3 kjappe: Bruddlinjer, ei boble og et hviskende tre

«Treet som hvisket» av Thore Hansen:
Dette er ei unik og fascinerende bok for barn fra 6-7 år og oppover. Boka er både skrevet og illustrert av Thore Hansen, og illustrasjonene gløder av Hansens særegne strek, tekstur og nerve.

I boka møter vi en gammel mann som heter Leonard Holm. Holm har overlevd alle han noensinne har kjent, både familie, venner og kattene han har vært så glad i. Han er kjempegammel og veldig ensom. Det eneste han har igjen er minner.

En dag reiser han seg fra godstolen, setter på seg frakken, griper spaserstokken og forlater huset han så lenge har bodd i. Døren står ulåst igjen bak ham. Holm forlater byen og går inn i skogen han lekte i som barn. Der finner han igjen favorittreet sitt som han pleide å klatre i som liten gutt.

En siste gang griper han tak i grenene og svinger seg opp i treet. Og noe rart hender. På vei opp blir han ung igjen, og klærne, som plutselig er alt for store, faller av ham. Han står igjen i en altfor stor skjorte, som rekker ham til anklene, forundret over det som nettopp har skjedd.

Og som om ikke det er nok så snakker treet til ham som en gammel venn. Det har savnet ham og ønsker å ta ham med på en reise. Sammen flyr de tilbake gjennom historien, både Holms historie og jordas historie, helt tilbake til tidenes morgen og deretter tilbake til nåtiden igjen.

Dette er en vakker, jordnær og fantasifull barnebok som skildrer så store og «tunge» temaer som aldring, liv og død. Dette høres kanskje tungt og lite barnevennlig ut, men gjennom Hansens strek og ord får denne historien en helt egen magisk sjarm.

«Treet som hvisket» er ei tankefull og innsiktsfull bok der selve naturen og menneskets forhold til den på mange måter står i sentrum. Det er ei bok om alt vi kan miste, men også om alt vi kan finne igjen. Det ligger mye håp og kjærlighet bak ordene som danner denne boka, og det gjør denne barneboka til en helt spesiell leseopplevelse.

Jeg likte den kjempegodt.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50702-9

«Bobla» av Siri Pettersen:
I «Bobla» møter vi Kine. Kine føler seg som en slave. Hun tvinges opp om morgenen, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å gjøre lekser og lese til prøver, tvinges til å leve med det teite kallenavnet Bobla, tvinges til å gå på svømming og tvinges til å synge i det bedritne julekoret. Hun tvinges til å følge regler laget av møkkafolk, i en møkkaby, i en møkkaverden. Ja, alt er rett og slett skikkelig dritt!

Etter tidenes absolutt kjipeste skoledag finner hun en mystisk glasskule på kirkegården. Inni kula er det en liten, guffen tøydukke. Kula viser seg å kunne skifte størrelse, den blir så stor at Kine kan gå inn og ut av den. Og kula kan fly! Kine søker tilflukt fra alt og alle i kula, isolerer seg fra verden, foreldre, plikter og mas – og tenker at hun endelig har funnet nøkkelen til ro, fred og frihet. Meeeen, er ikke den dukka litt i overkant guffen? Og begynner det ikke å bli vanskeligere og vanskeligere å bevege seg inn og ut av kula?

Igjen har Siri Pettersen skrevet ei knakende god og original bok. «Bobla» er svært forskjellig fra «Ravneringene»-trilogien, men like velskrevet, engasjerende og spennende. I tillegg er «Bobla» fylt med herlig frekk obsternasighet, mørk humor og en stor dose menneskelig innsikt og klokskap.

Ungdomsromanen deler energi og atmosfære med mye fra Tim Burtons og Neil Gaimans universer, men er likevel noe helt eget. Dette er mørk og magisk realisme for alle som har følt seg misforstått, utenfor og annerledes.

Jeg storkoste meg med denne historien!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50696-1

«Bruddlinjer» av Heidi Sævareid:
Heidi Sævareid skildrer ofte omdiskuterte alternative miljøer og unge mennesker i en psykologisk utfordrende situasjon. Denne boken er intet unntak.

