«Åpen by» av Teju Cole

AApen-byBokas tittel og forfatter
«Åpen by» av Teju Cole.

Bokas særtrekk og handling
Bokas jeg-person er den unge psykiateren Julius, som tilbringer all fritid med å vandre alene rundt i New Yorks gater og parker. Mens han går reflekterer han rundt seg selv, sitt liv, sine relasjoner, bakgrunn, det å være fremmed på et sted og de følelsene av isolasjon og ensomhet det medfører.

Det er en politisk bok, og en bok om vår tids store spørsmål i kjølvannet etter 11. september. Det er også ei bok om å fortape seg og finne igjen seg selv i kunsten.

Boka er sjangeroverskridende i det den både fungerer som roman, dagbok, essay, en slags dagdrøm og memoar.

Utvalgt sitat fra boka
«Han var taus en liten stund. Han sjenket i mer øl og drakk, og vi satt i stillhet i det som virket som flere lange sekunder. Så sa han: Jeg skal fortelle deg en historie fra vår kultur, en historie om kong Salomo. Han fortalte en gang fabelen om slangen og bien. Kong Salomo sa at slangen forsvarer seg ved å drepe. Men bien forsvarer seg ved å dø. Bier dør jo etter at de har stukket noen. Sånn er det. Bien dør for å forsvare seg selv. Alle vesener har en metode som er tilpasset deres styrke. Jeg støtter ikke det Al-Qaida gjorde, de brukte en metode jeg ikke ville ha brukt, så støtte er ikke et ord jeg synes passer her. Men jeg fordømmer dem ikke. Som jeg har sagt før, Julius, og dette må du forstå: Jeg mener at Palestina-spørsmålet er det sentrale spørsmålet i vår tid.»

Min vurdering
Noen mennesker finner man umiddelbart tonen med. Det er en kjemi der som gjør samspill og samtale lett og flytende. Også har man det motsatte. De man opplever de pinlige pausene med, mennesker man ikke helt skjønner eller opplever å være på bølgelengde med.

Bøker er som mennesker, de havner ofte i en av de to kategoriene. For meg ble «Åpen by» en bok jeg ikke helt fant tonen med. Betyr det at jeg anser boka som dårlig? Nei, langt derifra.

Jeg ser bokas kvalitet og jeg forstår hvorfor forfatteren spås en lys forfatterkarriere basert på denne romanen, som er hans debut – men jeg opplevde ikke å bli fanget på et personlig plan da jeg leste den.

Det er mange betraktninger i romanen, side opp og side ned med tanker og observasjoner. Noen meget interessante, men også masse som for meg ble litt blablablabla. Jeg falt litt inn og ut av fokus og av romanen mens jeg leste.

Boka sier noe vesentlig om både det politiske, kulturelle og samfunnsmessige klimaet vi lever under i dag, om enkeltindividet som resultat av og deltager i dette klimaet – samt selve verdens tilstand etter 11. september. Og dette er store og viktige temaer. Ingen tvil om det. Jeg tror boka vil være givende for mange.

Det er ei intellektuell bok, som hovedsaklig foregår på det indre plan, i hovedpersonens hode. Jeg lurer på om det er der det butter litt i mot for meg? Jeg savner litt flere innspill fra ting utenfor hovedpersonen. Nå skal det sies at vi som lesere får delta i flere samtaler hovedpersonen har med mennesker han møter, og vi får også andres tanker og innspill gjennom minner hovedpersonen har – men boka som sådan foregår likevel hovedsaklig i psykiateren Julius sitt hode. Det er hans tanker, minner og observasjoner vi presenteres for, og marineres i.

Jeg elsker forresten fuglesymbolikken boka åpner og slutter med. Man skjønner ikke fuglene i starten på romanen fullt ut før man har lest slutten, de henger sammen, som om historien vender tilbake til utgangspunktet og biter seg selv i halen. Det er noe stort og talende over det som traff meg veldig. Akkurat der var boka og jeg på eksakt samme bølgelengde. Det var to veldig gode møtepunkter.

Jeg må vel konkludere med at jeg anbefaler boka, selv om jeg slet litt med den i partier. Det er interessante tanker og observasjoner den presenterer, og den taler om vesentlige ting i vår samtid.

Teju Cole har en særpreget stemme og en evne til å belyse sentrale og personlige elementer i det som ofte fremstår som et politisk og kulturelt kaos. Basert på denne boka vil jeg anta at Teju Coles fremtidige forfatterskap vil være både stødig og intelligent.

