Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Odinsbarn» av Siri Pettersen

odinsbarn_hd_image1Bokas tittel og forfatter
«Ravneringene 1: Odinsbarn» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Odinsbarn» er en fantasyroman sterkt inspirert av det norrøne.

Vi blir kjent med jenta Hirka, som blir funnet forlatt i snøen, ved en steinsirkel, en såkalt ravnering, som baby. Jenta skiller seg fra de andre i den verden hun er i ved at hun ikke har hale. Hun er et Odinsbarn, et vanlig menneske i en verden full av Ymsætlinger, menneskelignende vesener med hale og spesielle krefter.

Hirka rekker å bli 15 vintre før hun oppdager hva hun er. En halelaus råttenskap som ikke har tilhørighet i denne verden. Hun skal ikke finnes, hun er en myte – forhatt og fryktet. Og etterhvert jaget. Noen ønsker livet av henne. Og i verden bygger det opp til krig.

«Odinsbarn» er første bok i trilogien «Ravneringene». Neste bok ut, «Råta», kommer til høsten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka lå sammenkrøpet i kassen og så lyspunkter komme og gå i sprekkene mellom planker. Det var kaldt og hun savnet kappa. Og sekken. Sekken med alle urtene. Teen. Alt hun eide. Det lå vel igjen i sjaktene et sted.

Vogna rullet over brustein og hun begynte å forbanne hvor liten hun var i den store sammenhengen. Hun hadde ingenting. Ingen familie. Ikke noe hjem. Hirka halelaus. Datter av gudene vet hvem.»

Min vurdering
Det var en lettelse da juni endelig kom, og jeg kunne begynne på denne boka. Jeg kunne selvsagt ha lest den før, men ønsket å være med på samlesingen av den, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Når jeg hører massevis av godord om en bok er det nesten litt skummelt å begynne på den. Ofte blir forventningene så høye at boka ender opp med å skuffe bittelitt. Heldigvis var ikke det tilfellet med historien om Hirka. Jeg satte stor pris på bekjentskapet og koste meg virkelig med lesereisen.

Siri Pettersen har skapt et solid og troverdig fantasyunivers, befolket med komplekse og interessante karakterer. Byer, småsteder og natur er skildret med stor innlevelse. Historien er original, befriende klisjéfri og tar stadig overraskende vendinger. Og det hele formes og drives stødig fremover av et et språk med god flyt, rytme og et herlig norrønt tilsnitt.

Enkeltscener og landskap er så levende beskrevet at det av og til er som å se en film, eller også, til tider, som å være tilstede. Kjenne duftene, smakene, se og høre omgivelsene. Jeg opplevde særlig dette der Hirka og faren Thorralds hus, som er fylt med tørkede urter og helbredende remedier, skildres, eller der Hirka arbeider på tehuset i hovedstaden. Grunnen til det er selvfølgelig at jeg selv er svært interessert i urter, oljer, ja, alt fra naturen som dufter godt, samt at jeg elsker te.

Det var i det hele tatt mye ved boka som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg er også svært interessert i norrøn mytologi, og jeg er fascinert av ravner – som spiller en stor rolle i boka. Noen ved hovedpersonen Hirka, hennes kunnskap om helbredende vekster, hennes mot og selvstendighet, samt forhold til ravnene, eller mer korrekt én ravn, minte meg på ei bok jeg elsket i oppveksten: «Ravnejenta» av Torhild Thorstad Hauger. Dermed ble boka litt ekstra kjær for meg, og fikk en notalgisk undertone som gjenskapte noe av bøkenes barnlige magi fra jeg var liten.

Det er mange som ikke leser fantasy fordi de anser sjangeren som urealistisk, som litteratur som ikke sier noe av viktighet for oss og vår verden. Mer feil kan man knapt ta. Som forfatteren selv sa under et bokbad jeg overvar med henne på Gyldendalhuset i fjor høst (sitat fryktelig fritt etter hukommelsen): «Jeg skriver fantasy for å kunne si noe vesentlig om tunge temaer, også politiske, uten at folks fordommer skal komme i veien for budskapet mitt. Jeg kunne ha skrevet om 2. verdenskrig eller Israel-Palestinakonflikten, men føler at mitt budskap ikke ville ha kommet godt nok igjennom da. Folk har allerede gjort seg opp en mening om det, de har tatt side.  Når jeg skriver fantasy former jeg en verden, og konflikter, ingen kjenner fra før. Det er enklere å lede folk frem til innsikter i en slik verden, det er enklere å få poengene ut når de tilhører et oppfunnet univers som ikke personlig berører noen.»

