3 kjappe: Bruddlinjer, ei boble og et hviskende tre

«Treet som hvisket» av Thore Hansen:
Dette er ei unik og fascinerende bok for barn fra 6-7 år og oppover. Boka er både skrevet og illustrert av Thore Hansen, og illustrasjonene gløder av Hansens særegne strek, tekstur og nerve.

I boka møter vi en gammel mann som heter Leonard Holm. Holm har overlevd alle han noensinne har kjent, både familie, venner og kattene han har vært så glad i. Han er kjempegammel og veldig ensom. Det eneste han har igjen er minner.

En dag reiser han seg fra godstolen, setter på seg frakken, griper spaserstokken og forlater huset han så lenge har bodd i. Døren står ulåst igjen bak ham. Holm forlater byen og går inn i skogen han lekte i som barn. Der finner han igjen favorittreet sitt som han pleide å klatre i som liten gutt.

En siste gang griper han tak i grenene og svinger seg opp i treet. Og noe rart hender. På vei opp blir han ung igjen, og klærne, som plutselig er alt for store, faller av ham. Han står igjen i en altfor stor skjorte, som rekker ham til anklene, forundret over det som nettopp har skjedd.

Og som om ikke det er nok så snakker treet til ham som en gammel venn. Det har savnet ham og ønsker å ta ham med på en reise. Sammen flyr de tilbake gjennom historien, både Holms historie og jordas historie, helt tilbake til tidenes morgen og deretter tilbake til nåtiden igjen.

Dette er en vakker, jordnær og fantasifull barnebok som skildrer så store og «tunge» temaer som aldring, liv og død. Dette høres kanskje tungt og lite barnevennlig ut, men gjennom Hansens strek og ord får denne historien en helt egen magisk sjarm.

«Treet som hvisket» er ei tankefull og innsiktsfull bok der selve naturen og menneskets forhold til den på mange måter står i sentrum. Det er ei bok om alt vi kan miste, men også om alt vi kan finne igjen. Det ligger mye håp og kjærlighet bak ordene som danner denne boka, og det gjør denne barneboka til en helt spesiell leseopplevelse.

Jeg likte den kjempegodt.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50702-9

«Bobla» av Siri Pettersen:
I «Bobla» møter vi Kine. Kine føler seg som en slave. Hun tvinges opp om morgenen, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å gjøre lekser og lese til prøver, tvinges til å leve med det teite kallenavnet Bobla, tvinges til å gå på svømming og tvinges til å synge i det bedritne julekoret. Hun tvinges til å følge regler laget av møkkafolk, i en møkkaby, i en møkkaverden. Ja, alt er rett og slett skikkelig dritt!

Etter tidenes absolutt kjipeste skoledag finner hun en mystisk glasskule på kirkegården. Inni kula er det en liten, guffen tøydukke. Kula viser seg å kunne skifte størrelse, den blir så stor at Kine kan gå inn og ut av den. Og kula kan fly! Kine søker tilflukt fra alt og alle i kula, isolerer seg fra verden, foreldre, plikter og mas – og tenker at hun endelig har funnet nøkkelen til ro, fred og frihet. Meeeen, er ikke den dukka litt i overkant guffen? Og begynner det ikke å bli vanskeligere og vanskeligere å bevege seg inn og ut av kula?

Igjen har Siri Pettersen skrevet ei knakende god og original bok. «Bobla» er svært forskjellig fra «Ravneringene»-trilogien, men like velskrevet, engasjerende og spennende. I tillegg er «Bobla» fylt med herlig frekk obsternasighet, mørk humor og en stor dose menneskelig innsikt og klokskap.

Ungdomsromanen deler energi og atmosfære med mye fra Tim Burtons og Neil Gaimans universer, men er likevel noe helt eget. Dette er mørk og magisk realisme for alle som har følt seg misforstått, utenfor og annerledes.

