«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklame

5 kjappe: Fantasi og fabel

«Beautiful Creatures: Vakre skapninger» av Kami Garcia og Margaret Stohl:
Første bok i en serie på fire om Ethan Wate som bor i den søvnige, lille sørstatsbyen Gatlin. En dag begynner ei ny jente på skolen, og Ethan kjenner henne igjen fra drømmene sine. Hun heter Lena Duchannes og bærer på en mørk og magisk hemmelighet. En spennende og solid start på historien som blander sørstatsrealisme (og sørstatshistorie) med hekser (i boka kalt manere) og mørke krefter. Jeg likte spesielt godt alle referansene til annen litteratur, som skaper nysgjerrighet og videre leseglede, samt den fantastiske atmosfæriske kombinasjonen av sørstatene i USA og mørk gotikk. Boka er filmatisert.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-38849-2

«Nøkkelen» av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren:
Siste og avsluttende bok i Engelsforstrilogien, om heksene på det lille svenske tettstedet Engelsfors. Slutten nærmer seg, den avgjørende kampen mot demonene som ønsker å ta over verden står for dør. Spørsmål blir besvart. Hemmeligheter avslørt. Lojalitet settes på prøve. Uansett hvem som vinner eller taper så vil verden endre seg etter dette. En sterk slutt på trilogien, og ei bok som byr på overraskelser underveis. På mange måter er dette Anna-Karins og Minoos bok, der de begge får vist sitt potensial og hva de virkelig er gode for. Svensk fantasy som anbefales. Første bok i trilogien, «Sirkelen», er filmatisert. En meget god film forresten. Anbefales den også.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41775-5

«Havet i enden av veien» av Neil Gaiman:
En mann har vært i en begravelse. Han reiser innom sitt gamle barndomshjem. Der vekkes minner fra hans barndom og oppvekst, minner om magi, , svik, tragedie – og et stort mørke som truet med å sluke alt og alle han var glad i. Men han husker også jenta, hennes mor og mormor som bodde i nabohuset. Tre sterke, egenrådige og mektige kvinner som kom ham til unnsetning da alt håp var i ferd med å renne ut. Dette er den aller første boken signert Neil Gaiman jeg noensinne har lest, og det skal ikke bli den siste. Språket er poetisk, atmosfæren er helt magisk og historien minner meg om mytologiske tekster om Den Trefoldige Gudinnen (som i dag også er kjent fra neopaganismen). På mange måter leser jeg boken som et hymne til det guddommelig feminine. En fabelaktig fabel om oppvekst, barnesinnets redsler og livets mange undere.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vendetta
ISBN: 978-82-8299-008-0

«Kaoshjerte» av Lise Forfang Grimnes:
(Forfatteren er en tidligere bokbloggerkollega. Jeg kjenner henne ikke personlig, men har truffet henne ved et par anledninger og har også sporadisk Facebookkontakt med henne. Om anmeldelsen på bakgrunn av dette oppleves som uhildet, står du fritt til å se i bort fra den.)
16 år gamle Minja våkner en morgen, forslått og uten hukommelse, hjemme i blokka på Stovner. Hva har skjedd med henne, og hvor kommer de enorme kreftene hennes fra? Jakten på svarene bringer henne til den norske fjellbygda Åslia, og til en mormor hun ikke har hatt kontakt med. Den mørke granskogen omkring bygda vekker en underlig lengsel i Minja, og fjellet som ruver over det lille bygdesamfunnet river og sliter i sjel og sinn. Hvem er egentlig Minja, og hvorfor har naturen og naturkreftene slik makt over henne? En utrolig spennende fantasydebut som fletter sammen norsk samtid med gamle nordiske myter og sagn. Meget stemningsfull skildring av norsk natur, fjell og seterliv. Boka minnet meg om sommerferier på hytta til mormor, på fjellet, da jeg var liten. Jeg tror «Kaoshjerte» er første bok i en trilogi.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25797-1

«Kire 2: Forbannet» av Tonje Tornes:
Dette er andre bok i serien om Kire, eller Erik, der vesener fra norsk folketro er en del av virkeligheten. Vi følger de fire ungdommene Erik, Lena, Tore og Trine på det lille tettstedet Sirdal. Etter strabasene og oppdagelsene i første bok utforsker de nå kreftene sine og lærer mer om magi og den magiske delen av verden. Erik har fått beskjed om å holde seg unna den lille hulderen Flora, som han er forelsket i, men han lystrer ikke. Og når den hvite hingsten viser seg og lokker Erik inn i berget, står de fire vennene overfor noe langt mørkere og farligere enn de har kunnet forutse. I denne boka er tempoet satt opp og actionsekvensene er langt hyppigere. Jeg savner pusterom underveis, noen rolige passasjer der spenningen bygges mer gradvis opp. Det er ei langt mørkere bok enn den foregående, ei bok som skildrer brytningen fra barn til ung voksen, og fra uskyld/uvitenhet til kunnskap/erfaring og makt. Det handler om forelskelse, forhekselse og forbannelse. Jeg ser frem til neste bok i serien med forventning.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-46863-4

Mikroanmeldelse: «Kire 1 – Hulder» av Tonje Tornes

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Bokas tittel og forfatter
«Kire 1 – Hulder» av Tonje Tornes.

Bokas særtrekk og handling
«Hulder» er første bok i en fantasyserie for ungdom. Serien heter «Kire», som er navnet på bøkenes hovedperson baklengs. Det er nemmelig slik huldrefolket uttaler menneskenavn. 😉

Boka begynner dramatisk med en fjelltur som ikke ender godt. Hovedpersonen Erik og moren hans tar en spisepause ved ei myr på snaufjellet, da en ukjent kvinne dukker opp. Hun er vakker og grønnkledd, og forsøker å lokke Erik til seg. Moren kommer sønnen til unnsetning og knivstikker det hun mener er en hulder. Når politiet ankommer åstedet finner de en kvinnelig turgåer, drept. Eriks mor blir ansett som psykisk syk og innlagt på det psykiatriske sykehuset Alvheim.

Erik og hans far flytter til Sirdal, der Alvheim ligger, for å være nær moren. Ikke lenge etter begynner merkelige ting å skje. Og en blek skikkelse lusker rundt i skumringen, utenfor Eriks hus. Et vesen med hale.

Utvalgt sitat fra boka
«Erik slo av skrivebordslampen og stirret ut i skumringen som var i ferd med å legge seg over tunet. Det var det samme han så hver kveld: trærne som liksom dannet et beskyttende gjerde mot elven utenfor, låven med sine mørke, ugjennomtrengelige vinduer, det gamle tørkestativet der det ennå hang igjen noen klyper. Han myste og la merke til at den ene løse snoren pendlet svakt.

Så var det noe annet som beveget seg: En skikkelse kom til syne mot den hvite fjøsveggen, den liksom gled bortover langs raden av gamle melkespann. Erik blunket hardt og så igjen. Skikkelsen var borte.»

Min vurdering
Jeg er så utrolig glad for at en forfatter har valgt å skrive en fantasybok for ungdom inspirert av norske sagn og eventyr. Fantasyverdenen kryr av vesener fra all verdens mytologier, men ingen har ennå dedikert seg til å skrive en serie om det som skjuler seg i norske fjell og skoger; troll, huldre og nøkker. Jeg sitrer av fryd over ideen, og jeg sitrer ennå litt til over resultatet. Tonje Tornes har gjort en god jobb!

