Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider»

havbokaBokas tittel og forfatter
«Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten A. Strøksnes.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok som bruker forfatterens eget fiskeprosjekt i nordnorge med kameraten, og kunstneren, Hugo Aasjord, som ramme. De to forsøker å fange en håkjerring, en haiart som lever langs kysten av Norge, i havet utenfor øya Skrova i Lofoten.  Med dette som utgangspunkt får vi lære om havet. Forfatteren undersøker havet som opphav og hjem til de utroligste livsformer gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er nå det skjer. En strøm langs bunnen fører meg avgårde med en kraft man ikke skulle tro var mulig. Det nytter ikke å kjempe i mot, da virvles jeg bare rundt. Isteden holder jeg hendene inntil kroppen og lar meg fare med, utover og utover, mens jeg passerer de utroligste syner. Fra nå av bader jeg i oseanets dikt, forbi seilskuter med revnede seil, dit spermhval svømmer smilende langs bunnen etter kjempeblekkspruter med tallerkenstore øyne og blinkende armer, gjennom fargesprakende korallskoger i levret fiolett, hvor slimete åler smetter inn og ut av dødningskaller med tangklaser på hodet. Med strømmen føres jeg langs en dypvannsrenne til en stor åpning der finnhval synger flerstemt en dyp klagende havsang. Torskelarvenes lavmælte nynning høres ovenfra, mellom sjøhestenes trompetfanfarer, mens hummer danser i sirkler, rundt kveiter og flyndrer som flapper med halene i applaus. Steinbitene har som vanlig ansiktene til folk jeg kjenner. Månefisker står stille i vannet og lyser opp brugdenes vidåpne gap. Skater flyr forbi i formasjon som stealth-bombere på tokt.»

Min vurdering
Det var det snurrige vesenet på bokas forside som først fanget oppmerksomheten min. Den snodige blandingen av fisk og pattedyr fascinerte meg og fikk meg til å kjøpe boka i romjula i fjor.

Jeg kan ikke skryte på meg å være spesielt interessert i marinbiologi generelt, eller folks private fisketurer spesielt, men haier liker jeg. Haien er et ofte misforstått vesen jeg liker å skaffe meg kunnskap om, og siden denne boka bl.a. handler om en haiart som lever langs norskekysten, håkjerringa, så ga jeg meg i kast med denne boka.

Underveis i lesingen, og i ettertid, er jeg veldig glad for at jeg gav denne boka en sjanse. Strøksnes skriver godt og levende, og evner å få denne sakprosaboka til å fremstå som like, hvis ikke mer spennende, enn en saftig thriller. Forfatteren både underholder og opplyser i denne boka, samtidig som han deler en personlig, selvopplevd historie med oss. «Havboka» er i så måte et vellykket eksempel på sjangeroverskridende litteratur.

Det er ikke tilfeldig at Strøksnes nevner Herman Melvilles «Moby Dick», som jeg leste tidligere i år,  i «Havboka». Jeg ser flere likhetstrekk mellom de to bøkene. Begge handler om en litt spesiell fisketur, der hovedpersonen er på jakt etter en helt spesiell fisk. Og begge bøker vaker i et grenselandskap der to eller flere sjangere glir over i hverandre. «Moby Dick» er skjønnlittertur med lange sakprosapassasjer, mens «Havboka» er sakprosa med en sterk skjønnlitterær følelse. Begge bøker tilbyr også leseren en god og underholdende historie, faktabasert kunnskap om havet, samt innehar en stor dose symbolisme med mytologisk/religiøst tilsnitt. Jeg er glad jeg har lest begge disse titlene såpass tett på hverandre, for sammenligningene er spennende og fascinerende.

«Havboka» er som to reiser i ett. En av dem foregår på det personlige plan, der forfatteren drar til Lofoten og videre på fisketur med en kompis. Den andre foregår på et historisk plan, der artenes opprinnelse og evolusjon utforskes, gjennom et dypdykk (pun intended) i nettopp havet.

I tillegg til alt jeg allerede har nevnt, kan også denne boka leses som en kjærlighetserklæring til den nordnorske naturen, med sitt spesielle lys, sine farger, sitt vær og landskap. Strøksnes skildrer naturen ved Skrova med skarp og lyrisk penn. Mange partier er som kortfilmer eller malerier – vakre og dynamiske.

«Havboka» er ei virkelig stor bok i et forholdsvis lite format. Lærerik og personlig. Vakker og intenst spennende.

Fakta

Morten Strøksnes, Forlaget Oktober

Forfatter Morten A Strøksnes fotografert av Baard Henriksen. Kilde: Forlaget Oktober.