Jeg storkoste meg med denne historien!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50696-1

«Bruddlinjer» av Heidi Sævareid:
Heidi Sævareid skildrer ofte omdiskuterte alternative miljøer og unge mennesker i en psykologisk utfordrende situasjon. Denne boken er intet unntak.

Her møter vi Hedda og hennes lillebror Daniel. De er begge fascinert av det okkulte, magisk teori og praksis. Og begge sliter på sin måte med ting de ikke deler med andre.

Hedda er redd for hva Daniel kan finne på. Han sliter med angst og rømningstanker, og bruker magien ekserimentelt som en metode for å møte sin egen frykt og overkomme sine begrensninger. Hedda blir derfor vettskremt da han plutselig forsvinner sporløst fra Glastonbury-festivalen, som de har reist til sammen. Han har ikke lagt igjen noen beskjed om hvor han har dratt eller hvorfor, og han tar ikke telefonen når Hedda ringer.

Men Hedda selv har også ting hun skjuler, og ting hun forsøker å rømme fra, eller ihvertfall holde på avstand. Hun har innledet et forhold til en eldre, pengesterk mann som gir henne penger, reiser og materielle goder i bytte mot selskap og sex. Og hun er avhengig av svar og veiledning fra tarotkortene hun alltid bærer med seg. Hedda kvier seg for å ta ansvar for seg selv og eget liv, og hun mister nesten seg selv i ønsket om å ta vare på broren og i redselen for hva som kan skje ham når hun ikke er i nærheten.

Jeg er stor fan av ungdomsbøkene til Sævareid. Hennes to forrige romaner «Slipp hold» og «Slagside» var blant årets beste bøker for meg i henholdsvis 2015 og 2016. Og hun har klart det igjen. «Bruddlinjer» er en av mine favorittromaner i år, og kanskje den beste boken fra henne så langt.

Jeg elsker Sævareids innsikt i mennesket og menneskets psyke, jeg elsker at hun skriver 100% klisjéfrie ungdomsromaner som virkelig tar ungdom (eller mennesker generelt egentlig) på alvor, og jeg elsker at hun slipper oss inn i miljøer som er ukjent for de aller fleste (tidligere har det vært suspensionmiljøet og Krav Maga, og nå også den litt mer obskure og ekstreme varianten av alternativmiljøet). Jeg er også veldig glad for at hun skildrer disse miljøene på en åpen og fordomsfri måte. At hun evner å klargjøre at det ikke er miljøene eller aktivitene i seg selv som er uheldige for oss, men heller den måten vi går inn i dem på, med den bagasjen vi allerede bærer med oss. Sævareid er en særdeles klok forfatter.

Jeg satte så stor pris på denne romanen at jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017. Ja, det gjelder forresten de to andre titlene jeg har skrevet om i dette innlegget også. 🙂

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50427-1

Reklamer

Påskehilsen

ID-10078084

Våren ser endelig ut til å ha kommet. Snø og is smelter, solen varmer, dagene er lengre, fuglene kvitrer lystig – og snart er det påskeferie. Jeg håper dere alle får en riktig koselig påske, uansett om den feires hjemme, på fjellet, ved sjøen, eller kanskje i utlandet. Pakk med dere ei god bok eller fem og nyt de lune vårdagene.

Hva er mine leseplaner for påsken? Jeg pleier aldri å hive meg på påskekrimbølgen, da jeg sjelden leser krim – men i år har jeg faktisk bl.a. fisket frem en crossoverkrim som flørter med det okkulte. I lesebunken ligger også en dystopisk thriller, en dokumentar om black metal og en samling spøkelseshistorier. Her er mine lesetips for påsken:

Skamtegnet«Skamtegnet» av H. K. Fauskanger:
«Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.»

Menneskebarnet-forside-lo«Menneskebarnet» av M. R. Carey:
«Ikke alle gaver er en velsignelse.

Hver morgen spennes Melanie fast i en rullestol og trilles inn i klasserommet av to bevæpnede menn. «Det vesle geniet vårt» kaller doktor Caldwell henne.

