«Åpen by» av Teju Cole

AApen-byBokas tittel og forfatter
«Åpen by» av Teju Cole.

Bokas særtrekk og handling
Bokas jeg-person er den unge psykiateren Julius, som tilbringer all fritid med å vandre alene rundt i New Yorks gater og parker. Mens han går reflekterer han rundt seg selv, sitt liv, sine relasjoner, bakgrunn, det å være fremmed på et sted og de følelsene av isolasjon og ensomhet det medfører.

Det er en politisk bok, og en bok om vår tids store spørsmål i kjølvannet etter 11. september. Det er også ei bok om å fortape seg og finne igjen seg selv i kunsten.

Boka er sjangeroverskridende i det den både fungerer som roman, dagbok, essay, en slags dagdrøm og memoar.

Utvalgt sitat fra boka
«Han var taus en liten stund. Han sjenket i mer øl og drakk, og vi satt i stillhet i det som virket som flere lange sekunder. Så sa han: Jeg skal fortelle deg en historie fra vår kultur, en historie om kong Salomo. Han fortalte en gang fabelen om slangen og bien. Kong Salomo sa at slangen forsvarer seg ved å drepe. Men bien forsvarer seg ved å dø. Bier dør jo etter at de har stukket noen. Sånn er det. Bien dør for å forsvare seg selv. Alle vesener har en metode som er tilpasset deres styrke. Jeg støtter ikke det Al-Qaida gjorde, de brukte en metode jeg ikke ville ha brukt, så støtte er ikke et ord jeg synes passer her. Men jeg fordømmer dem ikke. Som jeg har sagt før, Julius, og dette må du forstå: Jeg mener at Palestina-spørsmålet er det sentrale spørsmålet i vår tid.»

Min vurdering
Noen mennesker finner man umiddelbart tonen med. Det er en kjemi der som gjør samspill og samtale lett og flytende. Også har man det motsatte. De man opplever de pinlige pausene med, mennesker man ikke helt skjønner eller opplever å være på bølgelengde med.

Bøker er som mennesker, de havner ofte i en av de to kategoriene. For meg ble «Åpen by» en bok jeg ikke helt fant tonen med. Betyr det at jeg anser boka som dårlig? Nei, langt derifra.

Jeg ser bokas kvalitet og jeg forstår hvorfor forfatteren spås en lys forfatterkarriere basert på denne romanen, som er hans debut – men jeg opplevde ikke å bli fanget på et personlig plan da jeg leste den.

Det er mange betraktninger i romanen, side opp og side ned med tanker og observasjoner. Noen meget interessante, men også masse som for meg ble litt blablablabla. Jeg falt litt inn og ut av fokus og av romanen mens jeg leste.

Boka sier noe vesentlig om både det politiske, kulturelle og samfunnsmessige klimaet vi lever under i dag, om enkeltindividet som resultat av og deltager i dette klimaet – samt selve verdens tilstand etter 11. september. Og dette er store og viktige temaer. Ingen tvil om det. Jeg tror boka vil være givende for mange.

Det er ei intellektuell bok, som hovedsaklig foregår på det indre plan, i hovedpersonens hode. Jeg lurer på om det er der det butter litt i mot for meg? Jeg savner litt flere innspill fra ting utenfor hovedpersonen. Nå skal det sies at vi som lesere får delta i flere samtaler hovedpersonen har med mennesker han møter, og vi får også andres tanker og innspill gjennom minner hovedpersonen har – men boka som sådan foregår likevel hovedsaklig i psykiateren Julius sitt hode. Det er hans tanker, minner og observasjoner vi presenteres for, og marineres i.

Jeg elsker forresten fuglesymbolikken boka åpner og slutter med. Man skjønner ikke fuglene i starten på romanen fullt ut før man har lest slutten, de henger sammen, som om historien vender tilbake til utgangspunktet og biter seg selv i halen. Det er noe stort og talende over det som traff meg veldig. Akkurat der var boka og jeg på eksakt samme bølgelengde. Det var to veldig gode møtepunkter.

Jeg må vel konkludere med at jeg anbefaler boka, selv om jeg slet litt med den i partier. Det er interessante tanker og observasjoner den presenterer, og den taler om vesentlige ting i vår samtid.

Teju Cole har en særpreget stemme og en evne til å belyse sentrale og personlige elementer i det som ofte fremstår som et politisk og kulturelt kaos. Basert på denne boka vil jeg anta at Teju Coles fremtidige forfatterskap vil være både stødig og intelligent.

