Den vesle blå haien: Vakker barnebok om annerledeshet og nestekjærlighet

Bokas tittel og forfatter
«Den vesle blå haien» av Øyvind Vågnes. Illustrert av Akin Duzakin.

Bokas sætrekk og handling
«Den vesle blå haien» er en vakkert gjennomillustrert, nynorsk barnebok om den vesle blå haien. Den vesle blå haien er annerledes enn alle de andre haiene. For det første er han ikke grå, som haier pleier å være. Han er blå, som havet, og blir derfor oversett. Og han spiser ikke fisk, som de andre haiene gjør. Den vesle blå haien liker de fargerike anemonene. De er myke i munnen og får ham til å føle seg vakker og fargerik innvendig.

En dag skjer det noe som endelig fører til at den vesle blå haien blir sett.

Utvalgt sitat fra boka
«Den som skin, er seg sjølv så sterkt.
Men det skin frå alle.
Ein må berre sjå godt nok etter.
Det skin frå den blå haien.
Det skin frå den grå haien.
Det skin frå deg.»

Min vurdering
Dette er rett og slett en slående vakker liten barnebok. Både tekst og bilder er sterke, vakre, og gjør boka til en spesielt fin leseopplevelse.

Tekstene utgjør en sammenhengende historie, men kan nesten leses som små dikt. Lyrikk. Det ligger en lyrisk kvalitet bak disse magisk enkle setningene. Mye sies med få ord. Og hver velvalgte setning har substans og kraft. I denne boka finnes det noe for både voksne og barn. Dette er en barnebok som taler til alle, uansett hvilket aldersnivå man befinner seg på, selv om boka nok i første rekke er myntet på barn ca 5-8 år (vil jeg tro).

Den vesle blå haien forteller oss om annerledeshet og ensomhet, og hvor vondt det er å ikke bli sett. Det er ikke lett å skille seg ut. For noen betyr det å være altfor synlig, mens for andre betyr det å forsvinne. Den vesle blå haien forsvinner i det store blå, i havet. Og siden ingen ser ham har han heller ingen venner. Han er helt alene. Slik kan det være når man er fremmed på et sted, skiller seg ut og fremstår som annerledes enn normen. Gjennom den vesle blå haien kan vi få innblikk i hvordan det f.eks. kan være å vokse opp med en annen hudfarge enn de rundt deg, hvordan det er å vokse opp som homofil, som transperson eller generelt å være et mobbeoffer. Ganske enkelt hvordan det kan oppleves å skille seg ut fordi man er bittelitt annerledes enn majoriteten.

Den vesle grå haien, som den vesle blå haien ofte svømmer forbi, enser ikke omgivelsene sine. Han er opptatt av å stille sulten sin, av å kare til seg mest mulig, sluke, ete, glefse. Den ser ikke en gang hva den hiver i seg. Den vesle grå haien er en åpen glefsekjeft som svelger unna alt den kommer over. Og likevel blir den aldri mett, aldri tilfreds. Den vesle grå haien forteller oss mye om grådighet. Voksne kan få tanker om forbrukersamfunnet, overforbruk og et stadig jag etter mer, mer, mer – samtidig som vi aldri føler oss oppfylte eller tilfredsstilte – av å lese om den vesle grå haien.

Menneskenes behandling av jorda er også et tema i denne boka. På havbunnen ligger rester etter oss, søppel og skrot som vi ikke lenger trenger forurenser havet den velse blå og den vesle grå haien lever i. Den vesle grå haien, som ikke er spesielt observant, sluker i seg masse av det søppelet vi tømmer ut i havet. Til sist blir den syk og får vondt i magen. Den umiddelbare årsaken ser ut til å være en stim piggfisk, som den glefser over – men jeg lurer på om den ikke allerede er svekket av alt skrotet den allerede er fylt opp av.

Den vesle blå haien ser at den vesle grå haien blir syk. Han bestemmer seg for å gi den grå haien noe mykt som kan bøte på alt det skarpe. Den vesle blå haien gir den vesle grå haien fargerike anemoner. Og vips føler den grå haien seg bedre. Og samtidig oppdager den grå haien den blå haien, som endelig opplever å bli sett – og hvordan det er å få en venn.

Den blå haien lærer den grå haien om tilstedeværelse, måtehold og hvor viktig det er å observere. Ved observasjon legger vi merke til rikdommen i alt vi omgir oss med, og vi kjenner kanskje endelig tilfredshet over alt vi har og er. Den vesle grå haien viser den blå haien hvordan det er å bli verdsatt, virkelig bli sett og hvor godt det er å kjenne at man blir aksepteret. Hvor godt det er å være to, ikke alltid bare en.

For meg er dette en soleklar favoritt til Bokbloggerprisen 2016, Åpen klasse. Jeg ble imponert og rørt over denne boka. Tekstene er fantastiske i sin lyriske enkelthet, og illustrasjonene til Akin Duzakin undertreker innholdet og tilfører det en slags myk, poetisk og drømmeaktig dimensjon. En nydelig utgivelse!

