Neverwhere: London blir aldri det samme igjen. Og det blir i grunn ikke verden heller!

Bokas tittel og forfatter
«Neverwhere – London Under» av Neil Gaiman
Boka er illustrert av Chris Riddell.

Bokas særtrekk og handling
«Neverwhere» er urban fantasy for ungdom og voksne.

Vi befinner oss i London. Der bor Richard Mayhew, en ganske alminnelig ung mann. Han har en grei, men kjedelig, jobb, en liten leilighet og en veldig pen, men utrolig kravstor og snobbete kjæreste.

En dag da Richard er på vei til en viktig middag sammen med kjærsten Jessica, får han øye på ei ung jente på fortauet. Det virker som om hun dukker opp ut av intet, som om hun bare materialiserer seg rett ut av en murvegg. Jenta er skadet og trenger helt tydelig hjelp. Jessica haster videre, men Richard stanser og bestemmer seg for å hjelpe jenta, som kaller seg Door.

Den beslutningen endrer alt for Richard. Hele hans tilværelse går opp i røyk. Han blir trukket inn i en verden han ikke visste at eksisterte. En verden under Londons gater, i en labyrint av mørke kloakktunneller og nedlagte t-banestasjoner, der Rottetalerne, Kloakkfolket og Fløyelene bor. Der blir han kjent med Markien av Carabas, som tar Richard ennå dypere ned i London Under, der farer truer og store utfordringer ligger foran ham.

Utvalgt sitat fra boka
«Han er et sted dypt under bakken: i en tunnel, kanskje, eller i kloakken. Lyset blafrer, og fremhever mørket i stedet for å drive det bort. Han er ikke alene. Andre mennesker går ved siden av ham, selv om han ikke kan se ansiktene deres. Nå løper de, gjennom kloakken; plasker gjennom gjørme og møkk. Vanndråper faller sakte gjennom lufta, krystallklare i mørket.

Han runder et hjørne, og Beistet venter på ham.»

Min vurdering
Jeg har utsatt denne anmeldelsen av Neverwhere en stund. Det er vanskelig for meg å skrive den, å finne de rette ordene. Jeg ble så utrolig glad i denne boka mens jeg leste at jeg er redd for at alt jeg formulerer omkring leseopplevelsen bare vil høres ut som noe fra en rosa, glitrende reklameplakat.  Neil Gaiman har rett og slett seilt opp som en av min absolutte favorittforfattere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese hans bøker.

Altså, dette er ikke første boka jeg har lest av Gaiman. Det er den andre. Men jeg burde helt klart ha lest veldig mye mer av ham, veldig mye tidligere i livet. Heldigvis har jeg flere av bøkene hans stående i bokhylla. Oh joy! 😀

Men, ja. Neverwhere. Jeg ELSKER Neverwhere!

Denne boka er utrolig fin på flere forskjellige måter. For det første er det en usedvanlig velskrevet og språklig spenstig fantasyroman. Gaiman er fantastisk god til å skape atmosfæriske rom og steder, og han former et troverdig, interessant og ikke minst originalt persongalleri.

Forfatteren har også en helt egen evne til å gjøre det alminnelige magisk. Han flytter grå, vanlig hverdag og hverdagslige steder halvveis eller helt inn i et mørkt og fortryllende eventyr. På noen måter kan Neverwhere minne litt om oppbygningen til romaner som bøkene om Narnia. Men der Narnia er en helt egen verden, totalt adskilt fra vår, så fletter Gaiman i Neverwhere vår verden sammen med dette London Under. London Under er jo teknisk sett en del av vår verden, men det er en del av den som vi ikke har kunnskap om eller har beveget oss rundt i. Men sammen med hovedpersonen, Richard, får vi innblikk i en mulig fantastisk underverden som på mange måter snur opp ned på hele vår verdensforståelse om vi er åpne for det.

Bokas London Under er befolket av mennesker vi i vår verden opplever som uteliggere og tiggere. Men i London Under er de konger og markier, lorder og ladyer, helter og skurker med pågangsmot og beundringsverdig utholdenhet. De møter farer og utfordringer vi bare kan forestille oss, og finner løsninger på problemer vi ville ha opplevd som uløslige.