Det er noen måneder siden jeg leste boka, men jeg husker godt at jeg kom i tanker om at vi endelig hadde en serie her i Norge tilsvarende den svenske «Engelsfors»-trilogien. Det er riktignok ingen hekser, så langt ihvertfall, i «Kire», men kombinasjonen lokalt, lite tettsted som tilføres noe magisk og overnaturlig skaper helt klart assosiasjoner til den internasjonale boksuksessen. I løpet av denne første boka i serien aner vi  at både hovedpersonen, og de vennene han får på det nye stedet, etterhvert kommer til å utvikle evner og vokse mot hver sin skjebne – som vi også kan kjenne igjen hos jentene i Engelsfors. Her er det med andre ord mye å glede seg til i de kommende bøkene i serien.

Tonje Tornes har skrevet en fengslende førstebok som skrur forventningene til andreboka skyhøyt opp. Hennes skildringer av den norske naturen, mørke granskoger, den blå skumringstimen, surklende myrlandskap og det vindherjede snaufjellet er atmosfærisk og levende. Hun har gode personskildringer, et språk og en handling, som gjør at jeg opplever at hun virkelig skjønner sin målgruppe.

Det eneste jeg reagerte litt på mens jeg leste var hvordan bokas Flora ordla seg helt innledningsvis. Det ble litt krampeaktig hipt og kunstig. Jeg skjønner at det langt på vei var meningen, men jeg synes likevel at det kanskje kunne tones litt ned. Uansett bare en bagatell i en flott helhet. Og det rettet seg betraktelig utover i boka.

Takk til Tonje Tornes for at hun har hentet frem den norske villmarka og dens naturvesener. Jeg gleder meg til bok nummer to!

Fakta

Forfatter Tonje Tornes

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45077-6

Agnes, sisik, trost og stær

Blåmeis

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 deltar flere norske bokbloggere på samlesinger av titlene som er nominert. I mars leste vi ”Fugletribunalet” av Agnes Ravatn. Min anmeldelse finner du HER. Etter å ha skrevet om boka kjenner jeg at jeg ikke har skrevet meg ferdig. I anmeldelsen min har jeg fokusert på bokas psykologiske portretter og den svært sentrale norrøne Baldermyten. Men det er flere ting ved boka det er verdt å dvele litt ved. Derfor kommer dette oppfølgingsinnlegget. Temaet er romanens fugler og fuglesymbolikk.

Jeg skal ikke hevde at dette innlegget inneholder noen fasit på bokas symbolikk. Dette er kun mine personlige teorier og tolkninger – forklaringer jeg opplever som logiske og sannsynlige.

Innlegget vil inneholde SPOILERE.

Jeg kan jo starte med boka tittel. Fugletribunalet. Et tribunal er en gruppe mennesker som går sammen om å fungere som dommere. De avgir en dom som innleder et soningsforhold. Soning er jo et sentralt tema i boka. Begge de to hovedpersonene, Allis Hagtorn og Sigurd Bagge, soner på hver sin måte.

Bokas tittel henspeiler på en drøm den mannlige hovedpersonen, Sigurd Bagge, har. Han drømmer at han blir hentet av maskerte menn og ført ut i skogen et sted. Der står det en stol han må sitte på. Rundt ham står mennesker han kjenner igjen som sambygdinger. De har alle fuglemasker eller fuglehoder. En av dem er hans egen hustru. De dømmer ham til å sone for en illgjerning vi lesere ennå ikke kjenner.

Ravatn har allerede trukket det guddommelige inn i handlingen gjennom Baldermyten. Jeg ser også det guddommeliges nærvær i Bagges drøm. Her har vi vesener med menneskekropper og fuglehoder. Hvor kjenner vi ellers slike fra? Jo, tidlige tiders religioner, eldre mytologi. Det tydeligste eksempelet har vi fra Egypt, der flere av gudene hadde nettopp et menneskes kropp og et dyrs, eller en fugls, hode. Horus hadde falkehode og Thoth hodet av en ibis for eksempel. For å komme tilbake til norrøn mytologi, så har vi også der eksempler på en sammensmeltning av gud og fugl. Gudinnen Frøya hadde en falkeham hun kunne ikle seg. Og en av jotnene, Tjatse, kunne ta en ørns form når det passet ham. Fugler kan altså være guder i forkledning, eller også sendebud for gudene.

