3 kjappe: Verden ender tre ganger

image_preview

«Som om jeg var fantastisk» av Sofia Nordin:
Jeg er usikker på om denne boka er siste bok i en trilogi, eller om Sofia Nordin kommer med flere bøker fra dette postapokalyptiske universet. Det er flere løse tråder i slutten av romanen som hinter om at det kanskje kommer mer. Jeg håper det. Dette er utrolig gode bøker.

De fem ungdommene Hedvig, Ante, Nora, Ella og Malte har skapt seg et slags liv på en forlatt gård etter at alle de kjenner har mistet livet i en global pandemi. I denne tredje boka i serien overtaler Ella Nora til å forlate gården for å se om de kan finne andre overlevende. De legger ut på en postapokalyptisk roadtrip gjennom et øde og forlatt Sverige, en tur som ikke blir det fantastiske eventyret de hadde håpet på.

Ella er hovedpersonen og fortellerstemmen i denne boka. Hun er kanskje den minst sympatiske av alle karakterene så langt, noe som er med på å gjøre denne romanen mer dynamisk og interessant psykologisk sett. Nordin er glimrende når det gjelder de psykologiske portrettene, de to foregående bøkene bar også preg av en fantastisk og gripende psykologisk innsikt. Men det er noe eget med hennes skildring av Ella, Ellas følelser, adferd og holdninger. Ella er en usedvanlig selvsentrert, manipulerende og suggererende personlighet, men det ligger også en veldig sårhet over karakteren. Hun er kompleks og oppleves ekte. Man misliker henne, får medynk med henne og får etterhvert en forståelse for hvorfor hun er som hun er.

Det er på en måte ikke bare en postapokalypse i den ytre verden, men også inni Ella. Man forstår at ting har skjedd i henne, også før pandemien innfant. Noe har satt preg på henne og vi er like mye på en reise inn i hennes følelsesliv og adferdsårsaker som vi er på en reise gjennom et dystopisk Sverige.

Det er ei spennende og gripende bok dette her. Den beste i denne serien så langt, vil jeg si.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-150-5

image_large

«Meto 3: Verden» av Yves Grevet:
Jeg elsket «Huset» og «Øya», de to første bøkene i denne trilogien. De hadde en helt egen dynamikk og nerve, og fortalte en rystende historie om et lite samfunn i kjølvannet av en tydelig verdensomspennende hendelse av katastrofale dimensjoner. Spørsmålene var i utgangspunktet mange, og de ble flere mens man leste.

I denne tredje og siste boka blir spørsmålene besvart, verden blir på en måte gjenoppdaget gjennom Meto som endelig får reise fra øya og oppleve fastland og samfunnet der. Vi får vite Metos bakgrunn, hvem familien hans er og hvorfor han ble sendt til øya. Det er en overraskende og ganske vond oppdagelse. Hele øya og det som skjedde der blir satt inn i en større dystopisk og rystende kontekst. Det er spennende lesning, likevel opplever jeg at historien flater mer ut i denne siste boka. Misforstå meg rett, det er ei god bok. Men bok en og to var hakket bedre, synes jeg. De hadde en helt egen nerveprirrende energi som jeg ikke synes denne avsluttende romanen har.

Men det er hyggelig med en konstruktiv og optimistisk slutt. Det ser ut til å være en happy ending, og det fortjener både Meto og de andre guttene vi har fulgt i «Huset» og på «Øya».

Denne serien har vunnet flere priser i Frankrike. Og jeg forstår hvorfor. Bøkene er en viktig kommentar til hvordan skrekkregimer kan oppstå, og hvordan de påvirker mennesket. Hvor ødeleggende de er for oss som både enkeltinidvid og gruppe.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-153-6

9788202524494

«I morgen er alt mørkt: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue:
I den første boka i denne trilogien fulgte vi Brage og fikk høre hans historie. I den andre boka var det Marlen som hadde ordet. I denne tredje, og siste boka, er det flere forskjellige fortellerstemmer. Vi følger flere personers reise og historie parallelt.

