«Tjue» av Sarah Selmer

TjueBokas tittel og forfatter
«Tjue» av Sarah Selmer.

Bokas særtrekk og handling
«Tjue» er en diktsamling med et så uvanlig tema som schizofreni og oppholdet på en psykiatrisk institusjon. Fortellerstemmen tilhører pasienten som veileder oss igjennom hallusinasjoner, vrangforestillinger, tap av motivasjon, språk og emosjoner, en kamp mot stemmer og paranoia. Leger og terapeuter er diffuse bipersoner som forsøker å føre fortelleren fra mental sykdom til friskt sinn.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg har bilder av månen under neglene
månen er et ødelagt fjes
og de hvite sykehussengene
et par stoler, bord
stemmene går foran meg
og skjærer i tingene
selv minuttene er fylt med skarpe kanter»

Min vurdering
Lyrikk, poesi og dikt er kanskje ikke sjangere jeg snakker mest om på denne bloggen. En av grunnene til det er at jeg synes det kan være vrient å skrive om dikt. Episke, fortellende dikt med klassisk symbolikk er ikke så vanskelig, men når tekstene blir veldig eksperimentelle og minimalistiske, enten i form eller innhold, så er det en utfordring for meg å finne de rette ordene for å beskrive leseopplevelsen. Denne diktsamlingen havner i den kategorien.

Jeg opplever ikke «Tjue» som en veldig tilgjengelig diktsamling. For meg er dette en samling ganske introverte tekster, med enkelte voldsomt ekstroverte øyeblikk. Språket er til tider meget vanskelig. Tekstene betsår av både setninger med tydelig innhold, og setninger som plutselig spriker i en total annen og uforståelig retning. Det er ei forvirrende og vanskelig diktsamling dette, tekster som virkelig utfordrer leseren.

Og det er det som er diktsamlingens styrke. Det er denne rare opplevelsen av å forstå, men ikke forstå, og bli fanget i ordene, men holdt utenfor tekstenes mening, å følge en tanke som plutselig mister tråden, sporer av og havner på ukjent sted som er essensen i dette litterære prosjektet, slik jeg oppfatter det.

Tekstene illustrerer opplevelsen av å ha en psykisk sykdom. Gjennom velvalgte, og noen ganger sterkt forvirrende ord, evner Selmer å gi leseren et innblikk i den smerten, forvirringen og angsten som kan regjere i et menneske med diagnosen schizofreni. Å lese disse diktene er som å være schizofren et kort øyeblikk – og opplevelsen skaper en enorm respekt, fornyet forståelse og omtanke for alle dem som får denne diagnosen i løpet av livet. Det er en utrolig tøff og utfordrende sykdom som tar mye fra dem den velger å slå seg ned i. Veien ut igjen er tung og kantet med mye håpløshet og forvirring.

Boka krevde en god del av meg. Jeg måtte gjøre en innsats for å forstå tekstene og for å komme meg helt igjennom. Og selv etter min mentale kraftanstrengelse føler jeg at det er mye jeg ikke har forstått ved denne boka. Jeg har lyst til å lese den flere ganger, for å se om jeg kommer noe nærmere kjernen i hver enkelt tekst – og dermed kanskje oppnår en ennå større innsikt i diagnosen som skildres, samt selve diktprosjektet.

Jeg tenker at denne boka sikkert er spesielt interessant for alle som jobber med schizofrene pasienter, men også for dem som har hatt eller har diagnosen. Dette er ei bok som gir en viktig stemme til en sykdom og en pasientgruppe som ikke skildres så ofte i litteraturen. Derfor fortjener den å bli lest.

Fakta

Versjon 2

Forfatter Sarah Selmer fotografert av Trude Rønnestad. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49261-5
Oversetter: —
Originaltittel: Tjue
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 71

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

En dåre fri

«En dåre fri» er skrevet av Beate Grimsrud. Hun er norsk, men har bodd i Sverige mesteparten av sitt voksne liv. Boken er langt på vei selvbiografisk, selv om hovedpersonen har et annet navn enn forfatteren.

Boka handler om jenta Eli som i tidlig alder utvikler schizofreni. Vi møter henne både som voksen, og som barn gjennom minner og samtaler hun har med terapeut. Og vi møter alle personlighetene hun utvikler: Espen, Erik og Emil – og etterhvert også prins Eugen. De dukker opp i helt spesielle situasjoner i livet, vonde eller vanskelig situasjoner, og blir endel av Eli og hennes måte å takle verden på. Personlighetene har egne preferanser i musikk, mat, klær, oppførsel og Eli blir den som skal oppfylle disse preferansene. Personlighetene gir henne både ordre og trøst.

Vi følger Eli i både syke og friske perioder, fra Elis egen synsvinkel. Vi er med på tvangsinnleggelser og lange perioder på institusjon, samt periodene utenfor sykehus og behandling, der hun arbeider som kunster, forfatter, foredragsholder og filmskaper. Kontrasten mellom sykdom og sinnsfriskhet, kreativitet og destruktivitet, realitet og illusjon gir romanen god fremdrift. Som leser vet man aldri hva som venter på neste side, ingenting er gitt, ingenting er lett å forutse. Boka er på en måte bygget opp slik Elis sykdom er bygget opp. Vi erfarer noe av den irrasjonelle essensen i psykisk lidelse ved å lese denne boka. Likevel er det ikke en veldig emosjonell eller sinnsmessig vaklende bok dette her, den er forholdsvis objektiv, logisk og analytisk oppbygget. Det virker som om Beate har en unik evne til å se seg selv og sin sykdom objektivt utenfra, og til å overføre disse kvalitetene til hovedpersonen Eli.

Nå er jeg en person som er over gjennomsnittet interessert i psykologi og psykiske lidelser. Det kan være en av grunnen til at jeg ble dypt fascinert av denne romanen. I tillegg er den usedvanlig velskrevet. Godt språk, spennende og tydelige bilder, flott og troverdig persongalleri (noe som bør være mer enn en selvfølge i en selvbiografisk roman) og et tema og en historie som ikke bare er interessant å lese om, men også viktig. Jeg anser ihvertfall åpenhet om psykisk sykdom, større kunnskap om både lidelser og behandlingsformer som noe det bør gjøres større plass til i samfunnet og det offentlige rom. Psykisk sykdom er på en måte en av våre siste tabuer – til belastning for mange.

Dette er en bok som er vel verdt pengene! Løp og kjøp, eventuelt gå og lån!

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-35992-8