Bagges drøm blir for meg en litt dobbel affære. Alle som dømmer ham er folk han kjenner fra tettstedet han bor på. Den jordiske dommen de står for kan like gjerne være en slags fordømmelse basert på bygdesladder. Altså fordom. Islettet av noe guddommelige, som fuglehodene kanskje hinter om, angir en dypere og langt mer dramatisk tone. Fuglehodene hvisker om guddommelig inngripen, guddommelig straff. Det hele minner litt om klassiske greske tragedier, der gudene ofte griper inn og belønner eller straffer menneskene slik det passer dem.

Kjøttmeis

Det kan se ut til at Bagge, lik Loke i Baldermyten, blir dømt av gudene til å sone for sine illgjerninger – i hvert fall gjennom sin egen underbevissthet. Og det kan se ut til at Bagge, igjen lik Loke, har en kvinne hos seg som gjør alt hun kan for å lindre smerten en slik soning kan påføre den dømte.

Bokas Allis Hagtorn kommer stadig opp i situasjoner der fugler spiller en viktig rolle. Forholdsvis tidlig i boka, ikke så langt ut i hennes opphold i Bagges hus, flyr en liten rødstrupe rett i glassdøra på verandaen. Det første som slår Allis ved synet av den døde fuglen er at hun gjentatte ganger i barndommen har opplevd det samme. Småfugler fløy rett i vinduene, og hun arrangerte fuglebegravelser med salmesang og prosesjon.

Jeg opplever denne fuglen som en budbringer. Dens skjebne sier noe relevant om hvor Allis er på vei. Fuglen ser ikke glassdøren fordi verden, luft og himmel, speiles i glasset. Gjenspeilingens illusjon får fuglen til å fly mot sin egen undergang, rett i døden. Allis ferd gjennom romanen er mye lik fuglens. Hun lever i sin egen illusjon, om Bagge og tilværelsen sammen med han, og vandrer lenge i uvitenhet rett mot sin egen ødeleggelse. Fuglens varsel når henne ikke.

Rødstrupe

Men fuglene ser ut til å fortsette sine forsøk på å nå frem til Allis gjennom merkelige og dramatiske scener. Hun setter ut musefeller i og omkring Bagges hus, etter å ha sett en gnager i kjelleren. Da hun går tilbake for å sjekke fellene er de fulle av fugler – rødstruper, kjøttmeis og blåmeis. Igjen opplever jeg fuglene som guddommelige budbringere. De forsøker å skildre Allis sin skjebne om hun blir hos Bagge. Å bli hos ham vil være en felle.

Den mest dramatiske fuglescenen finner vi mot slutten av boka. Bagge og Allis går tur sammen langs stranden, et kort stykke fra huset. De setter seg ned for å nyte utsikten over vannet, og hverandre. Plutselig dukker en stor flokk måker opp. Det hele minner om en av de særs ubehagelige scenene fra Hitchcocks ”Fuglene”. Måkene går til angrep på Allis. De hakker henne i ansiktet. Hun begynner å blø stygt. Fuglene forsøker bokstavelig talt å jage henne vekk, få henne til å dra – men hun overhører igjen advarselen. Bagge holder sine store, mørke never om henne og får henne i, det vi kanskje fremdeles tror, er en slags sikkerhet.

På stranden står Allis sine sandaler igjen, gjenglemt, mistet, i sanden. Symbolet på føtter, på bein – på det som kan ta henne vekk derfra.

Så ender det hele i en båt på fjorden. Slik noe tidligere både endte og begynte. Som Balders begravelse – og starten på en guddommelig dom og en soning.

