holde kjeft og å holde ut, om å la frustrasjonene komme ut i det skjulte, om grensene mellom tanke og handling, og om hvor viktig det er å kjenne sitt publikum. Det er også ei bok som setter et kritisk søkelys på våre liv på internett og på hvor anonyme vi egentlig er. Men mest av alt er det ei bok om en far og hans fire år gamle datter.

Utvalgt sitat fra boka
«De står i vinduskarmer, på vegger, i trappeoppganger og på peishyller i hvitmalte hjem: en rad av gipsbokstaver. De staver ordet HOME. Noen av dem bærer små telys, eller de har telys dandert foran seg i dammer av sølvgrus. Noen bokstaver er opplyst av små glødepærer, andre er skrudd fast i vegger, henger fra tynne tråder i taket.

Det er disse menneskene oppløsningen må starte med. Det er til disse menneskene speiderne må reise, du må se etter dette ordet, se etter HOME i vinduskarmer over hele byen, og de må male deres dørkarmer røde.»

Min vurdering
Dette er en roman etter mitt hjerte. Den er mørk og intens, men også svært var og vakker. Det skjer noe urovekkende og interessant i det kontrastfylt møtepunktet mellom det forventede og tillatte, og det mørke hovedpersonen skjuler, men etterhvert lar komme til uttrykk på nettet. På mange måter er det ei bok om overganger, om grenser – og hva som skjer når disse begynner å flyte ut.

Hovedpersonen biter i seg sorgen, tapet og redselen som oppstår etter å ha mistet sin livspartner. Han vil være sterk, trygg og normal for datteren. Tar seg jobb i et reklamebyrå, tjener godt, er den som sørger for profesjonelle filmopptak av barnehagens arrangementer. Men under fasaden ulmer frustrasjonen over en fremtid som gikk i knas, over drømmer det aldri skal bli noe av, over hyggen og lykken han ikke fikk.

Istedet for å ta sin egen mørke smerte på alvor og søke veiledning i en vond situasjon så lar han frustrasjonen, verbalt, gå utover de som representerer alt han har mistet. Han oppretter en blogg og skriver sitt første rasende innlegg om motbydeligheten og overfladiskheten i interiørtrenden som bruker tekst og ord om hygge, kjærlighet og hjemmekos som fokuspunkter i hjemmet.

Kjetil bruker bloggen som en uskyldig ventil for å få ut tanker som kverner, men tenker ikke over at andre ser det han skriver. Og han reflekterer ikke over at hans publikun ikke kjenner til bakgrunnen for de agressive tekstene hans, og heller ikke leser tekstene kun som tanker, men etterhvert som oppfordring til handling. Sakte blir hovedpersonen trukket inn i et mørkt, interaktivt nettverk, der hans tekster blir fremhevet som inspirasjonskilder til en ny samfunnsorden.

Boka fremmer et sterkt ubehag i leseren, mest fordi teksten utforsker det mørke vi alle bærer en flik av i oss, tror jeg. Vi kan alle forstå den smerten hovedpersonen bærer på, og hvor vanskelig det er å bite tennene sammen, være sterk og fremstå hyggelig og alminnelig i en hverdag som ofte består av både tapsituasjoner og påfølgende sorg. Vi har alle blitt skuffet av livet, av plutselig avbrudd og øyeblikk som har snudd alt på hodet. Vi har alle mistet, falt og forsøkt å plukke oss selv opp igjen. Vi har alle tenkt mørke tanker født av redsel,  raseri og frustrasjon.

Boka skriver historien om det indre i oss alle, og viser hvor lite som skal til før alt begynner å skli utfor. Hvor farlig det er å ventilere for et ukjent publikum og hvor kort det er mellom tankegang og handlingsmønster. For det er ikke bare hovedpersonens tilhørere som lar seg inspirere til handling i boken. Hovedpersonen selv lar etterhvert grensene viskes ut mellom tankenes verden og handlingens.

Og midt oppi det hele sitter ei fire år gammel jente og trenger pappaen sin.

Det er ei sår og vond bok, ei ganske skremmende bok og ei bok som vekker tanker det er godt å få vekket. Forfatteren inviterer til refleksjon omkring forskjellen på og overgangen mellom teori og praksis, hvordan våre indre rom påvirker de ytre og hva som definerer svakhet og styrke. Det er også ei bok som skildrer balansegang, og hva som skjer når vi mister balansen.

