Drømmevokteren

cover_dr_mmevokterenBokas tittel og forfatter
«Drømmevokteren» av Ellen E. Fossum

Bokas særtrekk og handling
«Drømmevokteren» er en fantasyroman, og forfatterens debut.

Vi møter Orian, en tilsynelatende alminnelig ung mann, som lever et vanlig studentliv. Men Orian er ikke helt som alle andre. Han husker ikke foreldrene sine eller hvor han kommer fra. Han vet ikke egentlig hvem han er. Verden virker fremmed og overveldende på Orian, og han føler seg ikke hjemme i egen kropp. Oftere og oftere får han underlige, søvnlignende anfall. Mens disse står på får han visjoner om en annen verden. En verden som trekker i ham og oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Etterhvert begynner hukommelsen å vende tilbake, og Orian forstår at hans skjebne er tett knyttet sammen med stedet han ser i synene sine – landet Emineo – og de mystiske Drømmevokterne.

Vi blir med Orian til Emineo, på jakt etter hans fortid og hans identitet. Og på veien lærer vi om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte, og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

Utvalgt sitat fra boka
«Han stopper brått, noen få skritt unna speilet. I den blanke flaten er huden på hendene og halsen hans svakt skimrende og nesten gjennomsiktig, og under overflaten ser han ikke kjøtt og blod, men flakkende, mørke skygger og mange ørsmå, glitrende lys. Han kikker ned på hendene sine og forventer å få se vanlig hud igjen, men speilet har vist ting slik de er.

-Trodde du at du kunne skjule deg her?, spør Stjernekikkeren. Han møter drømmevokterens blikk i speilet og studerer ham like nøye som han selv gjør. -Her inne er du vernet mot kraften som tynget deg, men ingen vegger kan holde fjellenes sang ute. Så lenge den strømmer gjennom deg, kan vi se hva du er.»

Min vurdering
LIV forlag har de siste årene satset mer og mer på fantasy, og det er en god ting. Mange av fantasybøkene fra forlaget er også skrevet av debutanter, noe som er veldig spennende. Norsk fantasy har det tidligere ikke vært mye av, men sjangeren ser ut til å ha fått et realt oppsving de siste årene med store suksesser som «Ravneringene»-trilogien, «Hulder» og «Vindeltorn». For en fantasy-fan er dette skikkelig godt nytt.

Ellen E. Fossum er en av de ferskeste norske fantasydebutantene. Hennes «Drømmevokteren» er en av høstens bøker, en tjukk og solid roman, preget av godt språk, særegenhet og fint driv.

Jeg opplever at forfatteren har godt grep om både historien og karakterene hun skriver om helt fra begynnelsen. Jeg ble tidlig dratt inn i boka og ble nysgjerrig på fortsettelsen.

Romanen veksler mellom vår verden og Emineo. Emineo er eventyrlig annerledes enn den verden vi kjenner, og er også skildret som et magisk og forunderlig sted, men også med flere lett gjenkjennelige elementer. Man kunne kanskje forvente at forfatterens beskrivelse av vår verden ville være mer nøktern og grå, men det er noe med Fossums skrivestil som bringer frem en ganske vakker magisk nerve i skildringene av en jordisk hverdag også. Jeg tror det ligger mye i måten hun formidler personer og personligheter på. Jeg synes ihvertfall at både hovedpersonen, Orian, og hans jordiske venner, fremstår som helstøpte, troverdige skikkelser – med sjel. Jeg opplever det litt som om hver karakter er sitt eget lille univers, med særtrekk og utviklingspotensial.  Dette gir romanen en veldig fin poetisk dybde. Og, ja, karakterene utvikler seg stadig igjennom boka.

Hele romanen oppleves som gjennomarbeidet. Emineo er stødig bygget opp og skildret med overbevisning. Fossum introduserer oss for velkjente folkeslag, som alver og magikere – men også helt nye og ukjente vesener, som drymirer og avatarer. Ved å skape helt nye arter og folkeslag har Fossum gjort sjangeren til sin egen, istedet for bare å vandre i andres opptråkkede fotspor.

Det jeg ikke syntes fungerte så godt var den ganske lange passasjen der Orian har kommet frem til og bor hos Emindel, kongen av Emineo. Dette partiet i romanen er preget av mye gjentagelser, og kunne med fordel ha vært kuttet noe ned. Jeg skjønner at Fossum ønsker å vise hvor graverende faren som truer Emineo er, ved stadig å skildre nye monsterangrep, men for meg ble det hele litt langtekkelig og stakkato.

Jeg mener også at scenen der Ilverienna møter en smittet Selverin burde ha vært lengre og skildret med dypere innlevelse. Det er en vond og dramatisk scene, men fordi den ikke blir utbrodert nok, oppleves den som for nøktern og effektiv. Det var nok en vrien scene å skrive, man kan lett falle i klisjefellen og ende opp med en stor ball av uoriginal hjerte-smerte – men akkurat denne scenen skulle jeg ønske at var nettopp litt mer smertefull og episk.

Noen partier i boka var også preget av gjentagende ord, noe som skjemmet leseropplevelsen bittelitt. Dette er egentlig for småplukk å regne, men jeg nevner det likevel, fordi jeg lett henger meg opp i slike gjentagelser. Jeg tenker spesielt på omtalen av de monstrøse og ondsinnede vesenene som stadig dukker opp i Emineo. De kalles litt for ofte monstre. Jeg hadde likt en litt større variasjon i omtalen av dem.

Litt det samme skjedde i det partiet i boka der Orian besøker skogens hjerte. Forøvrig en av bokas aller vakreste partier. Vidunderlige skildringer av skog, skogens atmosfære og de fantastiske vesnene som lever i den. Men, ja, ordet lys og lyset er en irriterende gjenganger. Igjen skulle jeg ønske at Fossum kunne ha flettet inn noen få andre betegnelser, slik at det partiet av teksten fikk litt bedre flyt og variasjon.

Slutten var også utrolig fin. Og overraskende. Det var i det hele tatt mange overraskelser underveis i denne boka, jeg kunne ikke gjette meg til veldig mye av handlingen på forhånd. Det er et kvalitetstegn.

Jeg ble veldig glad i både landet Emineo og i mange av karakterene i denne boka. Boka er spennende og vakker, byr på mye nytt som er med på å utvikle fantasysjangeren, og unngår mange typiske klisjeer. Det er noen kjærlighetshistorier med i denne boka også, og til og med de oppleves som friske og originale. God og imponerende debut. En fantasy som står støtt på egne bein.

Jeg likte boka så godt at jeg  håper på flere fra samme univers. Forfatteren har en nettside som heter «Emineobooks», så det høres jo ut som om det skal komme mer. Jeg gleder meg i så fall til det.

Fossum har laget flere illustrasjoner med motiv fra «Drømmevokteren» også. Ta en titt HER. 🙂

Fakta

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatter Ellen E. Fossum. Kilde: Bok365.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-094-9
Oversetter: —
Originaltittel: Drømmevokteren
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 652

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Ild

Layout 1Bok nummer to i den svenske fantasytrilogien om heksene i Engelsfors innfrir, selv om forholdet mellom mundant tenåringsliv og magi oppleves som litt ute av balanse.

Boken er en del av leseprosjektet «Leseutfordring: Kaos».

Sara B. Elfgren og Mats Strandberg gjorde stor suksess med debuten på sitt forfattersamarbeid da Engelsforstrilogiens første bok, ”Sirkelen”, kom ut i 2011 (på norsk i 2012). Elfgren (1980 -) har bakgrunn som filmmanusforfatter og elsker sjangrene fantasy, skrekk og sci-fi. ”Sirkelen” var hennes aller første roman. Strandberg (1976-) er journalist og har tidligere gitt ut tre andre bøker. Begge forfatterne er svenske.

