Denne boka er homo: Informativt og morsomt om kjønns- og seksualitetsmangfold

Bokas tittel og forfatter
«Denne boka er homo» av James Dawson/Juno Dawson

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok om kjønns- og seksualitetsmangfold. Ei håndbok som besvarer de spørsmål unge (eller hvem som helst) måtte ha om kjærlighet, identitet og seksualitet. Det er ei bok om hvor spesielle, unike og helt normale vi alle er, uansett om vi er skeive eller streite. Det er ei seriøs, informativ og utrolig morsom bok.

Utvalgt sitat fra boka
«Du har kanskje ikke lært så mye på skolen om hvordan det er å være lesbisk, homofil, bifil, trans eller generelt nysgjerrig på det som befinner seg utenfor heteronormen. Du kjenner kanskje til noen skeive kjendiser, eller har sett par av samme kjønn på TV. Høyst sannsynlig kjenner du en LHBT*-person, selv om du ikke er klar over det. Vi er overalt. Vi gir deg pakken din på Posten, lærer deg matte på skolen og flipper burgeren din på McDonald’s.

Så hvorfor lærer du ikke mer om skeiv kjærlighet i seksualundervisningen på skolen? Eller om mennesker som velger en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med det kjønnet det ble tildet ved fødselen? Jeg jobbet som sammfunnsfagslærer over en lengre periode, og selv om jeg alltid underviste i disse temaene, er det stor variasjon i tilbudet ved forskjellige skoler. Ikke alle lærere vet hvordan de skal undervise om LHBT*. Det finnes ikke noe ordentlig opplæringstilbud for lærere heller, er jeg redd. Mange steder skvises temaet inn sammen med forplantningsundervisningen.

Dette betyr at ungdommer i hopetall, både homofile, heterofile, bifile, trans og cis brenner inne med spørsmålene de måtte ha om hvordan det er å være skeiv. Denne boka har noen av svarene.»

Min vurdering
«Denne boka er homo» kunne like godt ha hett «Denne boka er super». For det er den!

Heterofili anses ofte som normen. Det «normale». Det man skal etterstrebe. Av veldig mange. Av samfunnet. Av media. Av politikk. Av religion. Selvsagt finnes det heldigvis unntak her og der – blant individer, organisasjoner, deler av samfunnet vi lever i – men unntaket bekrefter desverre ofte regelen.

Det er ofte slik at vi ikke er oss bevisst at vi anser heterofili som det normale en gang. Den verden vi lever i, storsamfunnet med sine mediakanaler og offentlige holdninger, er en eneste stor guide til det å være heterofil. Reklamefilmer, annonser, magasiner, TV-programmer, offentlige tilbud sikter seg inn på heterofile par, eller heterofile som ønsker at de var del av et par. Vi drukner i historier om hvordan mannen kan kapre drømmedama, lovverk som sier at kun menn og kvinner kan gifte seg med hverandre, prinser som redder prinsessa og lærebøker om hvordan menn og kvinner kan ha sex med hverandre. Dette legger en ubevisst føring for hvilke holdninger vi bør ha og hva vi bør anse som normalt.

Sannheten er at den verden vi lever i er et mangfold – og at det er mangfoldet som er det normale.

I vår del av verden har LHBT-personer (Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner) heldigvis begynt å få de samme rettighetene som heterofile, bl.a. rettigheten til å gifte seg. Men det er fremdeles mange myter og fordommer der ute, LHBT-personer blir fortsatt mobbet og trakassert (i enkelte land blir de også torturet og drept) og det er desverre altfor vanlig å høre skjellsord som «jævla homo»,  noe som gjør en slik bok som dette utrolig viktig.