Forfatteren tar oss med på en reise i kontraster. Språket er godt. Handlingen og hovedpersonene vekker både ubehag og ømhet. Bjørn Vatne viser stor psykologisk innsikt og en egen evne til å treffe en nerve, både i leseren som individ, samt i vår samtid. Dette er så langt min personlige favoritt blant bøkene nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Fakta

Vatne-Bj-rn_Alexander-Worren

Forfatter Bjørn Vatne fotografert av Alexander Worren. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47455-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slik skal vi velge våre ofre
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 343

bokvrimmelB

«Uten dekning» av Lise Knudsen

9788299831314Bokas tittel og forfatter
«Uten dekning» av Lise Knudsen.

Bokas særtrekk og handling
En kortroman på vers om en far, hans datter og  sønn. De lager bursdagskake til mormor. Men bakenfor førsteinntrykket av familieidyll, og mellom linjene, vokser det fram en sår historie om tap, sorg og forskjellige måter å takle slikt på.

Utvalgt sitat fra boka
«Stien er et hakk i horisonten.
Olav er nesten usynlig.
En skygge mellom trærne.
Han går baklengs oppover.
Jeg følger den mattgrønne lua.
Armene henger.
Aldri har vi vært her.»

Min vurdering
«Uten dekning» er en stor tekst i et lite format. Kortromanen er skrevet som 75  syvlinjers vers. Forfatteren har gitt seg selv svært trange rammer, men har likevel klart å formidle en innholdsrik historie som preger og berører. Dette er mer enn et solid håndværk. Lise Knudsens lille bok er ordkunst.

Som kunstner leser jeg ofte ting i bilder, og finner sammenligninger på tvers av teknikk og uttrykksform. I dette tilfellet assosierer jeg tekst til kunsthistorisk isme og sjanger. «Uten dekning» står for meg som en minimalistisk og nonfigurativ tekst med kubistiske tilsnitt. Setningene er presise og knappe. Alt unødvendig er skåret bort og vi står igjen med historiens grunnformer. Det gir teksten en nakenhet og sårbarhet som kler innholdet godt.

Et kjøkken. En far og hans to barn lager bursdagskake. Mormor skal feires med kake og blomster. En mangler. Tomrommet preger dem alle. Alle takler det forskjellig. Tapet. Sorgen. Leseren får være med et stykke på veien. Får kjenne på det vonde, på maktesløsheten, litt raseri, på kjærligheten som utgjør en familie.

Det ligger mye mellom linjene. Mye sies med få ord. Lise Knudsen skildrer menneskelig sårbarhet og sårhet med poetisk nerve og stilsikkerhet. En virkelig stor leseopplevelse!

Fakta

Lise_Knudsen

Forfatter Lise Knudsen. Kilde til bildet: Wikipedia.

Forlag: Tussilago
ISBN: 978-82-998313-1-4
Kilde: Mottatt på Bokbloggertreffet 2015
Oversetter: —
Originaltittel: Uten dekning
Sideantall: 79

bokvrimmelB

Årets beste bok 2012: Den mirakuløse mandarin

mitt-tematips1«Beste bok 2012» er et bloggtema jeg kom over i forrige uke hos Bokbloggeir. Det innledet hans nye faste onsdagsspalte «Mitt tematips». Grunnen til at jeg ikke deltok med et blogginnlegg da var at jeg hadde flere andre innlegg å poste. Jeg synes det var et flott tema og velger derfor å komme med et «seint men godt»-innlegg inspirert av spalten.

Den beste boken jeg leste i fjor (den ble ikke utgitt i fjor, men i 2010) er en bok jeg ennå ikke har anmeldt på bloggen min. Jeg leste den riktignok etter at jeg opprettet bloggen i juni, men jeg leste så mange bøker samtidig og i rask rekkefølge at jeg ikke rakk å skrive om den.

Den-mirakuloese-mandarin_hd_imageBoken jeg snakker om heter «Den mirakuløse mandarin» og er skrevet av tyrkiske Asli Erdoğan. Når jeg tenker over det er ikke dette bare fjorårets beste bok for meg, men kanskje den beste boken jeg har lest så langt i livet. Den står ihvertfall skulder ved skulder med «Ringenes herre» av J. R. R. Tolkien, som har tronet i ensom majestet på toppen av listen over fantastiske lesereiser siden jeg kom over den på biblioteket i midten av tenårene. Spennende at to så utrolig forskjellige bøker nå kniver om tronen, eventuelt deler den.

