«Tjue» av Sarah Selmer

TjueBokas tittel og forfatter
«Tjue» av Sarah Selmer.

Bokas særtrekk og handling
«Tjue» er en diktsamling med et så uvanlig tema som schizofreni og oppholdet på en psykiatrisk institusjon. Fortellerstemmen tilhører pasienten som veileder oss igjennom hallusinasjoner, vrangforestillinger, tap av motivasjon, språk og emosjoner, en kamp mot stemmer og paranoia. Leger og terapeuter er diffuse bipersoner som forsøker å føre fortelleren fra mental sykdom til friskt sinn.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg har bilder av månen under neglene
månen er et ødelagt fjes
og de hvite sykehussengene
et par stoler, bord
stemmene går foran meg
og skjærer i tingene
selv minuttene er fylt med skarpe kanter»

Min vurdering
Lyrikk, poesi og dikt er kanskje ikke sjangere jeg snakker mest om på denne bloggen. En av grunnene til det er at jeg synes det kan være vrient å skrive om dikt. Episke, fortellende dikt med klassisk symbolikk er ikke så vanskelig, men når tekstene blir veldig eksperimentelle og minimalistiske, enten i form eller innhold, så er det en utfordring for meg å finne de rette ordene for å beskrive leseopplevelsen. Denne diktsamlingen havner i den kategorien.

Jeg opplever ikke «Tjue» som en veldig tilgjengelig diktsamling. For meg er dette en samling ganske introverte tekster, med enkelte voldsomt ekstroverte øyeblikk. Språket er til tider meget vanskelig. Tekstene betsår av både setninger med tydelig innhold, og setninger som plutselig spriker i en total annen og uforståelig retning. Det er ei forvirrende og vanskelig diktsamling dette, tekster som virkelig utfordrer leseren.

Og det er det som er diktsamlingens styrke. Det er denne rare opplevelsen av å forstå, men ikke forstå, og bli fanget i ordene, men holdt utenfor tekstenes mening, å følge en tanke som plutselig mister tråden, sporer av og havner på ukjent sted som er essensen i dette litterære prosjektet, slik jeg oppfatter det.

Tekstene illustrerer opplevelsen av å ha en psykisk sykdom. Gjennom velvalgte, og noen ganger sterkt forvirrende ord, evner Selmer å gi leseren et innblikk i den smerten, forvirringen og angsten som kan regjere i et menneske med diagnosen schizofreni. Å lese disse diktene er som å være schizofren et kort øyeblikk – og opplevelsen skaper en enorm respekt, fornyet forståelse og omtanke for alle dem som får denne diagnosen i løpet av livet. Det er en utrolig tøff og utfordrende sykdom som tar mye fra dem den velger å slå seg ned i. Veien ut igjen er tung og kantet med mye håpløshet og forvirring.

Boka krevde en god del av meg. Jeg måtte gjøre en innsats for å forstå tekstene og for å komme meg helt igjennom. Og selv etter min mentale kraftanstrengelse føler jeg at det er mye jeg ikke har forstått ved denne boka. Jeg har lyst til å lese den flere ganger, for å se om jeg kommer noe nærmere kjernen i hver enkelt tekst – og dermed kanskje oppnår en ennå større innsikt i diagnosen som skildres, samt selve diktprosjektet.

Jeg tenker at denne boka sikkert er spesielt interessant for alle som jobber med schizofrene pasienter, men også for dem som har hatt eller har diagnosen. Dette er ei bok som gir en viktig stemme til en sykdom og en pasientgruppe som ikke skildres så ofte i litteraturen. Derfor fortjener den å bli lest.

Fakta

Versjon 2

Forfatter Sarah Selmer fotografert av Trude Rønnestad. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49261-5
Oversetter: —
Originaltittel: Tjue
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 71

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Boken på vent (2): Den som blunker er redd for døden av Knud Romer

I BeathesBokhylle har jeg funnet en fast spalte som heter “Boken på vent”. (Hun har funnet inspirasjon til denne spalten på den engelske bokbloggen Books for Company.) Under overskriften “Boken på vent” presenteres bøker man eier, som har blitt liggende en stund (kort eller lenge). Bøker som står på ventelisten. Fremtidens lesereiser, rett og slett.

Tidlig i våres hadde min lokale Notabene 50% på en rekke bøker. «Den som blunker er redd for døden» av Knud Romer var en av disse. Tittelen tiltrakk meg umiddelbart. Presentasjonen av boka gjorde meg sikker. Jeg kjøpte den. Nå er jeg en av dem som stadig kjøper nye bøker. Romers roman har derfor havnet et godt stykke bak i en ganske lang kø av fremtidig lesestoff. Ved å trekke boka frem i denne spalten, kjenner jeg at nysgjerrigheten og tiltrekningen min vokser igjen. Er veldig spent på denne danske romanen.

Cappelen Damm har presentert romanen slik:
«En selvbiografisk roman om et enebarn, som vokser opp med sin schizofrene, tyske mor og tvangsneurotiske, danske far i 1960-årenes Nykøbing Falster.

Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut – og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Du går tvers gjennom, og det eneste sporet som byen etterlater, sitter i klærne og lukter av gjødsel om sommeren og sukkerroer om vinteren. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme å ikke finnes.

«Den som blunker er redd for døden» er en skarp og vond – men også varm og morsom – skildring av det å bli utpekt som outsider. Den handler også om å lære å leve med sin egen fortid. Og komme seg videre …»

Romanen har vært en enorm salgssuksess i Danmark. Den har blitt tildelt den danske bokhandlerprisen 2006, BG Banks Debutantpris, Weekendavisens Litteraturpris og De Gyldne Laurbær.

Dette skal bli et spennende lesebekjentskap. Både fordi temaene som blir berørt i boken (bl.a. psykiske lidelser, mobbing og opplevelsen av annerledeshet) er noe jeg er spesielt opptatt av, og fordi dette blir mitt første nyfikne møte med en forfatter jeg ikke kjenner fra før av. Jeg har egentlig ikke lest noe særlig av danske forfattere i det hele tatt. Helt grunnløst egentlig. På tide å gjøre noe med det!

Har du lyst til å tipse om dine bøker på vent? Slik gjør du det:

  • Lag et innlegg på bloggen din om boken du velger. Har du ikke blogg kan du fortelle om boken i kommentarfeltet under her.
  • Link til mitt innlegg.