Vi har seksualundervisning på skolen, men også her begrenser ofte informasjonen seg til heterofil seksualitet. Kvaliteten på undervisningen, og innholdet i undervisningen, er mange steder avhengig av læreren, lærerens kunnskapsnivå og subjektive holdninger. Dette er rett og slett ikke godt nok. Så lenge det finnes kjønnsmangfold og seksualitetsmangfold, så bør det informeres grundig og seriøst om dette i skolen. Kvaliteten på undervisningen vi gir den oppvoksende generasjonen legger grunnlaget for de kommende voksnes holdninger og kunnskapsnivå. Ignoranse opprettholder myter og fordommer, som igjen skaper mer frykt og diskriminering – og i verste fall kan det føre til hat og voldshandlinger (som det også desverre gjør mange steder i verden).

Jeg synes denne boka er så god at den burde ha blitt pensum på ungdomsskolen.

James Dawson (nå heter hen Juno Dawson, etter å ha gjennomført en kjønnsbekreftene behandling i 2015) har i denne boka samlet fakta, statistiske opplysninger, ideer, historier og vitnesbyrd fra mer enn 300 LHBT-personer som har valgt å dele historiene sine. Med en god kombinasjon av saklighet, humor og åpenhjertighet skriver hen om alt fra det å komme ut av skapet, det å være nysgjerrig på egen seskualitet, stereotypier, frykt, hat, diskriminering og fordommer, til skeiv sex, skeive parforhold, dating, rettigheter, LHBT-forbilder, brobygging og helse.

«Denne boka er homo» er rett og slett en glimrende og dyptgående håndbok i alt som har med LHBT å gjøre. Den henvender seg både til dem som definerer seg som LHBT-personer og til deres familie, venner, kollegaer og andre. Den er like interessant både for unge som er nysgjerrige og forsøker å finne sin egen identitet, og for dem som allerede er trygge i sin seksualitet og har funnet seg selv.

Jeg anser meg i utgangspunktet som rimelig oppdatert på LHBT, men lærte utrolig mye av å lese denne boka. Den byr på tanker, ideer og personlige historier det er berikende å lese, den både informerer og berører.

Dawson har klart kunsten å skrive ei bok som er kjempemorsom, men samtidig seriøs og informativ. Jeg anbefaler denne boka til alle, uansett legning, kjønn eller alder. Her er informasjon, fakta, perspektiver og innsikter som hvem som helst kan ha glede og nytte av, og som de aller fleste kan lære masse av.

Jeg kan også anbefale Stephen Frys dokumentarserie om homofobi, for de som ønsker å sette seg ennå mer inn i hvordan LHBT-personer blir behandlet forskjellige steder i verden. En sår, rystende og viktig serie!

Nettsider verdt å sjekke ut:
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold: foreningenfri.no
Skeiv Ungdom: skeivungdom.no
Skeiv Verden: skeivverden.no
Forbundet for transpersoner: ftpn.no
Ungdomstelefonen (UT): ungdomstelefonen.no
Skeivt Arkiv: skeivtarkiv.no

Fakta

Forfatter James Dawson. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1319-8
Originaltittel: This Book Is Gay
Oversetter: Linn Kristin Nordseth
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 275

Lagre

Lagre

Boken på vent (7): Seksualitetens historie I – Viljen til viten av Michel Foucault

Under overskriften “Boken på vent” (som opprinnelig er en spalte i bloggen Beathesbokhylle) presenterer jeg bøker jeg eier, som har blitt liggende en stund (kort eller lenge). Bøker som står på ventelisten. Fremtidens lesereiser, rett og slett.

df112dbab0366bef038ba2544bd9fbfb0e3aa0d466ffa1d7928a44be«Seksualitetens historie I – Viljen til viten» kjøpte jeg på vårparten i år (2012). Jeg kom over den i en nettbokhandel og ble nysgjerrig.