Brage, Marlen, deres venner og familier har holdt til et godt stykke inn i villmarka, men måtte flykte etter de dramatisk hendelsene i slutten av forrige bok. Det går rykter om at noen har forskanset seg i sentrum av Oslo, at det er trygt der, at det finnes mat, klær og husrom for dem som trenger det. Flere fra gruppen velger å sette kursen mot hovedstaden igjen. Men er det egentlig en god idé?

Tvers igjennom Oslo er det bygget en mur. En mur som skal holde det og de som oppleves som en trussel ute, og noen få utvalgte trygge inne. Hele konstruksjonen og samfunnet den rammer inn er preget av frykt, hat og nød. Og der frykten råder tas det stadig mer umenneskelige valg for å sikre det antatte status quo, den antatte tryggheten. Kjærlighet, medmenneskelighet og empati velges vekk når paranoiaen rår. Den såkalt trygge sonen viser seg å være et større mareritt en verden utenfor. Høres det kjent ut, folkens?

Sigbjørn Mostue har skrevet en sterk, høyst aktuell og verdig avslutning på denne dystopiske trilogien. Ei bok som kan leses som en viktig kommentar til flere sider ved den politiske situasjonen i verden i dag, fra flyktningkrise til et visst aktuelt presidentvalg. Det er ei bok som setter støkk i en, som berører, sjokkerer og vekker tanker som bør vekkes. Mostue henter eksempler fra verden der ute og skriver dem inn i vår umiddelbare nærhet, slik at vi får føle på kroppen, gjennom teksten, hvordan livet er for mange der ute – for de som flykter fra noe og håper på hjelp fra oss, for de som utestenges og stigmatiseres.

Jeg anbefaler disse bøkene på det varmeste!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52449-4

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: Dystopisk trio

MandelForside

«Fordi overlevelse ikke er nok» av Emily St. John Mandel
Nybegynnervennlig, pen og snill postapokalypse der handlingen skifter mellom tiden rett før og et lite stykke etter sivilisasjonens sammenbrudd.

Vi møter den berømte skuepsilleren Arthur Leander som faller sammen og dør på scenen, midt under Kong Lear. Senere samme kveld begynner  verden å kollapse i kjølvannet av en agressiv influensapandemi. Tyve år etter møter vi den turnerende gruppen Den omreisende symfoni, som reiser rundt til små bosetninger av overlevende for å spre kunst, glede og kultur. Fordi overlevelse i seg selv ikke er nok.

Dette er en lyrisk, ettertenksom og vakker dystopi som snakker om fremtidshåp, menneskelighet og skjønnhet. Det trekkes interessante linjer mellom nåtid og fremtid, og boken presenterer viktigheten av tilstedeværelse, kjærlighet og omtanke for hverandre – samt hva resultatet kan bli om vi svikter som omsorgspersoner og ikke evner å være hos og for de vi har en tilknytning til og et ansvar for. Dette er også ei bok om frykt, kontroll og hva som kan ligge bak religiøs fanatisme.

Boka stiller spørsmål, trekker linjer og leker med tanker det er interessant å ta del i. En lyrisk og filosofisk roman om temaer som angår vår felles medmenneskelighet. Om livskvalitet og overlevelse.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-346-3

6915a5d9ba9ae65675c82bcbf4965f37b07395f8055be668990981ee

«Der regnet faller» av Catherine Chanter
I en fremtidig verden gjennomsyret av en tydelig dystopisk atmosfære, der England er rammet av ekstrem tørke, blir Ruth Ardingly løslatt fra fengsel. Hun er mistenkt for mordet på sitt syv år gamle barnebarn, Julien, og skal sone de siste årene av straffen i husarrest på hjemgården Kilden. På Kilden, et av ytterst få steder i England, regner det hver natt. Jorden er fruktbar og i skogen tett ved ligger det glitrende, breddfulle tjernet gården er oppkalt etter – den påståtte kilden til stedets magiske fukt og frodighet.