Kilde: Har kjøpt boka selv
Forlag: Oktober
ISBN: 978-82-495-1569-1
Oversetter: —
Originaltittel: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 316

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklamer

Agnes, sisik, trost og stær

ID-10010534

Blåmeis

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 deltar flere norske bokbloggere på samlesinger av titlene som er nominert. I mars leste vi ”Fugletribunalet” av Agnes Ravatn. Min anmeldelse finner du HER. Etter å ha skrevet om boka kjenner jeg at jeg ikke har skrevet meg ferdig. I anmeldelsen min har jeg fokusert på bokas psykologiske portretter og den svært sentrale norrøne Baldermyten. Men det er flere ting ved boka det er verdt å dvele litt ved. Derfor kommer dette oppfølgingsinnlegget. Temaet er romanens fugler og fuglesymbolikk.

Jeg skal ikke hevde at dette innlegget inneholder noen fasit på bokas symbolikk. Dette er kun mine personlige teorier og tolkninger – forklaringer jeg opplever som logiske og sannsynlige.

Innlegget vil inneholde SPOILERE.

9788252183238-ny.ashxJeg kan jo starte med boka tittel. Fugletribunalet. Et tribunal er en gruppe mennesker som går sammen om å fungere som dommere. De avgir en dom som innleder et soningsforhold. Soning er jo et sentralt tema i boka. Begge de to hovedpersonene, Allis Hagtorn og Sigurd Bagge, soner på hver sin måte.

Bokas tittel henspeiler på en drøm den mannlige hovedpersonen, Sigurd Bagge, har. Han drømmer at han blir hentet av maskerte menn og ført ut i skogen et sted. Der står det en stol han må sitte på. Rundt ham står mennesker han kjenner igjen som sambygdinger. De har alle fuglemasker eller fuglehoder. En av dem er hans egen hustru. De dømmer ham til å sone for en illgjerning vi lesere ennå ikke kjenner.

Ravatn har allerede trukket det guddommelige inn i handlingen gjennom Baldermyten. Jeg ser også det guddommeliges nærvær i Bagges drøm. Her har vi vesener med menneskekropper og fuglehoder. Hvor kjenner vi ellers slike fra? Jo, tidlige tiders religioner, eldre mytologi. Det tydeligste eksempelet har vi fra Egypt, der flere av gudene hadde nettopp et menneskes kropp og et dyrs, eller en fugls, hode. Horus hadde falkehode og Thoth hodet av en ibis for eksempel. For å komme tilbake til norrøn mytologi, så har vi også der eksempler på en sammensmeltning av gud og fugl. Gudinnen Frøya hadde en falkeham hun kunne ikle seg. Og en av jotnene, Tjatse, kunne ta en ørns form når det passet ham. Fugler kan altså være guder i forkledning, eller også sendebud for gudene.

Bagges drøm blir for meg en litt dobbel affære. Alle som dømmer ham er folk han kjenner fra tettstedet han bor på. Den jordiske dommen de står for kan like gjerne være en slags fordømmelse basert på bygdesladder. Altså fordom. Islettet av noe guddommelige, som fuglehodene kanskje hinter om, angir en dypere og langt mer dramatisk tone. Fuglehodene hvisker om guddommelig inngripen, guddommelig straff. Det hele minner litt om klassiske greske tragedier, der gudene ofte griper inn og belønner eller straffer menneskene slik det passer dem.

ID-100143618

Kjøttmeis

Det kan se ut til at Bagge, lik Loke i Baldermyten, blir dømt av gudene til å sone for sine illgjerninger – i hvert fall gjennom sin egen underbevissthet. Og det kan se ut til at Bagge, igjen lik Loke, har en kvinne hos seg som gjør alt hun kan for å lindre smerten en slik soning kan påføre den dømte.

Bokas Allis Hagtorn kommer stadig opp i situasjoner der fugler spiller en viktig rolle. Forholdsvis tidlig i boka, ikke så langt ut i hennes opphold i Bagges hus, flyr en liten rødstrupe rett i glassdøra på verandaen. Det første som slår Allis ved synet av den døde fuglen er at hun gjentatte ganger i barndommen har opplevd det samme. Småfugler fløy rett i vinduene, og hun arrangerte fuglebegravelser med salmesang og prosesjon.

Jeg opplever denne fuglen som en budbringer. Dens skjebne sier noe relevant om hvor Allis er på vei. Fuglen ser ikke glassdøren fordi verden, luft og himmel, speiles i glasset. Gjenspeilingens illusjon får fuglen til å fly mot sin egen undergang, rett i døden. Allis ferd gjennom romanen er mye lik fuglens. Hun lever i sin egen illusjon, om Bagge og tilværelsen sammen med han, og vandrer lenge i uvitenhet rett mot sin egen ødeleggelse. Fuglens varsel når henne ikke.

