3 kjappe: Bruddlinjer, ei boble og et hviskende tre

«Treet som hvisket» av Thore Hansen:
Dette er ei unik og fascinerende bok for barn fra 6-7 år og oppover. Boka er både skrevet og illustrert av Thore Hansen, og illustrasjonene gløder av Hansens særegne strek, tekstur og nerve.

I boka møter vi en gammel mann som heter Leonard Holm. Holm har overlevd alle han noensinne har kjent, både familie, venner og kattene han har vært så glad i. Han er kjempegammel og veldig ensom. Det eneste han har igjen er minner.

En dag reiser han seg fra godstolen, setter på seg frakken, griper spaserstokken og forlater huset han så lenge har bodd i. Døren står ulåst igjen bak ham. Holm forlater byen og går inn i skogen han lekte i som barn. Der finner han igjen favorittreet sitt som han pleide å klatre i som liten gutt.

En siste gang griper han tak i grenene og svinger seg opp i treet. Og noe rart hender. På vei opp blir han ung igjen, og klærne, som plutselig er alt for store, faller av ham. Han står igjen i en altfor stor skjorte, som rekker ham til anklene, forundret over det som nettopp har skjedd.

Og som om ikke det er nok så snakker treet til ham som en gammel venn. Det har savnet ham og ønsker å ta ham med på en reise. Sammen flyr de tilbake gjennom historien, både Holms historie og jordas historie, helt tilbake til tidenes morgen og deretter tilbake til nåtiden igjen.

Dette er en vakker, jordnær og fantasifull barnebok som skildrer så store og «tunge» temaer som aldring, liv og død. Dette høres kanskje tungt og lite barnevennlig ut, men gjennom Hansens strek og ord får denne historien en helt egen magisk sjarm.

«Treet som hvisket» er ei tankefull og innsiktsfull bok der selve naturen og menneskets forhold til den på mange måter står i sentrum. Det er ei bok om alt vi kan miste, men også om alt vi kan finne igjen. Det ligger mye håp og kjærlighet bak ordene som danner denne boka, og det gjør denne barneboka til en helt spesiell leseopplevelse.

Jeg likte den kjempegodt.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50702-9

«Bobla» av Siri Pettersen:
I «Bobla» møter vi Kine. Kine føler seg som en slave. Hun tvinges opp om morgenen, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å gjøre lekser og lese til prøver, tvinges til å leve med det teite kallenavnet Bobla, tvinges til å gå på svømming og tvinges til å synge i det bedritne julekoret. Hun tvinges til å følge regler laget av møkkafolk, i en møkkaby, i en møkkaverden. Ja, alt er rett og slett skikkelig dritt!

Etter tidenes absolutt kjipeste skoledag finner hun en mystisk glasskule på kirkegården. Inni kula er det en liten, guffen tøydukke. Kula viser seg å kunne skifte størrelse, den blir så stor at Kine kan gå inn og ut av den. Og kula kan fly! Kine søker tilflukt fra alt og alle i kula, isolerer seg fra verden, foreldre, plikter og mas – og tenker at hun endelig har funnet nøkkelen til ro, fred og frihet. Meeeen, er ikke den dukka litt i overkant guffen? Og begynner det ikke å bli vanskeligere og vanskeligere å bevege seg inn og ut av kula?

Igjen har Siri Pettersen skrevet ei knakende god og original bok. «Bobla» er svært forskjellig fra «Ravneringene»-trilogien, men like velskrevet, engasjerende og spennende. I tillegg er «Bobla» fylt med herlig frekk obsternasighet, mørk humor og en stor dose menneskelig innsikt og klokskap.

Ungdomsromanen deler energi og atmosfære med mye fra Tim Burtons og Neil Gaimans universer, men er likevel noe helt eget. Dette er mørk og magisk realisme for alle som har følt seg misforstått, utenfor og annerledes.

Jeg storkoste meg med denne historien!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50696-1

«Bruddlinjer» av Heidi Sævareid:
Heidi Sævareid skildrer ofte omdiskuterte alternative miljøer og unge mennesker i en psykologisk utfordrende situasjon. Denne boken er intet unntak.

