Kosenifse boktips til Halloween: Dr. Schnabels krønike I-IV

 

Vampyrflaggermusa Batty. Kilde: Pixabay.

Jeg leste disse fire første bøkene i bokserien «Dr. Schnabels krønike» av Heine T. Bakkeid i sommer, men har utsatt bloggingen fordi disse ungdomsbøkene passer så bra oppunder Halloween. Dette er nemlig skikkelig kosenifse, mørke og spennende bøker som kler sene høstkvelder, levende lys og Halloweenhøytiden svært godt.

Handlingen er lagt til 1700-tallets Europa. Hovedpersonen er Vlad fra Valakia, som i første bok bare er syv år gammel. Han mister familien sin i pesten og vokser opp hos sin onkel Arad i London. Arad er kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Vlad blir hans lærling.

Bøkene byr på en herlig kombinasjon av europeisk historie (selv om forfatteren tar seg noen friheter her og der, som han selv avslører bakerst i hver bok), gotisk skrekkstemning, lun humor og sjarmerende henvisninger til store skrekklassikere – som f.eks. Dracula.

Vampyrene i disse bøkene er befriende lite glitrende, romantiske og tiltrekkende. Her er det sylskarpe hoggtenner, voldsom blodsprut og bekmørk fotorealisme for alle penga. Skrekken er både krypende og brå, og handlingen er original selv om det også finnes mer klassiske og gjenkjennelige elementer i disse bøkene.

Jeg liker spesielt godt at alle grøssene er spedd ut med både humoristiske ting og sjarmerende elementer. Jeg tenker spesielt på Vlads ganske så spesielle følgesvenner, vampyrflaggermusa Batty og vampyrkaninen Bunny. Han treffer dem som liten gutt, i en kirke i Valakia, og de får etterhvert en helt spesiell plass i både Vlads og leserens hjerte. Jeg ble ihvertfall skikkelig sjarmert av denne både nusselige og creepy duoen. 🙂

Bøkene er skrevet på en slik måte at vi får en opplevelse av å vokse opp sammen med Vlad. Det er noe med måten handlingen formidles på, historien blir sakte mørkere, tyngre og mer blodig etterhvert som Vlad selv blir eldre i bøkene. Som om verden og dens skrekkeligheter sakte smyger seg innpå etterhvert som barnets sinn og måte å oppleve omverdenen på legges bak oss – og bak Vlad. Jeg liker det sakte krypende mørket og alvoret i disse bøkene svært godt.

Språket er veldig rett på, med tydelige og svært beskrivende bilder, men også med en mørk, atmosfærisk nerve som er utrolig stemningsskapende.

På forfatterens blogg står det å lese at en bok nummer fem i denne serien er planlagt. Det ligger mye research bak denne serien og derfor kan det ta litt tid mellom hver utgivelse. Jeg gleder meg veldig til neste bok, for jeg har blitt utrolig glad i både Vlad, Batty, Bunny og hele den særegne stemningen i disse bøkene. Bok fem har fått den midlertidige tittelen «Heksehammeren» og har en handling som visstnok skal foregå i Salem, Massachusetts (fremdeles på 1700-tallet). Hører jeg en skingrende hekselatter i det fjerne? Jeg tror jammen det! 😀

«Dr. Schnabels krønike I: Vampyrjegeren» av Heine T. Bakkeid:
I denne aller første boka i serien møter vi syv år gamle Vlad. Han bor i Valakia, et distrikt i Romania, hvor pesten herjer. Familien hans er smittet, flere er allerede døde, og moren hans ber ham dra hjemmefra for å redde livet hans. Før moren dør sender hun en melding til Vlads onkel Arad i London. Arad finner til slutt Vlad og tar ham med seg. Onkelen gjør Vlad til sin lærling, og trener ham opp til å bli kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Det er meningen at Vlad skal ta over onkelens rolle som den beryktede Dr. Schnabel von Rom, mannen iført pestmasken,  når han blir gammel nok. Men så skjer det noe som tvinger Vlad til å ta sin onkels plass lenge før han egentlig er klar…

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25489-5

«Dr. Schnabels krønike II: De dødes hus» av Heine T. Bakkeid:
Etter de dramatiske hendelsene i den første boka følger vi Vlad videre på reisen mot ung mann. Onkel Arad har forsvunnet. Det er Vlad som er Dr. Schnabel von Rom nå. En dommer hyrer ham for å finne datteren Lissi. Hun har rømt fra landets største og mest beryktede galehus, Bethlem (også kjent som Bedlam) i Moorfields. Et av symptomene hennes er at hun drikker sitt eget blod…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25500-7

«Dr. Schnabels krønike III: Eksorsisten» av Heine T. Bakkeid:
Jakten på onkel Arad fører Vlad til Venezia. Det er midt i karnevlastiden og byen er fylt av liv, lys og mennesker i fargerike kostymer. Det er ikke lett å vite hvem som er hvem. Mens han er i byen får han høre om et skip som har strandet i lagunen. Ryktene sier at det finnes unaturlige vesener om bord, vesener som nå befinner seg i den festkledde byen…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25497-0

«Dr. Schnabels krønike IV: Knokkeløya» av Heine T. Bakkeid:
Vlad befinner seg om bord i et skip på vei fra Venezia til Amerika. På veien blir frakteskuten bedt om å ta turen innom en gammel valfangststasjon på Spitzbergen. Der skal de plukke opp en vitenskapsmann som har tilbagt sommeren på øya for å studere det arktiske fuglelivet. Men når de ankommer øya skjønner de fort at noe er galt. De er ikke alene i det mørke og gudsforlatte isødet. Noe jakter på dem. Og for sent innser de at ingen, absolutt ingen drar til Smeerenburg frivillig…

Dette er forøvrig favorittboka mi i denne serien, så langt. En helt utrolig urovekkende, mørk og ubehagelig bok som får det til å kaldt nedover ryggen flere ganger. Fantastisk nervepirrende atmosfære og makabre innslag kombinert med den samme sjarmen og lune humoren som også kjennetegner de tre foregående bøkene. I tillegg har denne fjerde boka virkelig vakre og poetiske naturskildringer.