ID-1006021

Rødstrupe

Men fuglene ser ut til å fortsette sine forsøk på å nå frem til Allis gjennom merkelige og dramatiske scener. Hun setter ut musefeller i og omkring Bagges hus, etter å ha sett en gnager i kjelleren. Da hun går tilbake for å sjekke fellene er de fulle av fugler – rødstruper, kjøttmeis og blåmeis. Igjen opplever jeg fuglene som guddommelige budbringere. De forsøker å skildre Allis sin skjebne om hun blir hos Bagge. Å bli hos ham vil være en felle.

Den mest dramatiske fuglescenen finner vi mot slutten av boka. Bagge og Allis går tur sammen langs stranden, et kort stykke fra huset. De setter seg ned for å nyte utsikten over vannet, og hverandre. Plutselig dukker en stor flokk måker opp. Det hele minner om en av de særs ubehagelige scenene fra Hitchcocks ”Fuglene”. Måkene går til angrep på Allis. De hakker henne i ansiktet. Hun begynner å blø stygt. Fuglene forsøker bokstavelig talt å jage henne vekk, få henne til å dra – men hun overhører igjen advarselen. Bagge holder sine store, mørke never om henne og får henne i, det vi kanskje fremdeles tror, er en slags sikkerhet.

På stranden står Allis sine sandaler igjen, gjenglemt, mistet, i sanden. Symbolet på føtter, på bein – på det som kan ta henne vekk derfra.

Så ender det hele i en båt på fjorden. Slik noe tidligere både endte og begynte. Som Balders begravelse – og starten på en guddommelig dom og en soning.

ID-100118280

Flygende måker

Kilde til bildene:
1. «Blue tit» av James Barker/Freedigitalphotos.net
2. Bokas omslag fra Samlagets nettsider
3. «Great tit having a bath» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
4. «Rockin Robin» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
5. «Flying seagull» av Naypong/Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

Ønskemesterens datter: Mørk engel

Mørk_engl_6326”Det var en gang kjærlighet oppstod mellom en engel og en djevel. Det endte ikke godt.”

Laini Taylor ble født i 1971, i Chico, California. Hun har studert engelsk ved UC Berkely og debuterte som forfatter i 2004 med den grafiske romanen ”The Drowned”. Boka var et samarbeidsprosjekt mellom Taylor og hennes mann, illustratøren Jim di Bartolo. I 2009 mottok hun Cybils Award for bok nummer to i ”Dreamdark”-serien, ”Silksinger”. Hun er likevel mest kjent for ”Daughter of Smoke and Bone”-trilogien, som på norsk har fått tittelen ”Ønskemesterens datter”. Taylor bor i dag med mann og datter i Portland, Oregon.

”Mørk engel”, den første boka om ”Ønskemesterens datter”, tar oss til Praha, der vi møter kunststudenten Karou. Hun fyller skisseblokkene sine med tegninger av monstre, snakker en mengde språk, også noen som ikke er menneskelige, forsvinner stadig på merkelige, hemmelige oppdrag, har blått hår uten å ha farget det og vet ikke egentlig hvem hun er.

Monstrene hun tegner er ekte. De kalles kimærer og noen av dem er det nærmeste Karou kan kalle familie. Det er Brennstein, med krokodillehodet, Issa, som er slange fra livet og ned, Twiga, med sjiraffhalsen, Yasri, med papegøyehodet og lille Kishmish, som minner om en flaggermus.

Brennstein driver en butikk der han veksler tenner i ønsker. Han sender Karou ut i verden, gjennom hemmelige dører, på jakt etter tenner til butikken sin. På et slikt oppdrag, i Marrakesh, i en trang bakgate, møter Karou et mektig, lysende vesen. En seraf ved navn Akiva. Og plutselig er hun trukket inn i en eldgammel krig mellom engler og demoner.

Samtidig avsløres dramatiske hemmeligheter og en kjærlighetshistorie med svært gamle røtter ser dagens lys. Vil Karou få vite hvem hun er, og vil hun angre på at hun søkte sannheten om seg selv hvis hun får de svarene hun søker?

5492_Image1

Portrett av Laini Taylor.

J. R. R. Tolkien la lista høyt for fantasy med sitt storverk ”Ringenes herre”, og titler tilknyttet trilogien. Forfattere etter ham har både lykkes og mislykkes med sine fantasyprosjekter. De som bare har lykkes måtelig, eller ikke i det hele tatt, har kanskje vært for opptatt av å skrive seg inn i en verden som allerede ligger der – og befolke den med skapninger som allerede er skapt – av Tolkien. Jeg tror det for mange har vært som å hoppe etter Wirkola.