Fakta

Cole-Teju_productimage

Forfatter Teju Cole. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48182-4
Oversetter: Anne Catherine Wollebæk
Originaltittel: Open City
Utgivelsesår: 2011 (Norsk utgave 2015)
Sideantall: 313

bokvrimmelB

Fyrsten

Fyrsten skal etter sigende være bibelen innen realpolitikken. Den har visstnok inspirert politikere, ideologer, næringslivsstrateger og ledere helt siden den ble skrevet og frem til i dag. Det er en lærebok i ledelse, maktutøvelse og statsmannskunst skrevet av den italienske fofatteren, statsmannen, diplomaten og filosofen Niccoló Machiavelli på 1500-tallet.

Machiavelli regnes som kald og kynisk. En mann som gjennom denne boken setter ord på den virkeligheten som skjuler seg bak den gode menneskelige fasade. I Machiavellis litterære verden er alle tilsynelatende enten tåper eller sleske luringer, offere eller overgripere. Enten har man makt eller man er maktesløs.

Det er nettopp dette som er problematisk med Machiavelli. Hans verden er sort/hvitt, uten dybde eller synlig innhold bak de fasadene han skisserer. Dette tross ryktet om at han er en som lar oss skue bakenfor fasadene. Videre er han en mester i generaliseringer. Han hevder flere steder i sin bok at folkets mål alltid er hederligere enn aristokratenes, da aristokratene kun ønsker å undertrykke andre, mens folket bare har et lite ønske i livet: Å slippe å bli undertrykket. Ikke bare et dette en generalisering av de helt store, det er også en ekstremt naiv sådan.

Denne formen for naivisme går igjen flere steder i boken og han motsier seg selv flere steder. Et eksempel på dette er hans beskrivelse av en type fyrste som stiger opp av folket, altså en som tidligere har vært fattig eller alminnelig arbeider. En slik kan stige i gradene gjennom militærvesenet og eget mannsmot, forteller Machiavelli. Dette er altså en av de hederlige som kun ønsker å unngå undertrykkelse. I neste nå har dette vesenet blitt fyrste og har visst fått kirurgisk fjernet sin personlighet og indre egenskaper – for nå er det kun mangel på hederlighet og et intenst ønske om undertrykkelse av andre som står i folkefyrstens hode. Ulogisk og forvirrende presentert av rasjonelle Machiavelli.

Machiavelli har det med å gjenta seg selv inntil det kjedsommelige også. Han kunne fint begrenset seg til å skrive Fyrsten i brosjyreformat. Vi hadde ikke gått glipp av noe. Det meste av hva han har å melde presenterer han i bokens 4-5 første kapitler. Deretter forteller han det samme bare med nye ord resten av boken igjennom. Det er som om han ikke stoler på at folk er oppegående nok til å skjønne ham uten hjelp av teskjeer. Noe som kan se ut til å stemme skal man ta dette sitatet fra boken på alvor: «Nå finnes det jo tre slags hoder: De første forstår tingene av seg selv. De andre skjønner det som andre forstår, og de tredje forstår sakene hverken av seg selv eller når andre forklarer dem noe.» Siden Fyrsten i hovedsak er skrevet som en håndbok i ledelse nettopp for fyrster og statsmenn, må jo det bety at Machiavelli selv anså disse for å være heller trege i topplokket.

Jeg har tygget frem og tilbake på om jeg anser Machiavelli for å være en forholdsvis naiv person, eller en som faktisk er lurere og mer humoristisk anlagt enn man kunne tro. Jeg heller mot det siste. For meg er mye av det han skriver godt parfymerte frekkheter. Sånn som hans skjulte hinting om datidens lederes manglende intelligens, som jeg skisserte over her. Populariteten boken fremdeles nyter i enkelte kretser i dag hever dens humoristiske kvaliteter, om det virkelig er slik jeg tror – at Machiavelli skrev den som et eksperiment for å kartlegge hvem og hvor mange som falt for dens innhold. The Punchline her blir jo at de vi anser som mest kyniske og kalde i dagens samfunn (ledere, strateger osv) kanskje er noen av de mest naive når det kommer til stykket. Naive nok til ukritisk å kjøpe alt Machiavelli presenterer i Fyrsten.

Forlag: Kagge Forlag
ISBN: 978-82-489-0664-3