«Istvillingene» av S. K. Tremayne

Istvillingeneny_litenBokas tittel og forfatter
«Istvillingene» av S. K. Tremayne.

Bokas særtrekk og handling
I denne psykologiske thrilleren/grøsseren møter vi ekteparet Angus og Sarah Moorcroft som har mistet den ene tvillingdatteren sin i en ulykke. For å komme unna de vonde minnene og forsøke å starte på nytt, bestemmer de seg for å flytte fra London, til Angus hjemsted på Hebridene. Men enkelte ting kan man ikke flytte fra. Sakte begynner en ubehagelig mistanke og fylle den sorgtyngede Sarah. Hva var det som egentlig skjedde den dagen da datteren døde?

Utvalgt sitat fra boka
«Hun er helt alene – likevel snakker hun. Livlig. Jeg ser leppene hennes bevege seg, og hun veiver med armene. Hun snakker til luften, til trærne og nettinggjerdet, og hun smiler faktisk, og ler.

Nå hører jeg henne.

«Nneeoo nainainai ja fri oppe dr oppe fff… Våknopp våknopp nei ja paka. Suffe suffe nnnn. Mmmmm. Nana nana nana.»

Lydia vifter med armene mens hun sier dette, så stanser hun og lytter, som om noen snakker til henne. Men det er ingen som snakker til henne. Så nikker hun og ler og fortsetter å bable.

Det er det tøvete tvillingspråket hun brukte sammen med Kirstie. Det var noe de holdt på med helt til siste slutt. Vi klarte aldri å finne ut av hva de sa.

Lydia snakker med sin døde søster.»

Min vurdering
«Istvillingene» er et intenst, psykologisk drama med overnaturlige grøsserelementer, som stadig får leseren til å undre seg over hvem av fortellerstemmene man egentlig kan stole på. Mistanker fødes, utvikles, legges døde og fødes på ny mens man leser, og atmosfæren er generelt ubehagelig og trykkende.

Historien starter rasjonelt i et trygt London der gatelys og innendørs elektrisitet holder alle skygger på avstand. Det er når handlingen flytter til ei lita øy på Hebridene, til et gammelt, ensomt hus, der mange generasjoners sorger, hemmeligheter og historie sitter i veggene, at ubehaget virkelig får spillerom.

Fargene, lyset og været som preger det øde, forblåste landskapet underbygger bokas stemning: Den sildrende sorgen, det grå savnet, den svarte, ville mistanken som truer med å rive i filler både individ og familie.

Og midt i landskapets og sinnets dramatikk sniker det overnaturlige seg innpå oss, i form av ei død lita jente som ikke klarer å gi slipp på sin gjenlevende tvillingsøster. Partiene der lille Lydia snakker og leker med avdøde Kirstie er såre, vakre og skremmende. Grøssene ligger ikke så mye i selve situasjonene som beskrives, men i atmosfæren som omgir det hele. En dunkel, trykkende og sorgtung atmosfære som alltid skjuler noe vi ikke helt får tak på.

Jeg er svak for både psykologi, det overnaturlige og Skottland, så dette var ei bok jeg likte godt. Den er velskrevet, plottet er godt uttenkt og handlingen overrasker. Historien har godt driv og forfatteren er god til å holde på leserens nysgjerrighet og oppmerksomhet ved å holde det vesentlige skjult helt til siste øyeblikk. Boka er som ei gåte inni ei gåte, der man stadig blir presentert for nye teser, og stadig tror man har funnet svaret.

Men tro meg, det har du mest sannsynlig ikke. 😉

Fakta

Sean_Thomas_in_Scotland

Forfatter Sean Thomas aka S. K. Tremayne. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-294-7
Oversetter: Bodil Engen
Originaltittel: Ice twins
Utgivelsesår: 2015 (norsk utgave 2015)
Sideantall: 347

bokvrimmelB

Novelle i november: Mellom trærne

9788274882508”Med ett slo han øynene opp i kahytten, i det bunnløse mørket, i sengen, med den varme dynen over seg. Stemmen klang ennå i øret hans, og nå merket han at det var noen inne i kahytten. En eller annen satt på sengekanten og hvisket i mot ham, på dette ubegripelige språket som han hadde hørt i drømmen.” (Fra novellen ”Passasjerer”.)

