Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie: Lekent om maneter og monstre

Bokas tittel og forfatter
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» av John Fardell

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok bestående av to forskjellige historier.

I den første historien møter vi Jørgen og søsteren Sara som er på sykkeltur i skogen. Der kommer de ut for et monster, en Glefser, som sluker Jørgen. Sara setter etter monsteret på sykkel for å redde broren sin.

I den andre historien møter vi den lille maneten Mats. Han flyter rundt i havet sammen med de andre manetene, men han synes det er kjedelig. En dag beslutter han å forlate flokken og utforske verden.

Utvalgt illustrasjon fra boka

Min vurdering
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» er ei fantasifull og morsom barnebok. Spesielt den første historien, om Jørgen, er sprelsk. Og som de beste barnebøkene, har denne noe for både barn og voksne.

Historien om Jørgen som blir slukt av en Glefser byr på mye spenning for de minste, og mang en god latter for de voksne. Fortellingen er passe skummel og passe usannsynlig, slik at den ikke blir for nifs for barna. Og monstrene er bittelitt skremmende, men mest sjarmerende, med masse myk pels og morsomme ansiktsuttrykk. Navnene deres gjør også mye av historien, og er med på å gjøre boka humoristisk for mor og far, eller andre voksne, som leser den.

Historien er litt hyggelig også. Selv om Jørgen blir spist, så har han en modig storesøster som hjelper ham. Og Jørgen får vise at han er litt modig han også, helt sist i fortellingen. Alt ender heldigvis bra.

Historien om maneten Mats er også ganske morsom og ellevill på sitt vis, men den har i tillegg en tidvis ganske ettertenksom ro over seg – og et stykke visdom for travle og stressede voksne.

Mats følger hjertet og nysgjerrigeheten sin og bryter ut av den store manetflokken. Han vet at maneter er ment å skulle flyte rolig rundt i havet, men han synes det er kjedelig i lengden. Han vil oppleve mer. Han er en nysgjerrig liten manet. Så han velger å ikke følge strømmen, men å følge drømmen. Og det skal vise seg å være et veldig fint valg.

Mats møter en mann på en strand. Mannen er veldig stresset etter å ha jobbet og jobbet i åresvis i en veldig travel jobb. Han ønsker bare å slappe av. Så de to, mannen og Mats, bestemmer seg for å bytte med hverandre. Mannen søker roen i det å flyte bekymringsløst rundt i havet – mens Mats overtar jobben som rakettpilot og direktør i det største rakettfly-selskapet i verden. Forandringen gjør dem begge godt, og de lærer masse av å leve den andres liv i en periode.

En virkelig søt og fantasifull historie om hvor viktig det er å gjøre det man virkelig kjenner er rett inne i seg, selv om det innebærer å gå mot strømmen. Og samtidig en fin historie om hvor viktig det er for voksne, uansett hvor travle og ansvarsfulle jobber de har, å sette av tid til ro, hvile og avslapning. Hvis ikke begynner man å gå på sparebluss, og til slutt er man så sliten at man ikke orker noe. Pauser, ferier og små øyeblikk avsatt til å nye livet og bare «flyte med» er utrolig viktig for velværet.

Jeg likte denne lille barneboka veldig godt. Den overrasket, både med å være veldig morsom og å være veldig klok. En fin liten bok med historier tilpasset barn i alderen 4-5 til 6-7 år – men også med innhold som kan gi voksne noe. Jeg ble i tillegg utrolig sjarmert av de søte, runde, pelskledde monstrene i den første fortellingen. De skulle jeg gjerne ha sett som kosedyr i lekebutikken. 😀

Fakta

Forfatter John Fardell.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenshou
ISBN: 978-82-93335-18-4
Originaltittel: The Day Louis Got Eaten og Jeremiah Jellyfish Flies High!
Oversetter: Peter Kihlman (bloggeren bak bloggen Pappahjerte)
Utgivelsesår: 2010 og 2011 (norsk 2017)
Sideantall: 53

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Drømmevokteren

cover_dr_mmevokterenBokas tittel og forfatter
«Drømmevokteren» av Ellen E. Fossum

Bokas særtrekk og handling
«Drømmevokteren» er en fantasyroman, og forfatterens debut.

Vi møter Orian, en tilsynelatende alminnelig ung mann, som lever et vanlig studentliv. Men Orian er ikke helt som alle andre. Han husker ikke foreldrene sine eller hvor han kommer fra. Han vet ikke egentlig hvem han er. Verden virker fremmed og overveldende på Orian, og han føler seg ikke hjemme i egen kropp. Oftere og oftere får han underlige, søvnlignende anfall. Mens disse står på får han visjoner om en annen verden. En verden som trekker i ham og oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Etterhvert begynner hukommelsen å vende tilbake, og Orian forstår at hans skjebne er tett knyttet sammen med stedet han ser i synene sine – landet Emineo – og de mystiske Drømmevokterne.

Vi blir med Orian til Emineo, på jakt etter hans fortid og hans identitet. Og på veien lærer vi om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte, og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

Utvalgt sitat fra boka
«Han stopper brått, noen få skritt unna speilet. I den blanke flaten er huden på hendene og halsen hans svakt skimrende og nesten gjennomsiktig, og under overflaten ser han ikke kjøtt og blod, men flakkende, mørke skygger og mange ørsmå, glitrende lys. Han kikker ned på hendene sine og forventer å få se vanlig hud igjen, men speilet har vist ting slik de er.

