Mikroanmeldelse: «Herr Fikrys litterære liv» av Gabrielle Zevin

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Fikrys_digitalupplösBokas tittel og forfatter
«Herr Fikrys litterære liv» av Gabrielle Zevin.

Bokas særtrekk og handling
På øya Alice, utenfor Cape Cod i USA, finnes en bokhandel. Eieren, A.J. Fikry har etter sin kones død blitt en bitter og muggen mann. Bokhandelen går dårlig og han vurderer å selge den, og forlate øya for godt. Men så skjer to ting rett etter hverandre: Først et tyveri som setter kjepper i hjulene for planene hans, deretter et lite mirakel, som skal endre herr Fikry og hans liv for alltid.

Dette er en av disse bøkene som handler om bøker og leseglede, som har blitt så populære i det siste. To andre titler som omhandler samme tema er Katarina Bivalds «Leserne i Broken Wheel anbefaler» og Charlie Lovetts «Bokhandlerens beretning». Jeg har begge stående i bokhyllen. Anmeldelse kommer etterhvert.

Utvalgt sitat fra boka
«Vi leser for å få en bekreftelse på at vi ikke er alene. Vi leser fordi vi er alene. Når vi leser, er vi ikke alene. Vi er ikke alene.

Hele livet mitt er i disse bøkene, har han lyst til å si til henne. Les dem, og du vil lære mitt innerste å kjenne.

Vi er ikke helt romaner. Analogien han leter etter er like foran nesa på ham. Vi er ikke helt noveller. Selv om livet hans ligner mest på en novelle akkurat nå. Når alt kommer til alt, er vi samlede verker.»

Min vurdering
Jeg ble fort sjarmert av denne boken, og trukket inn i handlingen. Språket er enkelt og lettfattelig, historien er passe gripende og passe morsom. Men det som bærer romanen for min del er alle de litterære referansene, både i hovedpersonens måte å se mennesker og hendelser på, samt i rammen rundt hvert kapittel. Hver gang et nytt avsnitt tar til får vi lese en liten tekst hovedpersonen, A.J. Fikry, har skrevet til sin datter, Maya. Istedet for å lage et fotoalbum til henne, som hun kan bla i når hun blir stor, slik foreldre gjerne gjør, har han laget en liste over noveller og bøker hun bør lese. Sammen med boktipset har han skrevet inn et lite råd eller et stykke livsvisdom han ønsker å dele med henne, gjerne visdom som passer til bokens eller novellens innhold.

Jeg ble også grepet av den nydelige skildringen av relasjonen mellom far og datter i denne boken. Samt begges kjærlighet til litteratur og det skrevne ord. Bare tanken på å få lov til å vokse opp i en bokhandel, med bøker som nære venner, fra man er bitteliten, slik bokas Maya gjør, gjør meg skjelven av lykke. Denne romanen må kunne kalles den bibliofiles våte drøm. Det er ikke fritt for at man sitter med et salig smil om munnen og en liten blinkende tåre i øyenkroken mens man nyter seg igjennom sidene.

Resten av persongalleriet er også vel verdt et bekjentskap. Vi møter bl.a. politimannen Lambiase, som starter en krimlesesirkel for øyas politimenn og andre krimentusiaster. Vi møter Fikrys svigerinne, Ismay, som lever i et ulykkelig ekteskap med en forfatter som er kronisk utro. Vi møter den forlagsansatte Amelia Loman, som er nyansatt kontaktperson for Alice bokhandel. Det er mennesker med dybde. Mennesker man blir glad i mens man leser. Dette er i det hele tatt en utrolig koselig bok.

En bok om bøker altså, og kjærligheten til litteraturen. Hva kan vel være herligere enn det? Jeg falt ihvertfall pladask for denne historien. En lett og ledig sjarmbombe av en bok, som både beveger, morer og gjør den litterære ønskelisten lengre. En aldri så liten sommerfavoritt for min del – men boka først blir å finne i bokhandelen til høsten.

Fakta

gabrielle_zevin

Forfatter Gabrielle Zevin

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Silke forlag
ISBN: Boken utkommer i september i år (2014), ISBN legges til da.

bokvrimmelB

Novelle i november: Kjærlighet, løgner og ølglass

cover_liv_hege_refsdalHer har vi en novellesamling, som basert på omslagets skummende ølglass og nakne damebein, virker lettbeint og enkel. Nå skal vi se om førsteinntrykket stemte, eller om historiene i boka viste seg å ha større dyp og tyngde.

Liv Hege Refsdal (1963), som har skrevet boka, er opprinnelig fra Larvik og jobber som førskolelærer. Hun har lenge jobbet med tekst. Refsdal står bak fire barnebøker, en sangbok og diverse noveller for ukeblader. I tillegg har hun skrevet et lydbokmanus. Novellesamlingen dette blogginnlegget er viet til er hennes første bok for voksne.

Jeg har hatt denne novellesamlingen stående i bokhylla et års tid. Grunnen til at den har stått der, urørt, såpass lenge er omslaget. Boka ser litt billig og triviell ut. Jeg tiltrekkes som oftest av bokomslag som hinter om noe tyngre og mørkere.

Om det er gjennomtenkt vet jeg ikke, men bokas tyngde – jeg snakker fysiske vekt her nå – og papirkvaliteten, står i behagelig kontrast til forsideillustrasjonen. Novellesamlingen ligger tungt og godt i hånden. Og nettopp det gav meg et håp om at det mellom nettopp disse permene kanskje befant seg noe av litt mer litterær tyngde også. Så jeg tok frem boka i anledning temamåneden «Novelle i november», åpnet den og leste.

Boka inneholder 13 noveller som skildrer forskjellige relasjoner, adferd og det dysfunksjonelle i mennesket. Det er til og med plass til litt mørk humor her og der.

Vi møter kvinner i forhold med voldelige og overgripende menn, vi møter en mann som minner veldig om Ingvar Ambjørnsens Elling, vi møter drapsmenn og ofre, vi møter en fyr som er ulykkelig forelsket i sin bestevenninne, vi møter to menn med alvorlige tvangslidelser, en ganske usympatisk og uheldig ransmann, vi møter ei tenåringsjente og hennes mamma, vi treffer en kvinnelig lystløgner, vi får være med på et frieri på 1800-tallet og vi møter et par som lever i hver sin verden.

liv_hege-200x235

Forfatter Liv Hege Refsdal

Det går en slags rød tråd av kjærlighet og kjærlighetens mørke fasetter igjennom alle historiene. Menneskene som befolker disse novellene ønsker seg noe desperat, eller klynger seg til noe de har, noe de er livredde skal forsvinne. Vi møter håp og håpløshet, makt og maktesløshet, og vi skuer ned i den avgrunnen av galskap som kan ligge og lure i et menneske som blir presset utover sine grenser. Handlingen tar ofte en brå og uforutsett vending, enkelte ganger akkompagnert av beksvart humor.

Dette er noveller som snakker til leserens følelser. Det er intens spenning, gnagende ubehag skapt av småmorbide innslag, sår, vakker eller ekkel atmosfære. Forfatteren spiller på mange strenger og treffer godt med historiene sine.

Novellene er enkle å lese, språket er reint og tydelig, det meste som skal sies, blir sagt. Historiene inviterer ikke til så mye filosofering i etterkant, men gir leseren en sterk emosjonell opplevelse underveis.

Den novellen jeg likte absolutt best er den som har fått tittelen ”Opplevelser og ølglass”. Der møter vi et par på ferie i Spania. Hun nyter stillheten, roen, fargene, lydene, luktene og smakene på et rolig, tilbaketrukket sted litt utenfor allfarvei. Han vil leve bylivet med fest, fart og støy. De lever i forskjellige verdener, og likevel deler de en verden sammen gjennom sitt forhold. Det er en vakker og sterk novelle. Forfatteren skildrer rommet mellom mennesker, vårt indre rom og det ytre rom vi beveger oss i på ypperlig vis. Den spanske atmosfæren, lyset, fargene og kulturen kommer klart frem. En varm og krydret perle blant alle de mørkere novellene boka byr på.

Dette var helt klart en novellesamling jeg likte. Den overrasket meg på flere punkter og gav meg en langt rikere leseopplevelse enn jeg hadde forventet.

Jeg er spent på forfatterens neste bok. Det frister å lese mer av Liv Hege Refsdal.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg fra Bokbloggertreffet 2012.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-24-9

bokvrimmelB

Warm bodies

marion_warmbodies_ukEr det mulig å skrive en zombieroman som både er tro mot sjangeren, men likevel nyskapende, vakker og rørende? Jada, Isaac Marion har fått det til!

Isaac Marion er en forholdsvis ung forfatter, født i Washington, USA, i 1981. Han har senere flyttet til Seattle, hvor han også er bosatt i dag. Forfatteren er hva man vil kalle multikreativ. Han har vært vokalist i en rekke små, ukjente band, er glad i å male, og skriver. ”Warm bodies” er hans debutroman.

Hovedpersonen har glemt det meste av sitt liv. Navnet er borte. Han husker kun forbokstaven. R. R er en zombie. Han bor sammen med alle de andre zombiene i en avgangshall, på en stor flyplass, i utkanten av en storby.

Byen har blitt en spøkelsesby etter at zombiene har blitt flere og flere. De få menneskene som er igjen i området har barrikadert seg inne på en sportsarena. Noen ganger våger de seg ut i bylandskapet, i små grupper, på jakt etter utstyr, medisiner eller mat. Det er ikke alltid de vender tilbake.

Zombiene blir trukket mot livet i menneskene. De kan sanse dem på lang avstand. I grupper vandrer de fra flyplassen og inn i den ødelagte byen på jakt etter føde. Hjerner. Varme kropper.

Det er på en slik vandring etter mat at R møter menneskejenta Julie. Hun er en del av en liten gruppe ungdommer som har våget seg ut av arenaen. De andre blir spist. Julie overlever. R redder henne.

Denne, for både ham selv, de andre zombiene og Julie, overraskende handlingen skal bli den første i en rekke av mange. Hans valg vekker sterke transformasjonskrefter i en ødelagt verden. Krefter som føder et håp om at verden kanskje kan helbredes. Men alle er ikke tilhengere av forandring…

Jeg har aldri helt skjønt fascinasjonen mange har for zombier. De er råtne, de lukter vondt, de er grisete og vemmelige på alle mulige måter. De har ingen tiltalende estetikk, slik for eksempel vampyrer har. Vampyrer liker jeg.

Overraskelsen var derfor stor, og av det høyst positive slaget, da det viste seg at jeg likte det jeg leste. Og det er flere grunner til det.

Det første jeg la merke til ved boka var omslagsbildet. Det viser et nettverk av blodårer. På avstand ser bildet ut som et tre, med kroket stamme og skjøre grener. Jeg får assosiasjoner til livets tre. Det er noe med zombieskikkelsen som ikke bare skildrer død, men som også sier noe relevant om liv. Livet med stor L. Og hvordan vi forvalter den gaven livet er.

Kapitlene er markert på ytterst stilig vis, med originale illustrasjoner fra den innflytelsesrike anatomiboken ”Gray’s Anatomy” fra 1858.

Historien om zombien R og menneskejenta Julie er intelligent og rørende. Forfatteren har ivaretatt det som er typisk for sjangeren, men han har også hevet hele sjangeren opp på et nytt nivå både innholdsmessig og språklig. Jeg har riktignok ikke brukt så mye tid på zombier tidligere, men så vidt jeg kan se legger forfatteren frem nye spennende teser om hvorfor zombiene eksisterer, hva de eventuelt er et symptom på, samt hvorvidt det finnes en kur for tilstanden til de levende døde. En kur for verdens tilstand. Og kanskje det viktigste: Boka sier noe om hva som gjør et menneske menneskelig.

Det ligger mye filosofi og poesi over denne romanen. Språket er nydelig. Bilder, atmosfære og skikkelser pensles frem med en kombinasjon av rå nerve og sitrende varhet.

Zombien R er, hvor usannsynlig det enn høres ut, utrolig søt og sjarmerende. Jeg skjønner godt den bloggeren jeg så sa at hadde blitt dypt forelsket etter å ha lest ”Warm bodies”. Jeg er betatt jeg også. Av en zombie. Hvem skulle ha trodd det?