Ruth husker ikke hva som skjedde den natten barnebarnet forsvant og ble funnet drept. Hun vet ikke om hun er skyldig. Det eneste hun vet med sikkerhet er at den natten forandret livet hennes. Tragedien oppløste ekteskapet, familien og drømmene hennes. Og hun mistet seg selv.

Gjennom Ruth og hennes forsøk på å komme til bunns i en mørk og forvirrende fortid, blir vi kjent med et England preget av mistenksomhet og paranoia. Vi får innblikk i hva en klimakatastrofe gjør med et samfunn og med enkeltindividene som lever i det. Hvor vondt det gjør å være en av mange som sliter for å overleve, og hvor hatefull, aggressiv og desperat man kan bli av å se at kun noen få lever i (det man selv anser som) ufortjent overflod. Det er ei bok om hvor viktig det er å dele med andre og være raus når man selv har mer enn nok.

I likhet med «Fordi overlevelse ikke er nok» er dette også ei bok om religiøs fanatisme, og om farene ved å la seg forføre av små sektsamfunn og karismatiske sektledere.

«Der regnet faller» er ei vakker, mørk og utrolig spennende bok om undergang både i det indre og det ytre, og hva som skal til for å kunne bli hel igjen og å reise seg på nytt, både som individ og som samfunn. Tankevekkende om aktuelle globale utfordringer, og tankevekkende om hver og en av oss – hvordan vi ser hverandre, hvordan vi behandler hverandre og hvorfor det er sånn.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-628-7

yv

«Meto 2: Øya» av Yves Grevet
En meget god bok nummer to i denne franske, dystopiske ungdomstrilogien. Den holder den samme kvalitet som den første boka, er spennende og overrasker. Det er noe ekstra forfriskende ved denne historien. Jeg tror det skyldes at den er fransk, og ikke f.eks amerikansk, som mange postapokalypser/dystopier har vært/er. Det ligger en helt annen måte å tenke frem en historie på bak disse bøkene, ingen typiske «Hollywoodske» trekk, ingen tydelige apokalypseklisjeer. Bøkene føles friske og annerledes, på en gjennomgående god måte.

Den første boka, «Huset», hadde en veldig tysk-romersk og «urban» atmosfære. Hele handlingen foregår inne i dette huset, i et ryddig, rutinert og menneskeskapt samfunn der alle overvåkes, kontrolleres og har sine tildelte oppgaver. Ordnung muss sein. Store Bror ser deg.

Hovedpersonen Meto rømmer sammen med flere venner i siste kapittel i første bok. Huset ligger på Øya. Og gutter har rømt før. Rømlingene har dannet et nytt samfunn i huler og tunneller under bakken på øya. Det er her Meto og vennene hans havner i denne boka. Om samfunnet i Huset smakte av romersk keiserdømme og Hitlers Tyskland, så er dette nye grottesamfunnet som hentet ut av verdenshistoriens forholdsvis spede begynnelse. Jernalder, bronsealder, norrøn tid. De rømte vender på en måte tilbake til naturen, og til egen natur – og oppdager at man ikke kan rømme fra seg selv og det man bærer i seg. Det man har blitt indoktrinert med. Omgivelsene er nye, men sjel og psyke er det samme.

I dette grottesamfunnet møter Meto noe han bare har lest om. Ei jente. Og gjennom henne får vi innblikk i verden bortenfor øya, og noen vage og urovekkende svar på hvem som har sendt alle guttebarna hit. Spørsmålene er mange og jeg venter nå med intens iver på siste bok i trilogien, «Meto 3: Verden», som kommer senere i høst. Jeg kjenner at jeg er spent på hva trilogiens konklusjon er.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-137-6

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Meto: Huset» av Yves Grevet

metoBokas tittel og forfatter
«Meto: Huset» av Yves Grevet.

Bokas særtrekk og handling
Prisbelønnet fransk dystopi, første bok i en trilogi, om hva som kunne ha skjedd om den kalde krigen ikke hadde tatt slutt.