Illustrasjon fra boka. Illustrert av Akin Duzakin.

Fakta

Forfatter Øyvind Vågnes. Kilde: Bokelskere.no.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Skald
ISBN: 978-82-7959-240-2
Oversetter: —
Originaltittel: Den vesle blå haien
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 28

Lagre

Lagre

Lagre

Reklame

Helbrederen

Den dystopiske klimathrilleren ”Helbrederen” av Antti Toumainen ble kåret til beste finske kriminalroman i 2011. Men nådde den helt opp hos meg? Tja…

Forlaget forteller at finske Antti Toumainen (f. 1971) ”var en prisvinnende tekstforfatter i reklamebransjen før han debuterte med sin første spenningsroman i 2007. For sin tredje bok ”Helbrederen” ble han altså tildelt prisen for beste finske kriminalroman. Toumainen bor i Helsingfors”.

Vi befinner oss et kort stykke inn i en mulig fremtid. Klimakrisen er et faktum. Verden sliter etter at havnivået har steget. Store kystområder ligger under vann, samfunn er i oppløsning, myndighetene advarer mot spredning av pest, millioner av mennesker er på flukt gjennom byer i brann og ruiner. I Europa rømmer mange stadig lenger mot nord, der forholdene ennå skal være levelige.

I Helsingfors’ gater, der bortføringer og drap har blitt dagligdags, vandrer poeten Tapani hvileløst rundt på jakt etter sin kone, journalisten Johanna. Johanna jobbet med en sak om seriemorderen som kaller seg ”Helbrederen” da hun forsvant. ”Helbrederen” dreper dem han holder ansvarlig for klimakrisen – samfunnstopper, kjente forretningsmenn og deres familier.

Tapanis søken fører ham nærmere og nærmere en ganske ubehagelig sannhet. Johanna og ”Helbrederen” ser ut til å ha hatt en fortid sammen.

De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at krim ikke er blant mine foretrukne litteratursjangre. Jeg valgte likevel å gi denne romanen en sjanse, siden forfatteren beveger seg ut i et crossoverlandskap som forener krim med dystopi. Dystopi liker jeg.

Bokens dystopiske trekk, bakgrunnen handlingen utspiller seg mot, et Europa i ruiner, en verden i oppløsning, er dystert, atmosfærisk og godt skildret. Temaet klimakrise og miljøkatastrofe er sørgelig aktuelt og gjør boken til en glimrende oppvekker. At handlingen er lagt til nord, til Helsingfors, gjør historien nær og støkket jeg fikk større. Som nordisk leser opplever jeg plutselig at katastrofen står på min egen terskel. Alvoret er ikke lenger en verdensdel eller to unna. Toumainen har skapt tankevekkende kulisser i sin roman.

Når det kommer til krimbiten, selve hovedhandlingen, er jeg ikke like entusiastisk. Jeg synes det er litt vrient å sette fingeren på eksakt hva som gjør romanen mindre interessant for meg, men jeg skal prøve.

Handlingen oppleves i hvert fall som ordinær. Jeg har vært borti lignende plot før, løst på bedre vis.

Selv om det skjer dramatiske ting i boken, så ligger det en slentrende stemning over den. Jeg opplever ikke at den har den energien og det drivet jeg forventet at den skulle ha. Leseropplevelsen ble litt daff for meg.

Jeg mistet fokuset etter hvert. Det kan være det som var årsaken til at jeg opplevde boka som litt diffus. Men det kan også hende at boka faktisk er litt diffus. Spesielt i scener som beskriver relasjon og kommunikasjon. Jeg sitter i hvert fall igjen med en følelse av at det er noe jeg har gått glipp av. At for mye har befunnet seg mellom linjene. Vurderer å lese den en gang til for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alt, og at jeg har fått korrekt inntrykk av boken. Men det blir en stund til.

Ble litt irritert mens jeg leste også. Av alle gatenavnene som ramses opp hele tiden. Sikkert spennende for dem som er lommekjent i Helsingfors, men for meg ble det monotont og kjedelig. Dette er muligens grunnen til at jeg datt litt ut av og til.

Jeg skal ikke røpe så mye av slutten, annet enn at jeg synes den var tam. Og at jeg nesten forventer en oppfølger.

Krimsjangeren kritiseres ofte for å være lettbeint, ikke gå nok i dybden, ha overfladiske personskildringer og for altfor sjelden å vektlegge et godt språk. Der befinner ikke ”Helbrederen” seg. Boka oppfattes som sagt som diffus av meg, men ikke lettbeint. Jeg opplever at forfatteren går i dybden på personene han skildrer, at hovedpersonens søken avdekker lag av både ham selv og hans kone underveis i handlingen. Språket er også godt. Forfatteren selv vektlegger at han har jobbet spesielt mye med språket i denne romanen. At han har forsøkt å skrive en poetisk thriller, noe jeg synes er positivt. Jeg sitter kanskje ikke igjen med en opplevelse av å ha lest verdens mest poetiske bok, men ”Helbrederen” er unektelig en velskrevet roman, språklig sett.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-156-8