Dette blir jo ingen typisk bokanmeldelse. Leseopplevelsen er ikke lenger fersk. Det er over et halvt år siden jeg leste boken. Det blir å dele det som har bitt seg fast i meg, det jeg fremdeles bærer på etter å ha lest. Noen bøker svinner med tiden, andre henger igjen i leseren lenge. «Den mirakuløse mandarin» henger definitivt igjen, mest som en følelse.

Jeg begynner med forlagets presentasjon av romanen:
«Byene Istanbul og Genève er en slags hovedpersoner i den unge, prisbelønte tyrkiske forfatteren Asli Erdoğans roman «Den mirakuløse mandarin». Begge disse byene er store og buldrende, med energiske og fascinerende understrømmer.

En kvinnelig fortellerstemme, som i blant brytes mot en mannlig, mer fremmed, tilhører henne som driver omkring i gatene og søker mørket inni seg selv, men også kjærligheten, slik den kommer til uttrykk på kafeene, på fortauene, i parkene og ellers der hun befinner seg.

Kvinnen er en betrakter, som også betrakter sin egen fortid. Nåtidens Genève blander seg med barndommens Istanbul, minner med bilder og erfaringer.

Romanen er en språklig bragd. Den kan leses som et langt prosadikt og som en utviklingshistorie om å finne et liv og bli voksen. Her er nederlag og vemodige seire, men først og fremst er dette en nattbok. En nattbok med et storslagent, malerisk innhold.»

Jeg forelsket meg altså hodestups i denne boken. Det begynte med omslaget og formatet. Boka inngår i Gyldendals xs-serie – små bøker med stort innhold. Eller som de selv sier om serien:
«xs-serien startet våren 2009 med fire bøker. xs-serien rommer originale, ikke-sjangerbundne prosabøker som tar inn nye perspektiver, tanker og språklige bilder i norsk litteratur. Serien vil romme oversatte romaner, noveller, essays, memoarer, kortere prosatekster og overgangsformer mellom alle disse. Felles for bøkene er det innovative, det at leseren aldri har møtt akkurat en slik bok tidligere.

xs – eksess – kan stå for overskridelse og avvikelse, det som går utover det vanlige. Men xs kan lese som både ekstra stor og ekstra small, og vi kan ta denne dobbelheten med inn i serien. Formelen xs finnes dessuten for et ertsmineral med metallisk glans, pyrrhotitt (Fe1-xS).»

I tillegg til at formatet er noe mer petit enn vanlige bokformater, så er fargene på omslaget sterke, varme og tiltrekkende. Motivet, dørknakkeren med det orientalske løvehodet, både inviterer leseren inn og advarer om hva som finnes innenfor. En spennende kontrast. Kontraster tiltrekker meg. Veldig.

«Den mirakuløse mandarin» er navnet på en gammel kinesisk myte om en mandarin (en kinesisk embedsmann). Myten gjenfortelles som et eget kapittel i boka og forteller noe essensielt om styrke og svakhet, kjærlighet, smerte og død. På mange måter er myten selve boken i miniatyr. Denne romanen, dette nattportrettet av både by og menneske, forteller også leseren noe om det vondeste vonde, det dypeste mørke og den skjøre skimrende kjærligheten som merkelig nok favner det hele. Om man tør å kle seg sjelelig naken og møte den der den finnes. Det oppleves som om det handler om å ta i mot den kjærligheten som glimtvis er tilgjengelig, for å utholde det mørket som alltid er der.

Den primære hovedpersonen, den kvinnelige fortellerstemmen, vandrer gatelangs i nattsvarte bylandskap og i sitt like mørke indre. Det er som om det ytre landskapet bare er et symbol for det indre. Som om kvinnen vandrer rundt i sin egen psyke, mellom minner, håp og drømmer, gammel og ny smerte.

Tross et mørkt og alvorlig innhold er boken uhyre vakker. Språket Erdoğan benytter er en sann nytelse. Det er som tykk fløyel og mørk gourmetsjokolade med spennende snev av de mest originale smaker. Hun er en mester i å male frem bilder med ord. Setningene er små kunstverk, små lyriske sukkertøy som smelter på tungen. Jeg er dønn betatt!