Her møter vi Hedda og hennes lillebror Daniel. De er begge fascinert av det okkulte, magisk teori og praksis. Og begge sliter på sin måte med ting de ikke deler med andre.

Hedda er redd for hva Daniel kan finne på. Han sliter med angst og rømningstanker, og bruker magien ekserimentelt som en metode for å møte sin egen frykt og overkomme sine begrensninger. Hedda blir derfor vettskremt da han plutselig forsvinner sporløst fra Glastonbury-festivalen, som de har reist til sammen. Han har ikke lagt igjen noen beskjed om hvor han har dratt eller hvorfor, og han tar ikke telefonen når Hedda ringer.

Men Hedda selv har også ting hun skjuler, og ting hun forsøker å rømme fra, eller ihvertfall holde på avstand. Hun har innledet et forhold til en eldre, pengesterk mann som gir henne penger, reiser og materielle goder i bytte mot selskap og sex. Og hun er avhengig av svar og veiledning fra tarotkortene hun alltid bærer med seg. Hedda kvier seg for å ta ansvar for seg selv og eget liv, og hun mister nesten seg selv i ønsket om å ta vare på broren og i redselen for hva som kan skje ham når hun ikke er i nærheten.

Jeg er stor fan av ungdomsbøkene til Sævareid. Hennes to forrige romaner «Slipp hold» og «Slagside» var blant årets beste bøker for meg i henholdsvis 2015 og 2016. Og hun har klart det igjen. «Bruddlinjer» er en av mine favorittromaner i år, og kanskje den beste boken fra henne så langt.

Jeg elsker Sævareids innsikt i mennesket og menneskets psyke, jeg elsker at hun skriver 100% klisjéfrie ungdomsromaner som virkelig tar ungdom (eller mennesker generelt egentlig) på alvor, og jeg elsker at hun slipper oss inn i miljøer som er ukjent for de aller fleste (tidligere har det vært suspensionmiljøet og Krav Maga, og nå også den litt mer obskure og ekstreme varianten av alternativmiljøet). Jeg er også veldig glad for at hun skildrer disse miljøene på en åpen og fordomsfri måte. At hun evner å klargjøre at det ikke er miljøene eller aktivitene i seg selv som er uheldige for oss, men heller den måten vi går inn i dem på, med den bagasjen vi allerede bærer med oss. Sævareid er en særdeles klok forfatter.

Jeg satte så stor pris på denne romanen at jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017. Ja, det gjelder forresten de to andre titlene jeg har skrevet om i dette innlegget også. 🙂

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50427-1

Reklamer

«Ravneringene 3: Evna» av Siri Pettersen

EvnaBokas tittel og forfatter
«Evna» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Evna» er tredje og siste bok i fantasytrilogien «Ravneringene».

Vi følger Hirka på hennes reise mellom verdener, gjennom ravneringene, i hennes forsøk på å bringe evna til alle folk og hindre krig mellom Dreysìl, det første landet, og Ymslanda. Men det er ikke alltid at krig lar seg hindre…

Boka utforsker røtter, makt, hovmod – og til sist; enhet.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun presset fingrene forsiktig mot huden, rundt den røde glipa. Ingenting. Han skrek heller ikke. Blod rant nedover siden hans og ble til en mørk flekk på teppet. Hun slapp sårleppene. Hun stirret på dem, mens de ble hvite. Et slags skum som dro dem sammen. Hadde hun ikke nettopp vært vitne til lidelsen det kunne forårsake, ville hun lengtet etter det. Evig liv. De var usårbare som guder. Hva ville vært igjen av Ymslanda om man slapp slike løs?

Hun tørket svette av panna hans. Kjente ståldråpen som en perle mot fingrene. Han så på henne under tunge øyelokk.

«Du er ikke som dem. Du kommer aldri til å bli som dem.»
«Det finnes ikke noe dem. Det finnes bare folk, og folk er forskjellige.»»

Min vurdering
Jeg har lest denne trilogien med stor glede og innlevelse. Jeg har sett frem mot denne siste boka i serien med forventning, men også med vemod. Det er trist når noe man har satt så stor pris på er over.