Flygende måker

Kilde til bildene:
1. «Blue tit» av James Barker/Freedigitalphotos.net
2. Bokas omslag fra Samlagets nettsider
3. «Great tit having a bath» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
4. «Rockin Robin» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
5. «Flying seagull» av Naypong/Freedigitalphotos.net

1001 Books: Kafka på stranden

”Kafka på stranden” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Boken inngår også i en virtuell lesesirkel jeg har deltatt i denne måneden, arrangert av bloggeren bak Lines Bibliotek. Mer om det HER.

Romanen er skrevet av den store japanske forfatteren Haruki Murakami (1949 -). Han er kjent for å skrive postmodernistiske tekster som ligger i grenselandet mellom realisme og surrealisme, virkelighet og drøm. Hans bøker er fulle av symboler, med referanser til myter, eldgamle åndelige tradisjoner og med innslag av oversanselige fenomener. Bøkene hans kombinerer gjerne psykologi, religion og vitenskap, men fremstår likevel som lett og lekende lesning tross tunge temaer.

I ”Kafka på stranden” møter vi 15 år gamle Kafka Tamura som rømmer fra sitt hjem og sin tilværelse i Nagano, Tokyo. Moren og storesøsteren stakk da han var liten. Faren er en kald og ubehagelig mann. Gutten har mye redsel og sinne i seg.

Han ender opp i den lille byen Takamatsu på øya Shikoku. Der får han husvære i et lite privat bibliotek og blir kjent med den kloke og androgyne Oshima, samt den gåtefulle og vakre bestyreren, Saeki. Her får han også hjelp etter en dramatisk og blodig episode som fører til at politiet begynner å lete etter ham.

Ikke langt unna Kafka Tamuras barndomshjem i Tokyo bor en eldre mann. Han heter Nakata. Etter en ulykke i barndommen har Nakata kunnet snakke med katter. Hans sjeldne evne har gjort ham til en ettertraktet kattedetektiv i nærmiljøet. Nakata finner igjen katter som har blitt borte.

Mens han leter etter den forsvunne katten Goma blir Nakata dratt inn i noe som etterlater ham med blod på hendene. Han forlater Tokyo. Veien fører ham etter hvert til øya Shikoku, der også Kafka Tamura befinner seg. Trådene i de tos liv flettes sammen på overraskende vis.

Jeg har ennå til gode å lese en Murakami-roman jeg misliker. Dette er den tredje bok fra hans penn jeg leser og min begeistring er vel vedlikeholdt. Murakami er en fantastisk forfatter. En stor grunn til at jeg synes det er nok at han kan se ut til å dele flere interessefelter med meg; Psykologi, åndelige tradisjoner, myter/mytologi, symbolisme og surrealisme er eksempler. Jeg får ikke bare en roman når jeg leser Murakami, men også filosofiske innspill på flere felt jeg finner interessante.

I ”Kafka på stranden” flyter virkeligheter over i hverandre. Eller kanskje det er riktigere å si at drøm flyter over i virkelighet. Det er som om psykiske indre rom (som hvert individs egen underbevissthet, samt det kollektivt underbevisste) blør over i den våkne virkeligheten vi alle beveger oss rundt i. Det surrealistiske er en integrert del av realismen i boka. Noen ganger er overgangene mellom disse motsetningene flytende, andre ganger kommer de brått og overraskende på. Dette skaper en spennende handlingsrytme, nesten som om teksten er bygget opp som musikk – og musikk er noe Murakami ofte referer til i bøkene sine. I ”Kafka på stranden” snakkes det om klassiske komponister som Beethoven og Haydn, men også mer moderne artister som Prince og Radiohead.

Han henter også inn gamle klassiske elementer ved å referere til den eldgamle esoteriske teksten ”Smaragdtavlen” (i dette sitatet fra bokas side 431):
”Det som er utenfor oss speiler det som er inni oss, og det som er inni speiler det som er utenfor.”

– og ved å peke tilbake på den gamle greske myten om Orfevs og Evrydike i beskrivelsen av Kafka Tamuras ferd tilbake fra ”den andre siden” (bokas side 547) der han bl.a. blir innstendig bedt om ikke å se seg tilbake.

