Slagside: Et mørkt, psykologisk ungdomsdrama med substans

slagsideBokas tittel og forfatter
«Slagside» av Heidi Sævareid

Bokas særtrekk og handling
«Slagside» er en ungdomsroman, og et mørkt psykologisk drama.

Vi møter Vilde som drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og hun treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer ut av.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er Fiona som bryter stillheten, hun kikker plutselig på meg og sier you know what? Hun venter til hun ser at jeg er helt oppmerksom på henne, hun holder blikket mitt en liten stund.

-En gang hoppet jeg nesten herfra, sier hun.

Jeg stivner.

Fiona legger hendene på rekkverket og ser utover igjen, hun ser helt avslappet ut.»

Min vurdering
Jeg ble enormt begeistrert for Heidi Sævareid som forfatter etter å ha lest «Slipp hold», som bl.a. var nominert til Bokbloggerprisen 2015. Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet. Og hun skildrer interessante miljøer, som underbygger handlingen og hovedpersonenes egenart og utfordringer. Sævareid tar ungdom, som er primærmålgruppen for romanen (selv om boka utmerket godt kan leses av alle), på alvor, unngår typiske ungdomsromanklisjeer og skriver bøker som virkelig setter spor.

«Slagside» er intet unntak.

«Slagside» er på mange måter en mye mørkere roman enn «Slipp hold». «Slipp hold» hadde absolutt sine skyggesider, men det fantes et skjørt lys i romanen som sakte ble sterkere mot slutten. I «Slagside» er det omvendt.

Boka begynner tilsynelatende  lyst og fint med Vilde som drar til England for å jobbe et år, for å få et avbrekk i studiene. Hun får seg jobb på en kafé i Bristol. Bor i en garasjeleilighet som eies av hennes arbeidsgiver. Alt ser tilsynelatende trygt og harmonisk ut. Men snart begynner vi å ane konturene av noe smertefullt og mørkt i Vilde. Noe hun bærer på, en tung erfaring, emosjonell bagasje. Noe hun stenger inne i seg og ikke egentlig vil snakke om. Med noen.

Men så dukker Fiona opp. Merkelige, fascinerende Fiona som til å begynne med virker spennende og tiltrekkende, men som etterhvert blir mer og mer påtrengende og ubehagelig. Fionas manipulerende energi og oppførsel trigger det såre og mørke i Vilde, og vi blir  presentert for hva Vilde bærer på av traumatiske erfaringer fra et tidligere forhold. Vi skjønner at friåret i England handler om noe mye dypere enn bare et friår fra studier. Vilde forsøker å flykte fra seg selv, fra vonde minner og smerte. Hun er i krisemodus, og vakler mellom instinktivt å flykte eller å kjempe.

Det er noe ved Fiona som minner Vilde om hennes tidligere kjæreste, som endte opp med å ta selvmord. Vilde trekkes mellom å ville være der for Fiona, og gjennom å hjelpe henne kanskje bøte på den dårlige samvittigheten hun har for at hun ikke klarte å hjelpe ekskjæresten sin – og å komme seg unna, trekke seg tilbake, pleie sårene sine som et såret og utslitt dyr. Samtidig finnes det en mørk drift i henne mot kamp og straff. Samvittighetsnaget er så stort at hun føler at hun bør lide for ekskjærestens valg. Og en metode for lidelse hun finner er Krav Maga.

Hun melder seg på en prøvetime i denne kampsporten, og finner fort ut at varianten de utøver i England er mer agressiv og voldsom enn den hun kjenner fra Norge. Her får hun utløp for sitt kampinstinkt, samtidig som hun får tilfredsstilt sitt ønske om å bli straffet, om å lide.

Både Vilde og Fiona er sterkt preget av tidligere livserfaringer, og har ikke konfrontert, forløst eller gitt slipp på traumer, smertefulle erfaringer og følelser. Hos Fiona virker det som om denne emosjonelle og psykologiske bagasjen har blitt en sementert del av personligheten, hun har blitt sine forsvarsmekanismer og manipulerer sine omgivelser og medmennesker istedet for å skape ærlige, genuine bånd. Vilde er et stort ferskt sår, hun trekkes mellom flere forskjellige forsvarsmekanismer og måter å overleve en ulevelig situasjon på. Hun har sine mønstre, men de virker ikke å være fullt så stivnede og fastlåste som Fionas. Fiona har på mange måter blitt en emosjonell overgriper, hun lar egen smerte og bagasje gå ut over andre, mens Vilde mer oppleves som en slags selvskader, hun tar i hovedsak ting utover seg selv. Men det er helt klart ulne overganger i begge tilfeller.