Boken er skrevet av en av det 20. århundrets største filosofer, franskmannen Michel Foucault (1926-1984). Det som spesielt kjennetegner arbeidet hans er at han satte spørsmålstegn ved det vi tror vi vet – tillærte sannheter, vante forestillinger osv. Han var særlig opptatt av å utfordre majoritetens tro på at den vitenskapelige utviklingen er med på å frigjøre oss fra underkastelse og tvang. Foucault mente at vitenskapen snarere fører til mer av begge deler gjennom økt kontroll og trangere rammer.

Forlaget Exil presenterer boka slik:
«Er det slik at vi stadig blir mer frigjorte når det gjelder seksualitet, og at de forestillingene om seksualitet som preget samfunnslivet på 1800-tallet er et tilbakelagt stadium i dag?

Ikke på noen måte, hevder den franske filosofen Michel Foucault i denne boken. Ved å se nærmere på hvordan seksualitetens historie henger sammen med en rekke politiske, økonomiske og sosiale krefter viser han at vår tids frigjøring bare viderefører 1800-tallets måte å forholde seg til seksualitet på. Det er mulig vi er på vei til å gjøre seksualiteten til et vitenskapelig objekt istedet for en kilde til økt nytelse.»

Boka er første del i en filosofisk trilogi om nettopp seksualitetens historie. De to andre tittelene heter «Seksualitetens historie II – Bruken av nytelsene» og «Seksualitetens historie III – Omsorgen for selvet». Så langt har jeg kun skaffet meg den første boken i denne serien, men jeg planlegger å kjøpe de to siste også. Filosofi er generelt sett alltid spennende, og disse bøkene høres ekstra interessante ut. Jeg liker forfattere som tenker nytt og utfordrer det vante og tillærte.

Noen som har lest denne, eller alle tre?

bokvrimmelB

1001 Books: Lolita

lolita”Lolita” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Vladimir Nabokov (1899-1977) regnes som en av de store russiske emigrantforfatterne. Han ble født i St. Petersburg i 1899 og ble amerikansk statsborger i 1945. Før han flyttet til USA studerte han slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge. På 30-tallet bodde han i Berlin, og rett før andre verdenskrig brøt ut flyktet han med familien til Frankrike. Vladimir Nabokov var svært nyskapende og skrev en rekke originale og avanserte romaner og dikt. Romanen Pale Fire fra 1962 regnes som hans engelskspråklige mesterverk. Det er likevel den sensasjonelle romanen ”Lolita” fra 1955 han er mest kjent for. Det var også denne romanen han ble verdensberømt for. Boka er filmatisert to ganger, henholdsvis i 1962 og 1997, av regissørene Stanley Kubrick og Adrian Lyne.

Bildet jeg har valgt til denne artikkelen er filmplakaten fra Adrian Lynes versjon av ”Lolita” fra 1997, der Jeremy Irons tolker rollen som hovedpersonen Humbert Humbert. Det er dette bildet som pryder forsiden på den boka jeg har. Den er utgitt på Cappelen Forlag før de fusjonerte med Damm, noe som har gjort det litt vanskelig å spore opp et brukbart bilde av akkurat denne utgaven av boka på nettet. Jeg kunne selvfølgelig ha fotografert omslaget, men valgte i stedet å bruke filmplakaten.

Før jeg begynner på avsnitt om handling og hva jeg selv synes om boka må jeg få advare om at denne omtalen inneholder SPOILERE.

”Lolita” er historien om en middelaldrende europeisk litteraturprofessor, Humbert Humbert, som emigrerer til USA og forelsker seg i den 12 årige Dolores Haze, kalt Lolita.

Vi blir først kjent med Humbert som 12-åring, alderen da han opplever sin første forelskelse i den jevngamle piken Annabel. Han tilbringer tid sammen med henne kun noen korte sommermåneder, men hun blir hengende igjen i ham som et bilde på drømmepiken. På en måte er Annabel begynnelsen på Lolita, som han møter mange, mange år senere. Det er graverende likhetstrekk mellom dem, både når det gjelder alder og utseende. Når Humbert ser Lolita for første gang er det som om han har funnet igjen sin drøm Annabel, bare i en mye mer forlokkende utgave.