«Odinsbarn» handler om mye alvorlig, mye vi trenger å se nærmere på, både i oss selv og i vår verden. Fremmedfrykt og hvilke resultater den kan få, når det går for langt. Makt, ledelse og det problematiske ved ledere som er redde og uærlige. En tro man ikke kan stille spørsmål ved, illusjon og hva som kan skje når illusjonen slår sprekker. Det er en høyst interessant og tankevekkende bok som, hvis vi vil, kan få oss til å se både historiske og nåtidige stater, ledere og statlige-religiøse-fusjoner i et klarere lys. Jeg opplever også boken som en kritikk av brune strømninger i samfunnet, og som en hyllest til den selvstendige tanke og frie vilje. Pettersen har skrevet en bok som både er innsiktsfull og underholdende.

Jeg må få lov til å gratulere forfatteren med en meget vellykket debutbok, og takke for den gode leseopplevelsen. Gleder meg til bok nummer to! 🙂

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45254-1

bokvrimmelB

Fyrsten

Fyrsten skal etter sigende være bibelen innen realpolitikken. Den har visstnok inspirert politikere, ideologer, næringslivsstrateger og ledere helt siden den ble skrevet og frem til i dag. Det er en lærebok i ledelse, maktutøvelse og statsmannskunst skrevet av den italienske fofatteren, statsmannen, diplomaten og filosofen Niccoló Machiavelli på 1500-tallet.

Machiavelli regnes som kald og kynisk. En mann som gjennom denne boken setter ord på den virkeligheten som skjuler seg bak den gode menneskelige fasade. I Machiavellis litterære verden er alle tilsynelatende enten tåper eller sleske luringer, offere eller overgripere. Enten har man makt eller man er maktesløs.

Det er nettopp dette som er problematisk med Machiavelli. Hans verden er sort/hvitt, uten dybde eller synlig innhold bak de fasadene han skisserer. Dette tross ryktet om at han er en som lar oss skue bakenfor fasadene. Videre er han en mester i generaliseringer. Han hevder flere steder i sin bok at folkets mål alltid er hederligere enn aristokratenes, da aristokratene kun ønsker å undertrykke andre, mens folket bare har et lite ønske i livet: Å slippe å bli undertrykket. Ikke bare et dette en generalisering av de helt store, det er også en ekstremt naiv sådan.

Denne formen for naivisme går igjen flere steder i boken og han motsier seg selv flere steder. Et eksempel på dette er hans beskrivelse av en type fyrste som stiger opp av folket, altså en som tidligere har vært fattig eller alminnelig arbeider. En slik kan stige i gradene gjennom militærvesenet og eget mannsmot, forteller Machiavelli. Dette er altså en av de hederlige som kun ønsker å unngå undertrykkelse. I neste nå har dette vesenet blitt fyrste og har visst fått kirurgisk fjernet sin personlighet og indre egenskaper – for nå er det kun mangel på hederlighet og et intenst ønske om undertrykkelse av andre som står i folkefyrstens hode. Ulogisk og forvirrende presentert av rasjonelle Machiavelli.

Machiavelli har det med å gjenta seg selv inntil det kjedsommelige også. Han kunne fint begrenset seg til å skrive Fyrsten i brosjyreformat. Vi hadde ikke gått glipp av noe. Det meste av hva han har å melde presenterer han i bokens 4-5 første kapitler. Deretter forteller han det samme bare med nye ord resten av boken igjennom. Det er som om han ikke stoler på at folk er oppegående nok til å skjønne ham uten hjelp av teskjeer. Noe som kan se ut til å stemme skal man ta dette sitatet fra boken på alvor: «Nå finnes det jo tre slags hoder: De første forstår tingene av seg selv. De andre skjønner det som andre forstår, og de tredje forstår sakene hverken av seg selv eller når andre forklarer dem noe.» Siden Fyrsten i hovedsak er skrevet som en håndbok i ledelse nettopp for fyrster og statsmenn, må jo det bety at Machiavelli selv anså disse for å være heller trege i topplokket.

Jeg har tygget frem og tilbake på om jeg anser Machiavelli for å være en forholdsvis naiv person, eller en som faktisk er lurere og mer humoristisk anlagt enn man kunne tro. Jeg heller mot det siste. For meg er mye av det han skriver godt parfymerte frekkheter. Sånn som hans skjulte hinting om datidens lederes manglende intelligens, som jeg skisserte over her. Populariteten boken fremdeles nyter i enkelte kretser i dag hever dens humoristiske kvaliteter, om det virkelig er slik jeg tror – at Machiavelli skrev den som et eksperiment for å kartlegge hvem og hvor mange som falt for dens innhold. The Punchline her blir jo at de vi anser som mest kyniske og kalde i dagens samfunn (ledere, strateger osv) kanskje er noen av de mest naive når det kommer til stykket. Naive nok til ukritisk å kjøpe alt Machiavelli presenterer i Fyrsten.

Forlag: Kagge Forlag
ISBN: 978-82-489-0664-3