«Postkontoret» av Charles Bukowski

Postkontoret1_hd_imageBokas tittel og forfatter
«Postkontoret» av Charles Bukowski.

Bokas særtrekk og handling
«Postkontoret» er en av fire bøker Bukowski har skrevet om sitt alter ego Henry Chinaski. De tre andre er «Faktotum», «Nedenom og hjem» og «Women». Sistnevnte er, såvidt jeg vet, ikke oversatt til norsk.

Dette er altså en selvbiografisk roman fra den perioden forfatteren var ansatt i det amerikanske postvesenet. Det er en system- og samfunnskritisk roman som beskriver latterlige rutiner, meningsløst slit og tyranniske overordnede med Bukowskis særegne vidd og rå, humoristiske snert. Han står for en nådeløs avromantisering av livet og tilværelsen, og har blitt en stemme for alle som lever på kanten av samfunnet, der alkohol, sex og gambling kan være noe av det som gir livet mening, som får en stakkar til å holde ut.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun holdt servietten foran munnen. Kom seg opp og løp ut på badet. Hun begynte å kaste opp. Jeg hauket etter henne fra kjøkkenet:
Hva’ ere som er gæernt med rasshøl, baby? Du har et rasshøl, jeg har et rasshøl, gå på butikken og kjøp deg ei steik, den har hatt et rasshøl! Rasshøl dekker hele jorda! På en måte har trærne rasshøl de også, men du kan ikke se dem, de bare feller bladene. Ditt rasshøl, mitt rasshøl, verden er full av milliarder av rasshøl. Presidenten har et rasshøl, vindusvaskeren har et rasshøl, dommeren og morderen har rasshøl… Til og med Purpurnåla har et rasshøl!

Å, hold opp! Hold opp!

Hun spydde igjen. Småbyjente. Jeg spretta Sakeflaska og tok en støyt.»

Min vurdering
Jeg fisket frem denne boka fra hylla tidligere i år. Jeg var midt i en periode med skrivesperre, som gikk ut over bloggingen, og var i det hele tatt ganske litteratursliten. Behovet for å lese noe veldig annerledes, noe som kunne røske opp i det vante, var sterk. Jeg fikk det for meg at Bukowski ville være perfekt lesestoff i en slik situasjon, og jeg fikk rett!

Bukowski virker som en mann som er seg selv, usjenert og skamløst, på godt og vondt. Og slik fremstår bøkene hans også, ihvertfall denne boken: «Postkontoret». Mannen har et gjennomgående direkte, rått og til tider plumpt språk som fremkaller hjertelig latter og humring – men som også fremhever hans unike ståsted og vinkling på liv, arbeid, relasjoner og alle slags menneskeskapte systemer. Bukowskis penn er skarp og nådeløs, han formidler sine poenger og innsikter, som er svært gode, på en måte mange sikkert ville kalle ufin. Eller som jeg liker å si det: Mannen skriver rett fra (skrump)levra.

Man kan si mangt og mye om forfatterens livsstil. Han levde på kanten av samfunnet, oppslukt av alkohol, ymse kvinnebekjentskaper og veddeløp. Det kommer tydelig frem i romanen. Dette er ingredienser i en livsførsel mange gjerne rynker på nesen av, og jeg må jo innrømme at jeg tenker at han umulig kan ha levd et spesielt sunt liv, hverken fysisk eller psykisk. Men det ligger stor verdi i å utsette seg selv for tanker og erfaringer gjort av mennesker man tenker at er svært forskjellig fra en selv. Det er givende å få et innblikk i hvordan det er å se samfunnet vi lever i litt fra utsiden, med skjevt blikk. Som kunstner vet jeg at det kan lønne seg å ta pause fra et bilde jeg holder på med, fordi jeg lett ser meg blind på ting jeg fokuserer lenge på. Jeg tror det er litt slik med andre ting vi mennesker skaper også, som systemer, rutiner osv. Vi blir blinde for feilene, for problemene, for det dysfunksjonelle – og da er det godt å ha en Bukowski der som kan peke slike ut for oss.

Jeg opplevde underveis i lesingen at Bukowski og jeg deler flere meninger og har gjort oss en del av de samme erfaringene. Og det er morsomt. Jeg elsker å finne meningsfeller på overraskende steder. Hans kritikk av meningsløse rutiner som kramper til en arbeidsdag, mer enn de gjør oppgavene som skal løses lettere, er svært gjenkjennelig. Det er jo faktisk påfallende ofte slik at rutiner skapes av mennesker som ikke skal leve med dem selv, mennesker som ikke kjenner til arbeidsoppgaver og utfordringer godt nok til å kunne skape rutiner som letter en arbeidsprosess – mennesker langt oppe i en bedrifts hierarki. Det ligger en slags arroganse skjult i denne praksisen. Og Bukowski peker på den med kvesset penn.

Bukowski er et av disse menneskene som driter i (Ja, jeg sier det som han ville ha sagt det. 😉 ) å følge regler som ikke gir personlig mening for ham. Og han dropper rutiner som kun forsurer hverdagen. Han kjører sitt eget kompromissløse løp og fnyser av tilsnakk og anmerkninger. På mange måter er det vidunderlig å lese om et menneske som er så tro mot seg selv at selv ikke autoriteter eller samfunn får endret hans kurs. Graden av vidunderlighet er selvfølgelig avhengig av dette menneskets innhold og budskap. Det finnes mange eksempler på at en slik mentalitet ikke er en spesielt god ting også. Men, ja, Bukowski har mange gode, gjennomtenkte og fornuftige poenger. Hans kritikk av samfunn og system er det verdt å lytte til. Jeg setter pris på budskapet hans, og på hans direktehet.

«Postkontoret» er en befriende bok. Den er fri for jåleri og språklig dekor. Den er renset for korrekthet og fine fakter. Ingenting males over med rosa, ingenting feies inn under teppet. Her er det dritt, svette og oppkast. Her er det autoritetsforakt og egensindighet. Masse humor og masse alvor. Og en unik innsikt i de svake sidene ved mennesket, og ved det menneskeskapte.

Jeg har virkelig fått sansen for Charles Bukowski etter dette første møtet med ham. Det skal absolutt ikke bli det siste. «Faktotum» står i hylla og gliser til meg.

Fakta

2162_1400852596

Forfatter Charles Bukowski

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 82-05-29713-4

bokvrimmelB

«Stallo» av Stefan Spjut

InnbundetBokas tittel og forfatter
«Stallo» av Stefan Spjut.

Bokas særtrekk og handling
Romanen begynner et sted på 70-tallet. En mor har med seg ungen sin, en gutt, på ferie til ei lita hytte dypt inni de svenske skoger. Skogen sitrer og lever rundt den vesle hytta, og nettene sniker seg tett inntil hytteveggene med sitt mørke og sine hemmelige lyder. Dyrene i skogen oppfører seg underlig. De sitter i skogkanten og glor på hytta. Rev og hare, side om side, som venner, som sammensvorne.

En dag er gutten ute i skogen for seg selv. Han får øye på noe som skremmer ham. En stor pelskledd skikkelse.

Få dager senere er gutten borte. Politi og media mener han har blitt kidnappet. Men moren så noe den kvelden gutten forsvant. Noe stort og hårete i skogbrynet. Ingen tror henne.

I 2004 forsøker Susso Myrén å finne bevis på at troll og andre naturvetter, Stallo-folket, finnes. Hun har en egen nettside hvor hun samler alt stoffet hun finner om fenomenet. En dag blir hun kontaktet av en gammel kvinne som mener hun har sett en stallo utenfor der hun bor. Susso besøker kvinnen, i Nord-Sverige, og setter opp et kamera utenfor huset hennes. Kameraet fanger opp en liten, merkelig skikkelse. Det ligner på en liten kall, en dverg, kanskje bare en meter høy. Og han har lysende gule øyne.

Ikke lenge etter forsvinner den gamle kvinnens barnebarn under lignende omstendigheter som gutten på 70-tallet. Og brått er Susso dratt inn i noe som viser seg å inneha både fantastiske og farlige elementer. Mens hun jakter på bevis og svar, blir hun selv forfulgte av dem hun forsker på. Og de viser seg å være alt annet enn harmløse.

Utvalgt sitat fra boka
«Som han står der og kikker ned i gryta under rotvelta, høres et knepp.
Det høres ut som et lite, listende fottrinn like ved.
Raskt retter han på hetta for å kunne se ordentlig.
Blikket flakker mellom gransøylene som er skjellete og ru.
Noe var det, det er han sikker på.
Han tar et lite skritt til siden samtidig som han strekker hals for å se hva som er på den andre siden av rotvelta. Kanskje grevlingen har kommet opp og er sur fordi han står og kikker ned der den bor? Det er nesten så han ikke tør å se etter.
En bevegelse. En gråbrun pelsstripe.
Det er det han ser.
Så løper han.»

Min vurdering
Jeg er veldig glad i myter og sagn. Fra hele verden egentlig. Men det er noe eget med det mytologiske stoffet som deler ens egen geografiske tilhørighet. Det er direkte tilfredsstillende å se at forfattere endelig begynner å grave i  myte- og sagnstoffet her nord, både fra de nordiske land og fra samenes kultur. Det er utrolig mye inspirasjon å hente der.

Jeg var nesten solgt før jeg i det hele tatt hadde begynt å lese denne boka. Grunnen ser du over her. Det kan være litt farlig å være for forventningsfull og sikker på en bok på forhånd, men denne gang ble glede og forventninger innfridd. Og vel så det. Stefan Spjut har skrevet en sterk og mangefasettert roman, som både er realisme, fantasy, samfunns- og holdningskritikk, svensk folklore og bittelitt kunsthistorie samtidig. Og det fungerer som bare pokker’n!

Først og fremst opplever jeg «Stallo» som en kjærlighetserklæring til den nordiske naturen og dyrelivet der. Skildringene av skog, innsjøer, fjell, vinterlandskap og sommerdager, samt lydene, luktene og livet i skog og mark, er så presise, realistiske og atmosfæriske at det er som å være tilstede.

Og så bryter det underlige, det overnaturlige, det fantastiske og skremmende inn, og løfter romanen fra å være en sterk natur- og bygdeskildring, til noe helt unikt: Hyperrealisme og fabelprosa i smertefri fusjon.

Spjut skildrer bygd og bygdesinn med sylskarphet. Selv om Spjut hovedsaklig skriver om det nordsvenske, er holdningene og livsanskuelsen han tar opp gjenkjennelig for mange. Bygdenes minisamfunn med sladder, grader av fremmedfrykt og usjarmerende holdninger går igjen på alle småsteder, tror jeg, uansett nasjonalitet. Romanen henter denne holdningsmyra frem i lyset og lar oss se hvor råtten og vemmelig den er.

Med rot i bygdedyrets stygghet svinger også forfatteren innom et tema som ganske nylig har vært oppe i media. Jeg vet ikke om dere husker saken om den lille blonde jenta som ble funnet i en leir for romfolk i Hellas i fjor? I kjølvannet av avisoppslagene rundt den saken kom endel mindre allrighte holdninger opp. Det viser seg at folk generelt sett har mer empati og medlidenhet med et blondt og blåøyd barn, enn et barn av mørkere teint. Folk legger merke til et blondt barn, og har større trang til å hjelpe og beskytte det. Det er derfor lettere å bortføre et brunt og mørkhåret barn. Svært få vil legge merke til det, og leteaksjonene vil avsluttes mye tidligere enn når et lyst barn forsvinner. Spjut bruker dette fenomenet i sin bok, der han lar et par av de sekundære hovedpersonene kidnappe nettopp barn av innvandrerbakgrunn eller flyktningbakgrunn. Derfor er dette en tankevekkende og viktig bok også, som tar tak i og belyser et tema det er på tide å reflektere over – med håp om en total holdningsendring!

Fra bokas side 136 og 137:
«-Det var Erasmus som sa at jeg skulle gjøre det, sa Børje. – Erasmus Partapuoli, den jævla marken som var her inne i går. Det var krise. Akkurat som nå. Erasmus hadde tatt en unge i Finland, men vi trengte flere. Og det måtte være jenter, ja, du skjønner jo hvorfor. Og svarthårede, for han hadde kommet frem til at det ikke ble like mye oppstyr hvis en tok en svarthåret unge, og sånn er det jo. Avisene skriver mindre, for det er ikke på langt nær like dramatisk som når det forsvinner en svensk unge. Det handler om identifikasjon. Folk bryr seg ikke, for de føler ikke at det kunne ha vært deres eget barn. Det er jo bare en innvadrerunge. Og dessuten er det betydelig lettere å gjemme barn som ikke er svenske. Vi kjenner dem liksom ikke igjen, alle ser like ut.»

Jeg som er utdannet kunstner falt for denne boka av ennå en grunn. En viktig figur i romanen er den svenske kunstneren, maleren og illustratøren John Bauer. Bauer er hovedsaklig kjent for sine fantastiske eventyrillustrasjoner, og er en av verdens fremste trolltegnere (sammen med vår egen Theodor Kittelsen). I boka har Bauer direkte tilknytning til handlingen gjennom sine malerier og illustrasjoner. Han fremstilles som en mann som hadde nære relasjoner med flere medlemmer av stallo-folket. Så nær at han fikk lov til å avbilde dem i maleriene sine. Her er et av bildene hans (klikk på det for å se det større):

642px-John_Bauer_1915

«Troll og bortført prinsesse» av John Bauer, 1915.

«Stallo» har så mange forskjellige sider og så bredt innhold at det er vanskelig å skrive en ryddig anmeldelse av den. Jeg har gjort mitt beste for å trekke frem det som gjorde boka til en stor opplevelse for meg. Selv om denne romanen har mange lag og trekker i flere forskjellige handlingsretninger underveis, så er boka stram og velkomponert. Spenningskurven er jevnt stigende, man underholdes, og man lærer noe underveis. Forfatteren har noe særskilt å formidle, utover bare å ha et ønske om å underholde sine lesere.

Avslutningsvis må jeg si at jeg i tillegg til mye annet, er imponert over Spjuts evne til å hente frem den unike tidsånden i både 70-tallet og 2000-tallet. Handlingsbiten fra 70-tallet har dette lett nostalgiske over seg. Det er som å betrakte et gulnet fotografi med motiv fra egen barndom. Og dette evner han å hente frem helt uten å ty til 70-tallsklisjeer i sine beskrivelser.

Resten av boka, som forgår på begynnelsen av 2000-tallet, har en helt annen rytme. Det er som om bildene er skarpere og kaldere, som om tiden går raskere, som om alt beveger seg til en hurtigere takt. Stefan Spjut kan sitt håndverk og vet å benytte seg av presise språklige virkemidler for å få fram de nyansene han ønsker.

Dette er en forfatter jeg kommer til å følge videre med stor interesse.

Fakta

Spjut-Stefan

Forfatter Stefan Spjut Fotografi: Sofia Runarsdotter

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Oktober forlag
ISBN: 978-82-495-1092-4

bokvrimmelB

Etter siste time

”Etter siste time” er franske Cristophe Dufossés debutroman. Han mottok Prix du Premier (den franske debutantprisen) for den da den kom ut i 2002. Boken er hyllet av både kritikere og lesere.

Romanen åpner med at den unge læreren, Eric Capadis, dør. Han har kastet seg ut av et vindu i fjerde etasje på ungdomskolen Orléans-Tours. Pierre Hoffman overtar lærerstillingen etter Capadis.

Allerede første gang Pierre har åttendeklassen skjønner han at noe ikke er som det skal. Elevene er altfor rolige og oppviser en nesten spottende lydighet. De har et merkelig samhold, som om det er dem mot verden. Pierre føler seg som en inntrenger i klasseværelset. Det er noe med blikkene og den sikre arrogante holdningen de alle har. Stemningen er intens og tangerer det ubehagelige.

I skolens vinterferie mottar Pierre flere underlige telefonoppringninger. Ingen svarer når han tar telefonen. Det er bare stillhet, pusting eller bakgrunnsstøy i den andre enden. Ikke lenge etter den første oppringningen får han en pakke på døren. Innholdet er urovekkende.

Romanen er meget ubehagelig å lese. Jeg måtte ta hyppige pauser fra den. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er usedvanlig godt skrevet. Det går en uggen, skingrende undertone gjennom fortellingen, en generell negativ nerve, som får boken til å oppleves tung og vondt fordøyelig. Den medfølelsen man i utgangspunktet får for Pierre viker snart plassen for avsmak. Alle, inkludert hovedpersonen, er skildret på subtilt usympatisk vis.

Forfatteren overdriver ikke. Det er ingen eksesser her. Han vet at å slippe kun én dråpe kontaminert vann i et beger, er nok til å forurense det hele. Og det er denne kjølige, kirurgisk presise knappheten som gjør teksten både briljant og ekkel.

”Etter siste time” er en roman som skildrer mennesker og miljø, et samfunn, gjennomsyret av kalde kritiske blikk, kjølige distanserte relasjoner og en mangel på innlevelse og empati. Det er en verden av klikker og avstand, en verden uten varme og hjertelighet, en verden der alle hele tiden leter etter det verste i hverandre.

Og bokens slutt viker ikke av fra malen. Den er vond og vannvittig. Etter siste side sitter man tom igjen, med en ekkel klump i magen. Ingen løsning gis. Ingenting ser ut til å bli bedre.

Men gnistrende godt skrevet er den. Les!

(Jeg har kjøpt boken.)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-24284-8