Les. Bare les! 🙂

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25628-8

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Fergen: Båtreise som biter fra seg

fergenBokas tittel og forfatter
«Fergen» av Mats Strandberg

Bokas særtrekk og handling
På bokas omslag står det «Krim», men dette er ingen kriminalroman. «Fergen» er en blanding av usminket sosialrealisme og skrekk, med nyanser av satire.

I «Fergen» blir vi kjent med både passasjerer og personalet om bord i Baltic Charisma, et ganske slitent skip som går frem og tilbake over Østersjøen, Stockholm – Åbo.

Vi møter den ensomme gamle kvinnen som søker eventyr. Den avdankede pop- og dansebandstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før jobbet om bord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spektakulært frieri. Ordensvakten som sammen med sine kollegaer forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem.

Denne natten på båten settes relasjoner på prøve. Det er to passasjerer om bord som er litt annerledes enn de andre. Disse to starter noe som utvikler seg til et virkelig mareritt. Vanlige mennesker blir helter. Men det som skjer denne natten, lokker også frem det aller verste i mange av dem.

Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør.

Utvalgt sitat fra boka
«Hallo? roper hun. Hallo, svarer en liten barnestemme. Lyra drar opp døren. I korridoren utenfor står en liten gutt i T-skjorte og rød hettejakke. Han ser på henne med blå øyne under en hvitblond lugg. Han virker glad. Nesten oppspilt. Hei, sier han. Hva heter du? Hun svarer nølende at hun heter Lyra. Kikker ut i korridoren. Ingen å se. Ved trappen litt lenger borte finner fjerne stemmer veien opp fra dekket under. Så rart navn, sier gutten med latter i stemmen. Hun sukker inni seg. Noen ganger hater hun navnet sitt, selv om hun liker den Lyra hun er oppkalt etter. Det er fra en bok som pappa leste da mamma ventet meg, sier hun. Hva handler den om? spør gutten. Og hun svarer som hun pleier. Magi og forskjellige typer vesener og sånn. Det er vanskelig å forklare. Gutten rynker pannen. Ser skeptisk ut. Er det vampyrer som glitrer i sola? spør han, og Lyra begynner å le. Nei. Han nikker bestemt. Bra. Jeg synes vampyrer skal være farlige. Hun ler igjen, for gutten er søt, men veldig veslevoksen. Mer enn det, tenker hun. Han er gammeldags, på en måte. Som en liten, eldre mann. Hun spør hvor foreldrene hans er, og han trekker på skuldrene. Ber om å få komme inn å låne toalettet. Jeg vet ikke, sier hun. Gutten kniper sammen lårene. Ser plutselig urolig ut. Vær så snill. Jeg vil ikke tisse på meg. Så hun slipper ham inn. Da lugardøren lukkes, stiller gutten seg med ryggen mot den. Og idet han smiler mot henne, ser hun at tennene hans er helt gule.»

Min vurdering
Haha, jeg blir så glad når jeg tenker på denne boka. Dette er noe av det festligste jeg har lest på lenge!

Jeg ser at Strandberg blir sammenlignet med Stephen King på bakgrunn av denne romanen. Og jeg ser at mange sier seg enig i sammenligningen. La meg være kjerringa mot strømmen: Jeg ser ikke likheten.

For meg er det en fundamental forskjell mellom Kings skriverier og denne teksten av Strandberg. King har en noe tung og omstendelig fortellerstil, veldig mange av tekstene hans mangler den virkelig gode flyten, synes jeg. Men god flyt har Strandberg lykkes med. «Fergen» er leken, energisk og morsom, tross det til tider mørke og skrekkelige innholdet. Teksten oppleves som frisk og ledig.

Om jeg skal sammenligne «Fergen» med noe, må det bli John Ajvide Lindqvists bøker. Jeg tenker spesielt på «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde». Både «Fergen» og Lindqvists bøker har den usminkede sosialrealistiske følelsen kombinert med skrekkelementer. I dette tilfellet vampyrer. Ja, «Fergen» er en vampyrroman. Jeg opplever den i tillegg som satirisk, en bok med virkelig beksvart humor.

Vampyr på båttur? Er ikke det litt urealistisk, tenker du kanskje. Og, jo, på en måte er det jo det, men likevel så blir nettopp dette grepet en kommentar til klassisk skrekklitteratur. Bram Stoker lot f.eks. Dracula ankomme England på skipet Demeter. Jeg får også assosiajsoner til historiske begivenheter som Titanics undergang og «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349…» av denne boka. Pest, krise, undergang i form av et skip ingen klarer å stanse ferden til, er et slags klassisk tema. Strandberg har modernisert dette konseptet. Tilført det nytt blod, kan du si. 😉

Selv om denne romanen har sine morsomme øyeblikk, er den hovedsaklig av det mørke slaget. Den har både vare og alvorlige sider. Strandberg er god på de psykologiske portrettene, og også på mennesketypeportretter. Det er lett å kjenne igjen de forskjellige typene og det ligger en lun humor i denne gjenkjennelsen. Som en av bokas hovedpersoner sier: «Jeg kjenner ingen av disse folka her, men jeg har møtt dem alle før.» Har man vært på en båttur til Danmark eller Tyskland f.eks., og det har vel de aller fleste nordmenn, så har man sett alle typene i denne romanen. De føles mer eller mindre nære og kjente, og gjør at hele romanen, tross skrekkelementene, oppleves som troverdig og realistisk.

