Bokbloggerprisen 2016: Jane Ashlands gradvise forsvinning

9788210055225-300dpiBokas tittel og forfatter
«Jane Ashlands gradvise forsvinning» av Nicolai Houm.

Bokas særtrekk og handling
Jeg vil kalle denne romanen for et psykologisk drama.

Vi møter den amerikanske kvinnen Jane, som har reist til Norge for å treffe slektninger hun har oppdaget at hun har gjennom slektsforskning. Hun ender etterhvert opp på høyfjellet, alene. Reisefølget har forlatt henne og hun gjør ikke tegn til å ville vende tilbake til sivilisasjonen. Hva er det som egentlig har skjedd med Jane? Hva er det hun flykter fra? Hva er det som tærer på henne?

«Jane Ashlands gradvise forsvinning» er en psykologisk innsiktsfull roman om tap, savn, sorg og hva som kan skje med et menneske som har mistet livsgnisten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun har lest at det gjerne ender med at man kler av seg. En siste fatal feiltolkning av omgivelsene, så ligger man der i undertøyet, blåhvit og stram i huden, med store, gjennomfrosne øyeepler, og etter hvert draperes man i et likklede av nysnø som må børstes varsomt bort når man blir funnet.»

Min vurdering
Det er en stund siden jeg leste denne boken. Jeg har ventet med å blogge om den for å være litt mer i takt med bokbloggernes samlesing av romanen i forbindelse med at den er nominert til Bokbloggerprisen 2016.

Med boka litt på avstand kan jeg si at jeg husker den som en god leseopplevelse. Jeg ble fanget inn allerede på første side, nysgjerrigheten ble vekket og jeg ble engasjert i hovedpersonens historie. Hvem er denne Jane, og hva er det som egentlig har skjedd med henne? Hun har tanker og tar valg som vitner om en kvinne som ikke er i vater. Noe må ha stjålet gleden, pågangsmotet og meningen med livet – og det er dette intense ønsket man får om å avdekke årsaken til kvinnens sinnstilstand og nåværende livsvalg som utgjør mye av denne historiens nerve og drivkraft.

Sakte avslører forfatteren Janes historie for oss. Vi lærer at hun er forfatter og litteraturprofessor. Vi hører om livet hennes som mor og kone. Vi forstår at mannen Greg og datteren Julie betyr alt for henne. Og vi får ta del i hendelsen som skal endre alt. Som etterlater Jane alene tilbake, uten det som har vært hele livet hennes – den hendelsen som kaster henne ut i en tilværelse preget av sorg, savn og en hjerteskjærende ensomhet som ikke vil vike.

Jane forsøker å reise vekk på forskjellig vis. Hun blander piller og alkohol. Forsøker å mildne smerten. Hun reiser til Norge, forsøker å hente seg selv ut av den emosjonelle tåkeheimen hun eksisterer i. Men man kan ikke reise fra seg selv. Følelser og sinnstilstand blir med på reisen. Og smerten blir tydeligere og tydeligere – også for dem rundt Jane.

Boka er godt skrevet. Forfatteren får frem den inderlige smerten og sorgen på en tydelig, men likevel særpreget og original måte. Det kan ofte være vanskelig å skildre sorg. Det kan oppleves som melodramatisk eller klisjépreget – men Houm unngår disse fellene og får til en troverdig og gripende historie som balanseres med enkelte humoristiske innspill og scener. Boka byr på både rå, usminket menneskelighet og mørk humor.

Jeg ble spesielt begeistret for bokas filmatiske kvalitet. Houm har et språk og en måte å skildre scener på som er utrolig levende og fascinerende. Det ligger en slags stor, symbolladet tomhet i de forskjellige scenene, noe som underbygger hovedpersonens sinnstemning og reise.

Boka slutter der den begynner. Vi har fått vite hvordan Jane har endt opp der hun er, innhyllet i tåke, i et telt midt i den norske fjellheimen. Alene. Men vi vet ikke sikkert hvordan det går. Jane tar et valg, men det er opp til vår fantasi hva resultatet av det valget vil bli.

Jeg liker bøker med en litt åpen slutt. Jeg liker bøker man ikke forstår fullt ut før siste side er lest. Og jeg elsker bøker med et innsiktsfullt psykologisk innhold. Her fikk jeg alle tre på en gang. «Jane Ashlands gradvise forsvinning» er kanskje ikke den aller beste boka jeg har lest, men den er god – og jeg kommer til å bære den særegne stemningen den byr på med meg videre. Det var givende å lese denne romanen, og jeg fikk lyst til å lese mer av Houm.