Mellom Annabel og Lolita blir Humbert gift og skilt. Hans hustru er datter av en polsk lege, en vever og barneaktig kvinne ved navn Valeria. Det er nettopp hennes barnlige fremtoning og oppførsel som tiltrekker Humbert. Han får et håp om at han kanskje skal klare å være lykkelig med en voksen kvinne når han møter henne. Men Valeria blir eldre og utvikler seg. Hun legger av seg sin naivitet og sitt barnlige utseende – og blir følgelig mer og mer frastøtende i Humberts øyne. Til sist er det hun som forlater ham, noe han først motsetter seg – det er antageligvis et skår i hans stolthet – men tilslutt finner han seg i det. Bruddet blir opptakten til at han flytter fra Europa til Amerika.

Huset til familien Humbert skal bo hos i USA har nylig brent ned når han ankommer. En venninne av husvertens hustru, Mrs. Charlotte Haze, tilbyr ham husrom. Dolores Haze, Lolita, er hennes datter.

Humbert har ikke forgrepet seg, i teknisk forstand, på noen før han møter Lolita. Han har fått utløp for sin legning gjennom kjøp av sex fra prostituerte – meget unge sådanne, eller prostituerte med et barnaktig utseende. Humbert er ikke pedofil, som mange kanskje tror. Han er hebefil. Det betyr at han ikke tiltrekkes av småbarn, men jenter i alderen 11-14 år, jenter som nettopp har kommet i, eller er på vei inn i, puberteten – såkalte smånymfer.

Mens Humbert blir mer og mer betatt og besatt av Lolita, blir enken Charlotte Haze (Lolitas mor) mer og mer forelsket i Humbert. Det ender med at Humbert gifter seg med Charlotte, ikke av kjærlighet til henne, men for å kunne være lovlig nær Lolita i uoverskuelig fremtid.

Historien tar en brå og uventet vending da Charlotte dør i en bilulykke. Plutselig får Humbert alle sine drømmer oppfylt. Han får Lolita helt for seg selv. Det er ingen som står mellom ham og det han begjærer mest. Himmel og helvete er innen rekkevidde.

For at ingen i Lolitas vennekrets, på skolen eller i nabolaget skal fatte mistanke om Humberts legning, velger han å legge ut på en reise med Lolita etter Charlottes død. Det blir en roadtrip gjennom USA, på øde småveier, innom små moteller og vertshus, dypere og dypere inn i det som for Humbert er et himmelrike av kjærlighet, nytelse og begjær – men også dypere og dypere inn i hans sjalusis mørke avkroker og psykens evne til å rettferdiggjøre de nedrigste handlinger. Romanen er en reise inn i hovedpersonens sinn og psyke, en reise som stadig blir mørkere og mer paranoid til den når sitt katharsiske klimaks på svært dramatisk vis.

Humbert er gjennom hele boken svært klar over at hans ønsker og lyster er ulovlige. At hans legning vil fordømmes. Han tiltaler, i tanken, leseren som ”ærede jury” flere ganger. Han forventer at vi skal dømme ham for hans seksuelle preferanse og handlinger basert på denne (Ja, kanskje han til og med ønsker det?). Og som en forsvarer i en rettssal gjør han alt for å rettferdiggjøre sine handlinger og lyster for leseren. Han går til og med så langt som å påstå at det i siste rekke var Lolita som forførte ham, som ønsket samleie den første gangen og som hadde all makten i forholdet. En tolv år gammel jente.