Her møter vi Hedda og hennes lillebror Daniel. De er begge fascinert av det okkulte, magisk teori og praksis. Og begge sliter på sin måte med ting de ikke deler med andre.

Hedda er redd for hva Daniel kan finne på. Han sliter med angst og rømningstanker, og bruker magien ekserimentelt som en metode for å møte sin egen frykt og overkomme sine begrensninger. Hedda blir derfor vettskremt da han plutselig forsvinner sporløst fra Glastonbury-festivalen, som de har reist til sammen. Han har ikke lagt igjen noen beskjed om hvor han har dratt eller hvorfor, og han tar ikke telefonen når Hedda ringer.

Men Hedda selv har også ting hun skjuler, og ting hun forsøker å rømme fra, eller ihvertfall holde på avstand. Hun har innledet et forhold til en eldre, pengesterk mann som gir henne penger, reiser og materielle goder i bytte mot selskap og sex. Og hun er avhengig av svar og veiledning fra tarotkortene hun alltid bærer med seg. Hedda kvier seg for å ta ansvar for seg selv og eget liv, og hun mister nesten seg selv i ønsket om å ta vare på broren og i redselen for hva som kan skje ham når hun ikke er i nærheten.

Jeg er stor fan av ungdomsbøkene til Sævareid. Hennes to forrige romaner «Slipp hold» og «Slagside» var blant årets beste bøker for meg i henholdsvis 2015 og 2016. Og hun har klart det igjen. «Bruddlinjer» er en av mine favorittromaner i år, og kanskje den beste boken fra henne så langt.

Jeg elsker Sævareids innsikt i mennesket og menneskets psyke, jeg elsker at hun skriver 100% klisjéfrie ungdomsromaner som virkelig tar ungdom (eller mennesker generelt egentlig) på alvor, og jeg elsker at hun slipper oss inn i miljøer som er ukjent for de aller fleste (tidligere har det vært suspensionmiljøet og Krav Maga, og nå også den litt mer obskure og ekstreme varianten av alternativmiljøet). Jeg er også veldig glad for at hun skildrer disse miljøene på en åpen og fordomsfri måte. At hun evner å klargjøre at det ikke er miljøene eller aktivitene i seg selv som er uheldige for oss, men heller den måten vi går inn i dem på, med den bagasjen vi allerede bærer med oss. Sævareid er en særdeles klok forfatter.

Jeg satte så stor pris på denne romanen at jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017. Ja, det gjelder forresten de to andre titlene jeg har skrevet om i dette innlegget også. 🙂

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50427-1

Reklamer

«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

cover_-isilds-vredeBokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

jo1web_3

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Ødemarken» av Steinar Bragi

OEdemarkenBokas tittel og forfatter
«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas særtrekk og handling
På bokcoveret står det krim, men dette er egentlig en mørk psykologisk thriller iblandet skrekkelementer. Jeg leser den også som en symbolsk roman.

Vi befinner oss på Island rett etter finanskrisen. To par bestemmer seg for å ta en pause fra hverdagen og økonomiske bekymringer. De pakker campingutstyr og telt i en jeep og kjører ut i den islandske ødemarken. Tåken ligger tykk ute i steinørkenen, og plutselig kjører de rett inn i et hus. I huset bor et gammelt ektepar, stemningen er ubehagelig og de skjønner snart at noe er veldig, veldig galt.

De to parene forsøker å reise fra huset gjentatte ganger, men noe stanser dem hver gang. Og etterhvert begynner virkelig skremmende ting å skje.

Utvalgt sitat fra boka
«Blusset hadde sluknet og Hrafn holdt ikke lenger i noe. Hendene hang slapt ned langs sidene, hjertet hamret i brystet, og vhite og røde prikker danset foran øynene hans. Det var som om han ikke klarte å puste dypt nok, og han sperret opp øynene selv om han ikke så noe i mørket.

Han satte seg ned på knærne, og samtidig som han forsøkte å puste dypt inn, famlet han etter nødblusset på gulvet, og han okket seg lavt da han tok i det gamle nødblusset, som fremdeles var varmt, og kastet det fra seg.