Fakta

nicolaihoum

Forfatter Nicolai Houm fotografert av Paal Audestad. Kilde: Tiden.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Tiden
ISBN: 978-82-10-05522-5
Oversetter: —
Originaltittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 175

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Advertisements

Malerens muse: Atmosfærisk om store følelser og stor kunst

Bokas tittel og forfatter
«Malerens muse» av Lisa Strømme

Bokas særtrekk og handling
«Malerens muse» er en historisk roman, med handling fra Åsgårdsstrand året 1893. Forfatteren kombinerer fakta med fiksjon og presenterer en mulig historie bak bl.a.  Edvard Munchs mest kjente maleri, «Skrik».

Bokas hovedperson er ungjenta Johanne Lien, som gjennom en sommerjobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen, og vennskapet med familiens yngste datter Tullik, blir viklet inn i en dramatisk kjærlighetshistorie som skal avføde noen av Munchs mest kjente verk.

Utvalgt sitat fra boka
«Tullik gikk bort til Munch, som hadde satt seg i stolen igjen. Hun satte seg på fanget hans, la armene rundt halsen på ham og bøyde hodet hans forover slik at det hvilte mot brystet hennes. Håret hennes falt nedover dem som lange, flammende tentakler mens de omfavnet hverandre. Tullik presset ham tettere inntil seg, og han hvilte seg mot hjertet hennes, med armene rundt livet på henne, som et barn hos sin mor. Hun bøyde seg over ham og kysset ham på halsen, mykt, ømt, mens hun hvisket intime ord jeg ikke kunne høre. Jeg forsøkte å vende blikket bort, men det ble trukket mot det elskende paret igjen, uten at jeg klarte å forhindre det.»

Min vurdering
Denne boka rommer mye. I tillegg til å være et interessant tidsportrett og stedsportrett (Åsgårdsstrand 1893), så er den også et spennende innblikk i Edvard Munchs liv og kunst. Og på toppen av det igjen fungerer romanen som en generell hyllest til kunsten, til kreativiteten og til kunsterens blikk. Boka byr i tillegg på et stykke av den altoppslukende, men vanskelige, kjærligheten. Den som ikke ender slik lykkelig, harmonisk kjærlighet skal – men som fortærer de elskende, og for alltid bæres med vemodig aksept som et kutt og et savn.

Hvert kapittel har navnet til en farge. Og hvert kapittel innledes med et sitat fra Goethes fargelære. For meg, som har en kunstutdannelse bak meg, var det nesten som å være tilbake på skolebenken igjen. På den gode måten. Boka syder av kreativ kraft og ånd, og ble for meg en både inspirerende og vakker lesereise, som minnet meg på hvorfor jeg valgte kunst som vei i utgangspunktet. «Malerens muse» ble derfor en veldig personlig og nær roman for meg.

Romanen skildres gjennom ungjenta Johanne Lien. Hun er av en enkel familie, født og oppvokst i Åsgårdsstrand, og vant til at stedet fylles av velstående feriegjester hver sommer. Kunstnerne tiltrekkes også av Åsgårdsstrand, av landskapet og lyset. Blant dem er Hans Heyerdahl, som i denne romanen leier familien Liens hus hver sommer – og etterhvert også den kontroversielle Edvard Munch.

Bokas engelske tittel, «The Strawberry Girl», peker på et av Heyerdahls malerier, av ei lita, blond jente som byr betrakteren på nyplukkede jordbær. Forfatteren har skrevet dette maleriet inn i bokas handling, som et portrett av bokas hovedperson, Johanne, da hun var liten pike. Johanne plukker bær hver sommer og selger dem til sommergjestene på torget i Åsgårdsstrand.

Denne nærheten til kunstnerne og kunsten vekker noe i Johanne, og hun får selv et behov for å uttrykke seg kreativt, for å male. Men moren ser ikke verdien i kunst og kreativitet, og Johanne blir sendt i tjeneste til familien Ihlens sommerhus i Borre. Hun ansettes som hushjelp, men ender opp som tjenestepike og venn til husets yngste datter, Regine Ihlen, kalt Tullik. Dette vennskapet og den lojaliteten Johanne har til Tullik, både som ansatt og som venninne, vikler henne etterhvert inn i et nettverk av hemmeligheter og løgner.