Jeg har hørt mange si at denne romanen utelukkende taler overgriperens sak, at den rosemaler overgrepet fordi den kun kringkaster Humberts stemme. Jeg er ikke enig i det. Javisst er det Humbert som er fortelleren her. Men, jeg, leseren får oppleve Lolitas vinkel gjennom å bli forført inn i historien av forfatterens vakre språk, slik Humbert sakte men sikkert forfører Lolita til å gi etter for de lystene han nærer i dypet av seg selv. Det er nemlig en usedvanlig poetisk vakker roman dette her. Det er en fryd og lese den. Boken er en slags skjønnheten og udyret-historie der poesien i språket er skjønnheten, og hovedpersonens handlinger er udyret. I møtepunktet mellom disse to kontrastene ligger tiltrekningen og frastøtelsen som gir oss opplevelsen av Lolitas rolle som overgrepsoffer i romanen. Nabokov blir for leseren det Humbert er for den unge Lolita.

Romanens slutt er voldsom og dramatisk, men innehar også en slags psykologisk logikk. Lolita klarer å komme seg vekk fra Humbert etter lang tid i hans mørke elskovsgrep. Hun slår seg etter hvert ned sammen med en ung mann, blir gravid og vil gifte seg med ham. Det unge paret ønsker å søke lykken i Alaska, men trenger penger til ferden og etableringen der nord. Hun sender Humbert et brev hvor hun ber ham sende henne litt penger.

Han finner ut hvor hun bor og oppsøker henne personlig. I et siste fortvilet forsøk på å få henne tilbake foreslår han at de kan rømme sammen, men hun avslår. Jeg får en følelse av at hennes avslag vekker noe i Humbert. Kanskje en slags innsikt i at den perfekte kjærligheten han mener å ha opplevd sammen med henne kun har vært en del av hans subjektive lystverden.

Under besøket forteller hun ham at han ikke var den første mannen som seksuelt misbrukte henne. Hun forteller om lederen på en sommerleir hun var på sommeren etter at Humbert flyttet inn sammen med henne og moren. Hun skildrer overgrepene for ham. Noe begynner å etse.

Det finnes en splittelse i Humbert, mellom objektivt og subjektivt. Mellom den kollektive virkeligheten med sitt lovverk, sine regler og sin moral, og Humberts egen indre verden der han er skyldfri og i sin fulle rett til å følge sine lysters innfall. I stedet for å ta innover seg og å ta ansvar for det faktum at han har seksuelt misbrukt en ung jente, så projiserer han skylden helt over på Lolitas andre overgriper – mannen fra sommerleiren. Denne leirlederen blir for Humbert en Humbert utenfor Humbert selv – eller rettere sagt et symbol på hans mørke splittet fra hans lys, eller overgriperen splittet fra elskeren.

Som en siste gave til sin elskede overlater Humbert det meste av sine penger til Lolita og hennes forlovede, for deretter å oppsøke leirlederen og drepe ham. Det er like mye et psykisk selvmord. Humbert tar livet av det i seg som har såret og skadet Lolita, henne han har elsket høyest i denne verden. Ved å utslette overgriperen, kan elskeren og den uskyldige i ham stå igjen ubesudlet. Han har i egne øyne gjort opp for seg. Og likevel er det ikke mer igjen å leve for. Lolita er tapt for alltid.

”Lolita” er en usedvanlig vakker roman, hovedsakelig takket være Nabokovs mesterlig poetiske språk. Den er også en utrolig gripende kjærlighetsskildring. Men vi kommer ikke bort fra at ”Lolita” også er en rystende bok, en bok som både provoserer og sjokkerer med sitt innhold. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger, og jeg tror jeg kommer til å oppleve nye nyanser og lag i fortellingen for hver gang jeg dykker ned i den.

Jeg sitter rørt, dypt berørt (på både godt og vondt) og utfordret igjen. Jeg forstår godt hvorfor ”Lolita” regnes bl.a. litteraturhistoriens store verk.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen
ISBN: 82-02-17571-2

bokvrimmelB

Ildfuglen

”Ildfuglen” er skrevet av norske Hedda H. Robertsen og er forfatterens andre bok. Den første, ”Skutt i filler av Mads Mikkelsen”, kom i 2008. Begge hennes romaner faller innenfor sjangeren erotisk litteratur, selv om jeg protesterer litt på akkurat det sjangervalget når det gjelder ”Ildfuglen”. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

I romanen møter vi Simone og Amalie som deler leilighet i Oslo. Det er et år siden venninnen Malene døde i en bilulykke. Malene delte også leilighet med jentene. Hennes rom står fortsatt tomt. Det var Simone som kjørte bilen.