Gyrðir Elíasson (f. 1961)er en islandsk forfatter som har flere diktsamlinger, novellesamlinger og romaner på samvittigheten. Flere av hans verk har blitt nominert til både islandske og nordiske priser, og han vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2011 for novellesamlingen ”Mellom trærne”. Elíasson  har i tillegg oversatt en rekke bøker til islandsk.

”Mellom trærne” inneholder 47 korte noveller, der det trivielle møter det høyst uvanlige, eller også det overnaturlige, med det islandske landskapet som bakgrunn.

Novellene byr på møter med mennesker som ofte er på vei mot noe eller til noe, eller også som sitter fast mellom to livstilstander. Døden eller en annen form for brå, ugjenkallelig hendelse er også temaer som går som en rød tråd gjennom historiene. Og apropos rød tråd: Fargen rød er også en gjenganger her. For meg virker det som om den spiller en slags kontrastrolle mot dødstemaet. At den røde fargen står for livet og lidenskapen, noe som ser ut til å ligge i flere av hovedpersonenes fortid, som savn og minne. Eller i fremtiden, som et håp.

Det er forresten noe med denne punktfargebruken (som å hente frem en rød gjenstand i et større bilde der farger mangler eller fremstår utvannet) i enkelte av novellene som gir meg assosiasjoner til den film noir-inspirerte tegneserien ”Sin City”, og filmen basert på tegneserien. Så har også Elíassons noveller filmatiske kvaliteter.

Forfatteren benytter et rent, lyrisk og stilistisk språk som frembringer uhyre klare blider. Novellene hans hadde passet ypperlig som kortfilmer. Enkeltscener hadde også fungert godt som malerier, og det atmosfæriske i fortellingene hans kunne like gjerne ha vært musikk. Forfatteren henviser da også ofte til andres åndsverk i novellene sine. Alt fra forfattere, billedkunstnere, komponister og musikere dukker opp i Elíassons fortellinger, og åpner for en interessant dialog med både verdenslitteraturen, verdenskunsten, samt klassisk og populær musikk. Novellene henviser leseren videre, og gir meg en følelse av at historiene fortsetter utenfor de rammene Elíasson har satt, at de fortelles på nye måter, i andre språk, hos andre kunstnere i verden. Slik gis de små historiene en stor aura.

Gyrdir4@Einar_Falur_Ingolfsson2-580x340

Forfatter Gyrðir Elíasson
fotografert av Einar Falur Ingolfsson

Hovedpersonene utsettes for vonde, vanskelige og skremmende hendelser i denne novellesamlingen. Noen ganger er de selv kilden til det voldsomme og skremmende som skjer, andre ganger møter de det angstfrembringende i et nærmiljø eller ute i den islandske naturen. Mange av novellene grenser opp mot grøssersjangeren, og inneholder paranormale elementer som aldri finner sin løsning eller sitt svar. Innenfor novellens rammer vel og merke. Her er vi litt tilbake til dette med alle henvisningene videre ut til andre forfattere, eller andre kunstnere. Det er jevnt over historier som vekker nysgjerrighet og en viss utforskertrang dette her. Jeg lurer på om novellene blir mer entydige, om det avdekkes budskap jeg ikke har fått med meg og om noe av det uforklarlige blir forklart om jeg oppsøker de kreative kildene forfatteren selv peker på. Dette kan fort utarte seg til et stort litterært forskningsprosjekt.

Jeg liker tekst som får meg til å tenke. Jeg liker også tekst som jeg kan bære med meg en stund, enten som en følelse som nytes, eller som en gåte som skal løses. Denne novellesamlingen er litt av begge deler.

Det forundrer meg virkelig ikke at Gyrðir Elíasson har mottatt en pris for dette verket. Novellene er kanskje korte, men innholdet er stort og etterdønningene av lesereisen kommer til å vare. Lenge.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Bokvennen
ISBN: 978-82-7488-250-8

bokvrimmelB