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Jeg ser frem til hennes neste roman!

Fakta

image_thumb

Forfatter Heidi Sævareid. Kilde: Mangschou.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49547-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slagside
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 268

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Istvillingene» av S. K. Tremayne

Istvillingeneny_litenBokas tittel og forfatter
«Istvillingene» av S. K. Tremayne.

Bokas særtrekk og handling
I denne psykologiske thrilleren/grøsseren møter vi ekteparet Angus og Sarah Moorcroft som har mistet den ene tvillingdatteren sin i en ulykke. For å komme unna de vonde minnene og forsøke å starte på nytt, bestemmer de seg for å flytte fra London, til Angus hjemsted på Hebridene. Men enkelte ting kan man ikke flytte fra. Sakte begynner en ubehagelig mistanke og fylle den sorgtyngede Sarah. Hva var det som egentlig skjedde den dagen da datteren døde?

Utvalgt sitat fra boka
«Hun er helt alene – likevel snakker hun. Livlig. Jeg ser leppene hennes bevege seg, og hun veiver med armene. Hun snakker til luften, til trærne og nettinggjerdet, og hun smiler faktisk, og ler.

Nå hører jeg henne.

«Nneeoo nainainai ja fri oppe dr oppe fff… Våknopp våknopp nei ja paka. Suffe suffe nnnn. Mmmmm. Nana nana nana.»

Lydia vifter med armene mens hun sier dette, så stanser hun og lytter, som om noen snakker til henne. Men det er ingen som snakker til henne. Så nikker hun og ler og fortsetter å bable.

Det er det tøvete tvillingspråket hun brukte sammen med Kirstie. Det var noe de holdt på med helt til siste slutt. Vi klarte aldri å finne ut av hva de sa.

Lydia snakker med sin døde søster.»

Min vurdering
«Istvillingene» er et intenst, psykologisk drama med overnaturlige grøsserelementer, som stadig får leseren til å undre seg over hvem av fortellerstemmene man egentlig kan stole på. Mistanker fødes, utvikles, legges døde og fødes på ny mens man leser, og atmosfæren er generelt ubehagelig og trykkende.

Historien starter rasjonelt i et trygt London der gatelys og innendørs elektrisitet holder alle skygger på avstand. Det er når handlingen flytter til ei lita øy på Hebridene, til et gammelt, ensomt hus, der mange generasjoners sorger, hemmeligheter og historie sitter i veggene, at ubehaget virkelig får spillerom.

Fargene, lyset og været som preger det øde, forblåste landskapet underbygger bokas stemning: Den sildrende sorgen, det grå savnet, den svarte, ville mistanken som truer med å rive i filler både individ og familie.

Og midt i landskapets og sinnets dramatikk sniker det overnaturlige seg innpå oss, i form av ei død lita jente som ikke klarer å gi slipp på sin gjenlevende tvillingsøster. Partiene der lille Lydia snakker og leker med avdøde Kirstie er såre, vakre og skremmende. Grøssene ligger ikke så mye i selve situasjonene som beskrives, men i atmosfæren som omgir det hele. En dunkel, trykkende og sorgtung atmosfære som alltid skjuler noe vi ikke helt får tak på.

Jeg er svak for både psykologi, det overnaturlige og Skottland, så dette var ei bok jeg likte godt. Den er velskrevet, plottet er godt uttenkt og handlingen overrasker. Historien har godt driv og forfatteren er god til å holde på leserens nysgjerrighet og oppmerksomhet ved å holde det vesentlige skjult helt til siste øyeblikk. Boka er som ei gåte inni ei gåte, der man stadig blir presentert for nye teser, og stadig tror man har funnet svaret.

Men tro meg, det har du mest sannsynlig ikke. 😉

Fakta

Sean_Thomas_in_Scotland

Forfatter Sean Thomas aka S. K. Tremayne. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-294-7
Oversetter: Bodil Engen
Originaltittel: Ice twins
Utgivelsesår: 2015 (norsk utgave 2015)
Sideantall: 347

bokvrimmelB