De fleste trilogier har ei bok, eller ei bok og en halv, som flater litt ut mellom en begynnelse som fanger, og en slutt det svinger av. Hos Siri Pettersen er det heller slik at man begynner solid, hever nivået i bok nummer to, og kjører historien i mål med formidal kraft og eleganse i bok nummer tre.

Ja, Evna er en heidundrande og verdig finale på det som, for meg, har vært et skikkelig høydepunkt innenfor norsk samtidsfantasy.

Det er en fryd å følge Hirka og hennes vekst og utvikling som karakter, fra første bok og til denne siste. Og selv om hennes selvforståelse og rolle endrer seg, og med dem selvtilliten og egenkraften, så beholder hun troverdigheten og menneskeligheten. Pettersen gir henne lov til å feile, falle og reise seg igjen. Hirka får lov til å inneholde både lys og skygger, både jord og litt himmel, hun er kompleks (alt dette gjelder forresten alle karakterene Siri Pettersen har skapt), slik vi alle er, og det er med på å gjøre historien både intelligent og inspirerende. Pettersen har skrevet en historie som angår oss alle.

Og, som jeg har vært innom i mine anmeldelser av de to foregående titlene i denne serien, så sier Siri Pettersens bøker noe vesentlig om vår verden, og dens lokale og globale utfordringer. Hun formidler hvor viktig det er å utforske røtter, med det mål å finne sammen, å se bakenfor det umiddelbare, for å finne en felles essens. Og i denne siste boka utforsker hun hvor viktig det er for den fredelige sameksistensen at alle får sine grunnleggende behov for å bli sett, hørt, akseptert, føle seg trygge og verdsatt dekket, samt hvor nødvendig det er at verdens goder er like tilgjengelige for alle.

Dette er fantasy på høyt nivå, en virkelig fryd å lese. Siri Pettersen fører trådene fra de to foregående bøkene sammen og skaper en innsiktsfull og troverdig helhet. Det er rått og tidvis meget sexy, det er ytterst intelligent, gripende, vakkert og virkelig vist.

De som kjenner til norrøn mytologi, spesielt historiene om Odin og ravnene hans, kommer forresten til å kose seg glugg ihjel med at tittelen på den første boka, «Odinsbarn», får en dypere, vanvittig vakker og ny betydning etter at man har lest ferdig «Evna». Så dere som ikke har lest boka ennå: Gled dere! 😉

Ravneringene er ganske enkelt en makeløs trilogi. Den skal leses om igjen, for virkelig gode ting må nytes flere ganger.

Min anmeldelse av Odinsbarn finnes HER, og av Råta HER.

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458680
Oversetter: —
Originaltittel: Evna
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 503

bokvrimmelB

 

Mikroanmeldelse: «Ravneringene 2: Råta» av Siri Pettersen

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på. Det er en stund siden jeg leste denne boka, så anmeldelsen baserer seg på de inntrykkene som fremdeles sitter igjen.

RaataBokas tittel og forfatter
«Ravneringene 2: Råta» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
I denne andre boka i trilogien om halelause Hirka, møter vi henne i vår verden, etter at hun har reist igjennom en av ravneringene i Ymslanda. Med seg har hun ravnen Kuro.

Uten tilhørighet, pass eller papirer er Hirka ingen i vår verden. Ganske hjelpeløs forsøker hun å finne ut mer om hvor hun kommer fra og hvem hennes biologiske foreldre er.

Etterhvert får hun uventet hjelp fra menneskejegeren Stefan. Sammen reiser de gjennom Europa, på en dramatisk jakt etter sannheten om Hirka. Mye endrer seg underveis, ting er ikke alltid som de ser ut til å være…

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka hadde lukket boka. Den lå i fanget hennes og løy om seg selv. Den virket så enkel. Så ufarlig. Svart omslag, uten annet enn to streker. Falsk beskjedenhet. Et forkledd våpen.

Hun ble oppmerksom på en kjent lukt. Noe vilt og levende. Hun snudde seg. To øyne lyste mot henne. Hvite ringer i mørket. En ulv. Den stod ved et nakent tre og stirret på henne. Hun burde reise seg. Løpe. Men refleksene sviktet. Hun hadde en bok i fanget som viste henne evigheten. Hun var jaget av råta, og ventet på en blind som skulle stjele blodet hennes. Hva var en ulv i forhold til det?»