Dette er en bok jeg kommer til å ta frem igjen med jevne mellomrom. For å nyte. For å gjenoppleve den helt spesielle følelsen av å ha lest noe av det fineste som noensinne er skrevet.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39540-4

bokvrimmelB

A monster calls

Noen bøker er ganske enkelt magiske. De utstråler et eller annet, noe vart og tiltrekkende, som merkes idet man passerer dem i hylla i bokhandelen. De har en egen aura. Ved første blikk, første berøring, flytter de inn i deg. Vekker nysgjerrighet og leseglede før man har lest en bokstav. Slike bøker blir alltid med meg hjem. ”A monster calls” er en slik bok.

Conor O’Malley har mareritt om natten. Hans mor er alvorlig kreftsyk og hennes sykdom går sterkt innpå ham. Han bærer på en forferdelig redsel. Han er livredd for å miste henne, og samtidig livredd for å innrømme for seg selv at hun er så alvorlig syk som hun er.

En natt, rett etter midnatt, dukker et monster opp. Som de gjerne gjør. Det er ikke monsteret fra Conors drømmer, men et vilt urvesen, en eldgammel hedensk gud, som krever én ting av Conor. Det farligste av alt: Sannheten.

En merkelig var og likevel katalytisk relasjon vokser frem mellom de to. Monsteret blir en slags mentor for Conor – en sfinksaktig skikkelse som gir ham gåter og oppgaver å løse på veien mot den vonde sannheten. Gjennom lignelser og mytelignende historier forbereder monsteret Conor på det uungåelige: Morens død.

Boken er et særdeles vellykket samarbeid mellom den unge amerikanskfødte forfatteren Patrick Ness og den innovative illustratøren Jim Kay. Historien er basert på en idé av den avdøde forfatteren Siobhan Dowd (som selv døde av kreft før boken utkom). Romanen har vunnet flere priser, bl.a. Galaxy National Book Awards. Jeg forstår hvorfor.

Det er så klokt og vakkert og merkelig stillferdig skrevet, til tross for bokens dramatiske og vonde innhold. Unge Conors indre ferd fra engstelig fornektelse via sår erkjennelse til kjærlig og vond forløsning, er utrolig innsiktsfullt skildret. ”A monster calls” er ganske enkelt en av de vakreste lesereisene jeg har vært på. Ren magi.

Boken er også utgitt på norsk, hos Cappelen Damm. Den norske tittelen er ”Monsteret kommer”.

Forlag: Walker Books
ISBN: 978-1-4063-3934-5

La meg synge deg stille sanger

Denne romanen er skrevet av svenske Linda Olsson. Hun har skapt en utrolig vakker historie i La meg synge deg stille sanger. Det er historien om to kvinner, en ung og en gammel, som begge bærer på tunge, vonde hemmeligheter. Den yngste av dem, Veronica, har opplevd å miste sitt livs store kjærlighet i en drukningsulykke. Hun kommer til et ganske øde og isolert sted i Sverige for å skrive av seg sorgen og tomheten. I nabohuset bor Astrid, en gammel kvinne som har isolert seg fra alt og alle i flere tiår. På folkemunne kalles hun heksen.

De to kvinnene nærmer seg varsomt hverandre og et forløsende vennskap vokser frem. Gjennom samtaler kvinnene i mellom blir leseren tatt med på en reise tilbake i begge kvinnenes liv og rundt i minnenes såre og smertefulle landskap. Det er på mange måter opprivende og sår lesning dette her, for kvinnenes historier (spesielt Astrids) er mørke og hjerteskjærende. Likevel er dette en nydelig bok, skrevet med ro, varme og omsorg. Det er en stille raushet i den, en mangel på fordømmelse, som er helt nydelig. Det er på mange måter en bok som utforsker alle typer relasjoner, fra de helt katastrofale, til de intime, gode og aksepterende. Og det er en bok om forløsning og det å vende tilbake til livet og gleden, etter en liten evighet i et emosjonelt mørke som aldri så ut til å ta slutt.

Som et bonus blir man introdusert til en rekke dyktige poeter. Olsson har valgt å bruke sitater fra dikt som kapitteloverskrifter. Et vakkert og spennende grep.

Jeg ble dypt grepet av denne romanen. Det er noe av det mest rørende jeg har lest på lenge. Kan ikke annet enn å anbefale den! Vakre boka! 🙂

Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-0394-6