Jeg ble også glad i flere av hovedpersonene, og ble også engasjert i deres personlige utfordringer, gleder og sorger. Jeg tror på karakterene i denne boka. De virker ekte, komplekse og gjennomtenkte. De er alle bærere av både det lyse og det mørke. Vi får innblikk i hver enkelts bakgrunnshistorie, og ser hvordan denne har vært med på å forme dem. Mange bærer på tunge livserfaringer, ting som har skapt mønstre, både mentalt og adferdsmessig. Det er spennende å observere hvordan hver enkelts personlige bagasje reagerer i møte med det mørke og utenkelige som hender denne natten på skipet. Hovedpersonenes indre, personlige reise er nesten like, hvis ikke mer, spennende enn selve båtreisen som skildres.

Fergen er på mange måter som et samfunn i miniatyr. På skipet finnes litt av alt – vi møter homofobi, rasisme, psykisk sykdom, selvrealisering, konservatisme, midlivskriser, selvhat, arroganse, alkoholisme, mot, feighet, pliktoppfyllelse, god og dårlig arbeidsmoral, løgner, sannhet… Slik sett blir «Fergen», i tillegg til alt det andre den er, en ganske interessant samfunnssatire også. Og når marerittet henger over skipet, blir disse tendensene, disse strømningene, tydeligere på godt og vondt. «Fergen» er en liten studie i krisehåndtering, eller mangel på sådan – alt etter hvilken hovedperson som til enhver tid har ordet. For, ja, bokas hovedpersoner skifter på å fortelle historien. Slik får vi oppleve historien fra mange forskjellige vinkler, både fra passasjerer, ansatte, helter og fiender.

For meg hadde denne boka alt. Humor, realisme, samfunnskritikk, alvor, psykologisk innsikt, blodig action, spenning, skrekk. Det finnes til og med enkelte skikkelige episke øyeblikk i denne boka. I tillegg har Strandberg lagt inn små referanser til annen litteratur, jeg opplever det som en hyllest til andre forfattere og bøker, som er med på å tilføre romanen sjarm. Kanskje spesielt fordi det meste forfatteren refererer til er litteratur og historier jeg selv har satt stor pris på. Strandberg og jeg ser ut til å dele litteratursmak.

Noen av bokas fiffigste humorøyeblikk ligger også i valget av noen av disse referansene. Jeg tenker spesielt på Strandbergs hint til Twilight-bøkene. Et av hintene ser du i det sitatet jeg har lagt ved i dette innlegget. Men det morsomte Twilight-hintet er en av båtens passasjerer faktisk; en lubben kvinne i 40-årene, som er på heisatur med en venninne. De er begge på tur for å slå ut håret, og for å føle seg unge og attraktive igjen. Kvinnen har pyntet seg. Hun har smurt inn kroppen med bodylotion med glitterpartikler i, og hun har sprayet håret med glitrende hårspray. Jeg satt bare ventet på at vampyrene skulle bite henne og gjøre henne til en glitrende vampyr. Hehe. Om det skjer avslører jeg ikke. Du får lese selv og finne det ut. 😉

Så, ja, jeg likte denne boka kjempegodt. Det er i hovedsak en underholdende bok, men den har, som nevnt, også flere alvorlige sider. Boka faller ikke innenfor den typiske skrekksjangeren, og vil derfor kanskje ikke stå helt til forventningene hos endel lesere. Men om man begynner på den med et åpent sinn, og setter seg litt inn i hvilke typer sjangeroverskridelser den består av før man begynner å lese, er jeg sikker på at de fleste får en riktig god leseopplevelse. Jeg tilbragte ihvertfall noen av denne høstens festligste, og blodigste, timer ombord på «Fergen».

Fakta

strandberg-mats_magnus-liam-karlsson

Forfatter Mats Strandberg fotografert av Magnus Liam Karlsson. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-909-1
Oversetter: Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Färjan
Utgivelsesår: 2015 (2016 på norsk)
Sideantall: 603

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Ødemarken» av Steinar Bragi

OEdemarkenBokas tittel og forfatter
«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas særtrekk og handling
På bokcoveret står det krim, men dette er egentlig en mørk psykologisk thriller iblandet skrekkelementer. Jeg leser den også som en symbolsk roman.

Vi befinner oss på Island rett etter finanskrisen. To par bestemmer seg for å ta en pause fra hverdagen og økonomiske bekymringer. De pakker campingutstyr og telt i en jeep og kjører ut i den islandske ødemarken. Tåken ligger tykk ute i steinørkenen, og plutselig kjører de rett inn i et hus. I huset bor et gammelt ektepar, stemningen er ubehagelig og de skjønner snart at noe er veldig, veldig galt.

De to parene forsøker å reise fra huset gjentatte ganger, men noe stanser dem hver gang. Og etterhvert begynner virkelig skremmende ting å skje.

Utvalgt sitat fra boka
«Blusset hadde sluknet og Hrafn holdt ikke lenger i noe. Hendene hang slapt ned langs sidene, hjertet hamret i brystet, og vhite og røde prikker danset foran øynene hans. Det var som om han ikke klarte å puste dypt nok, og han sperret opp øynene selv om han ikke så noe i mørket.

Han satte seg ned på knærne, og samtidig som han forsøkte å puste dypt inn, famlet han etter nødblusset på gulvet, og han okket seg lavt da han tok i det gamle nødblusset, som fremdeles var varmt, og kastet det fra seg.

