Warm bodies

marion_warmbodies_ukEr det mulig å skrive en zombieroman som både er tro mot sjangeren, men likevel nyskapende, vakker og rørende? Jada, Isaac Marion har fått det til!

Isaac Marion er en forholdsvis ung forfatter, født i Washington, USA, i 1981. Han har senere flyttet til Seattle, hvor han også er bosatt i dag. Forfatteren er hva man vil kalle multikreativ. Han har vært vokalist i en rekke små, ukjente band, er glad i å male, og skriver. ”Warm bodies” er hans debutroman.

Hovedpersonen har glemt det meste av sitt liv. Navnet er borte. Han husker kun forbokstaven. R. R er en zombie. Han bor sammen med alle de andre zombiene i en avgangshall, på en stor flyplass, i utkanten av en storby.

Byen har blitt en spøkelsesby etter at zombiene har blitt flere og flere. De få menneskene som er igjen i området har barrikadert seg inne på en sportsarena. Noen ganger våger de seg ut i bylandskapet, i små grupper, på jakt etter utstyr, medisiner eller mat. Det er ikke alltid de vender tilbake.

Zombiene blir trukket mot livet i menneskene. De kan sanse dem på lang avstand. I grupper vandrer de fra flyplassen og inn i den ødelagte byen på jakt etter føde. Hjerner. Varme kropper.

Det er på en slik vandring etter mat at R møter menneskejenta Julie. Hun er en del av en liten gruppe ungdommer som har våget seg ut av arenaen. De andre blir spist. Julie overlever. R redder henne.

Denne, for både ham selv, de andre zombiene og Julie, overraskende handlingen skal bli den første i en rekke av mange. Hans valg vekker sterke transformasjonskrefter i en ødelagt verden. Krefter som føder et håp om at verden kanskje kan helbredes. Men alle er ikke tilhengere av forandring…

Jeg har aldri helt skjønt fascinasjonen mange har for zombier. De er råtne, de lukter vondt, de er grisete og vemmelige på alle mulige måter. De har ingen tiltalende estetikk, slik for eksempel vampyrer har. Vampyrer liker jeg.

Overraskelsen var derfor stor, og av det høyst positive slaget, da det viste seg at jeg likte det jeg leste. Og det er flere grunner til det.

Det første jeg la merke til ved boka var omslagsbildet. Det viser et nettverk av blodårer. På avstand ser bildet ut som et tre, med kroket stamme og skjøre grener. Jeg får assosiasjoner til livets tre. Det er noe med zombieskikkelsen som ikke bare skildrer død, men som også sier noe relevant om liv. Livet med stor L. Og hvordan vi forvalter den gaven livet er.

Kapitlene er markert på ytterst stilig vis, med originale illustrasjoner fra den innflytelsesrike anatomiboken ”Gray’s Anatomy” fra 1858.

Historien om zombien R og menneskejenta Julie er intelligent og rørende. Forfatteren har ivaretatt det som er typisk for sjangeren, men han har også hevet hele sjangeren opp på et nytt nivå både innholdsmessig og språklig. Jeg har riktignok ikke brukt så mye tid på zombier tidligere, men så vidt jeg kan se legger forfatteren frem nye spennende teser om hvorfor zombiene eksisterer, hva de eventuelt er et symptom på, samt hvorvidt det finnes en kur for tilstanden til de levende døde. En kur for verdens tilstand. Og kanskje det viktigste: Boka sier noe om hva som gjør et menneske menneskelig.

Det ligger mye filosofi og poesi over denne romanen. Språket er nydelig. Bilder, atmosfære og skikkelser pensles frem med en kombinasjon av rå nerve og sitrende varhet.

Zombien R er, hvor usannsynlig det enn høres ut, utrolig søt og sjarmerende. Jeg skjønner godt den bloggeren jeg så sa at hadde blitt dypt forelsket etter å ha lest ”Warm bodies”. Jeg er betatt jeg også. Av en zombie. Hvem skulle ha trodd det?

”Warm bodies” er en zombieroman. Men den er også en rørende historie om kjærlighet mot alle odds og en vakker fortelling om liv og død. En leseopplevelse av de sjeldne.

Romanen har blitt film også. Den har premiere 05.04.13. Her er traileren:

(Jeg har kjøpt boka selv.)

Forlag: Vintage Books
ISBN: 978-0-099-54934-5

bokvrimmelB

Veien

Veien er skrevet av Cormac McCarthy, som bl.a. er kjent for romanene Alle de vakre hestene og Ikke et land for gamle menn. Begge filmatisert med stor suksess. Veien har også blitt film med Viggo Mortensen i hovedrollen.