I boka møter vi gutten Meto som er innesperret i et hus på ei øde øy sammen med 63 andre gutter. De husker ikke hvem de er eller hvor de kommer fra, og de vet ikke hva som kommer til å skje med dem den dagen de er for gamle til å være i huset. Dagene er preget av strenge rutiner, hard trening og indoktrinering. Alle selvstendige tanker og adferd straffes.

I gutten Meto syder et opprør og han leter etter andre gutter som er villig til å utfordre det bestående sammen med ham. Men kan ha stole på noen?

Utvalgt sitat fra boka
«Innerst oppdager jeg en nesten skjult dør. Så snart jeg har trådd over terskelen, merker jeg at det er noen der inne. I det svake lyset skimter jeg noen senger. Det ligger noen i de fleste av dem. Lukta er ganske stram: en blanding av matlukt og svette, som i garderoben etter en hard økt. De som ligger her, sover, noen av dem lager mye lyd. Alle har fuktige bomullslapper over øynene og brede bandasjer istedet for klær. Det er soldater. Flere av dem har metallskinner på beina, og skruer festet rett i huden. Jeg stanser opp foran den ene av dem, som er en jeg vet hvem er. Jeg klarer bare ikke å komme på navnet hans. Han var sammen med oss før. Jeg kjenner ham igjen på den litt bulkete pannen, den korte nesa og de innhule øynene. Han heter… jeg vet ikke lenger. Han har ike bare blitt eldre, de har forandret på ham. Hodet virker bredere og kinnbeina er helt firkantede, som om de har lagt plater under huden hans.»

Min vurdering
Yves Grevet var en helt ny og ukjent forfatter for meg. Det var derfor ekstra spennende å lese denne boka. Og la meg si det sånn: Dette er et bekjentskap som ikke skuffer.

Yves Grevet har skrevet ei stram og ubehagelig bok som sitrer av driv og spenning.

Vi blir introdusert for et strengt og paranoid miniregime, et øysamfunn, der alles minner om omsorg, nærhet og kjærlighet er luket vekk. Alle blir systematisert strippet for myke menneskelige trekk for å bli et perfekt lite tannhjul i maskineriet. Frykt, underkastelse og agressivitet dyrkes frem slik at alle skal lyde regimet og forsvare regimet. Alle avvik resulterer i streng straff.

Grevet hinter til dystopiske klassikere som «Fluenes herre» av Willim Golding (gutter isolert på ei øde øy, omgitt av en diffus verden, der frykt og agressivitet er viktige ingredienser) og «1984» av George Orwell (et marerittaktig overvåkingssamfunn med streng hierarkisk oppbygning og minimal frihet for individet). Dette er likevel en egen, særpreget historie, med universell gyldighet, som sier noe vesentlig om viktigheten av varme menneskelige verdier, samt hvor katastrofalt fraværet av disse er for individ og samfunn.

Boka befinner seg, slik dystopier gjør, et stykke inn i en mulig og særdeles mørk fremtid. Forfatteren har tatt et spennende grep ved å peke tilbake på en velkjent epoke i verdenshistorien: Romertiden. Alle i huset, på øya, i boka, tildeles romerske navn (de fleste av dem er tall) ved ankomst/oppvåkning på øya. Det er som et ekko av skrikene etter Romerrikets slaver og gladiatorer, og den mentaliteten som rettferdiggjør ethvert destruktivt menneskesyn og misbruk av individet.

«Meto: Huset» ender i en skikkelig cliffhanger, og vekker en enorm forventning til neste del i trilogien, «Meto: Øya», som kommer på norsk på nyåret. Jeg ser frem til å følge gutten Meto ut av huset, og bli bedre kjent med den hittil ganske gåtefulle øya huset befinner seg på.

Dette er ei underholdende bok med substans som etterlater leseren i en tilstand av numment ubehag og tankefullhet. Årets dystopiske høydepunkt for min del.

Fakta

Yves_8_jnet_pg_-_Copie-4

Forfatter Yves Grevet. Kilde: Forfatterens hjemmeside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-125-3
Oversetter: Thomas Lundbo
Originaltittel: Meto. La Maison
Utgivelsesår: 2008 (norsk utgave 2015)
Sideantall: 239

bokvrimmelB