Noen kom inn i lokalet. Hrafn la den ene hånden over munnen sin slik at ingen skulle høre ham, og stirret urørlig ut i mørket i retning av døra. Han skjelnet lave lyder, som fra fotsåler som skyflet sakte over gulvet. Så ble det helt stille.»

Min vurdering
Jeg har observert at mange ikke har sansen for denne boka. Grunnen til det tror jeg er at boka kan være vrien å forstå. Jeg skal ikke påberope meg noen fasit, men jeg opplever ihvertfall at boka ga mening for meg. Slik jeg har lest den, og tolket den, har den et dypt psykologisk og symbolsk innhold. Jeg opplever at boka sier mye om menneskenaturen og indre mekanismer som flukt, kamp og undertrykkelse av vonde minner og erfaringer. Slik sett er dette ei bok jeg likte veldig godt. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men absolutt en lesereise som har satt spor og som har fått meg til å tenke mye i ettertid.

Romanen begynner rasjonelt, i en lett gjenkjennelig verden. Finanskrisen har nettopp herjet Islands økonomi og hovedpersonene har alle blitt preget av den, på hver sin måte. To av dem, Hrafn og barndomskompisen Egil, er begge forretningsmenn, og har frem til krisens utbrudd vasset i penger. De har levd luksusliv og bygget opp hvert sitt image som suksessrike og mektige menn med kontroll. Egil er sammen med den kjente journalisten Anna, og Hrafns partner er psykologen Vigdis. Utad virker relasjonene parene og partnerne imellom gode, men etterhvert forstår vi at gammel historie ligger under og skaper ubehagelige gnisninger.

Alle fire har tung følelsesmessig baggasje å dra på. Vi snakker bl.a. om ymse overgrep i ung alder, alkoholisme og incest. Mennene har selv fått alkoholproblemer. Hrafn har vært til avrusning og ser ut til å takle en rusfri hverdag tålelig bra. Egil er fremdeles avhengig og ruser seg nesten daglig. Alle fire hovedpersonene har lagt seg til egne fluktmetoder for å unngå og kjenne på fortidens sår. Bare psykologen Vigdis har tatt litt tak i det hun bærer på av indre smerte fra opplevelser i barndom og oppvekst.

Disse fire reiser fra alt, hverdag og problemer, ut i den islandske ødemarken. Igjen en form for flukt fra det som er problematisk. Men i den islandske ødemarken, som jo er øde, flat og uten stort annet enn det du velger å bringe med deg, blir de fire på mange måter tvunget til å møte både seg selv og de andre i gruppen akkurat slik de er. Det er ikke noe å gjemme seg bak eller under lenger, og mørket på innsiden blir mer og mer synlig.

Boka begynner, som nevnt, veldig rasjonelt, i en vanlig hverdagsbevissthet – men sklir mer og mer over i et indre, psykologisk landskap befolket av arkeyper og symboler. Psyken tar større og større plass i romanen og gir handlingen et merkelig, drømmeaktig preg. Romanen minner mer og mer om et mareritt, eller en rekke creepy opplevelser i sterkt påvirket tilstand (noe som jo matcher flere av hovedpersonenes rusavhengighet ganske bra).

Det er mange ting som tilsier at dette er ei bok med psykologisk innhold, hvor handlingen foregår i et indre, symbolsk landskap. Men det første virkelige tegnet på at det mest sannsynlig er slik var for meg forfatterens skildring av to dører.

Den ene døren befinner seg inne i Hrafns egen psyke. Han traff nemlig sin kjære Vigdis i terapi. Hun var i utgangspunktet hans psykolog og forsøkte lenge å komme til bunns i hvor og hvorfor hans emosjonelle problemer startet. Hver gang hun nærmer seg noe, hver gang de sammen forsøker å finne kilden til hans lidelser, møter de en låst dør i hans indre. Hun får aldri åpnet den. Terapien fører ikke frem. Den andre døren befinner seg inne i det huset de to parene kolliderer med. Det er en nesten skjult dør som tydelig fører ned til en kjelleretasje.

I drømmetolkning, bl.a. presentert av psykiateren Carl Gustav Jung, er ofte hus i drømmer et symbol på en selv. Hovedetasjen er hverdagsbevisstheten, loftsetasjen er den åndelige bevissthet og kjelleren er det underbevisste – stedet der mye av det vi ikke ønsker å være oss bevisst, det vi har undertrykket av smerte og vonde erfaringer, holder til. Slik sett er kanskje huset i ødemarken kun et symbol på Hrafn og hans psyke. Utover i boka dukker det opp flere ting som knytter Hrafn til dette huset.

Et godt stykke ut i boka sier den gamle dama som bor i huset til Hrafn: «Det er ingenting der ute. Det er her.» Hvorpå hun klapper ham på brystet, rett over hjertet. Dette er hennes svar på hans spørsmål om hva eller hvem som skjuler seg der ute i ødemarken. Hva eller hvem som skremmer dem og truer dem. Han opplever at det finnes en ytre fiende som er ute etter å skade dem, mens hun forsøker å vise ham at det kun er i hans eget indre fiendene, mørket, skyggen truer. Det er kun i psyken at frykten og fryktens kilde ligger. Det er kun det du ikke vedkjenner deg som kan skade deg. Det er kun ditt eget mørke som kan skremme deg. Hrafn er sin egen fiende. Det som truer ham på livet er det han har stengt inne bak døren dypt i seg selv. Slik er det for dem alle.