Noen kom inn i lokalet. Hrafn la den ene hånden over munnen sin slik at ingen skulle høre ham, og stirret urørlig ut i mørket i retning av døra. Han skjelnet lave lyder, som fra fotsåler som skyflet sakte over gulvet. Så ble det helt stille.»

Min vurdering
Jeg har observert at mange ikke har sansen for denne boka. Grunnen til det tror jeg er at boka kan være vrien å forstå. Jeg skal ikke påberope meg noen fasit, men jeg opplever ihvertfall at boka ga mening for meg. Slik jeg har lest den, og tolket den, har den et dypt psykologisk og symbolsk innhold. Jeg opplever at boka sier mye om menneskenaturen og indre mekanismer som flukt, kamp og undertrykkelse av vonde minner og erfaringer. Slik sett er dette ei bok jeg likte veldig godt. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men absolutt en lesereise som har satt spor og som har fått meg til å tenke mye i ettertid.

Romanen begynner rasjonelt, i en lett gjenkjennelig verden. Finanskrisen har nettopp herjet Islands økonomi og hovedpersonene har alle blitt preget av den, på hver sin måte. To av dem, Hrafn og barndomskompisen Egil, er begge forretningsmenn, og har frem til krisens utbrudd vasset i penger. De har levd luksusliv og bygget opp hvert sitt image som suksessrike og mektige menn med kontroll. Egil er sammen med den kjente journalisten Anna, og Hrafns partner er psykologen Vigdis. Utad virker relasjonene parene og partnerne imellom gode, men etterhvert forstår vi at gammel historie ligger under og skaper ubehagelige gnisninger.

Alle fire har tung følelsesmessig baggasje å dra på. Vi snakker bl.a. om ymse overgrep i ung alder, alkoholisme og incest. Mennene har selv fått alkoholproblemer. Hrafn har vært til avrusning og ser ut til å takle en rusfri hverdag tålelig bra. Egil er fremdeles avhengig og ruser seg nesten daglig. Alle fire hovedpersonene har lagt seg til egne fluktmetoder for å unngå og kjenne på fortidens sår. Bare psykologen Vigdis har tatt litt tak i det hun bærer på av indre smerte fra opplevelser i barndom og oppvekst.

Disse fire reiser fra alt, hverdag og problemer, ut i den islandske ødemarken. Igjen en form for flukt fra det som er problematisk. Men i den islandske ødemarken, som jo er øde, flat og uten stort annet enn det du velger å bringe med deg, blir de fire på mange måter tvunget til å møte både seg selv og de andre i gruppen akkurat slik de er. Det er ikke noe å gjemme seg bak eller under lenger, og mørket på innsiden blir mer og mer synlig.

Boka begynner, som nevnt, veldig rasjonelt, i en vanlig hverdagsbevissthet – men sklir mer og mer over i et indre, psykologisk landskap befolket av arkeyper og symboler. Psyken tar større og større plass i romanen og gir handlingen et merkelig, drømmeaktig preg. Romanen minner mer og mer om et mareritt, eller en rekke creepy opplevelser i sterkt påvirket tilstand (noe som jo matcher flere av hovedpersonenes rusavhengighet ganske bra).

Det er mange ting som tilsier at dette er ei bok med psykologisk innhold, hvor handlingen foregår i et indre, symbolsk landskap. Men det første virkelige tegnet på at det mest sannsynlig er slik var for meg forfatterens skildring av to dører.

Den ene døren befinner seg inne i Hrafns egen psyke. Han traff nemlig sin kjære Vigdis i terapi. Hun var i utgangspunktet hans psykolog og forsøkte lenge å komme til bunns i hvor og hvorfor hans emosjonelle problemer startet. Hver gang hun nærmer seg noe, hver gang de sammen forsøker å finne kilden til hans lidelser, møter de en låst dør i hans indre. Hun får aldri åpnet den. Terapien fører ikke frem. Den andre døren befinner seg inne i det huset de to parene kolliderer med. Det er en nesten skjult dør som tydelig fører ned til en kjelleretasje.