”Warm bodies” er en zombieroman. Men den er også en rørende historie om kjærlighet mot alle odds og en vakker fortelling om liv og død. En leseopplevelse av de sjeldne.

Romanen har blitt film også. Den har premiere 05.04.13. Her er traileren:

(Jeg har kjøpt boka selv.)

Forlag: Vintage Books
ISBN: 978-0-099-54934-5

bokvrimmelB

Årets beste bok 2012: Den mirakuløse mandarin

mitt-tematips1«Beste bok 2012» er et bloggtema jeg kom over i forrige uke hos Bokbloggeir. Det innledet hans nye faste onsdagsspalte «Mitt tematips». Grunnen til at jeg ikke deltok med et blogginnlegg da var at jeg hadde flere andre innlegg å poste. Jeg synes det var et flott tema og velger derfor å komme med et «seint men godt»-innlegg inspirert av spalten.

Den beste boken jeg leste i fjor (den ble ikke utgitt i fjor, men i 2010) er en bok jeg ennå ikke har anmeldt på bloggen min. Jeg leste den riktignok etter at jeg opprettet bloggen i juni, men jeg leste så mange bøker samtidig og i rask rekkefølge at jeg ikke rakk å skrive om den.

Den-mirakuloese-mandarin_hd_imageBoken jeg snakker om heter «Den mirakuløse mandarin» og er skrevet av tyrkiske Asli Erdoğan. Når jeg tenker over det er ikke dette bare fjorårets beste bok for meg, men kanskje den beste boken jeg har lest så langt i livet. Den står ihvertfall skulder ved skulder med «Ringenes herre» av J. R. R. Tolkien, som har tronet i ensom majestet på toppen av listen over fantastiske lesereiser siden jeg kom over den på biblioteket i midten av tenårene. Spennende at to så utrolig forskjellige bøker nå kniver om tronen, eventuelt deler den.

Dette blir jo ingen typisk bokanmeldelse. Leseopplevelsen er ikke lenger fersk. Det er over et halvt år siden jeg leste boken. Det blir å dele det som har bitt seg fast i meg, det jeg fremdeles bærer på etter å ha lest. Noen bøker svinner med tiden, andre henger igjen i leseren lenge. «Den mirakuløse mandarin» henger definitivt igjen, mest som en følelse.

Jeg begynner med forlagets presentasjon av romanen:
«Byene Istanbul og Genève er en slags hovedpersoner i den unge, prisbelønte tyrkiske forfatteren Asli Erdoğans roman «Den mirakuløse mandarin». Begge disse byene er store og buldrende, med energiske og fascinerende understrømmer.

En kvinnelig fortellerstemme, som i blant brytes mot en mannlig, mer fremmed, tilhører henne som driver omkring i gatene og søker mørket inni seg selv, men også kjærligheten, slik den kommer til uttrykk på kafeene, på fortauene, i parkene og ellers der hun befinner seg.

Kvinnen er en betrakter, som også betrakter sin egen fortid. Nåtidens Genève blander seg med barndommens Istanbul, minner med bilder og erfaringer.

Romanen er en språklig bragd. Den kan leses som et langt prosadikt og som en utviklingshistorie om å finne et liv og bli voksen. Her er nederlag og vemodige seire, men først og fremst er dette en nattbok. En nattbok med et storslagent, malerisk innhold.»

Jeg forelsket meg altså hodestups i denne boken. Det begynte med omslaget og formatet. Boka inngår i Gyldendals xs-serie – små bøker med stort innhold. Eller som de selv sier om serien:
«xs-serien startet våren 2009 med fire bøker. xs-serien rommer originale, ikke-sjangerbundne prosabøker som tar inn nye perspektiver, tanker og språklige bilder i norsk litteratur. Serien vil romme oversatte romaner, noveller, essays, memoarer, kortere prosatekster og overgangsformer mellom alle disse. Felles for bøkene er det innovative, det at leseren aldri har møtt akkurat en slik bok tidligere.

xs – eksess – kan stå for overskridelse og avvikelse, det som går utover det vanlige. Men xs kan lese som både ekstra stor og ekstra small, og vi kan ta denne dobbelheten med inn i serien. Formelen xs finnes dessuten for et ertsmineral med metallisk glans, pyrrhotitt (Fe1-xS).»

I tillegg til at formatet er noe mer petit enn vanlige bokformater, så er fargene på omslaget sterke, varme og tiltrekkende. Motivet, dørknakkeren med det orientalske løvehodet, både inviterer leseren inn og advarer om hva som finnes innenfor. En spennende kontrast. Kontraster tiltrekker meg. Veldig.

«Den mirakuløse mandarin» er navnet på en gammel kinesisk myte om en mandarin (en kinesisk embedsmann). Myten gjenfortelles som et eget kapittel i boka og forteller noe essensielt om styrke og svakhet, kjærlighet, smerte og død. På mange måter er myten selve boken i miniatyr. Denne romanen, dette nattportrettet av både by og menneske, forteller også leseren noe om det vondeste vonde, det dypeste mørke og den skjøre skimrende kjærligheten som merkelig nok favner det hele. Om man tør å kle seg sjelelig naken og møte den der den finnes. Det oppleves som om det handler om å ta i mot den kjærligheten som glimtvis er tilgjengelig, for å utholde det mørket som alltid er der.

Den primære hovedpersonen, den kvinnelige fortellerstemmen, vandrer gatelangs i nattsvarte bylandskap og i sitt like mørke indre. Det er som om det ytre landskapet bare er et symbol for det indre. Som om kvinnen vandrer rundt i sin egen psyke, mellom minner, håp og drømmer, gammel og ny smerte.

Tross et mørkt og alvorlig innhold er boken uhyre vakker. Språket Erdoğan benytter er en sann nytelse. Det er som tykk fløyel og mørk gourmetsjokolade med spennende snev av de mest originale smaker. Hun er en mester i å male frem bilder med ord. Setningene er små kunstverk, små lyriske sukkertøy som smelter på tungen. Jeg er dønn betatt!

Dette er en bok jeg kommer til å ta frem igjen med jevne mellomrom. For å nyte. For å gjenoppleve den helt spesielle følelsen av å ha lest noe av det fineste som noensinne er skrevet.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39540-4

bokvrimmelB

Miss Peregrine og øyas hemmelighet

Riggs-MissPeregrinesHemmelighet”Miss Peregrine og øyas hemmelighet” er amerikanske Ransom Riggs debutroman. Tidligere har han skrevet en rekke reisereportasjer på blogg og reiseskildringer (under tittelen Strange Geographies) for metalfloss.com. Riggs er bl.a. utdannet ved University of Southern California’s School of Cinema-Television. Han har laget flere prisbelønnede kortfilmer.

I ”Miss Peregrine” møter vi 16 år gamle Jacob som brått mister bestefaren sin under mystiske omstendigheter. Bestefaren har gjennom hele Jacobs oppvekst fortalt utrolige og urovekkende historier fra sin egen barndom. Historier som virker for fantastiske og for skremmende til å være sanne. Jacob vakler mellom å tro på og å avvise bestefarens fortellinger, men i bestefarens dødsøyeblikk (Jacob er eneste tilstedeværende vitne) får Jacob øye på noe som velter om på virkelighet og fantasi. Er alt bestefaren har fortalt sant likevel?

Jacob går til psykolog i etterkant av bestefarens død. Psykologen mener det kan være godt for Jacob å foreta en reise til Cairnholm, ei lita øy utenfor kysten av Wales, der bestefaren skal ha tilbrakt flere år på barnehjem da han var gutt. Psykologen håper at et besøk på åstedet for de fleste av bestefarens fantastiske historier, skal gjøre Jacob godt og få ham til å innse at historiene kun er fantasi og ingenting annet.

Etter ankomsten på øya begynner imidlertid underlige ting å skje, og Jacob får stadig flere beviser for at bestefarens historier kan være sanne. Barnehjemmet bestefaren levde på ble bombet under 2. verdenskrig, men tegn peker i retning av at barna som en gang bodde der lever, fremdeles holder til der, har merkelige og skremmende evner – og at de fortsatt er barn.

”Miss Peregrine” er en forfriskende annerledes bok. Jeg forventet å få en ganske klassisk grøsser for unge voksne, men fikk noe ganske annet og så mye mer. Boka har absolutt skrekkmomenter, men de er ikke sentrale i handlingen. Forholdet mellom Jacob og bestefaren hans, er den røde, rørende og spennende tråden som binder det hele sammen. Reisen til Cairnholm, og samtidig reisen tilbake til bestefarens barndom, leder oss inn i hovedpersonen, inn i hans forhold til bestefaren og inn i bokas plot. Reisens funn er originale, gripende og engasjerende. Jeg vil lese mer! Heldigvis er dette første bok i en serie på, tror det blir, tre bøker.

Et grep som gjør boka til en kombinasjon av original og troverdig er at den er illustrert med svart-hvitt-fotografier. Fotografiene er autentiske og utlånt av samlere. Noen få av bildene er bearbeidet bittelitt, ellers er de uendret. Det er fascinerende hvordan forfatteren har skrevet bildene inn i handlingen og fått det til å fungere såpass godt som det gjør.

En ting jeg satte litt ekstra pris på i boka er forfatterens evne til å gjøre miljø og atmosfære levende. Jeg tror ”Miss Peregrine” nyter godt av hans bakgrunn som reiseskribent. Øya Cairnholm (en fiktiv øy forresten, den finnes ikke i virkeligheten) står tydelig frem for leseren. Jeg kunne høre måkeskrikene, lukte hav, tang og tare, og kjenne den regnvåte og tåkesvangre lufta mot huden mens jeg leste. Ganske enkelt litt magisk.

Det er vanskelig å sette boka i bås. Vanskelig å gi den en sjanger. Den bærer i seg relasjons- og reiseskildring, skrekk, fantasy, thriller, bittelitt sci-fi, historie og en slags nostalgi. Den er intelligent og overraskende, rørende og spennende. Jeg har lest at andre bloggere  beskriver boka som rar og eksentrisk. De kan kanskje ha litt rett i det, selv om jeg egentlig ikke synes den var så snodig selv. Kanskje fordi jeg i utgangspunktet har sansen for det bisarre, både i film og litteratur.

Jeg synes boka var fin. Gleder meg, som nevnt, til fortsettelsen. 🙂

Apropos herlig bisarr film: Tim Burton har skaffet seg filmrettighetene til boka. Tror filmingen er i gang allerede. Høres ut som en perfekt kombinasjon av historie og regissør! Skal bli spennende å se resultatet!

I påvente av filmen kan vi jo kose oss med traileren som er laget til boka:

(Stor takk til Schibsted Forlag for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-5688-7

bokvrimmelB

1001 Books: Lolita

lolita”Lolita” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Vladimir Nabokov (1899-1977) regnes som en av de store russiske emigrantforfatterne. Han ble født i St. Petersburg i 1899 og ble amerikansk statsborger i 1945. Før han flyttet til USA studerte han slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge. På 30-tallet bodde han i Berlin, og rett før andre verdenskrig brøt ut flyktet han med familien til Frankrike. Vladimir Nabokov var svært nyskapende og skrev en rekke originale og avanserte romaner og dikt. Romanen Pale Fire fra 1962 regnes som hans engelskspråklige mesterverk. Det er likevel den sensasjonelle romanen ”Lolita” fra 1955 han er mest kjent for. Det var også denne romanen han ble verdensberømt for. Boka er filmatisert to ganger, henholdsvis i 1962 og 1997, av regissørene Stanley Kubrick og Adrian Lyne.

Bildet jeg har valgt til denne artikkelen er filmplakaten fra Adrian Lynes versjon av ”Lolita” fra 1997, der Jeremy Irons tolker rollen som hovedpersonen Humbert Humbert. Det er dette bildet som pryder forsiden på den boka jeg har. Den er utgitt på Cappelen Forlag før de fusjonerte med Damm, noe som har gjort det litt vanskelig å spore opp et brukbart bilde av akkurat denne utgaven av boka på nettet. Jeg kunne selvfølgelig ha fotografert omslaget, men valgte i stedet å bruke filmplakaten.