-Trodde du at du kunne skjule deg her?, spør Stjernekikkeren. Han møter drømmevokterens blikk i speilet og studerer ham like nøye som han selv gjør. -Her inne er du vernet mot kraften som tynget deg, men ingen vegger kan holde fjellenes sang ute. Så lenge den strømmer gjennom deg, kan vi se hva du er.»

Min vurdering
LIV forlag har de siste årene satset mer og mer på fantasy, og det er en god ting. Mange av fantasybøkene fra forlaget er også skrevet av debutanter, noe som er veldig spennende. Norsk fantasy har det tidligere ikke vært mye av, men sjangeren ser ut til å ha fått et realt oppsving de siste årene med store suksesser som «Ravneringene»-trilogien, «Hulder» og «Vindeltorn». For en fantasy-fan er dette skikkelig godt nytt.

Ellen E. Fossum er en av de ferskeste norske fantasydebutantene. Hennes «Drømmevokteren» er en av høstens bøker, en tjukk og solid roman, preget av godt språk, særegenhet og fint driv.

Jeg opplever at forfatteren har godt grep om både historien og karakterene hun skriver om helt fra begynnelsen. Jeg ble tidlig dratt inn i boka og ble nysgjerrig på fortsettelsen.

Romanen veksler mellom vår verden og Emineo. Emineo er eventyrlig annerledes enn den verden vi kjenner, og er også skildret som et magisk og forunderlig sted, men også med flere lett gjenkjennelige elementer. Man kunne kanskje forvente at forfatterens beskrivelse av vår verden ville være mer nøktern og grå, men det er noe med Fossums skrivestil som bringer frem en ganske vakker magisk nerve i skildringene av en jordisk hverdag også. Jeg tror det ligger mye i måten hun formidler personer og personligheter på. Jeg synes ihvertfall at både hovedpersonen, Orian, og hans jordiske venner, fremstår som helstøpte, troverdige skikkelser – med sjel. Jeg opplever det litt som om hver karakter er sitt eget lille univers, med særtrekk og utviklingspotensial.  Dette gir romanen en veldig fin poetisk dybde. Og, ja, karakterene utvikler seg stadig igjennom boka.

Hele romanen oppleves som gjennomarbeidet. Emineo er stødig bygget opp og skildret med overbevisning. Fossum introduserer oss for velkjente folkeslag, som alver og magikere – men også helt nye og ukjente vesener, som drymirer og avatarer. Ved å skape helt nye arter og folkeslag har Fossum gjort sjangeren til sin egen, istedet for bare å vandre i andres opptråkkede fotspor.

Det jeg ikke syntes fungerte så godt var den ganske lange passasjen der Orian har kommet frem til og bor hos Emindel, kongen av Emineo. Dette partiet i romanen er preget av mye gjentagelser, og kunne med fordel ha vært kuttet noe ned. Jeg skjønner at Fossum ønsker å vise hvor graverende faren som truer Emineo er, ved stadig å skildre nye monsterangrep, men for meg ble det hele litt langtekkelig og stakkato.

Jeg mener også at scenen der Ilverienna møter en smittet Selverin burde ha vært lengre og skildret med dypere innlevelse. Det er en vond og dramatisk scene, men fordi den ikke blir utbrodert nok, oppleves den som for nøktern og effektiv. Det var nok en vrien scene å skrive, man kan lett falle i klisjefellen og ende opp med en stor ball av uoriginal hjerte-smerte – men akkurat denne scenen skulle jeg ønske at var nettopp litt mer smertefull og episk.

Noen partier i boka var også preget av gjentagende ord, noe som skjemmet leseropplevelsen bittelitt. Dette er egentlig for småplukk å regne, men jeg nevner det likevel, fordi jeg lett henger meg opp i slike gjentagelser. Jeg tenker spesielt på omtalen av de monstrøse og ondsinnede vesenene som stadig dukker opp i Emineo. De kalles litt for ofte monstre. Jeg hadde likt en litt større variasjon i omtalen av dem.

Litt det samme skjedde i det partiet i boka der Orian besøker skogens hjerte. Forøvrig en av bokas aller vakreste partier. Vidunderlige skildringer av skog, skogens atmosfære og de fantastiske vesnene som lever i den. Men, ja, ordet lys og lyset er en irriterende gjenganger. Igjen skulle jeg ønske at Fossum kunne ha flettet inn noen få andre betegnelser, slik at det partiet av teksten fikk litt bedre flyt og variasjon.

Slutten var også utrolig fin. Og overraskende. Det var i det hele tatt mange overraskelser underveis i denne boka, jeg kunne ikke gjette meg til veldig mye av handlingen på forhånd. Det er et kvalitetstegn.

Jeg ble veldig glad i både landet Emineo og i mange av karakterene i denne boka. Boka er spennende og vakker, byr på mye nytt som er med på å utvikle fantasysjangeren, og unngår mange typiske klisjeer. Det er noen kjærlighetshistorier med i denne boka også, og til og med de oppleves som friske og originale. God og imponerende debut. En fantasy som står støtt på egne bein.

Jeg likte boka så godt at jeg  håper på flere fra samme univers. Forfatteren har en nettside som heter «Emineobooks», så det høres jo ut som om det skal komme mer. Jeg gleder meg i så fall til det.

Fossum har laget flere illustrasjoner med motiv fra «Drømmevokteren» også. Ta en titt HER. 🙂

Fakta

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatter Ellen E. Fossum. Kilde: Bok365.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-094-9
Oversetter: —
Originaltittel: Drømmevokteren
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 652

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre