«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

cover_-isilds-vredeBokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

jo1web_3

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Stallo» av Stefan Spjut

InnbundetBokas tittel og forfatter
«Stallo» av Stefan Spjut.

Bokas særtrekk og handling
Romanen begynner et sted på 70-tallet. En mor har med seg ungen sin, en gutt, på ferie til ei lita hytte dypt inni de svenske skoger. Skogen sitrer og lever rundt den vesle hytta, og nettene sniker seg tett inntil hytteveggene med sitt mørke og sine hemmelige lyder. Dyrene i skogen oppfører seg underlig. De sitter i skogkanten og glor på hytta. Rev og hare, side om side, som venner, som sammensvorne.

En dag er gutten ute i skogen for seg selv. Han får øye på noe som skremmer ham. En stor pelskledd skikkelse.

Få dager senere er gutten borte. Politi og media mener han har blitt kidnappet. Men moren så noe den kvelden gutten forsvant. Noe stort og hårete i skogbrynet. Ingen tror henne.

I 2004 forsøker Susso Myrén å finne bevis på at troll og andre naturvetter, Stallo-folket, finnes. Hun har en egen nettside hvor hun samler alt stoffet hun finner om fenomenet. En dag blir hun kontaktet av en gammel kvinne som mener hun har sett en stallo utenfor der hun bor. Susso besøker kvinnen, i Nord-Sverige, og setter opp et kamera utenfor huset hennes. Kameraet fanger opp en liten, merkelig skikkelse. Det ligner på en liten kall, en dverg, kanskje bare en meter høy. Og han har lysende gule øyne.

Ikke lenge etter forsvinner den gamle kvinnens barnebarn under lignende omstendigheter som gutten på 70-tallet. Og brått er Susso dratt inn i noe som viser seg å inneha både fantastiske og farlige elementer. Mens hun jakter på bevis og svar, blir hun selv forfulgte av dem hun forsker på. Og de viser seg å være alt annet enn harmløse.

Utvalgt sitat fra boka
«Som han står der og kikker ned i gryta under rotvelta, høres et knepp.
Det høres ut som et lite, listende fottrinn like ved.
Raskt retter han på hetta for å kunne se ordentlig.
Blikket flakker mellom gransøylene som er skjellete og ru.
Noe var det, det er han sikker på.
Han tar et lite skritt til siden samtidig som han strekker hals for å se hva som er på den andre siden av rotvelta. Kanskje grevlingen har kommet opp og er sur fordi han står og kikker ned der den bor? Det er nesten så han ikke tør å se etter.
En bevegelse. En gråbrun pelsstripe.
Det er det han ser.
Så løper han.»

Min vurdering
Jeg er veldig glad i myter og sagn. Fra hele verden egentlig. Men det er noe eget med det mytologiske stoffet som deler ens egen geografiske tilhørighet. Det er direkte tilfredsstillende å se at forfattere endelig begynner å grave i  myte- og sagnstoffet her nord, både fra de nordiske land og fra samenes kultur. Det er utrolig mye inspirasjon å hente der.

Jeg var nesten solgt før jeg i det hele tatt hadde begynt å lese denne boka. Grunnen ser du over her. Det kan være litt farlig å være for forventningsfull og sikker på en bok på forhånd, men denne gang ble glede og forventninger innfridd. Og vel så det. Stefan Spjut har skrevet en sterk og mangefasettert roman, som både er realisme, fantasy, samfunns- og holdningskritikk, svensk folklore og bittelitt kunsthistorie samtidig. Og det fungerer som bare pokker’n!

Først og fremst opplever jeg «Stallo» som en kjærlighetserklæring til den nordiske naturen og dyrelivet der. Skildringene av skog, innsjøer, fjell, vinterlandskap og sommerdager, samt lydene, luktene og livet i skog og mark, er så presise, realistiske og atmosfæriske at det er som å være tilstede.

Og så bryter det underlige, det overnaturlige, det fantastiske og skremmende inn, og løfter romanen fra å være en sterk natur- og bygdeskildring, til noe helt unikt: Hyperrealisme og fabelprosa i smertefri fusjon.

Spjut skildrer bygd og bygdesinn med sylskarphet. Selv om Spjut hovedsaklig skriver om det nordsvenske, er holdningene og livsanskuelsen han tar opp gjenkjennelig for mange. Bygdenes minisamfunn med sladder, grader av fremmedfrykt og usjarmerende holdninger går igjen på alle småsteder, tror jeg, uansett nasjonalitet. Romanen henter denne holdningsmyra frem i lyset og lar oss se hvor råtten og vemmelig den er.

Med rot i bygdedyrets stygghet svinger også forfatteren innom et tema som ganske nylig har vært oppe i media. Jeg vet ikke om dere husker saken om den lille blonde jenta som ble funnet i en leir for romfolk i Hellas i fjor? I kjølvannet av avisoppslagene rundt den saken kom endel mindre allrighte holdninger opp. Det viser seg at folk generelt sett har mer empati og medlidenhet med et blondt og blåøyd barn, enn et barn av mørkere teint. Folk legger merke til et blondt barn, og har større trang til å hjelpe og beskytte det. Det er derfor lettere å bortføre et brunt og mørkhåret barn. Svært få vil legge merke til det, og leteaksjonene vil avsluttes mye tidligere enn når et lyst barn forsvinner. Spjut bruker dette fenomenet i sin bok, der han lar et par av de sekundære hovedpersonene kidnappe nettopp barn av innvandrerbakgrunn eller flyktningbakgrunn. Derfor er dette en tankevekkende og viktig bok også, som tar tak i og belyser et tema det er på tide å reflektere over – med håp om en total holdningsendring!

Fra bokas side 136 og 137:
«-Det var Erasmus som sa at jeg skulle gjøre det, sa Børje. – Erasmus Partapuoli, den jævla marken som var her inne i går. Det var krise. Akkurat som nå. Erasmus hadde tatt en unge i Finland, men vi trengte flere. Og det måtte være jenter, ja, du skjønner jo hvorfor. Og svarthårede, for han hadde kommet frem til at det ikke ble like mye oppstyr hvis en tok en svarthåret unge, og sånn er det jo. Avisene skriver mindre, for det er ikke på langt nær like dramatisk som når det forsvinner en svensk unge. Det handler om identifikasjon. Folk bryr seg ikke, for de føler ikke at det kunne ha vært deres eget barn. Det er jo bare en innvadrerunge. Og dessuten er det betydelig lettere å gjemme barn som ikke er svenske. Vi kjenner dem liksom ikke igjen, alle ser like ut.»

Jeg som er utdannet kunstner falt for denne boka av ennå en grunn. En viktig figur i romanen er den svenske kunstneren, maleren og illustratøren John Bauer. Bauer er hovedsaklig kjent for sine fantastiske eventyrillustrasjoner, og er en av verdens fremste trolltegnere (sammen med vår egen Theodor Kittelsen). I boka har Bauer direkte tilknytning til handlingen gjennom sine malerier og illustrasjoner. Han fremstilles som en mann som hadde nære relasjoner med flere medlemmer av stallo-folket. Så nær at han fikk lov til å avbilde dem i maleriene sine. Her er et av bildene hans (klikk på det for å se det større):

642px-John_Bauer_1915

«Troll og bortført prinsesse» av John Bauer, 1915.

«Stallo» har så mange forskjellige sider og så bredt innhold at det er vanskelig å skrive en ryddig anmeldelse av den. Jeg har gjort mitt beste for å trekke frem det som gjorde boka til en stor opplevelse for meg. Selv om denne romanen har mange lag og trekker i flere forskjellige handlingsretninger underveis, så er boka stram og velkomponert. Spenningskurven er jevnt stigende, man underholdes, og man lærer noe underveis. Forfatteren har noe særskilt å formidle, utover bare å ha et ønske om å underholde sine lesere.

Avslutningsvis må jeg si at jeg i tillegg til mye annet, er imponert over Spjuts evne til å hente frem den unike tidsånden i både 70-tallet og 2000-tallet. Handlingsbiten fra 70-tallet har dette lett nostalgiske over seg. Det er som å betrakte et gulnet fotografi med motiv fra egen barndom. Og dette evner han å hente frem helt uten å ty til 70-tallsklisjeer i sine beskrivelser.

Resten av boka, som forgår på begynnelsen av 2000-tallet, har en helt annen rytme. Det er som om bildene er skarpere og kaldere, som om tiden går raskere, som om alt beveger seg til en hurtigere takt. Stefan Spjut kan sitt håndverk og vet å benytte seg av presise språklige virkemidler for å få fram de nyansene han ønsker.

Dette er en forfatter jeg kommer til å følge videre med stor interesse.

Fakta

Spjut-Stefan

Forfatter Stefan Spjut Fotografi: Sofia Runarsdotter

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Oktober forlag
ISBN: 978-82-495-1092-4

bokvrimmelB