Det er ingen lystig historie dette. Vi hentes inn i en postapokalyptisk verden der en far og en sønn vandrer gjennom et askegrått landskap håpet forlengst har forlatt. Verden er død, himmelen er tung og grå, solen sees ikke mer, havet er kaldt, sykt og slimete. De vandrer sørover gjennom ruiner av byer. Lik ligger strødd som svidd konfetti. Biler med dekk smeltet ned i asfalten sperrer veiene. Er det varmere i sør? Er det liv? Finnes det gode mennesker eller er det ingen andre igjen?

Denne romanen grep meg fra første side. Den er mektig skrevet. Poetisk. Uhyre vakker. Smertefull og rørende. Den gir et kirurgisk presist bilde av det vakreste og uhyrligste i mennesket. Temaer som hva et liv er verdt og hva et menneske er villig til å gjøre for å holde seg i live tas opp. Svarene er urovekkende. Likevel er dette en roman om håp og samhold. Og ikke minst hvor skjøre disse to kan være.

Skulle jeg ha gitt denne romanen et terningkast, hadde jeg smuglet inn en terning til og gitt den 12! Jeg har ingen problemer med å skjønne at denne boken har mottat en Pulitzer-pris.

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39496-4

Evas sju døtre – En fortelling om våre genetiske formødre

Evas sju døtre er skrevet at den profilerte britiske genforskeren Bryan Sykes. I 1994 var Sykes med å undersøkte en mann som var frosset fast i isen i de italienske alpene. Ismannen viste seg å være fem tusen år gammel. Ved hjelp av DNA-prøver klarte Sykes å oppspore mannens etterkommere i dagens Storbritannia. Dette funnet blir starten på et unikt og grensesprengende prosjekt. Ved å undersøke DNA-prøver fra hele verden kommer Sykes frem til den oppsiktsvekkende konklusjonen: De alle fleste kvinner med europeisk opprinnelse stammer fra én av bare syv kvinner som levde for titusener av år siden.

Boken fører oss gjennom hele prosessen med forskningen rundt DNA og det spesielle kvinneDNA’et som kalles mitokondrie-DNA. Dette er et DNA som kun går i arv fra mor til datter. Menn arver det også fra sin mor, men kan ikke gi det videre. Mitokondrie-DNA er spesielt konsentrert i kvinnens eggceller, men ikke i det hele tatt hos den delen av mannens sædceller som penetrerer egget. Dette DNA’et avslører den genetiske arven som kun passeres fra kvinne til kvinne og som nå har avslørt våre stammødre.

I tillegg er boken en personlig beretning om spenning og skuffelser i en forskers liv, om vitebegjær og tilfeldigheter på vei mot ny og revolusjonerende kunnskap om oss selv og genene våre.

Dette er faktisk den beste boka jeg noensinne har lest! Den er like spennende som en thriller, samt dypt engasjerende og rørende. Sykes har gitt navn til de sju kvinnene som er våre europeiske formødre og han har skrevet en presentasjon om hver enkelt av dem. Han har gjort seg kjent med historiske, arkeologiske og antropologiske fakta og presenterer nydelige skildringer av disse kvinnenes liv for flere tusen år siden. En av våre formødre kan ha vært med å lage den første båten, en annen kan ha vært med å temme de første husdyrene. Historien blir enormt levende gjennom Sykes penn, og den angår plutselig oss på en helt annen måte.

Jeg elsker å lese om små kuriositeter som at de fleste i Norge med kyst- og fiskerbakgrunn har koreanske gener i seg, eller at samene i Norge og Finland har en felles stammor i det som i dag er Spania, at en sauebonde i det nordlige Skottland har aboriginer-gener og at en førskolelærer i Edinburgh har samme DNA som folk fra Polynesia! Sykes forskning beviser ugjenkallelig at det ikke finnes forskjellige menneskeraser – vi er alle en stor blanding av alt. Det finnes afrikanere som er i nærmere genetisk familie med hvite folk i England enn med svarte folk i Afrika. Det finnes indianere i søramerika som har samme DNA som mennesker i Sibir. I Europa har vi sju forskjellige stammødre – på verdensbasis har vi litt over tretti. Men disse kvinnene har igjen sine stammødre, linjer av kvinner som leder oss tilbake til den aller første – «Eva» – som levde i Afrika. Genforskningen viser at vi alle en en stor familie og at vi alle genmessig sett er afrikanere. Menneskerasen er EN rase!

Det som rører meg mest er nok det faktum at forskningen faktisk beviser det jeg alltid har kjent inne i meg, alltid har visst (på et vis)- at vi er En rase, EN familie, EN menneskehet. I tillegg skriver Sykes både vakkert og forståelig, også når han skriver om ganske tørre og akademiske ting. Denne boken skulle ha vært pensum for ALLE! Jeg kan ikke annet enn å elske denne boka!

(Jeg har kjøpt boka selv!)

Forlag: Pax
ISBN: 82-530-2893-8

bokvrimmelB