Det finnes dessverre ingen anmeldelse av den første boka i Engelsforstrilogien på bloggen min. Grunnen er at jeg opprettet bloggen en god stund etter at jeg leste boka. Jeg kan avsløre at jeg koste meg da jeg leste den og at jeg har gledet meg stort til bok nummer to.

En sommerferie har gått siden den første boken sluttet. Det er rett før skolestart og en merkelig hetebølge henger over det lille tettstedet Engelsfors.

Jentene som utgjør sirkelen av utvalgte hekser sliter med sitt; Dysfunskjonelle familier, ekser med ”bad boy”-tendenser, nåværende kjærester som ikke når opp til forventningene, mobbing og knuter på tråden i vennskap. Ting mange tenåringer kan kjenne seg igjen i. Men de har magiske utfordringer i tillegg.

Anna-Karin misbrukte sine magiske krefter i den første boka og må stå til ansvar for sine handlinger i ”Ild”. Rådet, instansen som håndhever de magiske lovene, innkaller jentene og deres mentor Adriana Lopez, til avhør som leder opp til en alvorlig rettssak mot Anna-Karin.

Samtidig gjør folkebevegelsen ”Positive Engelsfors”, ledet av foreldrene til Elias fra bok en, stor suksess. De prediker på sektinspirert vis om positiv tenkning og ser ut til å hjernevaske innbyggerne på det lille tettstedet. Stadig flere beviser peker også i retningen av at ”Positive Engelsfors” har en mektig naturlig heks på laget, muligens en heks velsignet av demonene som ønsker verdens undergang.

Klarer jentene i fellesskap å redde Anna-Karin fra Rådets dom og straff, finne demonenes utvalgte og redde verden?

”Ild” er absolutt på høyde med ”Sirkelen”. Stemningen er opprettholdt. Forfatterne har klart å overraske med hvilken vending historien tar. De er ganske gode på slike grep.

Jeg satte stor pris på, og moret meg godt over, kritikken av de delene av alternativmiljøet som bl.a. lener seg på boktitler som ”The Secret”. Jeg sikter selvfølgelig til bokas ”Positive Engelsfors”-bevegelse. Utrolig morsomt å lese om.

Elfgren og Strandberg skal også roses for personskildringene sine, og evnen de har til å skape troverdige miljøer og steder. Gjennom Engelsfors har de virkelig fanget essensen av det litt trøtte og lite rause nordiske tettstedet. Plassen der sladrekjerringene fremdeles sniktitter på naboen bak kjøkkengardinet og blander seg opp i når du henger ut vasken din, og der man kan risikere å bli fryst ut av flertallet om man ikke følger normene til punkt og prikke både hva gjelder meninger, utseende og handlinger.

Skal jeg sette fingeren på noe, så blir det dette: ”Ild” er lengre enn ”Sirkelen”. Jeg er usikker på om historien trenger de ekstra sidene. Jeg opplever at det blir veldig mye hverdagsliv. At balansen mellom magisk og mundant ikke er helt ivaretatt. Jeg skjønner, og setter pris på, at forfatterne sikkert ønsker å understreke det vanlige/normale i en historie med hekser, demoner og magi. Det er viktig å gjøre denne typen bøker logiske og troverdige, men jeg lurer på om det kanskje har blitt litt i overkant mye av nettopp dette i bok to. Jeg følte at jeg leste og leste uten helt å komme frem til spenningstoppen. Når den først inntraff, så var den kort og intens. Romanen er bygget opp som et langt, seigt hverdagsmaraton med en kjapp magisk sprint på slutten.

Det sagt, så skal det sies at slutten er god. Den bygger opp spenningen rundt hva som vil skje i trilogiens siste del, ”Nøkkelen”, som kommer ut våren 2014 (tror jeg).

Alt i alt en god leseopplevelse. Jeg koste meg selv om det ble litt mye hverdag til tider. Forventningene er store til trilogiens avsluttende del. Jeg gleder meg!

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41774-8

bokvrimmelB