Min vurdering
Jeg var så heldig å være på pressekonferansen der Siri Pettersen selv leste fra sin bok i forkant av utgivelsen i fjor høst. Det kom dermed ikke som et sjokk på meg at boka stort sett har handling fra vår verden da jeg begynte på den. Jeg gledet meg faktisk stort til nettopp dette grepet fra forfatteren, etter at hun presenterte det på pressekonferansen.

Ble forventningene innfridd? Jada! Siri Pettersen skuffer ikke. Hun har stødig grep om plot og historie, og formidler med  vidd, driv og et knakende godt språk.

På den heseblesende ferden igjennom Europa har Råta samme driv og spenningskurve som de beste partiene fra Dan Brown og Tom Egeland. Ja, den er kanskje til og med hakket bedre, for plottet er et forfriskende annet og Pettersens hovedpersoner er særegent levende, fullstendige og komplekse.

Selv om Pettersen skriver fantasy, så er det noe ved handlingen og Hirkas erfaringer som får meg til å tenke på ting som stadig skjer i vår verden, politiske situasjoner og enkeltindividets opplevelser. Jeg sikter til Hirkas opplevelse av å være på et helt nytt sted, alene og uten følelsen av tilhørighet eller opplevelsen av støtte. Slik har mange det i verden i dag. Se bare på flyktningekrisen og tenk dere hver enkelt flyktnings opplevelse av å bli tvunget fra den verden de kjenner og ut i det ukjente. Nå kom denne boka ut før krisen tok til, men det er noe med godt skrevne og gjennomtenkte bøker: De er universelle i innhold og tar opp temaer som går igjen og igjen helt til vi åpner oss opp for innsiktene de byr på og foretar de endringene verden så sårt trenger at vi foretar. Noen ganger må det god fantasy til for at vi skal få øynene opp for virkeligheten.

Mye endres totalt i bok to, spørsmål får sine svar, ja, men ofte ikke de svarene man forventer. Roller snus om og skjebner endres. Bok nummer to holder på spenningen fra «Odinsbarn» og forbereder seg på crescendoet som må komme i «Evna».

Det hintes forresten respektfullt til Draculamyten i Råta, jeg opplever det som en hommage til skikkelsen og hans «far» Bram Stoker, noe som får mitt vampyrelskende lille hjerte til å banke litt ekstra.

Nå ser jeg frem til siste avsnitt i trilogien, «Evna», som ligger ved siden av meg her mens jeg skriver. Jeg har fått et forhåndseksemplar. Boka kan kjøpes fra og med 28. oktober.

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand.

Kilde: Forfatteren og forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-45867-3
Oversetter: —
Originaltittel: Ravneringene 2: Råta
Utgivelsesår: 2014
Sideantall: 492

bokvrimmelB

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Odinsbarn» av Siri Pettersen

odinsbarn_hd_image1Bokas tittel og forfatter
«Ravneringene 1: Odinsbarn» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Odinsbarn» er en fantasyroman sterkt inspirert av det norrøne.

Vi blir kjent med jenta Hirka, som blir funnet forlatt i snøen, ved en steinsirkel, en såkalt ravnering, som baby. Jenta skiller seg fra de andre i den verden hun er i ved at hun ikke har hale. Hun er et Odinsbarn, et vanlig menneske i en verden full av Ymsætlinger, menneskelignende vesener med hale og spesielle krefter.

Hirka rekker å bli 15 vintre før hun oppdager hva hun er. En halelaus råttenskap som ikke har tilhørighet i denne verden. Hun skal ikke finnes, hun er en myte – forhatt og fryktet. Og etterhvert jaget. Noen ønsker livet av henne. Og i verden bygger det opp til krig.

«Odinsbarn» er første bok i trilogien «Ravneringene». Neste bok ut, «Råta», kommer til høsten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka lå sammenkrøpet i kassen og så lyspunkter komme og gå i sprekkene mellom planker. Det var kaldt og hun savnet kappa. Og sekken. Sekken med alle urtene. Teen. Alt hun eide. Det lå vel igjen i sjaktene et sted.