Tullik er dypt fascinert av Munch, og Munch er fascinert av Tullik. Han finner stor inspirasjon i henne, i hennes sensuelle, lidenskapelige vesen og hennes særegne utseende. Melkehvit hud, flammende rødt hår. Hun blir hans muse, og hun tillegger ham kanskje dypere følelser og en trofasthet som ikke er der. Eller de er der, men de er i første rekke tilknyttet noe annet enn henne. Munch er dedikert til kunsten, til alt som berører ham dypt, som får ham til å føle. Munchs malerier er ikke studier av virkeligheten, men av følelsene virkeligheten trigger. Han maler ekspressivt, han maler sorg og angst, lengsel og begjær. Han maler døden og livet og kjærligheten. Munch holder Tullik nær nok til å bli dypt inspirert, men likevel på passelig avstand så hun ikke skal overskygge hans viktigste lidenskap – kunsten. Eller kanskje han holder henne på avstand fordi han vet at han ikke vil være god for henne i lengden. De har et forhold, men på hans premisser. Han slipper henne aldri helt inn, men hun opplever å være inne.

Munch ble sett på som sær, mørk og litt farlig av mange. Et utskudd. Han bar på mye. Han var preget av psykisk sykdom. Og han var preget av sin søster, Ingers, sykdomsperioder. Bildene hans uttrykker mye av det mørket, den angsten og det tungsinnet han kjente så godt. De fleste forstod ikke Munchs billedverden, maleriene virket kaotiske og voldsomme på den utrenede betrakteren. Både Tullik og Johanne får derfor streng beskjed om å holde seg unna kunstneren og hans lille, gule hus. Men ingen av dem adlyder. Tullik trekkes mot ham som en møll mot flammen. Og Johanne får lov til å male i hans atelier. Jentene lever dobbeltliv sommeren 1893 – og begge gjør det de kan for å gi hverandre et troverdig alibi. Men sannheten har en lei tendens til å komme for en dag. Selvfølgelig blir deres relasjoner til Munch oppdaget.

Språket i boka er vakkert og atmosfærisk. Forfatteren skildrer store og til tider vanskelige følelser, men klarer å holde det hele språklig behersket, slik at historien aldri virker svulstig eller melodramatisk.

Boka har en tydelig malerisk kvalitet, vi opplever historien gjennom Johanne, som får et tydeligere og tryggere kunstnerblikk jo lenger ut i historien vi kommer. Hvert tablå skildres gjennom lys og skygge, farger, kontraster, linjer og elementers forhold til hverandre. Dette skaper en virkelig vakker ramme om historien og gir den sæpreg.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Den er vakker, interessant og rørende. Spesielt slutten har en melankolsk nerve som virkelig tar tak i en. For allerede kunstinteresserte og Munch-entusiaster byr den på spennende teorier rundt inspirasjonskildene til Munchs særegne verk. For andre, som så langt ikke har vært spesielt interessert i kunst, vil boka kanskje tenne en nysgjerrighet, et ønske om å utforske kunstens verden.

Bøker som vekker utforskertrang og en videre leselyst er alltid av det gode. Dette er en slik bok.

Fakta

Forfatter Lisa Strømme. Kilde: Forfatterens Facebookside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke (HarperCollins Nordic)
ISBN: 978-82-41-92035-6
Originaltittel: The Strawberry Girl
Oversetter: Jarle Tollefsrud
Utgivelsesår: 2016 (norsk 2017)
Sideantall: 349

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Natthaven: Klok barnebok om kjærlighet og savn

9788269037104Bokas tittel og forfatter
«Natthaven» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
«Natthaven» er en illustrert barnebok for barn i aldersgruppen 5-6 til 9-10 år. Men voksne kan også få masse fint ut av boka.

Husker du Julius fra «Perlehviskeren»? I denne boka møter vi Julius igjen. Moren og faren hans er skilt, og Julius bor hos pappa. Mamma har fått jobb i et annet land, og Julius savner henne masse. Så masse at han ikke klarer å snakke mer.

Julius tilbringer høstferien hos mormor og morfar, og der får han høre historien om mormors mamma, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Det blir starten på et nytt eventyr der Julius virvles inn i en annen verden sammen med tøypapegøyen Pappus. Han møter igjen So, Perlehviskeren, Tåkegreven og Diamanen, og lærer å bli kjent med følsene sine – alle følelsene, også de vonde. På reisen får han vite hva Natthaven er, og det får vi også.

«Natthaven» er ei bok om kjærlighet og savn, og å stole på at noen er glad i deg selv om de befinner seg langt borte. Også er det ei bok om ikke å være redd for å føle alt man føler, også de vonde tingene. Boka viser at barn forstår mye mer enn voksne kanskje tror, og at voksne kan lære mye av barn, om de bare lytter og tror på det de blir fortalt.