Så kan man jo spørre seg hvorfor alle de indre demonene plutselig skulle stige til overflaten på denne campingturen. Jeg mener å ha funnet et mulig svar på dette i teksten også. I begynnelsen av det tredje siste kapittelet hintes det om at de fire kanskje ikke kom unna kollisjonen med bare et par skrammer hver seg. Kanskje de ble hardere skadet enn som så. Kanskje de ble liggende i koma. Kanskje bokas handling fra bilens kollisjon med huset faktisk foregår i hovedpersonenes komatøse tilstand. Ja, kanskje boka egentlig foregår i et slags limbo, der hovedpersonene svever mellom liv og død, i en merkelig verden der bevisst og ubevisst, vår verden og det ukjente, blør over i hverandre. Forfatteren hinter i den retningen også.

Jeg har selv opplevd å ligge i koma, og kan bekrefte at den tilstanden kan minne mye om drømmetilstand, det lille man eventuelt husker fra et koma ihvertfall. Vi svever rundt i vårt eget indre, alle grenser mellom bevisst og ubevisst er visket ut, og omgivelsene vi mener å oppleve er preget av arketyper og symboler. Resten oppleves kun som tåke, noe ullent som holder alt virkelig på avstand. Tomhet. Intethet.

Det er også endel dyresymbolikk i denne boka, samt historier om naturånder og overnaturlige vesener. På Island er jo troen på alver, vetter og nisser sterk. Man mener at naturen har sine åndelige beskyttere og at disse både kan være vennligsinnede eller mer stri. Basert på dette kan boka også leses som en kritikk av hvordan vi mennesker, ved kun å tenke profitt og rikdom, fjerner oss fra naturen og den naturlige balansen i den. Og som en følge av det også tar avstand fra vår egen natur, og dermed ender opp med å undertrykke viktige deler av oss selv. En frykt for naturkreftene, enten de er av det naturlige eller overnaturlige slaget, er kanskje i bunn og grunn frykten for oss selv, det vi har skjult dypest i vår egen psyke.

Som sagt, jeg synes denne boka var ytterst interessant. Jeg liker bøker jeg ikke er ferdig med når siste side er lest. Bøker jeg blir gående å gruble på, som virkelig får meg til å tenke. Og dette er absolutt en slik bok. Forfatteren har ikke servert noen tydelige svar på sølvfat her, men antyder flere mulige løsninger på hvorfor handlingen er som den er, og hvorfor ting ender slik de ender.

Jeg opplever «Ødemarken» som en meget intelligent grøsser. Ei bok som ikke bare skremmer og underholder, men som også innbyr til refleksjon. Jeg liker den!

Fakta

bragi-steinar_productimage

Forfatter Steinar Bragi fotografert av Kristín Eiríksdóttir. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48184-8
Oversetter: Silje Beite Løken
Originaltittel: Hálendið
Utgivelsesår: 2011 (norsk utgave 2016)
Sideantall: 323

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: Vampyrene kommer!

9788203358951

«Vampire Yeah» av Anders Brenno.
Spennende diktsamling fra forfatterdebutant Anders Brenno. Her møter vi klassiske grøsserelementer, bl.a. vampyrer, i helt ny og street smart setting. Språket leker frem vemod og latter og skaper, ved hjelp av slang og ungdommelige uttrykksmåter, tilbakelente og slentrende tekster med spesiell rytme. Det ligger en jazzaktig stemning over denne diktsamlingen, som skaper interessante kontraster mot det mørke og gotiske fra skrekklitteraturens verden. Ei kul og nytenkende diktsamling som tar noe klassisk og gjør det moderne.

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Aschehoug.
ISBN: 978-82-03-35895-1

9788204135766

«Historikeren» av Elizabeth Kostova.
En spenningsroman som blander historie, fiksjon, reiseskildring og grøsser på ypperlig vis. «Historikeren» er historien om en 16 år gammel diplomatdatter som oppdager en bunke gulnede brev i sin fars bibliotek. Disse inneholder en stor hemmelighet og viser henne både en far og en verden hun ikke visste eksisterte. Samtidig setter det henne selv i fare. Noe tyder på at myten om vampyrer ikke er en myte. Og at den meste kjente av dem, Dracula, fremdeles lever. Hemmeligheten fører hovedpersonen ut på en søken etter svar og sannhet som går over flere år, og gjennom mange land i Europa. En intenst spennende og utrolig vakker roman som gir leseren stor lyst til å reise og oppdage steder i verden, og også til å smake på mat fra de forskjellige regionene og landene som skildres. Jeg forelsket meg fullstendig i denne boka og skulle ønske jeg kunne oppleve å få lese den for første gang helt på nytt. En ny vampyrfavoritt!

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Damm.
ISBN: 978-82-04-13576-6

Dracula-Barnes-and-Noble-Leather-Classic-187x300

«Dracula» av Bram Stoker.
Vampyrklassikeren over alle vampyrklassikere. Og en vanvittig vakker og atmosfærisk roman. Bildene Bram Stoker skaper med ord i denne boka er makeløse, som malerier. Og historien er spennende, selv når man har sett de fleste filmatiseringer av romanen. Nå skal det nevnes at mange av filmene forteller en bittelitt annen historie enn boka gjør. Den filmen som er nærmest boka er Francis Ford Coppolas «Bram Stokers Dracula» med Gary Oldman i hovedrollen som den blodtørstige greven. Men selv denne filmen tar seg sine friheter, både når det gjelder valg av scener og selve historien. I romanen er det ikke en urgammel kjærlighet mellom Mina og Dracula som skildres. Her er Dracula kun et monster, ikke en mørk sjel på jakt etter sin elskede. På mange måter opplever jeg romanen som en skildring av menneskets frykt for det ukjente, for truslene i naturkrefter og i det ville. Den virker på meg som en reaksjon på og kommentar til industrialiseringen, som på mange måter har kuttet menneskets naturlige bånd til naturen i sitt forsøk på å «temme» den og heve seg over den. Det eneste jeg kanskje ikke likte så veldig godt ved boka var slutten. Jeg må si jeg foretrekker Francis Ford Coppolas versjon av Draculas endelikt. Jeg synes den er mer tro mot Dracula som vesen. Men uansett, det er Dracula. Og Dracula blir aldri feil! 😉