Vogna rullet over brustein og hun begynte å forbanne hvor liten hun var i den store sammenhengen. Hun hadde ingenting. Ingen familie. Ikke noe hjem. Hirka halelaus. Datter av gudene vet hvem.»

Min vurdering
Det var en lettelse da juni endelig kom, og jeg kunne begynne på denne boka. Jeg kunne selvsagt ha lest den før, men ønsket å være med på samlesingen av den, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Når jeg hører massevis av godord om en bok er det nesten litt skummelt å begynne på den. Ofte blir forventningene så høye at boka ender opp med å skuffe bittelitt. Heldigvis var ikke det tilfellet med historien om Hirka. Jeg satte stor pris på bekjentskapet og koste meg virkelig med lesereisen.

Siri Pettersen har skapt et solid og troverdig fantasyunivers, befolket med komplekse og interessante karakterer. Byer, småsteder og natur er skildret med stor innlevelse. Historien er original, befriende klisjéfri og tar stadig overraskende vendinger. Og det hele formes og drives stødig fremover av et et språk med god flyt, rytme og et herlig norrønt tilsnitt.

Enkeltscener og landskap er så levende beskrevet at det av og til er som å se en film, eller også, til tider, som å være tilstede. Kjenne duftene, smakene, se og høre omgivelsene. Jeg opplevde særlig dette der Hirka og faren Thorralds hus, som er fylt med tørkede urter og helbredende remedier, skildres, eller der Hirka arbeider på tehuset i hovedstaden. Grunnen til det er selvfølgelig at jeg selv er svært interessert i urter, oljer, ja, alt fra naturen som dufter godt, samt at jeg elsker te.

Det var i det hele tatt mye ved boka som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg er også svært interessert i norrøn mytologi, og jeg er fascinert av ravner – som spiller en stor rolle i boka. Noen ved hovedpersonen Hirka, hennes kunnskap om helbredende vekster, hennes mot og selvstendighet, samt forhold til ravnene, eller mer korrekt én ravn, minte meg på ei bok jeg elsket i oppveksten: «Ravnejenta» av Torhild Thorstad Hauger. Dermed ble boka litt ekstra kjær for meg, og fikk en notalgisk undertone som gjenskapte noe av bøkenes barnlige magi fra jeg var liten.

Det er mange som ikke leser fantasy fordi de anser sjangeren som urealistisk, som litteratur som ikke sier noe av viktighet for oss og vår verden. Mer feil kan man knapt ta. Som forfatteren selv sa under et bokbad jeg overvar med henne på Gyldendalhuset i fjor høst (sitat fryktelig fritt etter hukommelsen): «Jeg skriver fantasy for å kunne si noe vesentlig om tunge temaer, også politiske, uten at folks fordommer skal komme i veien for budskapet mitt. Jeg kunne ha skrevet om 2. verdenskrig eller Israel-Palestinakonflikten, men føler at mitt budskap ikke ville ha kommet godt nok igjennom da. Folk har allerede gjort seg opp en mening om det, de har tatt side.  Når jeg skriver fantasy former jeg en verden, og konflikter, ingen kjenner fra før. Det er enklere å lede folk frem til innsikter i en slik verden, det er enklere å få poengene ut når de tilhører et oppfunnet univers som ikke personlig berører noen.»

«Odinsbarn» handler om mye alvorlig, mye vi trenger å se nærmere på, både i oss selv og i vår verden. Fremmedfrykt og hvilke resultater den kan få, når det går for langt. Makt, ledelse og det problematiske ved ledere som er redde og uærlige. En tro man ikke kan stille spørsmål ved, illusjon og hva som kan skje når illusjonen slår sprekker. Det er en høyst interessant og tankevekkende bok som, hvis vi vil, kan få oss til å se både historiske og nåtidige stater, ledere og statlige-religiøse-fusjoner i et klarere lys. Jeg opplever også boken som en kritikk av brune strømninger i samfunnet, og som en hyllest til den selvstendige tanke og frie vilje. Pettersen har skrevet en bok som både er innsiktsfull og underholdende.

Jeg må få lov til å gratulere forfatteren med en meget vellykket debutbok, og takke for den gode leseopplevelsen. Gleder meg til bok nummer to! 🙂

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45254-1

bokvrimmelB