En mer tydelig henvisning til gamle myter er den ødipale spådommen Kafkas ubehagelige far kaster over sønnen. Han hevder at Kafka kommer til å drepe ham, for deretter å voldta sin mor og sin søster, slik vi kjenner fra den klassiske greske myten om Ødipus.

Det er noe med denne fusjonen av motsetninger både historisk (klassisk/moderne, mytisk/historisk) og tematisk (virkelighet/drøm, realisme/surrealisme) som gir den verdenen Murakami skaper et nesten tidløst preg, selv om bøkene han skriver foregår i vår tid. Og dette er igjen noe som gjør hans bøker til stor litteratur, til kunst, i min mening.

Jeg liker å ha god tid når jeg leser Murakamis bøker. Jeg liker å ha mulighet til å ta refleksjonspauser innimellom, fordi han skriver om mye det er godt og viktig å tenke litt over. Det er mye filosofi i Murakamis bøker. Det stilles mange spørsmål, det finnes mange veier, mange teser som forfatteren tilbyr leseren et dykk ned i.

”Kafka på stranden” er på en måte en moderne myte om en nekyiaferd. Begrepet ”nekyia” er kjent fra gammel gresk ritekultur. Der betegnet det bl.a. en sjelelig rituell reise ned i underverdenen, symbolsk for å reise inn i de mørke krokene av egen underbevissthet, for å møte de døde og få råd om hvordan man skal kunne finne veien hjem – eller veien tilbake til seg selv. Det er et bilde på det vi i dag kjenner som ”sjelens mørke natt”, en fase der vi strever, opplever å ha mistet oss selv og ikke vet hvordan vi skal komme oss videre. Mye likt den prosessen flere av skikkelsene i denne romanen gjennomgår i løpet av boken.

Det er kanskje nettopp dette temaet, denne nekyiaferden, som gjør ”Kafka på stranden” til en så stor og viktig roman. Den forteller noe essensielt om vårt indre, den personlige smerten vi alle bærer på i større eller mindre grad, spørsmålene vi stiller oss, det vriene ved å leve. Og samtidig gir den hint om hvordan vi kanskje kan gripe ting an når det stormer som verst rundt oss eller inni oss. Symbolsk sett. På en eller annen måte gjør dette romanen til en historie om oss alle. Vi leser oss selv mens vi leser. Og her kommer vi muligens innom grunnen til at boken enten elskes eller hates av dem som leser den (jeg har lest at det gjerne er slik). Har man et godt og raust forhold til seg selv, har man glimt av innsikt i alt som rører seg på innsiden uten å fordømme, så tror jeg denne boken oppleves som svært god å lese. Men i motsatt fall så er det kanskje motsatt?

Murakamis roman er en lesefest. Den tar opp tunge ting, men er likevel luftig og lett å lese. Det er alltid armslag i Murakamis tekster. Det er plass til leseren og vel så det. Men selv om boken språklig sett er lett å lese, så finnes det en passasje i fortellingen som nesten er umulig å komme igjennom. Jeg sikter selvfølgelig til det groteske kapittelet om kattemordene, som kan slå ”American Psycho” ned i støvlene på en god dag. Takk og pris begrenset motbydeligheten seg til et kapittel. Hadde lignende fortsatt gjennom boka, så hadde jeg ikke lest romanen ferdig. Dette er baksiden ved å være en mester i kombinasjonen realisme/surrealisme. Det surrealistiske ved det groteske gjør scenen man beskriver så realistisk at man får fysiske reaksjoner mens man leser. Småkvalm ennå.

Avslutningsvis vil jeg dele noen av den belgiske surrealisten René Magrittes malerier med dere. Jeg får nemlig stadig assosiasjoner til Magrittes billedverden når jeg leser Murakami. Det er som om de beskriver den samme virkeligheten for oss.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3042-5

Ulvehunger

Det er ikke ofte jeg leser noveller. Forrige gang det skjedde var vel da John Ajvide Lindqvists novellesamling ”Papirvegger” kom på norsk. Jeg leser for det meste romaner.

