«Som om jeg var fantastisk» av Sofia Nordin:
Jeg er usikker på om denne boka er siste bok i en trilogi, eller om Sofia Nordin kommer med flere bøker fra dette postapokalyptiske universet. Det er flere løse tråder i slutten av romanen som hinter om at det kanskje kommer mer. Jeg håper det. Dette er utrolig gode bøker.
De fem ungdommene Hedvig, Ante, Nora, Ella og Malte har skapt seg et slags liv på en forlatt gård etter at alle de kjenner har mistet livet i en global pandemi. I denne tredje boka i serien overtaler Ella Nora til å forlate gården for å se om de kan finne andre overlevende. De legger ut på en postapokalyptisk roadtrip gjennom et øde og forlatt Sverige, en tur som ikke blir det fantastiske eventyret de hadde håpet på.
Ella er hovedpersonen og fortellerstemmen i denne boka. Hun er kanskje den minst sympatiske av alle karakterene så langt, noe som er med på å gjøre denne romanen mer dynamisk og interessant psykologisk sett. Nordin er glimrende når det gjelder de psykologiske portrettene, de to foregående bøkene bar også preg av en fantastisk og gripende psykologisk innsikt. Men det er noe eget med hennes skildring av Ella, Ellas følelser, adferd og holdninger. Ella er en usedvanlig selvsentrert, manipulerende og suggererende personlighet, men det ligger også en veldig sårhet over karakteren. Hun er kompleks og oppleves ekte. Man misliker henne, får medynk med henne og får etterhvert en forståelse for hvorfor hun er som hun er.
Det er på en måte ikke bare en postapokalypse i den ytre verden, men også inni Ella. Man forstår at ting har skjedd i henne, også før pandemien innfant. Noe har satt preg på henne og vi er like mye på en reise inn i hennes følelsesliv og adferdsårsaker som vi er på en reise gjennom et dystopisk Sverige.
Det er ei spennende og gripende bok dette her. Den beste i denne serien så langt, vil jeg si.
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-150-5
«Meto 3: Verden» av Yves Grevet:
Jeg elsket «Huset» og «Øya», de to første bøkene i denne trilogien. De hadde en helt egen dynamikk og nerve, og fortalte en rystende historie om et lite samfunn i kjølvannet av en tydelig verdensomspennende hendelse av katastrofale dimensjoner. Spørsmålene var i utgangspunktet mange, og de ble flere mens man leste.
I denne tredje og siste boka blir spørsmålene besvart, verden blir på en måte gjenoppdaget gjennom Meto som endelig får reise fra øya og oppleve fastland og samfunnet der. Vi får vite Metos bakgrunn, hvem familien hans er og hvorfor han ble sendt til øya. Det er en overraskende og ganske vond oppdagelse. Hele øya og det som skjedde der blir satt inn i en større dystopisk og rystende kontekst. Det er spennende lesning, likevel opplever jeg at historien flater mer ut i denne siste boka. Misforstå meg rett, det er ei god bok. Men bok en og to var hakket bedre, synes jeg. De hadde en helt egen nerveprirrende energi som jeg ikke synes denne avsluttende romanen har.
Men det er hyggelig med en konstruktiv og optimistisk slutt. Det ser ut til å være en happy ending, og det fortjener både Meto og de andre guttene vi har fulgt i «Huset» og på «Øya».
Denne serien har vunnet flere priser i Frankrike. Og jeg forstår hvorfor. Bøkene er en viktig kommentar til hvordan skrekkregimer kan oppstå, og hvordan de påvirker mennesket. Hvor ødeleggende de er for oss som både enkeltinidvid og gruppe.
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-153-6
«I morgen er alt mørkt: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue:
I den første boka i denne trilogien fulgte vi Brage og fikk høre hans historie. I den andre boka var det Marlen som hadde ordet. I denne tredje, og siste boka, er det flere forskjellige fortellerstemmer. Vi følger flere personers reise og historie parallelt.
Brage, Marlen, deres venner og familier har holdt til et godt stykke inn i villmarka, men måtte flykte etter de dramatisk hendelsene i slutten av forrige bok. Det går rykter om at noen har forskanset seg i sentrum av Oslo, at det er trygt der, at det finnes mat, klær og husrom for dem som trenger det. Flere fra gruppen velger å sette kursen mot hovedstaden igjen. Men er det egentlig en god idé?
Tvers igjennom Oslo er det bygget en mur. En mur som skal holde det og de som oppleves som en trussel ute, og noen få utvalgte trygge inne. Hele konstruksjonen og samfunnet den rammer inn er preget av frykt, hat og nød. Og der frykten råder tas det stadig mer umenneskelige valg for å sikre det antatte status quo, den antatte tryggheten. Kjærlighet, medmenneskelighet og empati velges vekk når paranoiaen rår. Den såkalt trygge sonen viser seg å være et større mareritt en verden utenfor. Høres det kjent ut, folkens?
Sigbjørn Mostue har skrevet en sterk, høyst aktuell og verdig avslutning på denne dystopiske trilogien. Ei bok som kan leses som en viktig kommentar til flere sider ved den politiske situasjonen i verden i dag, fra flyktningkrise til et visst aktuelt presidentvalg. Det er ei bok som setter støkk i en, som berører, sjokkerer og vekker tanker som bør vekkes. Mostue henter eksempler fra verden der ute og skriver dem inn i vår umiddelbare nærhet, slik at vi får føle på kroppen, gjennom teksten, hvordan livet er for mange der ute – for de som flykter fra noe og håper på hjelp fra oss, for de som utestenges og stigmatiseres.
Jeg anbefaler disse bøkene på det varmeste!
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52449-4
Bokvrimmel 