Novelle i november: Kjærlighet, løgner og ølglass

cover_liv_hege_refsdalHer har vi en novellesamling, som basert på omslagets skummende ølglass og nakne damebein, virker lettbeint og enkel. Nå skal vi se om førsteinntrykket stemte, eller om historiene i boka viste seg å ha større dyp og tyngde.

Liv Hege Refsdal (1963), som har skrevet boka, er opprinnelig fra Larvik og jobber som førskolelærer. Hun har lenge jobbet med tekst. Refsdal står bak fire barnebøker, en sangbok og diverse noveller for ukeblader. I tillegg har hun skrevet et lydbokmanus. Novellesamlingen dette blogginnlegget er viet til er hennes første bok for voksne.

Jeg har hatt denne novellesamlingen stående i bokhylla et års tid. Grunnen til at den har stått der, urørt, såpass lenge er omslaget. Boka ser litt billig og triviell ut. Jeg tiltrekkes som oftest av bokomslag som hinter om noe tyngre og mørkere.

Om det er gjennomtenkt vet jeg ikke, men bokas tyngde – jeg snakker fysiske vekt her nå – og papirkvaliteten, står i behagelig kontrast til forsideillustrasjonen. Novellesamlingen ligger tungt og godt i hånden. Og nettopp det gav meg et håp om at det mellom nettopp disse permene kanskje befant seg noe av litt mer litterær tyngde også. Så jeg tok frem boka i anledning temamåneden «Novelle i november», åpnet den og leste.

Boka inneholder 13 noveller som skildrer forskjellige relasjoner, adferd og det dysfunksjonelle i mennesket. Det er til og med plass til litt mørk humor her og der.

Vi møter kvinner i forhold med voldelige og overgripende menn, vi møter en mann som minner veldig om Ingvar Ambjørnsens Elling, vi møter drapsmenn og ofre, vi møter en fyr som er ulykkelig forelsket i sin bestevenninne, vi møter to menn med alvorlige tvangslidelser, en ganske usympatisk og uheldig ransmann, vi møter ei tenåringsjente og hennes mamma, vi treffer en kvinnelig lystløgner, vi får være med på et frieri på 1800-tallet og vi møter et par som lever i hver sin verden.

liv_hege-200x235

Forfatter Liv Hege Refsdal

Det går en slags rød tråd av kjærlighet og kjærlighetens mørke fasetter igjennom alle historiene. Menneskene som befolker disse novellene ønsker seg noe desperat, eller klynger seg til noe de har, noe de er livredde skal forsvinne. Vi møter håp og håpløshet, makt og maktesløshet, og vi skuer ned i den avgrunnen av galskap som kan ligge og lure i et menneske som blir presset utover sine grenser. Handlingen tar ofte en brå og uforutsett vending, enkelte ganger akkompagnert av beksvart humor.

Dette er noveller som snakker til leserens følelser. Det er intens spenning, gnagende ubehag skapt av småmorbide innslag, sår, vakker eller ekkel atmosfære. Forfatteren spiller på mange strenger og treffer godt med historiene sine.

Novellene er enkle å lese, språket er reint og tydelig, det meste som skal sies, blir sagt. Historiene inviterer ikke til så mye filosofering i etterkant, men gir leseren en sterk emosjonell opplevelse underveis.

Den novellen jeg likte absolutt best er den som har fått tittelen ”Opplevelser og ølglass”. Der møter vi et par på ferie i Spania. Hun nyter stillheten, roen, fargene, lydene, luktene og smakene på et rolig, tilbaketrukket sted litt utenfor allfarvei. Han vil leve bylivet med fest, fart og støy. De lever i forskjellige verdener, og likevel deler de en verden sammen gjennom sitt forhold. Det er en vakker og sterk novelle. Forfatteren skildrer rommet mellom mennesker, vårt indre rom og det ytre rom vi beveger oss i på ypperlig vis. Den spanske atmosfæren, lyset, fargene og kulturen kommer klart frem. En varm og krydret perle blant alle de mørkere novellene boka byr på.

Dette var helt klart en novellesamling jeg likte. Den overrasket meg på flere punkter og gav meg en langt rikere leseopplevelse enn jeg hadde forventet.

Jeg er spent på forfatterens neste bok. Det frister å lese mer av Liv Hege Refsdal.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg fra Bokbloggertreffet 2012.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-24-9

bokvrimmelB

1001 Books: Lolita

lolita”Lolita” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Vladimir Nabokov (1899-1977) regnes som en av de store russiske emigrantforfatterne. Han ble født i St. Petersburg i 1899 og ble amerikansk statsborger i 1945. Før han flyttet til USA studerte han slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge. På 30-tallet bodde han i Berlin, og rett før andre verdenskrig brøt ut flyktet han med familien til Frankrike. Vladimir Nabokov var svært nyskapende og skrev en rekke originale og avanserte romaner og dikt. Romanen Pale Fire fra 1962 regnes som hans engelskspråklige mesterverk. Det er likevel den sensasjonelle romanen ”Lolita” fra 1955 han er mest kjent for. Det var også denne romanen han ble verdensberømt for. Boka er filmatisert to ganger, henholdsvis i 1962 og 1997, av regissørene Stanley Kubrick og Adrian Lyne.