Anlaug Sanderød debuterer med ”Ulvehunger”. Hun har en cand. mag.-grad i blant annet litteraturvitenskap og mediefag. Til daglig jobber hun som journalist i Egmont Hjemmet Mortensen.

Jeg kom over boka i Gyldendals høstkatalog for 2012. Forlagets presentasjon pirret nysgjerrigheten min. Boka måtte leses.

«Ulvehunger» består av fem noveller. Sentralt i dem alle står relasjoner, kjærlighet og det ensomme menneskets dype hunger etter det som kan fylle savnet etter noe, etter noen. Men alt er ikke nødvendigvis helt slik som leseren først tror. Alle historiene har hver sin fiffige vri, som oftest avsløres helt mot slutten.

Vi møter en kvinne med helseproblemer. Hun begynner å ta seg turer i Østmarka for å bøte på formen. På en av sine turer vandrer hun rett inn i eventyret og ender opp med å ta en flik av det med seg hjem.

Ei ung spedalsk jente som døde på 1800-tallet forelsker seg i en kriminell og voldelig kosovoalbaner med dramatiske følger.

Gjenferd glir som skygger av levd liv langs Akerselva og i Oslos gater, og fletter seg inn i de levendes verden og hverdag.

En middelaldrende kvinne finner tilbake til gamlekjæresten, sitt livs kjærlighet, men oppdager at svært mye har endret seg siden sist.

En kjølig ektemann fryser til is i en leilighet på Frogner.

Anlaug Sanderød er født i Oslo og skriver hovedsaklig historier med byen som bakgrunn. Hun skildrer østkanten, vestkanten og sentrum med kyndighet. Novellene ligger litt i samme landskap som John Ajvide Lindqvists bøker (det er ingen tilfeldighet at jeg nevnte ham innledningsvis i denne bokomtalen). Jeg får også assosiasjoner til filmer som «The Sixth Sense» av M. Night Shyamalan og «The Others» av Alejandro Amenábar.

Sanderød lar triviell, og noen ganger vond, virkelighet gli over i eller spjæres av det fantastiske, paranormale og mytiske. Hun mestrer kunsten å overrakse leseren til det fulle.

Å lese «Ulvehunger» er litt som å skue ned i vann. Først ser man bare omverdenen som speiler seg i overflaten. Etter hvert begynner man å skimte noe under. Lag på lag avdekkes for den nysgjerrige og den tålmodige. Den historien man først trodde man leste viser seg til sist å være en helt annen. Perspektiver endres og stadig nye nyanser avsløres. Noe sier meg at Anlaug Sanderøds noveller kan leses igjen og igjen, og at de vil gi en unik og god leseropplevelse hver gang.

Jeg innrømmer gjerne at jeg som østkantjente fra Oslo syntes det var langt over middels staselig å lese Sanderøds noveller. Hun skildrer flere steder jeg kjenner godt og gir dem en helt ny, nesten magisk, aura.

Jeg innrømmer også at jeg har skrytt uhemmet av denne novellesamlingen til venner og bekjente både underveis i lesingen og i ettertid. Det er rett og slett en av de sprekeste leseropplevelser jeg har hatt på en god stund. Novellene er spennende, overraskende, eventyrlige og utrolig spenstig skrevet. Og som en ekstra bonus: Samlingen har gitt meg lyst til å sjekke ut noveller litt oftere.

Jeg har rett og slett fått meg en ny norsk favorittforfatter som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av!

(Takk til Gyldendal for anmeldereksemplar av denne boken!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42922-2

Darling Jim

Sommeren 2000 leste den danske forfatteren Christian Mørk en artikkel i en irsk avis. I County Kildare hadde en 83-år gammel kvinne og hennes tre middelaldrende nieser blitt funnet døde. Den irske lokalpressen sa de fire hadde begått selvmord ved å sulte seg i hjel.