Før jeg begynner på avsnitt om handling og hva jeg selv synes om boka må jeg få advare om at denne omtalen inneholder SPOILERE.

”Lolita” er historien om en middelaldrende europeisk litteraturprofessor, Humbert Humbert, som emigrerer til USA og forelsker seg i den 12 årige Dolores Haze, kalt Lolita.

Vi blir først kjent med Humbert som 12-åring, alderen da han opplever sin første forelskelse i den jevngamle piken Annabel. Han tilbringer tid sammen med henne kun noen korte sommermåneder, men hun blir hengende igjen i ham som et bilde på drømmepiken. På en måte er Annabel begynnelsen på Lolita, som han møter mange, mange år senere. Det er graverende likhetstrekk mellom dem, både når det gjelder alder og utseende. Når Humbert ser Lolita for første gang er det som om han har funnet igjen sin drøm Annabel, bare i en mye mer forlokkende utgave.

Mellom Annabel og Lolita blir Humbert gift og skilt. Hans hustru er datter av en polsk lege, en vever og barneaktig kvinne ved navn Valeria. Det er nettopp hennes barnlige fremtoning og oppførsel som tiltrekker Humbert. Han får et håp om at han kanskje skal klare å være lykkelig med en voksen kvinne når han møter henne. Men Valeria blir eldre og utvikler seg. Hun legger av seg sin naivitet og sitt barnlige utseende – og blir følgelig mer og mer frastøtende i Humberts øyne. Til sist er det hun som forlater ham, noe han først motsetter seg – det er antageligvis et skår i hans stolthet – men tilslutt finner han seg i det. Bruddet blir opptakten til at han flytter fra Europa til Amerika.

Huset til familien Humbert skal bo hos i USA har nylig brent ned når han ankommer. En venninne av husvertens hustru, Mrs. Charlotte Haze, tilbyr ham husrom. Dolores Haze, Lolita, er hennes datter.

Humbert har ikke forgrepet seg, i teknisk forstand, på noen før han møter Lolita. Han har fått utløp for sin legning gjennom kjøp av sex fra prostituerte – meget unge sådanne, eller prostituerte med et barnaktig utseende. Humbert er ikke pedofil, som mange kanskje tror. Han er hebefil. Det betyr at han ikke tiltrekkes av småbarn, men jenter i alderen 11-14 år, jenter som nettopp har kommet i, eller er på vei inn i, puberteten – såkalte smånymfer.

Mens Humbert blir mer og mer betatt og besatt av Lolita, blir enken Charlotte Haze (Lolitas mor) mer og mer forelsket i Humbert. Det ender med at Humbert gifter seg med Charlotte, ikke av kjærlighet til henne, men for å kunne være lovlig nær Lolita i uoverskuelig fremtid.

Historien tar en brå og uventet vending da Charlotte dør i en bilulykke. Plutselig får Humbert alle sine drømmer oppfylt. Han får Lolita helt for seg selv. Det er ingen som står mellom ham og det han begjærer mest. Himmel og helvete er innen rekkevidde.

For at ingen i Lolitas vennekrets, på skolen eller i nabolaget skal fatte mistanke om Humberts legning, velger han å legge ut på en reise med Lolita etter Charlottes død. Det blir en roadtrip gjennom USA, på øde småveier, innom små moteller og vertshus, dypere og dypere inn i det som for Humbert er et himmelrike av kjærlighet, nytelse og begjær – men også dypere og dypere inn i hans sjalusis mørke avkroker og psykens evne til å rettferdiggjøre de nedrigste handlinger. Romanen er en reise inn i hovedpersonens sinn og psyke, en reise som stadig blir mørkere og mer paranoid til den når sitt katharsiske klimaks på svært dramatisk vis.

Humbert er gjennom hele boken svært klar over at hans ønsker og lyster er ulovlige. At hans legning vil fordømmes. Han tiltaler, i tanken, leseren som ”ærede jury” flere ganger. Han forventer at vi skal dømme ham for hans seksuelle preferanse og handlinger basert på denne (Ja, kanskje han til og med ønsker det?). Og som en forsvarer i en rettssal gjør han alt for å rettferdiggjøre sine handlinger og lyster for leseren. Han går til og med så langt som å påstå at det i siste rekke var Lolita som forførte ham, som ønsket samleie den første gangen og som hadde all makten i forholdet. En tolv år gammel jente.

Jeg har hørt mange si at denne romanen utelukkende taler overgriperens sak, at den rosemaler overgrepet fordi den kun kringkaster Humberts stemme. Jeg er ikke enig i det. Javisst er det Humbert som er fortelleren her. Men, jeg, leseren får oppleve Lolitas vinkel gjennom å bli forført inn i historien av forfatterens vakre språk, slik Humbert sakte men sikkert forfører Lolita til å gi etter for de lystene han nærer i dypet av seg selv. Det er nemlig en usedvanlig poetisk vakker roman dette her. Det er en fryd og lese den. Boken er en slags skjønnheten og udyret-historie der poesien i språket er skjønnheten, og hovedpersonens handlinger er udyret. I møtepunktet mellom disse to kontrastene ligger tiltrekningen og frastøtelsen som gir oss opplevelsen av Lolitas rolle som overgrepsoffer i romanen. Nabokov blir for leseren det Humbert er for den unge Lolita.

Romanens slutt er voldsom og dramatisk, men innehar også en slags psykologisk logikk. Lolita klarer å komme seg vekk fra Humbert etter lang tid i hans mørke elskovsgrep. Hun slår seg etter hvert ned sammen med en ung mann, blir gravid og vil gifte seg med ham. Det unge paret ønsker å søke lykken i Alaska, men trenger penger til ferden og etableringen der nord. Hun sender Humbert et brev hvor hun ber ham sende henne litt penger.

Han finner ut hvor hun bor og oppsøker henne personlig. I et siste fortvilet forsøk på å få henne tilbake foreslår han at de kan rømme sammen, men hun avslår. Jeg får en følelse av at hennes avslag vekker noe i Humbert. Kanskje en slags innsikt i at den perfekte kjærligheten han mener å ha opplevd sammen med henne kun har vært en del av hans subjektive lystverden.