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Barnes & Noble.
ISBN: 978-1-4351-2973-3

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Björk/Lindqvist

Björk «Bachelorette»

I John Ajvide Lindqvists skrekkroman «Himmelstrand» finnes det mange referanser til musikk, hovedsaklig til diverse svensktoppar skrevet av Peter Himmelstrand, derav romanens navn. Men det finnes også en spennende og noe mer skjult referanse til islandske Björk. Åpningslinjen til hennes «Bachelorette» dukker opp et par ganger i boka – «I’m a fountain of blood in the shape of a girl.»

«Peter retter lommelykta mot Molly og ser til sin store overraskelse at det renner en tåre nedover kinnet hennes. Molly kan ha gråt i stemmen og høres fortvilt ut hvis hun tror dat det gagner hennes hensikter, men Peter kan ikke huske sist han så henne virkelig gråte.

Jeg er en fontene av blod…

-Jeg tenker på Gud.
Molly flirer, og det er ingenting i stemmen hennes som tyder på at hun gråter når hun sier: Det er ikke nødvendig.

Tåren etterlater seg en rosa strek over kinnet til Molly, og den mistanken Peter får blir bekreftet idet nok en dråpe faller fra taket, treffer Molly i pannen og renner nedover neseryggen hennes uten å gjøre større skade enn en liten irritasjon.

… i form av en liten pike.

Dråpen når haken til Molly og før den faller ned, stryker Peter den bort med pekefingeren. Et øyeblikk rekker Peter å tenke at regnet har endret karakter, blitt fortynnet og mindre farlig før det begynner å svi i pekefingeren som om han skulle holdt den over en brennende fyrstikk. Neglen hvitner og svulmer opp idet noen millimeter av neglebåndet etses bort.»

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Spøkelsene på Frostøy – Bak Dødsfjellet» av Hilde Hagerup

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

9788203254918_Hagerup_3Bokas tittel og forfatter
«Spøkelsene på Frostøy – Bak Dødsfjellet» av Hilde Hagerup.

Bokas særtrekk og handling
Dette er første bok i en spøkelseserie for barn. Så langt har det kommet tre bøker i denne serien. De to neste heter «Spøkelsene på Frostøy – Ulvene kommer» og «Spøkelsene på Frostøy – Den kalde vinden».

I boka møter vi Jens. Han bor sammen med sin mor i et hus på Frostøy, ikke så langt unna den skumle Frostøyskogen. Faren hans er død.

Jens har ikke mange venner, han holdes mye utenfor og blir ertet av barna på skolen

En dag møter Jens ei ny jente. Hun er lys og skinnende og heter Wilma. Wilma vil være venn med Jens, og plutselig er han ikke helt alene lenger.

Men hvem er Wilma egentlig? Og hva er de rare lydene som kommer fra Frostøyskogen? Og hva er det egentlig som feiler Jens sin mamma?

Utvalgt sitat fra boka
«Tror du på spøkelser? Tror du på gjenferd i gyngestolen og monstre under senga? Tror du på kjettinger som rasler om natten?

Min vurdering
Dette er mitt første bekjentskap med Hagerups bøker, og det blir helt sikkert ikke det siste. Hun har en nydelig poetisk nerve i sitt språk (noe det er utrolig deilig å finne i barnebøker) og pensler frem en egenartet sart uhygge som kler denne boka meget godt.

Innledningsvis er det noe ved stemning og handling som får meg til å tenke i retning John Ajvide Lindqvist og hans fantastiske «La den rette komme inn». Og det er et stort kompliment, for Lindqvist er en av mine favorittforfattere, og «La den rette komme inn» er min favorittbok fra ham.

Dette er ikke brå, voldsom og skvetten uhygge, men en myk og nesten litt drømmeaktig skrekk, som glir frem gjennom et disig vinterlandskap, i et rolig tempo, mellom handlingsoverraskelser og vakre, melankolske scener.

Jeg opplever boka som noe mer enn skrekk og uhygge. For meg handler det like mye om det å akseptere og bli kjent med døden. Det å komme forbi den redselen vi gjerne har for dødens ukjente element. Og det å gi slipp. Noe som kan være tøft nok for voksne, og som derfor må være ennå sårere og mer krevende for et barn.

Det er godt med en barnebok med flere lag, med dybde, som både kan underholde og være en liten vis læremester på områder og temaer det kan være vanskelig å snakke om, og vanskelig å akseptere.

Hilde Hagerup har gitt meg en virkelig god leseopplevelse gjennom denne boken. Jeg gleder meg til å lese mer av henne!

Fakta

Hagerup-Hilde

Forfatter Hilde Hagerup Kilde: Aschehoug forlag

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Aschehoug forlag
ISBN: 978-82-03-25349-2

bokvrimmelB

Iskalde grøss og Mareritt

ISKALDE_GROSS_NR3_1994_VGPå 80-tallet, og et stykke innpå 90-tallet, pleide jeg å kjøpe et tegneserieblad som het Iskalde grøss (Tales from the Crypt). Jeg husker det stod «Serier for voksne» på forsiden, noe som gjorde bladet og skrekkhistoriene ennå mer spennende. Alderen min var et godt stykke fra voksen på den tiden. Jeg gikk på ungdomsskolen da jeg begynte å lese bladet.

