«Den siste vostjakeren» av Diego Marani

5673896_2846328Bokas tittel og forfatter
«Den siste vostjakeren» av Diego Marani.

Bokas særtrekk og handling
Etter å ha vokst opp under umenneskelige forhold i en sibirsk gulag, og der vært vitne til at faren blir brutalt myrdet, blir Ivan midlertidig stum.

Da han slipper ut av gulagen som voksen mann viser det seg at han er den eneste gjenlevende av sitt folk, en stamme av jegere og sjamaner, vostjakerne. Han streifer ensom rundt i den sibirske villmarken med bare naturen og dyrene som følgesvenner, til han en dag møter den russiske språkforskeren Olga.

Det sensasjonelle funnet av den siste vostjakeren oppleves som et rent lykketreff for Olga, men for andre er han et brysomt problem, en komplikasjon som bør ryddes av veien for enhver pris.

Utvalgt sitat fra boka
«Fire elger galopperte mellom trikkesporene på Aleksanterinkatu og sprang over noen ihjelslitte gasellekadavere som ble herjet med av en enslig gribb. En fjellrev lusket rundt utenfor stormagasinet Stockmann og snuste urolig i luften, før den stakk sin vei retning trærne på Esplanadi. På fortauet tvers overfor sto to pandaer og nølte. De visste ikke hvor de skulle gå og klorte på asfalten med klørne for å finne bakken. Det var altfor mye lys på dette stedet. De skjønte ikke lenger om det var natt eller dag. Tre fjellgeiter gikk til angrep på en gaupe som hadde fulgt etter dem på avstand med åpent gap, og så tok de tilflukt bak Svenska Teatern. Andre mørke skygger snodde seg mellom trafikklysene som sendte sine blink i retning Kruununhaka.»

Min vurdering
Diego Marani er en forfatter med stort særpreg. Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende tidligere. Romanen er usedvanlig velskrevet, snodig og sprelsk, og beveger seg innom både det bekmørke, det vellystige og det komiske.

Boka skildrer møtet mellom to vidt forskjellige verdener og sinn: Det naturbaserte, ursibirske og det moderne, urbane.  Eller sagt mye enklere: Instinkt møter intellekt.

Det er et møte som byr på både flaue, voldsomme, lattervekkende og såre øyeblikk. Men boka er også var og vakker, spesielt der forfatteren skildrer den sibirske naturen, sjamanismen og hovedpersonen Ivans forhold til disse, samt hans kjærlighet og respekt for forfedre, naturånder og dyreliv.

Historien vikler seg ut og inn, i stadig nye, svært uventede retninger. Bærebjelken er språk og språkforskning, samt hovedpersonens sibirske bakgrunn og indre sår, som får komme til uttrykk på både vakre og grusomme måter. Det er ei bok som både lar oss smake på det dunkle og det lystige. Noen passasjer har en burlesk stemning, med svært uappetittelige og vulgære innslag.

Det er en rå og saftig historie som tar leseren med på en lesereise av det unike slaget. Man er innom latter, lamslåtthet og sterkt ubehag. Og man blir rørt. Men mest av alt blir man overrasket.

Jeg opplevde det som svært berikende å lese denne romanen. Det er ei tankevekkende bok i det den sier noe om det modernes behandling og holdning til urkultur og urmennesket, eller kanskje også vårt eget forhold til egne røtter og bakgrunn – for sjamanismen og urnatursamfunnet er endel av alle slekters bakgrunn om vi følger linjene langt nok tilbake i tid.

Så hvem kommer best ut av det i denne romanen? Intellekt eller instinkt? Begge har sine fortrinn og begge kan resultere i grusomhet, men bare en av de to har et snev av uskyld på sin side. Og i akkurat denne boka er det den som trekker det lengste strået til sist.

Fakta

5611469_2845860

Forfatter Diego Marani. Kilde: Pax forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3772-1
Oversetter: Jon Rognlien
Originaltittel: L’ultimo dei vostiachi
Utgivelsesår: 2004/Norsk utgave 2015
Sideantall: 180

bokvrimmelB

Seid – Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid

Boka Seid er ikke en innføring i hvordan man seider, altså utfører magi. Seid handler om seidens rolle i det norrøne samfunn, om forholdet mellom kjønnene sett i lys av seid, generelle kjønnsroller og vikingenes religiøsitet.

Forfatteren, Dr. art i arkeologi og førsteamanuensis ved Institiutt for Arkeologi ved Universitet i Tromsø, Brit Solli, sentrerer boken omkring seid som et rent kvinnefenomen og Odins rolle som den største seidmann – noe som står som absolutt motsetninger om man ser nærmere på norrøn sed og skikk. Vanlige dødelige menn ble nemlig stemplet som umandige og frosset ut om de utførste seid. Det drøftes hvordan Odin kunne innehar rollen som gudekonge og gud for krig og krigere (det mest maskuline som finnes) og samtidig være den dyktigste seideren.

Solli mener å kunne finne store likhetstrekk mellom norrøn religiøs praksis og sjamanisme. I sjamanismen står sjelereiser og transformasjon sentralt – transformasjon som også går over i en viss kjønnstvetydighet. Dette handler ikke om fysisk tvetydighet, ala hermafrodittisme, men sosial og seksuell kjønnstvetydighet. Altså at man som mannlig sjaman ble godtatt, og ofte opphøyd, om man behersket kvinnelige sysler og «oppførte seg» kvinnelig. Det samme gjaldt for de mektige volvene, de norrøne kloke konene/prestinnene. De kunne handle som menn og likevel ikke anses som ukvinnelige. Det kan altså se ut som om Odins evner og reiser (f.eks. der han ofret sitt øye til Mime i brønnen for å oppnå all kunnskap) gjør ham «sjaman nok» til å kunne seide uten å miste sin manndighet.

Boka er svært interessant og legger frem nye spennende teser om norrønt liv, samliv og rituell praksis. Solli skriver tydelig utifra et feministisk og skeivt ståsted, noe mange sikkert vil oppleve som problematisk. Personlig synes jeg dette er med på å heve bokas verdi. Det er kanskje ikke slik at alle Sollis teser er helt vanntette, men de gir oss ihvertfall nye briller å se gamle problemstillinger på. Hun åpner opp et gammelt landskap, istedet for å sementere det. Forfatteren inspirerer leseren til selvstendig tenkning, istedet for å hamre inn «fasiten».

Solli skriver godt, engasjerende og forholdsvis lettfattelig. Tørt akademisk språk er så godt som luket vekk. Hun er opptatt av å presentere vikingene og norrøn historie på en slik måte at nazismens misbruk av norrøne symboler kan legges på hylla en gang for alle. Det er både beundringsverdig og sårt tiltrengt. Jeg er en av dem som har kviet meg for å sette meg inn i norrøn historie nettopp på grunn av det nazistiske tilsnittet det har fått. Jeg tror mange har det på samme måten. Det er derfor godt å lese Brit Sollis avsluttende ord i Seid: (…) målet med denne boken har vært å ta vikingtiden tilbake fra de høyreekstreme nasjonalistene og nynazistene. Gjennom å fremstille vikingtiden som en mangfoldig og kulturelt annerledes tid, håper jeg å ha bidratt til å gjøre vikingene uinteressante for folk som hater alle som er annerledes enn dem selv. Vikingene var nemlig også «fremmedkulturelle», og Odin var skeiv.

Forlag: Pax
ISBN: 82-530-2403-7