Melanie tror ikke de liker henne. «Jeg biter ikke», sier hun, men ingen av dem ler.

Melanie har en helt spesiell gave.»

9788203295164«Dødsarkiv. Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud, Christian Belgaux og Svein Strømmen:
«»Dødsarkiv» er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem – bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

«Dødsarkiv» inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.»

9788203259005«Den store spøkelsesboka» av Tom Egeland:
«I Den store spøkelsesboka har forfatter Tom Egeland samlet ALT du trenger å vite om spøkelser, grøss og gru. I tillegg til et utfyllende leksikon og oversikter over farlige fenomener, har Egeland skrevet 13 splitter nye spøkelsesfortellinger. Boka er illustrert av Marius Renberg.»

Hva skal du lese i påsken?

Kilde til påskebildet øverst i innlegget:
«Easter Eggs on Grass» av jannoon028 ved Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

Skarlagenssalen

Skarlagenssalen_hd_imageHun som ikke liker krim har endelig funnet en krim å elske! H. K. Fauskanger har skrevet et praktfullt og meget intrikat stykke historisk, gotisk og okkult spenningslitteratur.

Forfatter Helge Kåre Fauskanger (f. 1971) har studert filologi og religionsvitenskap. Han har kjennskap til klassisk hebraisk, gresk og koptisk. I tillegg er han Tolkienist, og driver nettstedet ”Ardalambion” som er viet til Tolkiens konstruerte språk, kjent fra bl.a. Ringenes Herre.

Fauskanger debuterte med fantasyromanen ”Fullmåne over Uroba” i 2009, og fulgte opp med kriminalromanen og Sherlock Holmes-pastisjen ”Skrinet” i 2012. ”Skarlagenssalen” er altså hans tredje roman.

Forfatteren bor på Askøy, utenfor Bergen.

På slutten av 1700-tallet, på herregården Ugge i Østfold, den gang kalt Smaalenene, bodde det en prest som het Ulstadius Ugge. Det gikk rykter i egnen om at han solgte sin sjel til Djevelen mens han utdannet seg til prest i Tyskland.

Satanpresten skal ha hatt en innholdsrik svartebok, og et hemmelig kjellerrom på herregården, som han brukte til sine mørke riter og gjerninger. På folkemunne ble kjellerrommet kalt skarlagenssalen.

Den dagen prestens pakt med Den Onde utløp, skal han ha forsvunnet sporløst fra det røde rommet i kjelleren. Noen mente at prestens svartebok deretter ble tatt i bruk av hans enke, som noen år senere ble funnet død i det samme rommet han selv sporløst forsvant fra.

Det sies at presten etterlot seg en forbannelse som rammer hans etterkommere og gjester på herregården. Ingen som besøker herregården kan noensinne helt forlate den, og ingen kan overnatte i skarlagenssalen uten å miste livet eller forstanden.

Om lag 100 år senere, i 1897, i Kristiania, møter vi den unge jusstudenten Oskar Prods Brattenschlag. Han blir hyret som tolk for et berømt engelsk medium som gjester hovedstaden, Miss Celia Fay.

Brattenschlag blir kontaktet av skeptikeren og skuespilleren Fredrik Lange. Lange ønsker å få med seg frøken Fay på en ekskursjon til Ugge herregård. Der ønsker han å utføre et eksperiment for å avlive myten om at stedet er forbannet. Han planlegger å overnatte i skarlagenssalen.

Samtidig går en snikskytter løs i Kristianias gater. Finnes det en sammenheng mellom denne og den forbannede herregården i Østfold?

Jeg brukte et godt stykke tid på denne boka. Til å begynne med var grunnen at jeg hadde litt mye å sysle med på en gang. Lesingen kom et stykke ned på prioriteringslista. Etter hvert forandret årsaken seg. Jeg leste så sakte jeg kunne fordi jeg ønsket at boka skulle vare lenge, lenge. Jeg storkoste meg virkelig i den gotiske atmosfæren Fauskanger har manet frem gjennom et usedvanlig tidsriktig og godt språk, og mørke, stemningsfulle skildringer av tid, sted, relasjoner og uhygge.

H. K. Fauskanger fotografert av Frank Robert Fauskanger.  Kilde: Gyldendal

H. K. Fauskanger fotografert av Frank Robert Fauskanger.
Kilde: Gyldendal

I tillegg er boka ispedd en herlig sarkastisk og humoristisk undertone, som spesielt kommer til uttrykk gjennom hovedpersonens mentor, amanuensis i religionsvitenskap, Sebastian Lagergren. En fantastisk romanskikkelse!

”Skarlagenssalen” deler på mange måter litterært landskap med André Bjerkes kriminalromaner ”De dødes tjern” og ”Døde menn går i land”. En broket gruppe mennesker reiser sammen til et sted fylt av mystikk og urovekkende historie, med skjebnesvangre følger. Det umulige inntreffer, og gjennom en intrikat prosess ispedd en stor dose grøss, nøstes gåten opp ved hjelp av fornuft, skepsis og rasjonell tenkning. Likevel står man igjen med en slutt som er åpen for både det såkalt rasjonelle og det overnaturlige.

Romanen fungerer ypperlig som en hyllest til Bjerkes litteratur. Men jeg vet jo ikke om Fauskanger har tenkt i de baner. Å sammenligne Fauskanger med Bjerke er uansett et av de beste komplimenter jeg kan komme på å gi. Bjerke skrev briljante og atmosfæriske kriminalhistorier. Og det sier litt i og med at jeg ikke er spesielt begeistret for krim.

Det frister å gjøre tradisjon av ”Skarlagenssalen”. Trekke den fram fast en gang i året og bare nyte seg igjennom historien. Igjen og igjen. Jeg lengter allerede tilbake til Fauskangers Kristiania og Østfold anno 1897.

Selv om jeg forsøkte å lese så sakte jeg kunne, ble jeg altfor fort ferdig. Pokker!

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-44590-1

bokvrimmelB

Boken på vent (3): Djevelens eliksirer av E. T. A. Hoffmann

Under overskriften “Boken på vent” (som opprinnelig er en spalte i bloggen Beathesbokhylle) presenterer jeg bøker jeg eier, som har blitt liggende en stund (kort eller lenge). Bøker som står på ventelisten. Fremtidens lesereiser, rett og slett.

«Djevelens eliksirer» har stått i bokhyllen en lang stund. År faktisk. Jeg husker ikke helt når den kom i hus. Mener at jeg kom over den på et mammutsalg en gang. Kombinasjonen av tittel og forside gjorde meg nysgjerrig. Jeg er generelt svak for ting som smaker av gotikk, skrekk og okkultisme. Hvorfor jeg ennå ikke har lest den er vanskelig å si. Jeg ivrer virkelig etter å begynne på den. Andre bøker har bare hatt en egen evne til å snike i køen så langt. Ved å trekke den frem nå har jeg ihvertfall hentet den frem i min bevissthet igjen. Det bør ikke være lenge før jeg kryper opp i godstolen med den.

Forfatteren, E. T. A. Hoffman (1776 – 1822), var fra Preussen i Tyskland. Han begrenset seg ikke til å være forfatter, men innehadde også titlene jurist, komponist, musikkritiker og tegner. Hoffman regnes som en pioner innen gotisk/fantastisk skrekklitteratur. Noen kaller ham sågar grøsser-romanens far. Han var et stort forbilde for bl.a. Washington Irving, Nathaniel Hawthorne og, ikke minst, Edgar Allan Poe.

«Djevelens eliksirer» er en av Hoffmanns mest kjente romaner. Forlaget Bokvennen presenterer boken slik:

«Kapusinermunken Metardus er en splittet sjel, snart from og gudfryktig, snart skruppelløst forbrytersk, manifistert ved en dobbeltgjenger som forfølger ham. Trylleeliksiren som djevelen i sin tid har etterlatt hos eneboeren St. Antonius, driver nå Metardus gjennom verden på jakt etter en ukjent, skjønn kvinne og fører ham inn i en rekke høyst kompliserte situasjoner som koster flere mennesker livet. Han begynner uforvarende å spille rollene til noen av de han møter og som ligner ham som brødre. Han er summen av alle disse forvirrede sjeler, et sammensatt jeg som selv er uvitende om sine dunkle muligheter. Vill lidenskap, skrekk, forferdelse og nedarvet slektsforbannelse er viktige ingredienser i romanen.»

Har du lyst til å tipse om dine bøker på vent? Slik gjør du det:

  • Lag et innlegg på bloggen din om boken du velger. Har du ikke blogg kan du fortelle om boken i kommentarfeltet under her.
  • Link til mitt innlegg.

The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz

«The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz» fra 1616, heretter kalt «Det Kymiske Bryllup», regnes som Rosenkorsordenens tredje manifest. De to første heter «Fama Fraternitatis» (1614) og «Confessio Fraternatitis» (1615). Disse to tar for seg samfunnet og hvordan det bør endres og formes til det beste for mennesket og dets utviklingsmuligheter. «Det Kymiske Bryllup» derimot handler utelukkende om enkeltmenneskets indre transformasjonsprosess, muligens gjennom ett liv, ved hjelp av Rosenkorsordenens kunnskap og redskaper.

Rosenkorsordenen, slik den nevnes her, må ikke sammenblandes med Rosenkorsordenen A.M.O.R.C., som ble opprettet så sent som i 1915 i New York. A.M.O.R.C. baserer seg riktignok på mye fra den opprinnelige Rosenkorsordenen, men skiller seg likevel fra denne på flere punkter.

Bokens hovedperson, Christian Rosenkreutz, er en legendarisk figur (magiker) som skal ha levd på 1400-tallet. «Det Kymiske Bryllup» er altså ikke skrevet av Rosenkreutz, men av en Johan Valentin Andreas (som visstnok var bare 19 år da han skrev den).

«Det Kymiske Bryllup» er en allegorisk (billedlig fremstilling av en abstrakt idé) fortelling inndelt i syv kapitler, der hvert kapittel er en dag. Disse syv dagene inneholder og beskriver viktige symbolske oppgaver og nivåer i en indre alkymisk transformasjonsprosess. Jeg skal raskt oppsummere bokens handling, kapittel for kapittel:

Dag 1:
Rosenkreutz mediterer og en engel viser seg for ham. Den gir ham en bryllupsinvitasjon. Rosenkreutz føler seg uverdig og opplever tvil, som avløses av positivitet. Han forbereder seg på reisen.

Dag 2:
Rosenkreutz opplever motstand på veien og kommer til en korsvei med fire valg. Han passerer tre porter og deres voktere. Ved hver port må han legge igjen noe han eier. Han kommer frem til palasset der bryllupet skal holdes og møter de andre gjestene i inngangshallen.

Dag 3:
Alle gjestene veies på skålvekter som måler hvilke dyder og hvilke synder man er bærere av. Senere samm dag er palasshagen åsted for domsavsigelsen fra veieseremonien. Alle gjestene får møte kongen og dronningen som eier palasset. Rosekreutz utforsker palasset alene.

Dag 4:
Rosenkreutz får se Det Hellige Sorte Alter, han overværer et lystspill og en henrettelse av seks mennesker, der i blant kongen og dronningen.