For noen uker siden var jeg på besøk hos Front forlag. Under en omvisning i forlagets lokaler fikk jeg øye på tre bøker som minnet meg veldig om de gode, gamle Iskalde grøss-bladene. Det var titler fra den danske Marerittserien, så langt skrevet av Benni Bødker og Lars Bøgeholt Pedersen.

Jeg fikk lov til å ta med meg et mareritt hjem, og endte opp med seriens bok nummer to, «Gjenferd» av Benni Bødker. Det var det kvinnelige skrømtet på forsiden av boka som ble avgjørende for mitt valg. Illustrasjonen er skrekkelig  stilig – og veldig i Iskalde grøss sin ånd.

I motsetning til Iskalde grøss er Marerittbøkene for barn. Serien anbefales ikke for småfolk i en spesiell alder, men jeg kan med en gang si at de ikke er for de minste. Rabagaster i barneskolealder er nok en passende målgruppe, og da mener jeg rabagaster. Bøkene kan nemlig være litt i overkant spennende for de sarteste barna.

gjenferd-bodker_benni-21029656-frntlI «Gjenferd» møter vi en ung gutt. Faren hans har fått seg en ny kjæreste, og denne kjæresten har en merkelig og skremmende datter. De rareste ting begynner å skje så snart gutten og faren hans flytter inn hos dem.

Gutten har vemmelige mareritt, og om dagen blir han forfulgt av skrømt med tomme øyne og beinete fingre. De er de døde, og de er på jakt etter noen. Gutten tror han fantaserer, men det viser seg at alt det rare og skremmende han opplever ikke bare er noe han forestiller seg.

Før jeg begynte å lese innbilte jeg meg at boka inneholdt flere korte grøss. Det stemte ikke. Det er en historie delt opp i kapitler dette her.

Marerittet begynte i det jeg åpnet boka. Jeg havnet rett inn i en forfølgelsesscene der guttungen, hovedpersonen og jegpersonen i boka, løper for livet. Han har en rekke underlige gamlinger etter seg. Alle kledd i laser, og med gulnet hud og skjelettfingre.

Det var som å snuble rett inn i en film som begynte for en stund siden. Litt forvirrende til å begynne med, men svarene jeg savnet kom etterhvert. Og svarene var originale.

Veldig positivt med en barnebokforfatter som tar sine unge lesere på alvor, og ikke tyr til altfor selvfølgelige løsninger i sine bøker. Det er også veldig hyggelig med bøker som etterhvert kan gi barn lyst til å lese klassikere som «Frankenstein» og «Dracula». Eller til å ta seg en tur på Serieantikvariatet og sikre seg noen utgaver av mors og fars favorittgrøss fra oppveksten: Iskalde grøss.

Det er et spennende og fantasifullt mareritt dette her, som sikkert vil glede tøffe og lite mørkredde gutter og jenter. Absolutt en bok å snike med seg under dyna i sene høstkvelder, når mamma og pappa tror du sover. Husk lommelykt! 😉

(Tusen takk til forlaget for lesereksemplaret!)

Forlag: Front forlag
ISBN: 978-82-8260-121-4

bokvrimmelB

Miss Peregrine og øyas hemmelighet

Riggs-MissPeregrinesHemmelighet”Miss Peregrine og øyas hemmelighet” er amerikanske Ransom Riggs debutroman. Tidligere har han skrevet en rekke reisereportasjer på blogg og reiseskildringer (under tittelen Strange Geographies) for metalfloss.com. Riggs er bl.a. utdannet ved University of Southern California’s School of Cinema-Television. Han har laget flere prisbelønnede kortfilmer.

I ”Miss Peregrine” møter vi 16 år gamle Jacob som brått mister bestefaren sin under mystiske omstendigheter. Bestefaren har gjennom hele Jacobs oppvekst fortalt utrolige og urovekkende historier fra sin egen barndom. Historier som virker for fantastiske og for skremmende til å være sanne. Jacob vakler mellom å tro på og å avvise bestefarens fortellinger, men i bestefarens dødsøyeblikk (Jacob er eneste tilstedeværende vitne) får Jacob øye på noe som velter om på virkelighet og fantasi. Er alt bestefaren har fortalt sant likevel?

Jacob går til psykolog i etterkant av bestefarens død. Psykologen mener det kan være godt for Jacob å foreta en reise til Cairnholm, ei lita øy utenfor kysten av Wales, der bestefaren skal ha tilbrakt flere år på barnehjem da han var gutt. Psykologen håper at et besøk på åstedet for de fleste av bestefarens fantastiske historier, skal gjøre Jacob godt og få ham til å innse at historiene kun er fantasi og ingenting annet.

Etter ankomsten på øya begynner imidlertid underlige ting å skje, og Jacob får stadig flere beviser for at bestefarens historier kan være sanne. Barnehjemmet bestefaren levde på ble bombet under 2. verdenskrig, men tegn peker i retning av at barna som en gang bodde der lever, fremdeles holder til der, har merkelige og skremmende evner – og at de fortsatt er barn.

”Miss Peregrine” er en forfriskende annerledes bok. Jeg forventet å få en ganske klassisk grøsser for unge voksne, men fikk noe ganske annet og så mye mer. Boka har absolutt skrekkmomenter, men de er ikke sentrale i handlingen. Forholdet mellom Jacob og bestefaren hans, er den røde, rørende og spennende tråden som binder det hele sammen. Reisen til Cairnholm, og samtidig reisen tilbake til bestefarens barndom, leder oss inn i hovedpersonen, inn i hans forhold til bestefaren og inn i bokas plot. Reisens funn er originale, gripende og engasjerende. Jeg vil lese mer! Heldigvis er dette første bok i en serie på, tror det blir, tre bøker.