Fakta

Cole-Teju_productimage

Forfatter Teju Cole. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48182-4
Oversetter: Anne Catherine Wollebæk
Originaltittel: Open City
Utgivelsesår: 2011 (Norsk utgave 2015)
Sideantall: 313

bokvrimmelB

«Den siste vostjakeren» av Diego Marani

5673896_2846328Bokas tittel og forfatter
«Den siste vostjakeren» av Diego Marani.

Bokas særtrekk og handling
Etter å ha vokst opp under umenneskelige forhold i en sibirsk gulag, og der vært vitne til at faren blir brutalt myrdet, blir Ivan midlertidig stum.

Da han slipper ut av gulagen som voksen mann viser det seg at han er den eneste gjenlevende av sitt folk, en stamme av jegere og sjamaner, vostjakerne. Han streifer ensom rundt i den sibirske villmarken med bare naturen og dyrene som følgesvenner, til han en dag møter den russiske språkforskeren Olga.

Det sensasjonelle funnet av den siste vostjakeren oppleves som et rent lykketreff for Olga, men for andre er han et brysomt problem, en komplikasjon som bør ryddes av veien for enhver pris.

Utvalgt sitat fra boka
«Fire elger galopperte mellom trikkesporene på Aleksanterinkatu og sprang over noen ihjelslitte gasellekadavere som ble herjet med av en enslig gribb. En fjellrev lusket rundt utenfor stormagasinet Stockmann og snuste urolig i luften, før den stakk sin vei retning trærne på Esplanadi. På fortauet tvers overfor sto to pandaer og nølte. De visste ikke hvor de skulle gå og klorte på asfalten med klørne for å finne bakken. Det var altfor mye lys på dette stedet. De skjønte ikke lenger om det var natt eller dag. Tre fjellgeiter gikk til angrep på en gaupe som hadde fulgt etter dem på avstand med åpent gap, og så tok de tilflukt bak Svenska Teatern. Andre mørke skygger snodde seg mellom trafikklysene som sendte sine blink i retning Kruununhaka.»

Min vurdering
Diego Marani er en forfatter med stort særpreg. Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende tidligere. Romanen er usedvanlig velskrevet, snodig og sprelsk, og beveger seg innom både det bekmørke, det vellystige og det komiske.

Boka skildrer møtet mellom to vidt forskjellige verdener og sinn: Det naturbaserte, ursibirske og det moderne, urbane.  Eller sagt mye enklere: Instinkt møter intellekt.

Det er et møte som byr på både flaue, voldsomme, lattervekkende og såre øyeblikk. Men boka er også var og vakker, spesielt der forfatteren skildrer den sibirske naturen, sjamanismen og hovedpersonen Ivans forhold til disse, samt hans kjærlighet og respekt for forfedre, naturånder og dyreliv.

Historien vikler seg ut og inn, i stadig nye, svært uventede retninger. Bærebjelken er språk og språkforskning, samt hovedpersonens sibirske bakgrunn og indre sår, som får komme til uttrykk på både vakre og grusomme måter. Det er ei bok som både lar oss smake på det dunkle og det lystige. Noen passasjer har en burlesk stemning, med svært uappetittelige og vulgære innslag.

Det er en rå og saftig historie som tar leseren med på en lesereise av det unike slaget. Man er innom latter, lamslåtthet og sterkt ubehag. Og man blir rørt. Men mest av alt blir man overrasket.

Jeg opplevde det som svært berikende å lese denne romanen. Det er ei tankevekkende bok i det den sier noe om det modernes behandling og holdning til urkultur og urmennesket, eller kanskje også vårt eget forhold til egne røtter og bakgrunn – for sjamanismen og urnatursamfunnet er endel av alle slekters bakgrunn om vi følger linjene langt nok tilbake i tid.

Så hvem kommer best ut av det i denne romanen? Intellekt eller instinkt? Begge har sine fortrinn og begge kan resultere i grusomhet, men bare en av de to har et snev av uskyld på sin side. Og i akkurat denne boka er det den som trekker det lengste strået til sist.

Fakta

5611469_2845860

Forfatter Diego Marani. Kilde: Pax forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3772-1
Oversetter: Jon Rognlien
Originaltittel: L’ultimo dei vostiachi
Utgivelsesår: 2004/Norsk utgave 2015
Sideantall: 180

bokvrimmelB