Dag 5:
Rosenkreutz føler seg selvsikker nok til å utforske deler av palasset han ikke har våget å oppsøke ennå. Han guides av Cupido. Rosenkreutz kommer over den sovende, utildekkede Venus. Deretter deltar han ved en liksombegravelse for de henrettede i palassets hage. På kvelden seiler hele brudefølget, med syv skip, ut på innsjøen ved palasset. Der møter de sirenene og hører deres sang. Sent på kvelden ankommer de Olympus Tårn, der de gjenværende gjestene begynner å arbeide i Førstegrads Laboratoriet.

Dag 6:
Gjestene arbeider seg opp igjennom Olympus Tårn, hvor arbeidet blir stadig vanskeligere jo høyere opp i etasjene de kommer. De gjennomgår seks nivåer av arbeid. Arbeidet går ut på å få de henrettede menneskene til å gjenoppstå. Ved oppstigningen til det syvende nivået blir Rosenkreutz og tre andre utsatt for en test, som de passerer. Bare de fire får stige opp til nivå syv.

Dag 7:
Rosenkreutz får utmerkelsen og tittelen «Ridder av den Gyldne Stein». Han møter kongen og dronningen og deltar i et opptog til deres ære. Rosenkreutz innrømmer overfor dem at han har sett Venus naken. Senere på dagen møter han Tårnets Vokter og Atlas. Rosenkreutz ender opp som Vokter av den første porten han selv måtte passere på vei til bryllupet.

Det første man legger merke til er at «Det Kymiske Bryllup» ikke handler om et bryllup i det hele tatt. Rosenkreutz får riktignok en invitasjon til et bryllup, men et slikt finner aldri sted i løpet av de syv dagene boken beskriver. Eller gjør det det?

For de fleste handler bryllup om å elske, å være romantisk og evig lykkelig. Men hva er egentlig et bryllups essens? Et bryllup er en offerseremoni. Det handler om å tørre å gi slipp på alt man hittil har kjent, for å gi seg selv muligheten til ekspansjon og vekst i tett fellesskap med en annen. Et bryllup er en evig affære, det er en prossess som hverken begynner eller slutter ved alteret. Selve bryllupet er en eksamen midt i en evighet av utfordring og mestring. Noe dør i et bryllup og noe tar til. Bryllup er derfor også en begravelse og en dåp – seremonien varsel det som skal komme, den er en bebudelse. En slik bedbudelse som Rosenkreutz opplever den første dagen – han inviteres til å ofre det som har utspilt sin rolle, for å gi seg selv muligheten til indre vekst. Han får muligheten til å gjenføde seg selv.

Ordet «kymisk» i tittelen «Det Kymiske Bryllup» er en forkortelse av «alkymisk». Alkymi er kunsten å forandre et stoff til et annet – en tilstand til en annen – å transformere seg selv. Boken handler slik sett om en indre transformasjon, et indre bryllup, der Rosenkreutz, gjennom oppgaver gitt til ham, forener det indre maskuline med det feminine.

Jeg skal ikke forsøke å gå inn i en lang tolkning av boken. Den er altfor symbolsk kompleks til det og det er mange som har forsøkt dette før meg, mange klokere og mer beleste enn det jeg er, og de har kun lykkes måtelig.
«Det kymiske bryllup» er et gåtefullt verk, det er vakkert, fascinerende og noe jeg tror jeg ikke kommer til å bli ferdig med på lenge. Det kan være slik at boken vokser med meg. At jeg, ut ifra det nivået jeg har nådd i min egen utvikling, skjønner kun det jeg til nå selv har erfart. At boken vil vil være ny for meg hver gang jeg leser den og at den vil avsløre sitt innhold for meg når jeg er klar. «The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz» er en av de bøkene man aldri kan lese ferdig, for den handler om alles indre prosess og den er evig.

Jeg kan med hånden på hjertet anbefale denne boken. Det er ingen umiddelbar enkel bok, men den er givende og inspirerende. Det er en tekst som vokser inne i en og sakte vekker det i oss som ønsker nytt liv, ekspansjon og oppstigning.

Forlag: Phanes Press
ISBN: 0-933999-35-6