Under besøket forteller hun ham at han ikke var den første mannen som seksuelt misbrukte henne. Hun forteller om lederen på en sommerleir hun var på sommeren etter at Humbert flyttet inn sammen med henne og moren. Hun skildrer overgrepene for ham. Noe begynner å etse.

Det finnes en splittelse i Humbert, mellom objektivt og subjektivt. Mellom den kollektive virkeligheten med sitt lovverk, sine regler og sin moral, og Humberts egen indre verden der han er skyldfri og i sin fulle rett til å følge sine lysters innfall. I stedet for å ta innover seg og å ta ansvar for det faktum at han har seksuelt misbrukt en ung jente, så projiserer han skylden helt over på Lolitas andre overgriper – mannen fra sommerleiren. Denne leirlederen blir for Humbert en Humbert utenfor Humbert selv – eller rettere sagt et symbol på hans mørke splittet fra hans lys, eller overgriperen splittet fra elskeren.

Som en siste gave til sin elskede overlater Humbert det meste av sine penger til Lolita og hennes forlovede, for deretter å oppsøke leirlederen og drepe ham. Det er like mye et psykisk selvmord. Humbert tar livet av det i seg som har såret og skadet Lolita, henne han har elsket høyest i denne verden. Ved å utslette overgriperen, kan elskeren og den uskyldige i ham stå igjen ubesudlet. Han har i egne øyne gjort opp for seg. Og likevel er det ikke mer igjen å leve for. Lolita er tapt for alltid.

”Lolita” er en usedvanlig vakker roman, hovedsakelig takket være Nabokovs mesterlig poetiske språk. Den er også en utrolig gripende kjærlighetsskildring. Men vi kommer ikke bort fra at ”Lolita” også er en rystende bok, en bok som både provoserer og sjokkerer med sitt innhold. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger, og jeg tror jeg kommer til å oppleve nye nyanser og lag i fortellingen for hver gang jeg dykker ned i den.

Jeg sitter rørt, dypt berørt (på både godt og vondt) og utfordret igjen. Jeg forstår godt hvorfor ”Lolita” regnes bl.a. litteraturhistoriens store verk.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen
ISBN: 82-02-17571-2

bokvrimmelB

Variantene

Amerikanske Robison Wells debuterer med Variantene. Det er første bok i en spenningstrilogi for ungdom dette her. Bok nummer to er allerede ute i USA, den heter Feedback på engelsk. Jeg regner med at den dukker opp i Norge i løpet av 2013.

Tenåringen Benson Fisher er foreldreløs. Han har vært en kasteball i systemet det meste av sitt liv og blir stadig overført til nye skoler og nye fosterhjem. Livet virker håpløst. Da han får et stipend til privatskolen Maxwel Academy øyner han et håp. Han takker ja og bestemmer seg for virkelig å gjøre en innsats for seg selv og sin egen fremtid. Men ting blir ikke helt som han har tenkt seg.

Skolen ligger øde til, bak fire meter høye murer og elektriske gjerder. Hele området er avlyttet og overvåket. Det er kun elever på skolen, ingen lærere. Skolen er et samfunn i miniatyr, der elevene utfører alle oppgaver selv. De er elever ved skolen, men også lærere, vaktmestere, vaktansvarlige, sykepleiere, kokker og kantinemedarbeidere, rengjøringspersonell etc.

Bak overvåkningskameraene som er satt opp over hele skolen sitter noen og følger med. Noen elevene ikke vet hvem er, som gir dem oppgaver, ordre, setter regler og utfører noe som minner om eksperimenter på ungdommene. Straffen for ikke å følge ordre og reglement er døden.

I et forsøk på å overleve har elevene delt seg opp i tre forskjellige klaner. Den største, med flest medlemmer, kaller seg Samfunnet. Samfunnet har funnet sin måte å overleve på i å underkaste seg dem som befinner seg bak kameraene, Autoriteten (dette begrepet benyttes ikke i boka, det er min måte å oppsummere rollen til den/de som befinner seg bak kameraene på). Samfunnet håndhever reglene, står for vaktholdet (hindrer folk i å rømme) og følger Autoritetens minste vink. Samfunnet gjør seg selv til en autoritet for de andre på skolen av frykt for hva som vil skje om noen opposisjonerer. All motstand, kritikk og individualitet slår Samfunnet hardt ned på.

Den nest største klanen utfordrer stadig Samfunnet og tyr gjerne til voldelige tiltak for å få sine poeng igjennom. De er ikke modige nok til å utfordre selve Autoriteten, men gjør opprør mot Samfunnet som forvalter Autoritetens vilje. De kaller seg Kaos.

Variantene er den minste klanen. Medlemmene aksepterer verken Autoriteten eller Samfunnet, og støtter heller ikke Kaos. De må holde sine egenrådige meninger for seg selv for i det hele tatt og overleve. De drømmer om å rømme, å komme seg vekk fra et system som er dødelig for alle som underkaster seg det. Det er denne gruppen Benson knytter seg til.

Ingen har noensinne klart å rømme, sies det, men Benson vet at det er det han må gjøre. Han kommer ikke til å overleve om han blir værende på skolen.

Variantene var en positiv overraskelse! Jeg likte boka svært godt! Det var lett å komme inn i handlingen, jeg var oppslukt allerede på første side, og historien hadde energi og driv. Jeg opplevde ingen dødpunkter underveis i lesingen. Det var god balanse mellom actionsekvenser og roligere passasjer. Kort og godt en velskrevet og spennende bok!

Noe jeg ble litt ekstra imponert over var at jeg aldri kunne forutse hva som kom til å skje underveis i romanen. Jeg pleier å være ganske god på det, eller bøker pleier å være forholdsvis uoriginale i oppbygging og plot – men ikke Variantene! Jeg ble grundig overrasket gang på gang mens jeg leste. Mistet nesten pusten i de krappeste svingene, for historien tok virkelig de villeste vendinger. Likevel klarte den å beholde sin indre logikk. Utrolig godt jobbet av forfatteren!

