«Lysmøkk» av Paal Maage Elstad:
Jeg leste et intervju med Paal Maage Elstad på nettsiden Bak omslaget. Der ble han spurt om valget av tittel på denne diktsamlingen, og svarte slik:
«Tittelen er lånt fra Paul Celan.
Lysmøkka er åpenbaringen som stinker. Som er livgivende, men som også avdekker, konfronterer, avslører og overvelder. Men Lysmøkk er også forråtnelsen som gir liv. Mørk og påtrengt stinkende – samtidig som det er fra det nedbrutte, komposterte at nye vekster spirer og gror. Slik er verden: Lys og full av liv, men også konfronterende og hensynsløs. Jeg har skrevet noen dikt i dialog med verker av Jakob Weidemann. I Weidemanns mest abstrakte malerier er skillet mellom lys og materie, himmel og jord, fullstendig oppløst. Objektene i disse bildene aper både lysets og gjørmens egenskaper.»
Dette appellerte til meg og jeg besluttet å lese diktene hans.
Jeg opplever «Lysmøkk» som en ganske stram, intellektuell og original samling samtidsdikt som først og fremst treffer oss på det mentale plan. Med tanke på temaet så forventet jeg å få servert tekster som ville appellere noe mer til det instinktive i oss, og til hjertet. Jeg forventet å sanse en slags organisk urkraft bak ordene. Men slik gikk det ikke.
Det ligger en kontrast i tekstene, mellom skildringen av nære, hverdagslige øyeblikk og en kjølig, intellektuell tankelek som skaper distanse til leseren (ihvertfall distanse til meg). Tekstene kom liksom ikke helt innpå meg, jeg savnet kjemi med språk og språklige bilder underveis i lesingen.
Tekstene som kretser omkring Jakob Weidemanns malerier, som er skrevet i dialog med bildene, opplevde jeg at kom meg noe mer i møte. Eller at det var lettere for meg å komme dem i møte. Muligens fordi jeg selv er kunstner og kjenner godt til Weidemanns billedverden. Men selv dette ørlille glimtet av kjemi var ikke nok til at jeg opplevde å finne tonen med diktsamlingen som helhet.
Jeg ser kvaliteten i Elstads arbeid, men akkurat disse tekstene traff ikke meg personlig.
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1531-4
«Stien tilbake til livet – Om sopp og sorg» av Long Litt Woon:
Her har vi en herlig, snurrig og på mange måter vakker bok som kombinerer to så forskjellige temaer som sorgprosess og sopplukking.
I denne boka tar Long Litt Woon utgangspunkt i sin manns altfor tidlige dødsfall og den sorgen hun selv ble stående igjen med etter hans brå bortgang. Det er ei bok om sorgarbeidet og sorgprosessen etter en slik sjokkerende og vond opplevelse, og om veien tilbake til livet og livsgnisten. En viktig del av helbredelsesprosessen for forfatteren ble hennes nyoppdagede interesse for mykologi (læren om sopp) og sopplukking. I denne boka skildrer hun sin egen reise ut av sorgen, og den personlige og interessante reisen inn i soppenes fascinerende verden.
Jeg trodde at det ville være skildringen av sorg og sorgarbeidet som ville være mest interessant for meg, men endte opp med å falle pladask for mykologien. Det er virkelig skildringen av sopp som er det store høydepunktet i denne boka. Forfatteren forteller om disse ofte små og unnseelige vekstene med stor innlevelse og entusiasme. En stor og fascinerende verden av spiselig og giftig, heslig og vakkert, stinkende og velduftende åpenbarer seg på sidene i denne estetisk pene boka. Alt fra trygge sopper, via de virkelig farlige, til soppdufteksperimenter, soppreiser og oppskrifter beskrives på en lettfattelig og engasjerende måte.
Det er også spennende å lese om forfatterens egen reise fra soppnovise til soppsakkyndig, alle menneskene hun møter på veien, alle soppene hun blir kjent med, uskrevne regler hun støter på og også informasjon det legges lokk på innad i soppmiljøet. Som nysgjerrig soppelev stilte naturlig nok forfatteren mange spørsmål underveis på kurs og soppturer i skog og mark – og fant fort ut at enkelte sopper snakket man ikke om. F.eks fleinsoppen. Man kan jo undres hvorfor, når soppsakkyndige snakker villig vekk om alle typer fluesopp og andre sopper man skal passe seg for.
Jeg synes det står respekt av at Long Litt Woon har viet et helt kapittel til nettopp fleinsoppen i denne boka. For det kan se ut til, etter det forfatteren selv skriver, at saklig info om denne soppen mangler også i de fleste soppbøker. Grundig informasjon også om denne soppen må da sies å være viktig, så sopplukkere unngår å få den med seg ved en feiltagelse når de er ute og plukker. Og ennå viktigere, så folk unngår å få den i seg uten å vite hva det er de spiser.
Men nok om fleinsopp.
Jeg må bare konkludere med at dette er ei flott bok. Lærerik, inspirerende og innsiktsfull om et fag mange vet lite om, og om en vond og utfordrende følelsereise de fleste av oss må legge ut på en eller flere ganger i livet. Dette er i essens ei bok om døden og livet, og hvordan de to stadig flettes sammen og berører hverandre. For meg er dette en av høstens aller mest interessante utgivelser. En liten skatt som bør oppleves.
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1548-2
Bokvrimmel 