I drømmetolkning, bl.a. presentert av psykiateren Carl Gustav Jung, er ofte hus i drømmer et symbol på en selv. Hovedetasjen er hverdagsbevisstheten, loftsetasjen er den åndelige bevissthet og kjelleren er det underbevisste – stedet der mye av det vi ikke ønsker å være oss bevisst, det vi har undertrykket av smerte og vonde erfaringer, holder til. Slik sett er kanskje huset i ødemarken kun et symbol på Hrafn og hans psyke. Utover i boka dukker det opp flere ting som knytter Hrafn til dette huset.

Et godt stykke ut i boka sier den gamle dama som bor i huset til Hrafn: «Det er ingenting der ute. Det er her.» Hvorpå hun klapper ham på brystet, rett over hjertet. Dette er hennes svar på hans spørsmål om hva eller hvem som skjuler seg der ute i ødemarken. Hva eller hvem som skremmer dem og truer dem. Han opplever at det finnes en ytre fiende som er ute etter å skade dem, mens hun forsøker å vise ham at det kun er i hans eget indre fiendene, mørket, skyggen truer. Det er kun i psyken at frykten og fryktens kilde ligger. Det er kun det du ikke vedkjenner deg som kan skade deg. Det er kun ditt eget mørke som kan skremme deg. Hrafn er sin egen fiende. Det som truer ham på livet er det han har stengt inne bak døren dypt i seg selv. Slik er det for dem alle.

Så kan man jo spørre seg hvorfor alle de indre demonene plutselig skulle stige til overflaten på denne campingturen. Jeg mener å ha funnet et mulig svar på dette i teksten også. I begynnelsen av det tredje siste kapittelet hintes det om at de fire kanskje ikke kom unna kollisjonen med bare et par skrammer hver seg. Kanskje de ble hardere skadet enn som så. Kanskje de ble liggende i koma. Kanskje bokas handling fra bilens kollisjon med huset faktisk foregår i hovedpersonenes komatøse tilstand. Ja, kanskje boka egentlig foregår i et slags limbo, der hovedpersonene svever mellom liv og død, i en merkelig verden der bevisst og ubevisst, vår verden og det ukjente, blør over i hverandre. Forfatteren hinter i den retningen også.

Jeg har selv opplevd å ligge i koma, og kan bekrefte at den tilstanden kan minne mye om drømmetilstand, det lille man eventuelt husker fra et koma ihvertfall. Vi svever rundt i vårt eget indre, alle grenser mellom bevisst og ubevisst er visket ut, og omgivelsene vi mener å oppleve er preget av arketyper og symboler. Resten oppleves kun som tåke, noe ullent som holder alt virkelig på avstand. Tomhet. Intethet.

Det er også endel dyresymbolikk i denne boka, samt historier om naturånder og overnaturlige vesener. På Island er jo troen på alver, vetter og nisser sterk. Man mener at naturen har sine åndelige beskyttere og at disse både kan være vennligsinnede eller mer stri. Basert på dette kan boka også leses som en kritikk av hvordan vi mennesker, ved kun å tenke profitt og rikdom, fjerner oss fra naturen og den naturlige balansen i den. Og som en følge av det også tar avstand fra vår egen natur, og dermed ender opp med å undertrykke viktige deler av oss selv. En frykt for naturkreftene, enten de er av det naturlige eller overnaturlige slaget, er kanskje i bunn og grunn frykten for oss selv, det vi har skjult dypest i vår egen psyke.

Som sagt, jeg synes denne boka var ytterst interessant. Jeg liker bøker jeg ikke er ferdig med når siste side er lest. Bøker jeg blir gående å gruble på, som virkelig får meg til å tenke. Og dette er absolutt en slik bok. Forfatteren har ikke servert noen tydelige svar på sølvfat her, men antyder flere mulige løsninger på hvorfor handlingen er som den er, og hvorfor ting ender slik de ender.

Jeg opplever «Ødemarken» som en meget intelligent grøsser. Ei bok som ikke bare skremmer og underholder, men som også innbyr til refleksjon. Jeg liker den!

Fakta

bragi-steinar_productimage

Forfatter Steinar Bragi fotografert av Kristín Eiríksdóttir. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48184-8
Oversetter: Silje Beite Løken
Originaltittel: Hálendið
Utgivelsesår: 2011 (norsk utgave 2016)
Sideantall: 323

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre