Bokas tittel og forfatter
«Slik skal vi velge våre ofre» av Bjørn Vatne.
Bokas særtrekk og handling
Reklamemannen Kjetil er alenefar for lille Ingrid. Ingrids mor døde under fødselen, og sammen med henne livskursen Kjetil hadde staket ut, tanken om å gjøre en forskjell her i verden, tanken om å starte en ny og mer meningsfylt tilværelse.
Kjetil holder seg sterk for barnet, men sorgen, tapet og mørket vokser inni ham. En dag velger han å la denne siden av seg komme til uttrykk på bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han får ut sin frustrasjon og sitt raseri anonymt.
Dette er en roman om å holde kjeft og å holde ut, om å la frustrasjonene komme ut i det skjulte, om grensene mellom tanke og handling, og om hvor viktig det er å kjenne sitt publikum. Det er også ei bok som setter et kritisk søkelys på våre liv på internett og på hvor anonyme vi egentlig er. Men mest av alt er det ei bok om en far og hans fire år gamle datter.
Utvalgt sitat fra boka
«De står i vinduskarmer, på vegger, i trappeoppganger og på peishyller i hvitmalte hjem: en rad av gipsbokstaver. De staver ordet HOME. Noen av dem bærer små telys, eller de har telys dandert foran seg i dammer av sølvgrus. Noen bokstaver er opplyst av små glødepærer, andre er skrudd fast i vegger, henger fra tynne tråder i taket.
Det er disse menneskene oppløsningen må starte med. Det er til disse menneskene speiderne må reise, du må se etter dette ordet, se etter HOME i vinduskarmer over hele byen, og de må male deres dørkarmer røde.»
Min vurdering
Dette er en roman etter mitt hjerte. Den er mørk og intens, men også svært var og vakker. Det skjer noe urovekkende og interessant i det kontrastfylt møtepunktet mellom det forventede og tillatte, og det mørke hovedpersonen skjuler, men etterhvert lar komme til uttrykk på nettet. På mange måter er det ei bok om overganger, om grenser – og hva som skjer når disse begynner å flyte ut.
Hovedpersonen biter i seg sorgen, tapet og redselen som oppstår etter å ha mistet sin livspartner. Han vil være sterk, trygg og normal for datteren. Tar seg jobb i et reklamebyrå, tjener godt, er den som sørger for profesjonelle filmopptak av barnehagens arrangementer. Men under fasaden ulmer frustrasjonen over en fremtid som gikk i knas, over drømmer det aldri skal bli noe av, over hyggen og lykken han ikke fikk.
Istedet for å ta sin egen mørke smerte på alvor og søke veiledning i en vond situasjon så lar han frustrasjonen, verbalt, gå utover de som representerer alt han har mistet. Han oppretter en blogg og skriver sitt første rasende innlegg om motbydeligheten og overfladiskheten i interiørtrenden som bruker tekst og ord om hygge, kjærlighet og hjemmekos som fokuspunkter i hjemmet.
Kjetil bruker bloggen som en uskyldig ventil for å få ut tanker som kverner, men tenker ikke over at andre ser det han skriver. Og han reflekterer ikke over at hans publikun ikke kjenner til bakgrunnen for de agressive tekstene hans, og heller ikke leser tekstene kun som tanker, men etterhvert som oppfordring til handling. Sakte blir hovedpersonen trukket inn i et mørkt, interaktivt nettverk, der hans tekster blir fremhevet som inspirasjonskilder til en ny samfunnsorden.
Boka fremmer et sterkt ubehag i leseren, mest fordi teksten utforsker det mørke vi alle bærer en flik av i oss, tror jeg. Vi kan alle forstå den smerten hovedpersonen bærer på, og hvor vanskelig det er å bite tennene sammen, være sterk og fremstå hyggelig og alminnelig i en hverdag som ofte består av både tapsituasjoner og påfølgende sorg. Vi har alle blitt skuffet av livet, av plutselig avbrudd og øyeblikk som har snudd alt på hodet. Vi har alle mistet, falt og forsøkt å plukke oss selv opp igjen. Vi har alle tenkt mørke tanker født av redsel, raseri og frustrasjon.
Boka skriver historien om det indre i oss alle, og viser hvor lite som skal til før alt begynner å skli utfor. Hvor farlig det er å ventilere for et ukjent publikum og hvor kort det er mellom tankegang og handlingsmønster. For det er ikke bare hovedpersonens tilhørere som lar seg inspirere til handling i boken. Hovedpersonen selv lar etterhvert grensene viskes ut mellom tankenes verden og handlingens.
Og midt oppi det hele sitter ei fire år gammel jente og trenger pappaen sin.
Det er ei sår og vond bok, ei ganske skremmende bok og ei bok som vekker tanker det er godt å få vekket. Forfatteren inviterer til refleksjon omkring forskjellen på og overgangen mellom teori og praksis, hvordan våre indre rom påvirker de ytre og hva som definerer svakhet og styrke. Det er også ei bok som skildrer balansegang, og hva som skjer når vi mister balansen.
Forfatteren tar oss med på en reise i kontraster. Språket er godt. Handlingen og hovedpersonene vekker både ubehag og ømhet. Bjørn Vatne viser stor psykologisk innsikt og en egen evne til å treffe en nerve, både i leseren som individ, samt i vår samtid. Dette er så langt min personlige favoritt blant bøkene nominert til Bokbloggerprisen 2015.
Fakta
Forfatter Bjørn Vatne fotografert av Alexander Worren. Kilde: Gyldendal.
Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47455-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slik skal vi velge våre ofre
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 343
Bokvrimmel 