Både Simone og Amalie har sine ting å slite med psykisk, i tillegg til skyldfølelsen og sorgen etter Malenes død. Amalie smaker av anoreksi, dårlig selvbilde og grensesettingsproblematikk. Simone bærer på selvhat, dårlig samvittighet og et intenst ønske om å bli straffet, om å lide – kanskje til og med om å dø. Jentenes indre mørke kommer til uttrykk på forskjellig vis.

Amalie kaster seg i armene på en forlovet mann som også er hennes professor i psykologi på Universitetet. Han bruker henne til å få utløp for sin sadistiske side, den han ikke tør å vise sin fremtidige hustru, og hun underkaster seg lydig. Det er en selvutslettende kjærlighet Amalie oppviser. Hun tror ikke på at hun har en egenverdi, at hun er verdt kjærlighet kun fordi hun er. Derfor suger hun til seg alt hun kan av oppmerksomhet fra Thomas, og lar ham gjøre alt han lyster selv om det skader henne, for å føle seg elsket, for å føle seg verdifull.

Simone sliter med dårlig samvittighet etter bilulykken venninnen Malene døde i. Underliggende kan det virke som om Simone ønsker at det var hun som døde og ikke Malene. Selvforakten og selvhatet svulmer i henne. Hun tror ikke på at hun fortjener noe godt og det virker ikke som om hun tør å være nær noen, å være følelsesmessig sårbar. Hun er sikkert redd for å miste. Simone har et kaldt og upersonlig forhold, basert på mekanisk utførte blow jobs, til en medelev ved Universitetet, Adam.

Simone danser ballett. Hun øver til rollen som Tsarevna i Igor Stravinskijs Ildfuglen. Hennes dansepartner, Sigmund, tar henne med til en fetisjklubb på hennes bursdag. Der ender hun opp med å bli med en fremmed mann hjem. Dager og netter i unerkastelse, smerte og fornedrelse tar til.

Tittelen på ballettforestillingen Simone øver til er en usedvanlig passende tittel på denne romanen. Ildfuglen er basert på et gammelt russisk folkeeventyr som handler om Ivan som fanger en magisk ildfugl. For å få tilbake friheten gir fuglen Ivan en av sine fjær. Med denne fjæren kan Ivan påkalle ildfuglen når han er i fare. Ivan forelsker seg i den vakre Tsarevna som holdes fanget av det grusomme uhyret Kaschei. Med hjelp fra ildfuglen klarer Ivan å drepe uhyret og sette Tsarevna fri.

Det er mye den samme prosessen Simone og Amalie går igjennom. De er fanget av vonde opplevelser i sin fortid, av sine egne indre demoner eller uhyrer, og trenger noe som kan redde dem. I eventyret er det en mann som er den reddende helten, i romanen er det jentene som til sist må ta valg som redder dem selv, valg som fører dem vekk fra usunne forhold til både seg selv og menn.

Det er ikke en gladerotisk koseroman dette her. Som jeg nevnte innledningsvis så opplever ikke jeg ”Ildfuglen” som erotikk i det hele tatt. Personlig ville jeg ha kalt boken et bekmørkt psykologisk drama. Grunnen til det er at den erotikken som finnes i historien om Amalie og Simone ikke er til stede i kraft av å være erotikk, men som substitutt for noe annet. Jentene bruker sex slik alkoholikere bruker alkohol, narkomane bruker stoff og selvskadere bruker barberblader. Erotikken er kun et redskap for selvdestruksjon.

