Ildfuglen

”Ildfuglen” er skrevet av norske Hedda H. Robertsen og er forfatterens andre bok. Den første, ”Skutt i filler av Mads Mikkelsen”, kom i 2008. Begge hennes romaner faller innenfor sjangeren erotisk litteratur, selv om jeg protesterer litt på akkurat det sjangervalget når det gjelder ”Ildfuglen”. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

I romanen møter vi Simone og Amalie som deler leilighet i Oslo. Det er et år siden venninnen Malene døde i en bilulykke. Malene delte også leilighet med jentene. Hennes rom står fortsatt tomt. Det var Simone som kjørte bilen.

Både Simone og Amalie har sine ting å slite med psykisk, i tillegg til skyldfølelsen og sorgen etter Malenes død. Amalie smaker av anoreksi, dårlig selvbilde og grensesettingsproblematikk. Simone bærer på selvhat, dårlig samvittighet og et intenst ønske om å bli straffet, om å lide – kanskje til og med om å dø. Jentenes indre mørke kommer til uttrykk på forskjellig vis.

Amalie kaster seg i armene på en forlovet mann som også er hennes professor i psykologi på Universitetet. Han bruker henne til å få utløp for sin sadistiske side, den han ikke tør å vise sin fremtidige hustru, og hun underkaster seg lydig. Det er en selvutslettende kjærlighet Amalie oppviser. Hun tror ikke på at hun har en egenverdi, at hun er verdt kjærlighet kun fordi hun er. Derfor suger hun til seg alt hun kan av oppmerksomhet fra Thomas, og lar ham gjøre alt han lyster selv om det skader henne, for å føle seg elsket, for å føle seg verdifull.

Simone sliter med dårlig samvittighet etter bilulykken venninnen Malene døde i. Underliggende kan det virke som om Simone ønsker at det var hun som døde og ikke Malene. Selvforakten og selvhatet svulmer i henne. Hun tror ikke på at hun fortjener noe godt og det virker ikke som om hun tør å være nær noen, å være følelsesmessig sårbar. Hun er sikkert redd for å miste. Simone har et kaldt og upersonlig forhold, basert på mekanisk utførte blow jobs, til en medelev ved Universitetet, Adam.

Simone danser ballett. Hun øver til rollen som Tsarevna i Igor Stravinskijs Ildfuglen. Hennes dansepartner, Sigmund, tar henne med til en fetisjklubb på hennes bursdag. Der ender hun opp med å bli med en fremmed mann hjem. Dager og netter i unerkastelse, smerte og fornedrelse tar til.

Tittelen på ballettforestillingen Simone øver til er en usedvanlig passende tittel på denne romanen. Ildfuglen er basert på et gammelt russisk folkeeventyr som handler om Ivan som fanger en magisk ildfugl. For å få tilbake friheten gir fuglen Ivan en av sine fjær. Med denne fjæren kan Ivan påkalle ildfuglen når han er i fare. Ivan forelsker seg i den vakre Tsarevna som holdes fanget av det grusomme uhyret Kaschei. Med hjelp fra ildfuglen klarer Ivan å drepe uhyret og sette Tsarevna fri.

Det er mye den samme prosessen Simone og Amalie går igjennom. De er fanget av vonde opplevelser i sin fortid, av sine egne indre demoner eller uhyrer, og trenger noe som kan redde dem. I eventyret er det en mann som er den reddende helten, i romanen er det jentene som til sist må ta valg som redder dem selv, valg som fører dem vekk fra usunne forhold til både seg selv og menn.

Det er ikke en gladerotisk koseroman dette her. Som jeg nevnte innledningsvis så opplever ikke jeg ”Ildfuglen” som erotikk i det hele tatt. Personlig ville jeg ha kalt boken et bekmørkt psykologisk drama. Grunnen til det er at den erotikken som finnes i historien om Amalie og Simone ikke er til stede i kraft av å være erotikk, men som substitutt for noe annet. Jentene bruker sex slik alkoholikere bruker alkohol, narkomane bruker stoff og selvskadere bruker barberblader. Erotikken er kun et redskap for selvdestruksjon.

Ildfuglen er både lett og vanskelig å lese. Den har ikke mange sidene, jeg leste hele boka på 3-4 timer. Det er godt med luft i den, store bokstaver og korte kapitler. Men innholdet er sterkt, vondt og tankevekkende. Det er en studie i kjærlighetens mørke fasetter dette her, i underkastelse, makt og overlevelse. Selv om mange av jentenes valg er rystende, finnes det også såre og vare trekk ved historien. Det er lett å føle med venninnene og å sette seg inn i bakgrunnen for deres sinnstilstand og emosjonelle havari, selv om valgene de tar kan være vriene å forstå. Jeg tror mye av gjenkjennelsen ligger i det faktum at de aller fleste av oss kjenner til det å ha dårlig selvfølelse og en mørk indre dialog. Det er kanskje ikke vanlig å gå så drastisk til verks i sitt forsøk på selvutslettelse og selvstraff som disse jentene gjør, historien er ekstrem og satt på spissen, men jeg tror vi alle vet noe om hvordan det er å være strengere og hardere med oss selv enn med andre.

Jeg har ingen problemer med å anbefale ”Ildfuglen” til andre lesere. Det er en meget velskrevet roman som suger leseren inn og nekter å gi slipp. Dette er en historie jeg kommer til å bære i meg lenge, som både en vond klump i magen, en tankevekkende tekst og som et skjørt lysglimt som minner om at det er mulig å reise seg fra asken igjen – som en ildfugl!

Boken er et litterært katharsis.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra årets bokbloggertreff i september)

Forlag: Tiden Norsk Forlag
ISBN: 978-821-00-5280-4