Og det er nettopp her vi berører det aller fineste ved Neverwhere. Gaimans måte å få oss til å se på uteliggere, tiggere og andre som lever sine liv i mørke smug og på kalde gater med nye øyne. For det er desverre slik at mange av oss som lever priviligerte liv i storbyene enten ser ned på, eller fullstendig overser dem som ikke lever innenfor de samme hverdagsrammene som vi gjør. «De usynlige» som vandrer gatelangs, som sover i portrom og søker ly fra kulda i trappen ned til t-banestasjonen lever på mange måter i en annen verden enn vår. Deres liv foregår på andre steder enn våre liv, de møter andre og ofte tyngre utfordringer og overvinner ting vi aldri trenger å overvinne. Om dette ikke gjør dem til helter, virkelige hverdagshelter, så vet ikke jeg. Med denne boka skriver Gaiman disse menneskene synlige for oss, og gir dem kraft og verdighet, gjennom en eventyrlig historie som påminner oss om vår medmenneskelighet.

Ingen ting, hverken steder eller mennesker, er helt slik de ser ut på overflaten. Vi har alle et ytre og et indre, en overflate og noe under den. Det er viktig å ikke bedømme eller fordømme noe utifra hvordan ting virker utenifra. Det er først når vi har blitt godt kjent med en plass, og godt kjent med en person, at vi kan vite med sikkerhet hva slags sted og hva slags menneske vi har foran oss.

London blir aldri det samme etter Neverwhere. Og det blir i grunn ikke verden heller. For hvis vi kan tenke oss at det finnes en skjult verden tilknyttet London, så kan vår fantasi forestille seg at det finnes en slik verden i tilknytning til hver eneste by i hvert eneste land på denne planeten.

Det er lett å tenke at det finnes én virkelighet og at alle lever i den samme virkelighetsbaserte verden, men sannheten er jo at vi er høyst subjektive vesener. Vi oppfatter virkeligheten på vår helt særegne måte alle sammen, så teknisk sett finnes det én virkelighet pr. person. I overført betydning finnes det massevis av verdener der ute, som er skjult for oss, som vi ikke har kjennskap til eller kunnskap om – før vi eventult blir kjent med folk, kjent med dem som lever i alle disse forskjellige subjektive verdenene. Når vi tør å se hverandre, tør å møte andre som likeverdige og vise åpenhet og nysgjerrighet på hvem de er heller enn å fordømme dem for det vi tror de er, så åpner det seg nye verdener for oss. Og vi risikerer å bli rausere og klokere på veien.

Neverwhere er ei nydelig bok om toleranse, inkludering, medmenneskelighet og mangfold – samt en hyllest til menneskets utholdenhet, overlevelsesevne og indre styrke. Jeg ble forferdelig glad i denne boka, i stedene den beskriver, i London og i alle de fantastiske personene Gaiman har skapt. Forfatteren fikk meg til og med til å gråte en skvett på slutten, for så dypt berørt ble jeg faktisk av denne historien og symbolikken som finnes i den.

Har du ikke lest denne boka, så er det på tide. Les! Bare les! ❤

Fakta

Forfatter Neil Gaiman og hans hund Cabal. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8618-1
Originaltittel: Neverwhere
Oversetter: Ina Vassbotn Steinman
Utgivelsesår: 2015 (norsk 2017)
Sideantall: 431

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

En gatekatt ved navn Bob

En-gatekatt-ved-navn-Bob_RGB”I et kjent sitat jeg har lest et eller annet sted, står det at vi får nye sjanser hver eneste dag i livet vårt. De er der for at vi skal gripe dem, men stort sett griper vi dem ikke.

Jeg har i store deler av livet mitt bevist hvor sant det sitatet er. Jeg ble gitt mange muligheter, noen ganger hver eneste dag. Lenge klarte jeg ikke å gripe noen av dem, men så, tidlig på våren 2007, begynte det endelig å endre seg. Det var da jeg ble kjent med Bob. Når jeg ser tilbake på det, er det noe som sier meg at det kan ha vært en ny sjanse for ham også.”  (Fra side 1 i boka)

James Bowen har skrevet boka om sin firbeinte venn Bob, og det særegne vennskapet de deler, sammen med forfatter Garry Jenkins.

Bowen ble født i 1979, i Surrey, England. Han vokste opp i England og Australia, og flyttet tilbake til fødelandet i 1997. Siden den gang har han holdt til i London, der han både har bodd på gata og i kommunal bolig, vært heroinmisbruker, gått på metadon og subutex, og livnært seg som gatesanger og selger av bladet Big Issue (samme type blad som det norske =Oslo). I dag er Bowen helt rusfri og lever et ganske annet liv enn han har gjort de siste 10-15 årene.