Ildfuglen er både lett og vanskelig å lese. Den har ikke mange sidene, jeg leste hele boka på 3-4 timer. Det er godt med luft i den, store bokstaver og korte kapitler. Men innholdet er sterkt, vondt og tankevekkende. Det er en studie i kjærlighetens mørke fasetter dette her, i underkastelse, makt og overlevelse. Selv om mange av jentenes valg er rystende, finnes det også såre og vare trekk ved historien. Det er lett å føle med venninnene og å sette seg inn i bakgrunnen for deres sinnstilstand og emosjonelle havari, selv om valgene de tar kan være vriene å forstå. Jeg tror mye av gjenkjennelsen ligger i det faktum at de aller fleste av oss kjenner til det å ha dårlig selvfølelse og en mørk indre dialog. Det er kanskje ikke vanlig å gå så drastisk til verks i sitt forsøk på selvutslettelse og selvstraff som disse jentene gjør, historien er ekstrem og satt på spissen, men jeg tror vi alle vet noe om hvordan det er å være strengere og hardere med oss selv enn med andre.

Jeg har ingen problemer med å anbefale ”Ildfuglen” til andre lesere. Det er en meget velskrevet roman som suger leseren inn og nekter å gi slipp. Dette er en historie jeg kommer til å bære i meg lenge, som både en vond klump i magen, en tankevekkende tekst og som et skjørt lysglimt som minner om at det er mulig å reise seg fra asken igjen – som en ildfugl!

Boken er et litterært katharsis.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra årets bokbloggertreff i september)

Forlag: Tiden Norsk Forlag
ISBN: 978-821-00-5280-4

Våtmarksområder

Våtmarksområder er skrevet av engelske Charlotte Roche, for tiden bosatt med mann og barn i Tyskland. Boken er på mange måter et opprør mot hygiene-hysteriet og motemagasinenes sterile estetikk, og mot den standardiserte omgangen med kvinnekroppen og dens seksualitet. Romanen har blitt kalt både modig, radikal og provoserende.

Hovedpersonen er den 18 år gamle jenta Helene Memel. Hun ligger på sykehus og venter på operasjon etter en mislykket intimbarbering der bak. Mens hun venter har hun nok av tid til å tenke på alt fra egen kropp, seksualitet og nytelse, til morens og farens skilsmisse da hun var liten og morens tidlige forsøk på å ta livet av Helens lillebror og seg selv med piller og gass. Vi får innblikk i ei svært sårbar, men likevel sterk jente, som har et overmåte bramfritt syn på sin egen og andres fysikk – samt alle former for kroppslige funskjoner. Hun er på mange måter befriende lite blyg og skamfull rundt absolutt alt som har med egen seksualitet å gjøre – men samtidig også ganske motbydelig i endel vaner hun har tillagt seg. Vi snakker motbydeligheter som spising av buser og sårskorper, underlivssnusing og diverse eksperimenter med dårlig hygiene. Helene Memel er på en måte en litterær orgie på to bein i alt kvinner ikke skal kunne gjøre og være og like og samtidig være feminine og tiltrekkende. Hun fiser, bæsjer, tisser, blør og griser seg igjennom sin egen historie med humor, sårbarhet og en total forakt for alt som smaker av skam og prippenhet.