Også har man dem som virkelig lykkes. Som skaper noe helt nytt, noe eget og unikt, for eksempel en verden vi ikke har hørt om før eller vesener som er fremmede og fascinerende. Laini Taylor tilhører denne siste kategorien. Hun har skrevet en nytenkende, original og vanvittig poetisk roman. Og til alt hell er ”Mørk engel” første bok i en trilogi. Ingen grunn til depping etter at siste side er lest. Det kommer mer!

Det er først og fremst språket i Taylors roman som glitrer. Hun har en helt egen evne til å skildre ting vakre, til å tilføre en lyrisk nerve i beskrivelser av steder, skikkelser og situasjoner. Selv det mørke og makabre fremstår med en slags rar, sitrende skjønnhet gjennom Taylors penn. Det er noe med estetikken og atmosfæren i enkelte partier av boka som minner meg litt om Tim Burtons univers. Spesielt i skildringen av byen Praha og særegne steder i den – som den fascinerende og noe aparte cafeen ”Giftkjøkkenet”, der Karou og hennes bestevenninne, Zuzanna, vanker.

Den fantastiske verdenen Taylor skaper, den mystiske parallellen til vår egen, er befolket av vesener som så langt er unike i fantasysammenheng. Det er likevel noe kjent med dem. De som er interessert i myter vil gjenkjenne begrepet kimære fra etruskisk og gresk mytologi. Der er en kimære et fabelvesen, et ildsprutende uhyre som er en blanding av løve, geit, slange eller drage. I ”Mørk engel” er begrepet kimære synonymt med djevel. Det er vesener som er halvt menneske og halvt dyr – enten bestående av menneskekropp og dyrehode, eller omvendt.

Kimærenes utseende i romanen minner meg igjen om et annet lands eldgamle mytologi: Egypt. Der hadde gudene ofte menneskekropper og dyrehoder. Bokas Brennstein minner meg om krokodilleguden Sobek.

Også har vi kimærenes motsetning, serafene. Englene som vi forbinder med både Jødedom, Kristendom og Islam.

Laini Taylor har på en måte skrevet en ny mytologi for vår tid, med dype røtter i menneskehetens mangfoldige og fascinerende religionshistorie, der nytt og gammelt barker sammen med uviss utgang. Det er intelligent og godt tenkt. Og det er poetisk og elegant utført.

Jeg har mye godt å si om denne boka, men én ting fungerte dårlig for meg. Den innledende, svulstige skildringen av serafen Akiva:

index

Et bokomslag Fabio har stått modell for. Laini Taylors innledende skildring av serafen Akiva tok meg desverre i denne retningen.

”Det menneskene fikk øye på, var en høy, ung mann, han var vakker – så vakker at han tok pusten fra dem, overjordisk vakker – og han bevegde seg med et rovdyrs bevegelser. (…) Ned langs den ene siden hans hang det et sverd, og ermene var brettet opp over brune og muskelspillende underarmer. (…) Den gylne huden hans var mer bronseaktig i de utpregede ansiktstrekkene – de høye kinnbeina, øyenbrynene, neseryggen – som om han hadde levd i et honninggyllent lys. (…) Det folk festet seg ved (…) var øynene. De var ravgule, som en tigers, og som en tigers var de innrammet av svart – både fra tykke øyenvipper og fra kajal. (…) Øynene hans var slikkende ildtunger. Hun var overbevist om at han kunne sette fyr på henne.”

For meg skriker dette Narvesen. Og det ble veldig forstyrrende for leseopplevelsen. Kontrasten mellom kvaliteten i historien generelt, kontra det jeg opplever som en langt lavere kvalitet i frempenslingen av Akiva, ble for markant. Jeg endte opp med å ta en lang pause midt i boka, en pause hvor jeg vurderte om jeg skulle legge boka helt fra meg eller forsøke å lese litt lenger. Heldigvis tok jeg boka frem igjen og fortsatte. Det tar seg opp, og Akiva fremstår mer kompleks og troverdig når man kommer bakenfor førsteinntrykket.

Det er ikke lenge til bok to i trilogien, ”Støv og stjerneskinn”, kommer på norsk. Bazar forlag har satt 28. oktober som lanseringsdato.

Jeg ser frem til fortsettelsen av denne særegne historien. Om Akiva klarer å holde seg unna kiosken, har jeg en stor og vakker leseopplevelse foran meg.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-389-7

bokvrimmelB