Boka er i høyeste grad original. Det er vanskelig å sette den i en absolutt bås. Den er en slags thriller. Den er sci-fi. Den er bittelitt dystopisk og ganske mye drama. Selv om boka er egenartet er det detaljer ved historien som får meg til å tenke på i hvert fall tre andre kjente bokutgivelser. Jeg tenker spesielt på ”Fluenes herre” av William Golding, der likheten først og fremst ligger i barn/unge som danner sitt eget samfunn adskilt fra sivilisasjonen med katastrofale følger. Jeg tenker også litt på ”1984” av George Orwell, som også skrev om et samfunn overvåket av en autoritet. Den siste assosiasjonen min er ”The Hunger Games” av Suzanne Collins, hvor det å underkaste seg systemet mest sannsynlig fører til døden og hvor noen sitter og ser på at andre sliter og lider – og dør – uten egentlig å lette en finger.

Variantene er en svært underholdende og svært sjokkerende roman. Jeg opplever den også som samfunnskritisk og som en slags sosiologisk studie. Det er hint til samfunnskritikk i klanenes navn, selvfølgelig, men også gjennom de psykologiske faktorene i relasjoner og samspill mellom individer og grupperinger i boka. Det er også her det sosiologiske aspektet kommer inn.

Avslutningsvis kan jeg røpe at boka har tidenes mest irriterende slutt! Det er en cliffhanger så bitende intens at det nesten ikke er til å holde ut. Spenningen bygger seg opp til bristepunktet i bokas siste kapitler. Som leser sitrer man etter klimaks, man lengter og brenner etter å vite hvordan det vil gå – og så slutter det bare. Midt i en scene som plutselig snur hele handlingen på hodet, som utraderer alt man hittil trodde man visste. Spørsmålene er flere enn noensinne. Lysten til å lese videre er enorm, umettelig. The End! Aaaaaaaaaargh!

Det er vel ingen hemmelighet at jeg ser frem til bok nummer to i denne trilogien. Håper den dukker opp om ikke altfor lenge, for jeg vil ha mer! NÅ!

(Tusen takk til forlaget for lesereksemplaret!)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-37206-4

Ulvehunger

Det er ikke ofte jeg leser noveller. Forrige gang det skjedde var vel da John Ajvide Lindqvists novellesamling ”Papirvegger” kom på norsk. Jeg leser for det meste romaner.

Anlaug Sanderød debuterer med ”Ulvehunger”. Hun har en cand. mag.-grad i blant annet litteraturvitenskap og mediefag. Til daglig jobber hun som journalist i Egmont Hjemmet Mortensen.

Jeg kom over boka i Gyldendals høstkatalog for 2012. Forlagets presentasjon pirret nysgjerrigheten min. Boka måtte leses.

«Ulvehunger» består av fem noveller. Sentralt i dem alle står relasjoner, kjærlighet og det ensomme menneskets dype hunger etter det som kan fylle savnet etter noe, etter noen. Men alt er ikke nødvendigvis helt slik som leseren først tror. Alle historiene har hver sin fiffige vri, som oftest avsløres helt mot slutten.

Vi møter en kvinne med helseproblemer. Hun begynner å ta seg turer i Østmarka for å bøte på formen. På en av sine turer vandrer hun rett inn i eventyret og ender opp med å ta en flik av det med seg hjem.

Ei ung spedalsk jente som døde på 1800-tallet forelsker seg i en kriminell og voldelig kosovoalbaner med dramatiske følger.

Gjenferd glir som skygger av levd liv langs Akerselva og i Oslos gater, og fletter seg inn i de levendes verden og hverdag.

En middelaldrende kvinne finner tilbake til gamlekjæresten, sitt livs kjærlighet, men oppdager at svært mye har endret seg siden sist.

En kjølig ektemann fryser til is i en leilighet på Frogner.

Anlaug Sanderød er født i Oslo og skriver hovedsaklig historier med byen som bakgrunn. Hun skildrer østkanten, vestkanten og sentrum med kyndighet. Novellene ligger litt i samme landskap som John Ajvide Lindqvists bøker (det er ingen tilfeldighet at jeg nevnte ham innledningsvis i denne bokomtalen). Jeg får også assosiasjoner til filmer som «The Sixth Sense» av M. Night Shyamalan og «The Others» av Alejandro Amenábar.

Sanderød lar triviell, og noen ganger vond, virkelighet gli over i eller spjæres av det fantastiske, paranormale og mytiske. Hun mestrer kunsten å overrakse leseren til det fulle.

Å lese «Ulvehunger» er litt som å skue ned i vann. Først ser man bare omverdenen som speiler seg i overflaten. Etter hvert begynner man å skimte noe under. Lag på lag avdekkes for den nysgjerrige og den tålmodige. Den historien man først trodde man leste viser seg til sist å være en helt annen. Perspektiver endres og stadig nye nyanser avsløres. Noe sier meg at Anlaug Sanderøds noveller kan leses igjen og igjen, og at de vil gi en unik og god leseropplevelse hver gang.

Jeg innrømmer gjerne at jeg som østkantjente fra Oslo syntes det var langt over middels staselig å lese Sanderøds noveller. Hun skildrer flere steder jeg kjenner godt og gir dem en helt ny, nesten magisk, aura.

Jeg innrømmer også at jeg har skrytt uhemmet av denne novellesamlingen til venner og bekjente både underveis i lesingen og i ettertid. Det er rett og slett en av de sprekeste leseropplevelser jeg har hatt på en god stund. Novellene er spennende, overraskende, eventyrlige og utrolig spenstig skrevet. Og som en ekstra bonus: Samlingen har gitt meg lyst til å sjekke ut noveller litt oftere.

Jeg har rett og slett fått meg en ny norsk favorittforfatter som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av!

(Takk til Gyldendal for anmeldereksemplar av denne boken!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42922-2

Etter siste time

”Etter siste time” er franske Cristophe Dufossés debutroman. Han mottok Prix du Premier (den franske debutantprisen) for den da den kom ut i 2002. Boken er hyllet av både kritikere og lesere.

Romanen åpner med at den unge læreren, Eric Capadis, dør. Han har kastet seg ut av et vindu i fjerde etasje på ungdomskolen Orléans-Tours. Pierre Hoffman overtar lærerstillingen etter Capadis.

Allerede første gang Pierre har åttendeklassen skjønner han at noe ikke er som det skal. Elevene er altfor rolige og oppviser en nesten spottende lydighet. De har et merkelig samhold, som om det er dem mot verden. Pierre føler seg som en inntrenger i klasseværelset. Det er noe med blikkene og den sikre arrogante holdningen de alle har. Stemningen er intens og tangerer det ubehagelige.

I skolens vinterferie mottar Pierre flere underlige telefonoppringninger. Ingen svarer når han tar telefonen. Det er bare stillhet, pusting eller bakgrunnsstøy i den andre enden. Ikke lenge etter den første oppringningen får han en pakke på døren. Innholdet er urovekkende.

Romanen er meget ubehagelig å lese. Jeg måtte ta hyppige pauser fra den. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er usedvanlig godt skrevet. Det går en uggen, skingrende undertone gjennom fortellingen, en generell negativ nerve, som får boken til å oppleves tung og vondt fordøyelig. Den medfølelsen man i utgangspunktet får for Pierre viker snart plassen for avsmak. Alle, inkludert hovedpersonen, er skildret på subtilt usympatisk vis.

Forfatteren overdriver ikke. Det er ingen eksesser her. Han vet at å slippe kun én dråpe kontaminert vann i et beger, er nok til å forurense det hele. Og det er denne kjølige, kirurgisk presise knappheten som gjør teksten både briljant og ekkel.

”Etter siste time” er en roman som skildrer mennesker og miljø, et samfunn, gjennomsyret av kalde kritiske blikk, kjølige distanserte relasjoner og en mangel på innlevelse og empati. Det er en verden av klikker og avstand, en verden uten varme og hjertelighet, en verden der alle hele tiden leter etter det verste i hverandre.

Og bokens slutt viker ikke av fra malen. Den er vond og vannvittig. Etter siste side sitter man tom igjen, med en ekkel klump i magen. Ingen løsning gis. Ingenting ser ut til å bli bedre.

Men gnistrende godt skrevet er den. Les!

(Jeg har kjøpt boken.)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-24284-8

Darling Jim

Sommeren 2000 leste den danske forfatteren Christian Mørk en artikkel i en irsk avis. I County Kildare hadde en 83-år gammel kvinne og hennes tre middelaldrende nieser blitt funnet døde. Den irske lokalpressen sa de fire hadde begått selvmord ved å sulte seg i hjel.

Christian Mørk forsøkte å glemme artikkelen, men den lekte hele tiden i bevisstheten hans. Og så kom spørsmålene: Hva om det ikke var selvmord? Hva om det hadde foregått en desperat kamp der inne? Hva om to av jentene hadde skrevet dagbøker som på en eller annen måte ble smuglet ut av huset før døden innhentet dem? Dagbøker som fortalte den sanne historien om hva som egentlig hadde skjedd. Ideen til ”Darling Jim” var født.

To forskjellige postmenn leder leseren inn i romanen og historien om tre søstre og deres kjærlighet til hverandre. Den første, Desmond, kaster et blikk inn gjennom brevsprekken i ytterdøren på et hus i Malahide, nord for Dublin, i det han leverer posten. På gulvet, i døråpningen inn til stuen, får han øye på en arm. En arm som tydelig tilhører en kvinne som har vært død en god stund.

Niall jobber på postkontoret i en av Dublins forsteder. I kassen for ufrankert post finner han en tykk, flekket konvolutt. Nysgjerrigheten tar overhånd. Han åpner den. Inni finner han dagboken til Fiona Walsh, en av jentene som ble funnet død i Malahide, nord for Dublin. Niall begynner å lese.

Historien i ”Darling Jim” minner meg litt om en kinesisk eske. Det er en historie inne i en historie inne i en historie. Vi ledes sakte mot svaret på hvorfor jentene døde og alt som ledet frem til dødsøyeblikket, gjennom en labyrint av tilfeldigheter, dagbøker og myter som glir over i virkelighet. Innerst i labyrintens sentrum står den urovekkende sensuelle og farlig tiltrekkende bikeren og seanchaíen (omreisende historieforteller) Jim Quick, Darling Jim. Han reiser rundt i Irland og livnærer seg av historiefortellingen sin. Uskyldig nok, hadde det ikke vært for at det stadig dukker opp unge døde kvinner i hans kjølvann…

Det var flere småting jeg hang meg opp i tidlig i boka. En ting er språket, som det tok en stund å vende seg til. Handlingen foregår i Irland, mens språket gir meg assosiasjoner til USA. Kanskje ikke så rart med tanke på at forfatteren selv har bodd i Los Angeles en årrekke, samt jobbet innen filmindustrien. Det er noe cowboybarskt, noe rått og Clint Eastwood-aktig, over måten ting blir beskrevet på. I begynnelsen synes jeg, som sagt, at dette ikke fungerte så godt. Men etter hvert som historien skred frem kunne jeg se at det hadde sin funksjon. Språket Mørk har valgt seg er indirekte med på å gi form og innhold til denne mystiske, men svært så sentrale skikkelsen, Jim.

En annen ting jeg ikke likte så godt i begynnelsen av boka var måten de tre søstrene og Jim ble beskrevet på. Superlativene ble såpass mange at det vippet over i svulstig. Særlig Jim fremstod som en klisjé med sin høye, mørke og erotisk ladede skikkelse, sorte skinnjakke, dårelokk som faller ned i pannen og råskinn av en motorsykkel. Jentene virket plakatvakre og uten dybde. Men, igjen, etter hvert endret dette seg drastisk. Mørk klarer etter hvert å legge lag på lag til hovedpersonene sine og skape spennende, dunkel og overraskende dybde i dem alle sammen.

Boka kalles krim, leser jeg på forlagets sider. Selv er jeg ingen krimfantast, men denne boka falt i smak hos meg. Selv om historien inneholder sin dose krimelementer, er den også svært original og annerledes. Så herlig annerledes at til og med jeg likte den. Absolutt spennende og underholdende lesning!

Jeg har fått boken som anmeldereksemplar fra Schibsted forlag.

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-2661-3