Et grep som gjør boka til en kombinasjon av original og troverdig er at den er illustrert med svart-hvitt-fotografier. Fotografiene er autentiske og utlånt av samlere. Noen få av bildene er bearbeidet bittelitt, ellers er de uendret. Det er fascinerende hvordan forfatteren har skrevet bildene inn i handlingen og fått det til å fungere såpass godt som det gjør.

En ting jeg satte litt ekstra pris på i boka er forfatterens evne til å gjøre miljø og atmosfære levende. Jeg tror ”Miss Peregrine” nyter godt av hans bakgrunn som reiseskribent. Øya Cairnholm (en fiktiv øy forresten, den finnes ikke i virkeligheten) står tydelig frem for leseren. Jeg kunne høre måkeskrikene, lukte hav, tang og tare, og kjenne den regnvåte og tåkesvangre lufta mot huden mens jeg leste. Ganske enkelt litt magisk.

Det er vanskelig å sette boka i bås. Vanskelig å gi den en sjanger. Den bærer i seg relasjons- og reiseskildring, skrekk, fantasy, thriller, bittelitt sci-fi, historie og en slags nostalgi. Den er intelligent og overraskende, rørende og spennende. Jeg har lest at andre bloggere  beskriver boka som rar og eksentrisk. De kan kanskje ha litt rett i det, selv om jeg egentlig ikke synes den var så snodig selv. Kanskje fordi jeg i utgangspunktet har sansen for det bisarre, både i film og litteratur.

Jeg synes boka var fin. Gleder meg, som nevnt, til fortsettelsen. 🙂

Apropos herlig bisarr film: Tim Burton har skaffet seg filmrettighetene til boka. Tror filmingen er i gang allerede. Høres ut som en perfekt kombinasjon av historie og regissør! Skal bli spennende å se resultatet!

I påvente av filmen kan vi jo kose oss med traileren som er laget til boka:

(Stor takk til Schibsted Forlag for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-5688-7

bokvrimmelB

Nekronauten

Nekronauten er Lajla Rolstads debutroman. Hun har skrevet hovedoppgave i litteraturvitenskap om Bram Stokers Dracula, noe Nekronauten nyter godt av.

Romanens hovedperson er den unge legen Janss som en mørk høstkveld blir oppsøkt av grosserer Grocks vakre datter, Celeste. Hun er svært bekymret for faren og vil at Janss skal komme på visitt. Grossereren opptrer umenneskelig og uvant, han har plutselig begynt å mishandle sin datter og angriper Janss under legevisitten. Grocks øyne har mistet alt liv og lys og han oppfører seg stadig mer ondsinnet. Dagen etter besøket av Janss blir grosserer Grock funnet drept på bestialsk vis. Liket er i en tilstand av langt fremskreden forråtnelse, til tross for at han bare har vært død i et døgn.Grossererens død er det første av flere overnaturlige og groteske dødsfall. Janss blir trukket inn i etterforskningen fordi politiet mener at drapene bærer preg av at morderen må inneha en særskilt kunnskap om den menneskelige anatomi, samt eie presise kirurgisk redskaper. Janss føler seg hjelpeløs i møte med de umenneskelige gjerningene og kontakter sin mentor, Jonas, som er overlege på et asyl nord i landet. Jonas kommer sin venn til unnsetning og sammen forsøker de å nøste i de intrikate trådene som leder frem mot svaret på den morbide gåten.

Nekronauten er hva jeg vil kalle et beksvart, giftig sukkertøy av en roman. Den er på samme tid klassisk og svært moderne, skjematisk og nytenkende. Jeg kjente straks igjen små, herlige elementer fra romaner som Dracula, Frankenstein, Dr. Jekyll og Mr. Hyde samt Hunden fra Baskerville. I tillegg opplever jeg at romanens atmosfære befinner seg i et landskap ikke langt unna Jack the Ripper-filmen From Hell og Tim Burtons versjon av Sleepy Hollow! Et alldeles deilig, dunkelt og intenst gotisk univers preget av brå død og gåtefullt liv.

I begynnelsen av boken opplevde jeg å lese en skildring fra typisk sent 1800-tall, lokalisert i England. Etterhvert dukket det opp små detaljer som fikk førsteinntrykket til å skurre. Detaljene ble flere og flere helt til jeg ikke helt visste hvor jeg befant meg – noe som igjen var med på å bygge opp stemningen rundt hovedpersonens indre tvil og hjelpeløshet i møte med en umenneskelig verden han ikke trodde kunne eksistere. Til slutt kom jeg fram til at universet Rolstad har skapt er et slags engelsk 1800-tall som halvveis har sklidd ut av vår dimensjon og inn i en ukjent verden av skjulte smerter og nytelse. Stedet romanen beskriver kan både være fortid og fremtid, jordisk og tilhørende en helt annen galakse. Detaljene vi blir presentert for (både vitenskapelige, arkitektoniske og klesmessige) er tilhørende i både samtid, en mulig fremtid og en velkjent fortid. Nekronauten er både historie, skrekk og sci-fi samtidig – noe som gjør historien enormt interessant!

Rolstad er  flink til å beskrive helheten med kun få detaljer. Spesielt personer trer tydelig frem i hennes penn. Et eksempel er en av Janss venner, Darius, som vi kun blir kjent med gjennom en herlig, intim beskrivelse av hans kunstige metallhånd og monokkel av sort glass. Disse to detaljene bruker Rolstad for å forme en hel skikkelse og dennes sinn og psyke på en aldeles glimrende måte! Det er en sann nytelse å lese, oppdage og smake seg gjennom denne beksvarte historien. En nydelig debut.

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39058-4