Bildet jeg har valgt til denne artikkelen er filmplakaten fra Adrian Lynes versjon av ”Lolita” fra 1997, der Jeremy Irons tolker rollen som hovedpersonen Humbert Humbert. Det er dette bildet som pryder forsiden på den boka jeg har. Den er utgitt på Cappelen Forlag før de fusjonerte med Damm, noe som har gjort det litt vanskelig å spore opp et brukbart bilde av akkurat denne utgaven av boka på nettet. Jeg kunne selvfølgelig ha fotografert omslaget, men valgte i stedet å bruke filmplakaten.

Før jeg begynner på avsnitt om handling og hva jeg selv synes om boka må jeg få advare om at denne omtalen inneholder SPOILERE.

”Lolita” er historien om en middelaldrende europeisk litteraturprofessor, Humbert Humbert, som emigrerer til USA og forelsker seg i den 12 årige Dolores Haze, kalt Lolita.

Vi blir først kjent med Humbert som 12-åring, alderen da han opplever sin første forelskelse i den jevngamle piken Annabel. Han tilbringer tid sammen med henne kun noen korte sommermåneder, men hun blir hengende igjen i ham som et bilde på drømmepiken. På en måte er Annabel begynnelsen på Lolita, som han møter mange, mange år senere. Det er graverende likhetstrekk mellom dem, både når det gjelder alder og utseende. Når Humbert ser Lolita for første gang er det som om han har funnet igjen sin drøm Annabel, bare i en mye mer forlokkende utgave.

Mellom Annabel og Lolita blir Humbert gift og skilt. Hans hustru er datter av en polsk lege, en vever og barneaktig kvinne ved navn Valeria. Det er nettopp hennes barnlige fremtoning og oppførsel som tiltrekker Humbert. Han får et håp om at han kanskje skal klare å være lykkelig med en voksen kvinne når han møter henne. Men Valeria blir eldre og utvikler seg. Hun legger av seg sin naivitet og sitt barnlige utseende – og blir følgelig mer og mer frastøtende i Humberts øyne. Til sist er det hun som forlater ham, noe han først motsetter seg – det er antageligvis et skår i hans stolthet – men tilslutt finner han seg i det. Bruddet blir opptakten til at han flytter fra Europa til Amerika.

Huset til familien Humbert skal bo hos i USA har nylig brent ned når han ankommer. En venninne av husvertens hustru, Mrs. Charlotte Haze, tilbyr ham husrom. Dolores Haze, Lolita, er hennes datter.

Humbert har ikke forgrepet seg, i teknisk forstand, på noen før han møter Lolita. Han har fått utløp for sin legning gjennom kjøp av sex fra prostituerte – meget unge sådanne, eller prostituerte med et barnaktig utseende. Humbert er ikke pedofil, som mange kanskje tror. Han er hebefil. Det betyr at han ikke tiltrekkes av småbarn, men jenter i alderen 11-14 år, jenter som nettopp har kommet i, eller er på vei inn i, puberteten – såkalte smånymfer.

Mens Humbert blir mer og mer betatt og besatt av Lolita, blir enken Charlotte Haze (Lolitas mor) mer og mer forelsket i Humbert. Det ender med at Humbert gifter seg med Charlotte, ikke av kjærlighet til henne, men for å kunne være lovlig nær Lolita i uoverskuelig fremtid.

Historien tar en brå og uventet vending da Charlotte dør i en bilulykke. Plutselig får Humbert alle sine drømmer oppfylt. Han får Lolita helt for seg selv. Det er ingen som står mellom ham og det han begjærer mest. Himmel og helvete er innen rekkevidde.

For at ingen i Lolitas vennekrets, på skolen eller i nabolaget skal fatte mistanke om Humberts legning, velger han å legge ut på en reise med Lolita etter Charlottes død. Det blir en roadtrip gjennom USA, på øde småveier, innom små moteller og vertshus, dypere og dypere inn i det som for Humbert er et himmelrike av kjærlighet, nytelse og begjær – men også dypere og dypere inn i hans sjalusis mørke avkroker og psykens evne til å rettferdiggjøre de nedrigste handlinger. Romanen er en reise inn i hovedpersonens sinn og psyke, en reise som stadig blir mørkere og mer paranoid til den når sitt katharsiske klimaks på svært dramatisk vis.