”En gatekatt ved navn Bob” er en historie om vennskap. Og om transformasjonsprosessen som startet for to en ettermiddag våren 2007. Det var da James Bowen kom hjem fra en lang dag som musikant på gata og fant et forhutret firbeint vesen i oppgangen der han bodde.

Den rødbrannede katten lå på dørmatta til en nabo et par etasjer under Bowens sosialleilighet. Pusen var mager, hadde nakne flekker i pelsen og et sår på det ene bakbeinet. Bowen klappet katten og godsnakket litt med den. Så gikk han opp til leiligheten sin.

I de påfølgende dagene lå katten på samme dørmatte. Bowen snakket med den og gav den kos. Etter hvert begynte han å forstå at pusen måtte være hjemløs, en gatekatt. At den ikke hadde noen til å passe på seg, sørge for dyrlege eller mat. Og pusen trengte alle tre i den tilstanden den var i.

Bowen hadde ikke mye penger. Han levde fra hånd til munn. Hver dag stod han på gata i timevis, spilte gitar og sang, for å få råd til det nødvendigste. Likevel endte han opp med å bruke de siste pundene han hadde på den slitne og sårede katten. Det var noen ved den firbeinte som minnet ham om han selv.

Den slitne gatesangeren tok med seg katten opp i sin egen leilighet, og gav den litt vann og tunfisk fra boks. Bowen sørget også for at katten fikk dyrlegehjelp. Han regnet med at pusen ville rusle ut i verden igjen så snart den var frisk og sterk nok, men den ble. Og de to ble etter hvert uadskillelige.

FTR-JGL-BOB-280812-2

James Bowen og Bob
Kilde: The Daily Mail

Bowen gav katten navnet Bob, etter Killer Bob fra Twin Peaks, og Bob fotfulgte ham overalt. Også på jobb. De to ble fort et kjent par i Londons gater. Bowen spilte gitar og sang, og Bob sjarmerte publikum.

En dag ble de to oppdaget av avisen ”Islington Tribune”, som skrev en artikkel om dem. Artikkelen ble lest av en agent i litteraturbransjen, Mary Pachnos, som etter hvert sikret Bowen en avtale om utgivelse av historien om ham selv og Bob. Resten er historie. En meget suksessfylt sådan.

Det forundrer meg ikke det minste at folk over hele planeten har trykket denne boken til sitt hjerte. Det er en vidunderlig varm og rørende bok. En historie som virkelig fikk meg til å smile hjertelig for meg selv, og felle en tåre eller to, om hverandre.

Historien om Bowen og Bob gir oss et innblikk i hvordan det kan være å leve et liv på gata, med rusproblemer, fra hånd til munn. Bowen tilbyr oss sitt unike perspektiv, sine erfaringer og sin historie om motgang og medgang. Det er menneskelig og gjenkjennelig – for selv om de ytre omstendighetene og årsakene er ukjente for de fleste av oss, så har vi alle opplevd både motvind og medvind, og har smakt på det følelsesspekteret vi alle har tilgjengelig. Ydmykelse er ydmykelse. Sorg er sorg. Og motgang er motgang.

Men håp er også håp. Og gjennom Bob er det nettopp håpet Bowen finner. Bob gjør Bowen synlig igjen, etter lenge bare å ha vært en av mange i Londons gater, som lever fra hånd til munn – som blir sett ned på, eller fullstendig oversett, av travle, ”vellykkede” forbipasserende. Katten lokket frem folks vennligsinnede og empatiske side. Bowen opplevde med ett å være et individ igjen, et virkelig menneske med verdighet. Han ble sett og hørt. Transformasjonen hadde begynt.

På mange måter klarer Bowen å menneskeliggjøre alle de ”usynlige” der ute på gata for oss. Og det fortjener han virkelig en stor takk for!

Jeg ble dypt forelsket i gatekatten Bob. Og dypt imponert over James Bowen. Det er en oppløftende og inspirerende bok dette her, som kan åpne både hjerter og tårekanaler, og som potensielt kan gjøre verden til et bittelitt bedre sted å være. Om vi husker å møte alle mennesker som mennesker, og virkelig se dem som er rundt oss.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Bastion Forlag
ISBN: 978-82-905-8361-8

bokvrimmelB