På mange måter likte jeg boken. Den er så til de grader annerledes og presenterer en, for meg ihvertfall, helt ny type kvinneskikkelse og hovedperson. Hun består på en måte av alt alle andre forfattere har utelatt når de har skrevet om kvinner, siden tidenes morgen. Boka tar ikke bare et oppgjør med damabladenes sterile estetikk, men også med endel holdninger og regler påprakket oss av den mødregenerasjonen som fikk barn på 70- og begynnelsen av 80-tallet. De damene som i dag er i 50 og 60-års alderen. Spesielt holdninger rundt forhold til eget underliv (som jente/kvinne) og generell underlivshygiene. Jeg kjente ihvertfall igjen flere utspill i boken fra min egen mor og kunne ikke annet enn å le hjertelig av det. Roche har tatt mye på kornet her! Jeg ble kanskje ikke så veldig provosert av boken (slik mange andre visstnok har blitt), men jeg må innrømme at jeg fant enkelte ting i den ubehagelig og motbydelig å lese om. Men på mange måter satte jeg pris på at jeg opplevde det som ubehagelig og motbydelig – det er så mange bøker som ikke utfordrer leseren i særlig stor grad. Våtmarksområder kan ikke beskyldes for det samme. Det interessante her er jo at Charlotte Roche ikke har tatt spesielt sensasjonelle skritt i sitt forsøk på å få leseren til å reagere. Hun har skjønt at det egentlig er nok å beskrive helt naturlige kroppsfunksjoner – og det er her vi kanskje er ved kjernen av forfatterens budskap: Det er en skarp kommentar til vår fremmedgjøring og pålagte skamfølelse for egen kropp av hva den er, gjør og produserer. Jeg opplever det ihvertfall som særs opplysende for egen del at jeg plutselig kjenner en fiktiv persons underliv bedre enn jeg kjenner mitt eget. Og da må man vel si at det er noe galt et eller annet sted…?

Jeg velger å anbefale romanen. Tror mange trenger å lese noe sånt som dette. Den vekker tanker og følelser jeg mener det kan være viktig å vekke.

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-28941-6

Herr Y’s endelikt

«Herr Y’s endelikt» (The End of Mr. Y) er skrevet at engelske Scarlett Thomas. Hun har blitt sammenlignet med bl.a. Haruki Murakami i det at hun fører sammen kontrastfyllte temaer i sine bøker – f.eks. kreasjonisme og darwinisme, generell tro og vitenskap, myter og virklighet. «Herr Y’s endelikt» kan med litt godvilje kanskje minne om Murakamis «Hardkokt eventyrland og verdens ende», selv om jeg opplever Murakami som stødigere, roligere og tydeligere i både språk og bilder.

Romanen handler om den unge akademikeren Ariel Manto som en dag kommer over en ekstremt sjelden bok i et antikvariat. Boken er «Herr Y’s endelikt», en roman skrevet av en omstridt vitenskapsmann som levde på 1800-tallet. Hun kjøper boken vel vitende om ryktene at den skal være forbannet. Alle som har vært i besittelse av romanen har dødd under mystiske omstendigheter, inkludert forfatteren selv. I boka finnes en homeopatisk oppskrift på en tinktur som skal kunne ta en person over i noe som kalles Troposfæren – en kollektiv tankedimensjon. Ariel lager denne tinkturen og oppdager at den virker. Hun kommer til Troposfæren og gjennom den finner hun ut at hun har tilgang til alt levendes sinn. Hun kan reise fra bevissthet til bevissthet både i nåtid, fortid og fremtid – og hun oppdager at hun også kan endre andres bevissthet, påvirke tanken og videre selve virkeligheten. Denne kunnskapen og evnen viser seg å være farlig.

«Herr Y’s endelikt» er en herlig blanding av kvantefysikk, kreasjonisme, Big Bang-teorier, Einstein, Darwin, tidsreiser, 1800-talls homeopati, utroskap, småsær seksualitet, selvskading, snodige gudeskikkelser og tankelesning. Boka er på mange måter en vitenskaps- og religionsthriller, men på en veldig ny og annerledes måte. Den er også en kjærlighetsroman, noe leseren kanskje ikke oppdager før helt på slutten…

Sammenlignet med Murakami, som jeg nevnte innledningsvis, er ikke denne boka helt i toppsjiktet – men absolutt verdt en gjennomlesning likevel. Mye spennende inspirasjon til egen tankevirksomhet i denne boka. Nesten så man får lyst til å brygge seg en liten tinktur selv…

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-04-15345-6