Humbert er gjennom hele boken svært klar over at hans ønsker og lyster er ulovlige. At hans legning vil fordømmes. Han tiltaler, i tanken, leseren som ”ærede jury” flere ganger. Han forventer at vi skal dømme ham for hans seksuelle preferanse og handlinger basert på denne (Ja, kanskje han til og med ønsker det?). Og som en forsvarer i en rettssal gjør han alt for å rettferdiggjøre sine handlinger og lyster for leseren. Han går til og med så langt som å påstå at det i siste rekke var Lolita som forførte ham, som ønsket samleie den første gangen og som hadde all makten i forholdet. En tolv år gammel jente.

Jeg har hørt mange si at denne romanen utelukkende taler overgriperens sak, at den rosemaler overgrepet fordi den kun kringkaster Humberts stemme. Jeg er ikke enig i det. Javisst er det Humbert som er fortelleren her. Men, jeg, leseren får oppleve Lolitas vinkel gjennom å bli forført inn i historien av forfatterens vakre språk, slik Humbert sakte men sikkert forfører Lolita til å gi etter for de lystene han nærer i dypet av seg selv. Det er nemlig en usedvanlig poetisk vakker roman dette her. Det er en fryd og lese den. Boken er en slags skjønnheten og udyret-historie der poesien i språket er skjønnheten, og hovedpersonens handlinger er udyret. I møtepunktet mellom disse to kontrastene ligger tiltrekningen og frastøtelsen som gir oss opplevelsen av Lolitas rolle som overgrepsoffer i romanen. Nabokov blir for leseren det Humbert er for den unge Lolita.

Romanens slutt er voldsom og dramatisk, men innehar også en slags psykologisk logikk. Lolita klarer å komme seg vekk fra Humbert etter lang tid i hans mørke elskovsgrep. Hun slår seg etter hvert ned sammen med en ung mann, blir gravid og vil gifte seg med ham. Det unge paret ønsker å søke lykken i Alaska, men trenger penger til ferden og etableringen der nord. Hun sender Humbert et brev hvor hun ber ham sende henne litt penger.

Han finner ut hvor hun bor og oppsøker henne personlig. I et siste fortvilet forsøk på å få henne tilbake foreslår han at de kan rømme sammen, men hun avslår. Jeg får en følelse av at hennes avslag vekker noe i Humbert. Kanskje en slags innsikt i at den perfekte kjærligheten han mener å ha opplevd sammen med henne kun har vært en del av hans subjektive lystverden.

Under besøket forteller hun ham at han ikke var den første mannen som seksuelt misbrukte henne. Hun forteller om lederen på en sommerleir hun var på sommeren etter at Humbert flyttet inn sammen med henne og moren. Hun skildrer overgrepene for ham. Noe begynner å etse.

Det finnes en splittelse i Humbert, mellom objektivt og subjektivt. Mellom den kollektive virkeligheten med sitt lovverk, sine regler og sin moral, og Humberts egen indre verden der han er skyldfri og i sin fulle rett til å følge sine lysters innfall. I stedet for å ta innover seg og å ta ansvar for det faktum at han har seksuelt misbrukt en ung jente, så projiserer han skylden helt over på Lolitas andre overgriper – mannen fra sommerleiren. Denne leirlederen blir for Humbert en Humbert utenfor Humbert selv – eller rettere sagt et symbol på hans mørke splittet fra hans lys, eller overgriperen splittet fra elskeren.

Som en siste gave til sin elskede overlater Humbert det meste av sine penger til Lolita og hennes forlovede, for deretter å oppsøke leirlederen og drepe ham. Det er like mye et psykisk selvmord. Humbert tar livet av det i seg som har såret og skadet Lolita, henne han har elsket høyest i denne verden. Ved å utslette overgriperen, kan elskeren og den uskyldige i ham stå igjen ubesudlet. Han har i egne øyne gjort opp for seg. Og likevel er det ikke mer igjen å leve for. Lolita er tapt for alltid.

”Lolita” er en usedvanlig vakker roman, hovedsakelig takket være Nabokovs mesterlig poetiske språk. Den er også en utrolig gripende kjærlighetsskildring. Men vi kommer ikke bort fra at ”Lolita” også er en rystende bok, en bok som både provoserer og sjokkerer med sitt innhold. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger, og jeg tror jeg kommer til å oppleve nye nyanser og lag i fortellingen for hver gang jeg dykker ned i den.

Jeg sitter rørt, dypt berørt (på både godt og vondt) og utfordret igjen. Jeg forstår godt hvorfor ”Lolita” regnes bl.a. litteraturhistoriens store verk.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen
ISBN: 82-02-17571-2

bokvrimmelB