Christian Mørk forsøkte å glemme artikkelen, men den lekte hele tiden i bevisstheten hans. Og så kom spørsmålene: Hva om det ikke var selvmord? Hva om det hadde foregått en desperat kamp der inne? Hva om to av jentene hadde skrevet dagbøker som på en eller annen måte ble smuglet ut av huset før døden innhentet dem? Dagbøker som fortalte den sanne historien om hva som egentlig hadde skjedd. Ideen til ”Darling Jim” var født.

To forskjellige postmenn leder leseren inn i romanen og historien om tre søstre og deres kjærlighet til hverandre. Den første, Desmond, kaster et blikk inn gjennom brevsprekken i ytterdøren på et hus i Malahide, nord for Dublin, i det han leverer posten. På gulvet, i døråpningen inn til stuen, får han øye på en arm. En arm som tydelig tilhører en kvinne som har vært død en god stund.

Niall jobber på postkontoret i en av Dublins forsteder. I kassen for ufrankert post finner han en tykk, flekket konvolutt. Nysgjerrigheten tar overhånd. Han åpner den. Inni finner han dagboken til Fiona Walsh, en av jentene som ble funnet død i Malahide, nord for Dublin. Niall begynner å lese.

Historien i ”Darling Jim” minner meg litt om en kinesisk eske. Det er en historie inne i en historie inne i en historie. Vi ledes sakte mot svaret på hvorfor jentene døde og alt som ledet frem til dødsøyeblikket, gjennom en labyrint av tilfeldigheter, dagbøker og myter som glir over i virkelighet. Innerst i labyrintens sentrum står den urovekkende sensuelle og farlig tiltrekkende bikeren og seanchaíen (omreisende historieforteller) Jim Quick, Darling Jim. Han reiser rundt i Irland og livnærer seg av historiefortellingen sin. Uskyldig nok, hadde det ikke vært for at det stadig dukker opp unge døde kvinner i hans kjølvann…

Det var flere småting jeg hang meg opp i tidlig i boka. En ting er språket, som det tok en stund å vende seg til. Handlingen foregår i Irland, mens språket gir meg assosiasjoner til USA. Kanskje ikke så rart med tanke på at forfatteren selv har bodd i Los Angeles en årrekke, samt jobbet innen filmindustrien. Det er noe cowboybarskt, noe rått og Clint Eastwood-aktig, over måten ting blir beskrevet på. I begynnelsen synes jeg, som sagt, at dette ikke fungerte så godt. Men etter hvert som historien skred frem kunne jeg se at det hadde sin funksjon. Språket Mørk har valgt seg er indirekte med på å gi form og innhold til denne mystiske, men svært så sentrale skikkelsen, Jim.

En annen ting jeg ikke likte så godt i begynnelsen av boka var måten de tre søstrene og Jim ble beskrevet på. Superlativene ble såpass mange at det vippet over i svulstig. Særlig Jim fremstod som en klisjé med sin høye, mørke og erotisk ladede skikkelse, sorte skinnjakke, dårelokk som faller ned i pannen og råskinn av en motorsykkel. Jentene virket plakatvakre og uten dybde. Men, igjen, etter hvert endret dette seg drastisk. Mørk klarer etter hvert å legge lag på lag til hovedpersonene sine og skape spennende, dunkel og overraskende dybde i dem alle sammen.

Boka kalles krim, leser jeg på forlagets sider. Selv er jeg ingen krimfantast, men denne boka falt i smak hos meg. Selv om historien inneholder sin dose krimelementer, er den også svært original og annerledes. Så herlig annerledes at til og med jeg likte den. Absolutt spennende og underholdende lesning!

Jeg har fått boken som anmeldereksemplar fra Schibsted forlag.

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-2661-3