Utvalgt sitat fra boka
«Inne på soverommet til Julius krøp alle tre opp i den brede vinduskarmen og kikket ut på treet til Julius som lyste opp hele hagen. Så annerledes mormor og morfars hage var blitt med treet hans midt på plenen! Nå liknet hagen litt på Vulcanas flammeskog, men allikevel ikke helt. Flammeskogen hadde vært fargerik, og ildtungene i gresset og i trærne hadde fått det til å se ut som om skogen stod i brann. Dessuten hadde det vært et yrende liv der av alver, feer, drager, satyrer og gnistrende tryllestøv. Det hadde vært lyst og varmt som en eventyrlig sommerdag.

Hagen Julius så ut på nå, liknet på en blanding Flammeskogen og vinteren til Isgreven. Som om Flammeskogen hadde fått litt av vinterens stillhet og klarhet i seg. Treet hans i sølv og hvitt og brunt gjorde hagen mørk og lys, varm og kald på samme tid. Hagen var stille, men ikke rolig – for selv her oppe fra vinduet kunne han høre tisking og hvisking, latter og listende føtter fra usynlige vesener.»

Min vurdering
Jeg ble veldig glad i «Perlehviskeren» da jeg leste den. Barnebøker som ikke bare er rare og lekne, men som også tar tak i de litt mer alvorlige tingene (i tilfellet Perlehviskeren hvordan et lite barn opplever mors og fars skilsmisse) er en god ting. Vi trenger slike.»Natthaven» fører historien videre og tar vanskelige og utfordrende følelser på alvor.

Det ligger en en klok og ettertenksom ro over disse barnebøkene, tross eventyrlige og spennende historier. Det er godt å lese dem, og som jeg sa om «Perlehviskeren»: «Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.» Dette er også, i aller høyeste grad, beskrivende for «Natthaven». De to bøkene, og historiene, henger godt sammen og deler den samme genuine omtanken for barns ve og vel.

Det er lett og tenke at et barn har det allright når det vanskeligste er akseptert, når det har falt til ro i sin nye hverdag der mor og far ikke lenger bor sammen. Men selv om barn er tilpasningsdyktige og har funnet ro i den nye situasjonen, så vil det gjerne være en sårbarhet der. Og det er denne sårbarheten forfatteren utforsker i denne boka.

Julius bor sammen med pappa og får jevnlig besøk av mamma. Men hva skjer når mamma får jobb i et annet land, må reise vekk og bli borte kjempelenge? Julius blir forferdelig lei seg, og redd for at mamma ikke skal være glad i ham lenger. Han blir så fylt av vanskelige og kaotiske følelser at han mister stemmen. Julius får ikke ut et ord. Han klarer ikke en gang å si hadet til mamma før hun drar, og blir sittende igjen med veldig dårlig samvittighet på toppen av alt det vonde.

Det er godt at varme og trygge mormor og morfar er der for Julius. De har begge den samme tålmodigheten, omtanken og roen som jeg synes preger disse barnebøkene. Og mye av disse bøkenes klokskap kommer også fra mormor og morfar. De har tid til barn, de har tid til Julius, de deler av sin erfaring, men de lytter også til hva Julius har og si. De viser oss at voksne kan lære like mye av barn, som det barn kan lære av voksne.

Mormor er så lur at hun forteller Julius om mammaen sin, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Valentina og mormors pappa ble glade i hverandre, men bodde i to forskjellige land. Derfor var det lenge de ikke kunne være sammen. Likevel var de glad i hverandre, de stolte på kjærligheten og trodde på en fremtid sammen. Gjennom denne historien vekker mormor den første spiren til tillit i Julius. Tillit til at han og mamma ikke kommer til å miste hverandre, og tillit til at mamma fremdeles er glad i ham, selv om de ikke kan møte hverandre på en stund.

Historien om Valentina er begynnelsen på en reise inn i en fabelverden der Julius møter skikkelser han kjenner fra før. I denne boka blir han ennå bedre kjent med dem, han lærer at de som virker skremmende og farlige, kanskje egentlig bare er veldig redde og ensomme. Og han lærer hvordan han skal møte følelsene sine, spesielt de som gjør vondt, slik at han selv ikke ender opp som et engstelig og ensomt menneske.

Det er ei vakker bok dette her, med stor dybde og visdom. Og den har like mye å gi til voksne som til barn. Voksne kan lære å møte barn på en åpen og lyttende måte, og la barn få romme alle følelser, ikke bare de enkle og lyse. Jeg tror ofte at voksne kan ha like store vansker med å takle følelser på en konstruktiv måte som det barn kan ha. Ei bok som dette inviterer store og små til å snakke sammen om de utfordrende tingene, og til å sette ord på det som oppleves som vondt og vanskelig. Bøkene til Wilhelmsen oppfordrer til empatisk kommunikasjon, og det er noe vi alle kan lære noe av.

Petter Winther har illustrert både «Perlehviskeren» og «Natthaven». Illustrasjonene i den første boka var flotte, men han har virkelig overgått seg selv i «Natthaven». Winther har fått en stødigere og mer selvsikker strek, med tydelig personlighet og egenart. Den lyriske nerven og atmosfæren som preget illustrasjonene i «Perlehviskeren» er renere og klarere i denne nye boka. Han har funnet en fin kombinasjon av kreative teknikker, som får frem bokas dybde og innhold på en utrolig fin måte. Petter Winther klarer å si mye med enkle midler og antydninger. En spennende illustratør som kler denne typen barnebøker utrolig godt.

Fakta

fa65c0_d276ca4f3d824836926a58798cf1f6c7mv2_d_2048_1365_s_2

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-0-4
Oversetter: —
Originaltittel: Natthaven
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 143

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen

omslag-Perlehviskeren-redigertBokas tittel og forfatter
«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen.
Boka er gjennomillustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok om Julius som er syv år. På julaften får han en vakker glasskule av mormor og morfar. Glasskulen er magisk. En dag reiser han inn i verdenen på innsiden av kulen, sammen med tøypapegøyen Pappus. Der inne treffer han jenta So, som forsøker å hjelpe ham med å huske noe pappa nylig fortalte. Noe som fikk alle fargene i verden til å forsvinne. Vil Julius klare å finne fargene igjen, og vil han huske hva pappa fortalte ham? Og vil han og Pappus finne hjem igjen?

Utvalgt sitat fra boka
«En eventyrskog ulik noe annet Julius hadde sett, reiste seg foran dem. Der hvor trær normalt pleide å ha blader, hadde disse trærne trekroner tette av ildtunger som flakket i blått og grønt, oransje, rødt, gult, gull og kobber. Høye, slanke stammer strakte seg mot himmelen. De flakkende bladene laget et finmasket tak. Solstrålene lyste igjennom ildtungene som om de var prismer. Måpende stirret Julius rundt seg. Også bakken var dekket av små og store blafrende ildtunger i rødt, oransje, brunt, grønt og gult.

Det er som å stå midt inne i et bål, tenkte han forundret.»

Min vurdering
Dette var i utgangspunktet både et ukjent forlag, en ukjent forfatter og en ukjent illustratør for meg. Jeg var derfor forventningsfri da jeg begynte på denne boka.

Førsteinntrykket var godt. Dette er ei estetisk pen og innbydende bok, med fin tyngde og veldig behagelig papirkvalitet. Illustrasjonene til Petter Winther (dette er visst den alle første boken han har illustrert) er fargerike og vekker leselysten.

Historien er som en episk fabel, der vi følger lille Julius inn i en fantasiverden av spennende symbolikk og interessante møter. Jeg liker fortellerstilen i denne boka. Forfatteren skaper en tydelig og levende atmosfære, vekker nysgjerrigheten hos leseren og byr på en både sår og vakker historie om hvordan en liten gutt opplever mammas og pappas skilsmisse.

Dette er en historie jeg vil tro det er lett å bruke pedagogisk, sammen med nettopp barn som opplever at mor og far skal til å skille lag, eller som har opplevd at de har gjort det. Gjennom Julius sin reise i den magiske kulen åpnes dører inn til et barns følelser og tanker om adskillelse, sorg, sinne, skuffelse – alle vonde opplevelser som kan oppstå rundt foreldres samlivsbrudd.

Julius reiser de samme følelsene og tankene i møte i denne boka, og gjennom å bearbeide den vonde nyheten (som han først fortrenger og nekter å ta innover seg) begynner han sakte å finne tilbake til trygghet, ro og glede (representert ved fargene han henter tilbake til verden).

Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.

Jeg tenker at dette er ei fin høytlesningsbok for barn (den er nok like spennende både for barn i en stabil kjernefamilie, samt for barn som opplever et samlivsbrudd), men også for voksne. Språket er enkelt nok til at barn lett følger historien, men også symbolsk og innsiktsfullt nok til at voksne lærer noe viktig om samspillet med barn i en sår situasjon.

Jeg ser frem til bok to i dette barnebokprosjektet. Den kommer til høsten.

Fakta
Kilde: Anmeldereskemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther Forlag
ISBN: 9788230013526
Oversetter: —
Originaltittel: Perlehviskeren
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 149

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre