1001 Books: Lolita

lolita”Lolita” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Vladimir Nabokov (1899-1977) regnes som en av de store russiske emigrantforfatterne. Han ble født i St. Petersburg i 1899 og ble amerikansk statsborger i 1945. Før han flyttet til USA studerte han slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge. På 30-tallet bodde han i Berlin, og rett før andre verdenskrig brøt ut flyktet han med familien til Frankrike. Vladimir Nabokov var svært nyskapende og skrev en rekke originale og avanserte romaner og dikt. Romanen Pale Fire fra 1962 regnes som hans engelskspråklige mesterverk. Det er likevel den sensasjonelle romanen ”Lolita” fra 1955 han er mest kjent for. Det var også denne romanen han ble verdensberømt for. Boka er filmatisert to ganger, henholdsvis i 1962 og 1997, av regissørene Stanley Kubrick og Adrian Lyne.

Bildet jeg har valgt til denne artikkelen er filmplakaten fra Adrian Lynes versjon av ”Lolita” fra 1997, der Jeremy Irons tolker rollen som hovedpersonen Humbert Humbert. Det er dette bildet som pryder forsiden på den boka jeg har. Den er utgitt på Cappelen Forlag før de fusjonerte med Damm, noe som har gjort det litt vanskelig å spore opp et brukbart bilde av akkurat denne utgaven av boka på nettet. Jeg kunne selvfølgelig ha fotografert omslaget, men valgte i stedet å bruke filmplakaten.

Før jeg begynner på avsnitt om handling og hva jeg selv synes om boka må jeg få advare om at denne omtalen inneholder SPOILERE.

”Lolita” er historien om en middelaldrende europeisk litteraturprofessor, Humbert Humbert, som emigrerer til USA og forelsker seg i den 12 årige Dolores Haze, kalt Lolita.

Vi blir først kjent med Humbert som 12-åring, alderen da han opplever sin første forelskelse i den jevngamle piken Annabel. Han tilbringer tid sammen med henne kun noen korte sommermåneder, men hun blir hengende igjen i ham som et bilde på drømmepiken. På en måte er Annabel begynnelsen på Lolita, som han møter mange, mange år senere. Det er graverende likhetstrekk mellom dem, både når det gjelder alder og utseende. Når Humbert ser Lolita for første gang er det som om han har funnet igjen sin drøm Annabel, bare i en mye mer forlokkende utgave.

Mellom Annabel og Lolita blir Humbert gift og skilt. Hans hustru er datter av en polsk lege, en vever og barneaktig kvinne ved navn Valeria. Det er nettopp hennes barnlige fremtoning og oppførsel som tiltrekker Humbert. Han får et håp om at han kanskje skal klare å være lykkelig med en voksen kvinne når han møter henne. Men Valeria blir eldre og utvikler seg. Hun legger av seg sin naivitet og sitt barnlige utseende – og blir følgelig mer og mer frastøtende i Humberts øyne. Til sist er det hun som forlater ham, noe han først motsetter seg – det er antageligvis et skår i hans stolthet – men tilslutt finner han seg i det. Bruddet blir opptakten til at han flytter fra Europa til Amerika.

Huset til familien Humbert skal bo hos i USA har nylig brent ned når han ankommer. En venninne av husvertens hustru, Mrs. Charlotte Haze, tilbyr ham husrom. Dolores Haze, Lolita, er hennes datter.

Humbert har ikke forgrepet seg, i teknisk forstand, på noen før han møter Lolita. Han har fått utløp for sin legning gjennom kjøp av sex fra prostituerte – meget unge sådanne, eller prostituerte med et barnaktig utseende. Humbert er ikke pedofil, som mange kanskje tror. Han er hebefil. Det betyr at han ikke tiltrekkes av småbarn, men jenter i alderen 11-14 år, jenter som nettopp har kommet i, eller er på vei inn i, puberteten – såkalte smånymfer.

Mens Humbert blir mer og mer betatt og besatt av Lolita, blir enken Charlotte Haze (Lolitas mor) mer og mer forelsket i Humbert. Det ender med at Humbert gifter seg med Charlotte, ikke av kjærlighet til henne, men for å kunne være lovlig nær Lolita i uoverskuelig fremtid.

Historien tar en brå og uventet vending da Charlotte dør i en bilulykke. Plutselig får Humbert alle sine drømmer oppfylt. Han får Lolita helt for seg selv. Det er ingen som står mellom ham og det han begjærer mest. Himmel og helvete er innen rekkevidde.

For at ingen i Lolitas vennekrets, på skolen eller i nabolaget skal fatte mistanke om Humberts legning, velger han å legge ut på en reise med Lolita etter Charlottes død. Det blir en roadtrip gjennom USA, på øde småveier, innom små moteller og vertshus, dypere og dypere inn i det som for Humbert er et himmelrike av kjærlighet, nytelse og begjær – men også dypere og dypere inn i hans sjalusis mørke avkroker og psykens evne til å rettferdiggjøre de nedrigste handlinger. Romanen er en reise inn i hovedpersonens sinn og psyke, en reise som stadig blir mørkere og mer paranoid til den når sitt katharsiske klimaks på svært dramatisk vis.

Humbert er gjennom hele boken svært klar over at hans ønsker og lyster er ulovlige. At hans legning vil fordømmes. Han tiltaler, i tanken, leseren som ”ærede jury” flere ganger. Han forventer at vi skal dømme ham for hans seksuelle preferanse og handlinger basert på denne (Ja, kanskje han til og med ønsker det?). Og som en forsvarer i en rettssal gjør han alt for å rettferdiggjøre sine handlinger og lyster for leseren. Han går til og med så langt som å påstå at det i siste rekke var Lolita som forførte ham, som ønsket samleie den første gangen og som hadde all makten i forholdet. En tolv år gammel jente.

Jeg har hørt mange si at denne romanen utelukkende taler overgriperens sak, at den rosemaler overgrepet fordi den kun kringkaster Humberts stemme. Jeg er ikke enig i det. Javisst er det Humbert som er fortelleren her. Men, jeg, leseren får oppleve Lolitas vinkel gjennom å bli forført inn i historien av forfatterens vakre språk, slik Humbert sakte men sikkert forfører Lolita til å gi etter for de lystene han nærer i dypet av seg selv. Det er nemlig en usedvanlig poetisk vakker roman dette her. Det er en fryd og lese den. Boken er en slags skjønnheten og udyret-historie der poesien i språket er skjønnheten, og hovedpersonens handlinger er udyret. I møtepunktet mellom disse to kontrastene ligger tiltrekningen og frastøtelsen som gir oss opplevelsen av Lolitas rolle som overgrepsoffer i romanen. Nabokov blir for leseren det Humbert er for den unge Lolita.

Romanens slutt er voldsom og dramatisk, men innehar også en slags psykologisk logikk. Lolita klarer å komme seg vekk fra Humbert etter lang tid i hans mørke elskovsgrep. Hun slår seg etter hvert ned sammen med en ung mann, blir gravid og vil gifte seg med ham. Det unge paret ønsker å søke lykken i Alaska, men trenger penger til ferden og etableringen der nord. Hun sender Humbert et brev hvor hun ber ham sende henne litt penger.

Han finner ut hvor hun bor og oppsøker henne personlig. I et siste fortvilet forsøk på å få henne tilbake foreslår han at de kan rømme sammen, men hun avslår. Jeg får en følelse av at hennes avslag vekker noe i Humbert. Kanskje en slags innsikt i at den perfekte kjærligheten han mener å ha opplevd sammen med henne kun har vært en del av hans subjektive lystverden.

Under besøket forteller hun ham at han ikke var den første mannen som seksuelt misbrukte henne. Hun forteller om lederen på en sommerleir hun var på sommeren etter at Humbert flyttet inn sammen med henne og moren. Hun skildrer overgrepene for ham. Noe begynner å etse.

Det finnes en splittelse i Humbert, mellom objektivt og subjektivt. Mellom den kollektive virkeligheten med sitt lovverk, sine regler og sin moral, og Humberts egen indre verden der han er skyldfri og i sin fulle rett til å følge sine lysters innfall. I stedet for å ta innover seg og å ta ansvar for det faktum at han har seksuelt misbrukt en ung jente, så projiserer han skylden helt over på Lolitas andre overgriper – mannen fra sommerleiren. Denne leirlederen blir for Humbert en Humbert utenfor Humbert selv – eller rettere sagt et symbol på hans mørke splittet fra hans lys, eller overgriperen splittet fra elskeren.

Som en siste gave til sin elskede overlater Humbert det meste av sine penger til Lolita og hennes forlovede, for deretter å oppsøke leirlederen og drepe ham. Det er like mye et psykisk selvmord. Humbert tar livet av det i seg som har såret og skadet Lolita, henne han har elsket høyest i denne verden. Ved å utslette overgriperen, kan elskeren og den uskyldige i ham stå igjen ubesudlet. Han har i egne øyne gjort opp for seg. Og likevel er det ikke mer igjen å leve for. Lolita er tapt for alltid.

”Lolita” er en usedvanlig vakker roman, hovedsakelig takket være Nabokovs mesterlig poetiske språk. Den er også en utrolig gripende kjærlighetsskildring. Men vi kommer ikke bort fra at ”Lolita” også er en rystende bok, en bok som både provoserer og sjokkerer med sitt innhold. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger, og jeg tror jeg kommer til å oppleve nye nyanser og lag i fortellingen for hver gang jeg dykker ned i den.

Jeg sitter rørt, dypt berørt (på både godt og vondt) og utfordret igjen. Jeg forstår godt hvorfor ”Lolita” regnes bl.a. litteraturhistoriens store verk.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen
ISBN: 82-02-17571-2

bokvrimmelB

Reklamer

Musikk i litteratur: Sinatra/Marion

Frank Sinatra «You are sensational»

Et medley av Frank Sinatras sanger spiller en viktig rolle i en scene i Isaac Marions «Warm bodies».
En av sangene i medleyet er «You are sensational»:

«Slowly, I stand up and go over to my record player. I pull out one of my favourite LPs, an obscure compilation of Sinatra songs from various albums. I don’t know why I like this one so much. I once spent three full days motionless in front of it, just watching the vinyl spin. I know the grooves in this record better than the grooves in my palms. People used to say music was the great communicator; I wonder if this is still true in this post-human, posthumous age. I put the record on and begin to move the needle as it plays, skipping measures, skipping songs, dancing through the spirals to find the words I want to fill the air. The phrases are off-key, off-tempo, punctuated by loud scratches like the ripping of fascia tissue, but the tone is flawless. Franks buttery baritone says it better than my croaky vocals ever could had I the diction of a Kennedy. I stand over the record, cutting and pasting the contents of my heart into an airborn collage.

I don’t care if you are called – scratch – when people say you’re – scratch – wicked witchcraft – scratch – don’t change a hair for me, not if you – scratch – ’cause you are sensational – scratch – you just the way you are – scratch – you are sensational… sensational… That’s all…

I leave the record to play out its normal repertoire and sit back down in front of Julie. She stares at me with damp, redrimmed eyes. I press my hand against her chest, feeling the gentle thump inside. A tiny voice speaking in code.

Julie sniffs. She wipes a finger across her nose. «What are you?» she asks me for the second time.

I smile a little. Then I get up and exit the plane, leaving her question floating there, still unanswerable. In my palm I can feel the echo of her pulse, standing in for the absence of mine.»

bokvrimmelB

Ildfuglen

”Ildfuglen” er skrevet av norske Hedda H. Robertsen og er forfatterens andre bok. Den første, ”Skutt i filler av Mads Mikkelsen”, kom i 2008. Begge hennes romaner faller innenfor sjangeren erotisk litteratur, selv om jeg protesterer litt på akkurat det sjangervalget når det gjelder ”Ildfuglen”. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

I romanen møter vi Simone og Amalie som deler leilighet i Oslo. Det er et år siden venninnen Malene døde i en bilulykke. Malene delte også leilighet med jentene. Hennes rom står fortsatt tomt. Det var Simone som kjørte bilen.

Både Simone og Amalie har sine ting å slite med psykisk, i tillegg til skyldfølelsen og sorgen etter Malenes død. Amalie smaker av anoreksi, dårlig selvbilde og grensesettingsproblematikk. Simone bærer på selvhat, dårlig samvittighet og et intenst ønske om å bli straffet, om å lide – kanskje til og med om å dø. Jentenes indre mørke kommer til uttrykk på forskjellig vis.

Amalie kaster seg i armene på en forlovet mann som også er hennes professor i psykologi på Universitetet. Han bruker henne til å få utløp for sin sadistiske side, den han ikke tør å vise sin fremtidige hustru, og hun underkaster seg lydig. Det er en selvutslettende kjærlighet Amalie oppviser. Hun tror ikke på at hun har en egenverdi, at hun er verdt kjærlighet kun fordi hun er. Derfor suger hun til seg alt hun kan av oppmerksomhet fra Thomas, og lar ham gjøre alt han lyster selv om det skader henne, for å føle seg elsket, for å føle seg verdifull.

Simone sliter med dårlig samvittighet etter bilulykken venninnen Malene døde i. Underliggende kan det virke som om Simone ønsker at det var hun som døde og ikke Malene. Selvforakten og selvhatet svulmer i henne. Hun tror ikke på at hun fortjener noe godt og det virker ikke som om hun tør å være nær noen, å være følelsesmessig sårbar. Hun er sikkert redd for å miste. Simone har et kaldt og upersonlig forhold, basert på mekanisk utførte blow jobs, til en medelev ved Universitetet, Adam.

Simone danser ballett. Hun øver til rollen som Tsarevna i Igor Stravinskijs Ildfuglen. Hennes dansepartner, Sigmund, tar henne med til en fetisjklubb på hennes bursdag. Der ender hun opp med å bli med en fremmed mann hjem. Dager og netter i unerkastelse, smerte og fornedrelse tar til.

Tittelen på ballettforestillingen Simone øver til er en usedvanlig passende tittel på denne romanen. Ildfuglen er basert på et gammelt russisk folkeeventyr som handler om Ivan som fanger en magisk ildfugl. For å få tilbake friheten gir fuglen Ivan en av sine fjær. Med denne fjæren kan Ivan påkalle ildfuglen når han er i fare. Ivan forelsker seg i den vakre Tsarevna som holdes fanget av det grusomme uhyret Kaschei. Med hjelp fra ildfuglen klarer Ivan å drepe uhyret og sette Tsarevna fri.

Det er mye den samme prosessen Simone og Amalie går igjennom. De er fanget av vonde opplevelser i sin fortid, av sine egne indre demoner eller uhyrer, og trenger noe som kan redde dem. I eventyret er det en mann som er den reddende helten, i romanen er det jentene som til sist må ta valg som redder dem selv, valg som fører dem vekk fra usunne forhold til både seg selv og menn.

Det er ikke en gladerotisk koseroman dette her. Som jeg nevnte innledningsvis så opplever ikke jeg ”Ildfuglen” som erotikk i det hele tatt. Personlig ville jeg ha kalt boken et bekmørkt psykologisk drama. Grunnen til det er at den erotikken som finnes i historien om Amalie og Simone ikke er til stede i kraft av å være erotikk, men som substitutt for noe annet. Jentene bruker sex slik alkoholikere bruker alkohol, narkomane bruker stoff og selvskadere bruker barberblader. Erotikken er kun et redskap for selvdestruksjon.

Ildfuglen er både lett og vanskelig å lese. Den har ikke mange sidene, jeg leste hele boka på 3-4 timer. Det er godt med luft i den, store bokstaver og korte kapitler. Men innholdet er sterkt, vondt og tankevekkende. Det er en studie i kjærlighetens mørke fasetter dette her, i underkastelse, makt og overlevelse. Selv om mange av jentenes valg er rystende, finnes det også såre og vare trekk ved historien. Det er lett å føle med venninnene og å sette seg inn i bakgrunnen for deres sinnstilstand og emosjonelle havari, selv om valgene de tar kan være vriene å forstå. Jeg tror mye av gjenkjennelsen ligger i det faktum at de aller fleste av oss kjenner til det å ha dårlig selvfølelse og en mørk indre dialog. Det er kanskje ikke vanlig å gå så drastisk til verks i sitt forsøk på selvutslettelse og selvstraff som disse jentene gjør, historien er ekstrem og satt på spissen, men jeg tror vi alle vet noe om hvordan det er å være strengere og hardere med oss selv enn med andre.

Jeg har ingen problemer med å anbefale ”Ildfuglen” til andre lesere. Det er en meget velskrevet roman som suger leseren inn og nekter å gi slipp. Dette er en historie jeg kommer til å bære i meg lenge, som både en vond klump i magen, en tankevekkende tekst og som et skjørt lysglimt som minner om at det er mulig å reise seg fra asken igjen – som en ildfugl!

Boken er et litterært katharsis.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra årets bokbloggertreff i september)

Forlag: Tiden Norsk Forlag
ISBN: 978-821-00-5280-4

Ulvehunger

Det er ikke ofte jeg leser noveller. Forrige gang det skjedde var vel da John Ajvide Lindqvists novellesamling ”Papirvegger” kom på norsk. Jeg leser for det meste romaner.

Anlaug Sanderød debuterer med ”Ulvehunger”. Hun har en cand. mag.-grad i blant annet litteraturvitenskap og mediefag. Til daglig jobber hun som journalist i Egmont Hjemmet Mortensen.

Jeg kom over boka i Gyldendals høstkatalog for 2012. Forlagets presentasjon pirret nysgjerrigheten min. Boka måtte leses.

«Ulvehunger» består av fem noveller. Sentralt i dem alle står relasjoner, kjærlighet og det ensomme menneskets dype hunger etter det som kan fylle savnet etter noe, etter noen. Men alt er ikke nødvendigvis helt slik som leseren først tror. Alle historiene har hver sin fiffige vri, som oftest avsløres helt mot slutten.

Vi møter en kvinne med helseproblemer. Hun begynner å ta seg turer i Østmarka for å bøte på formen. På en av sine turer vandrer hun rett inn i eventyret og ender opp med å ta en flik av det med seg hjem.

Ei ung spedalsk jente som døde på 1800-tallet forelsker seg i en kriminell og voldelig kosovoalbaner med dramatiske følger.

Gjenferd glir som skygger av levd liv langs Akerselva og i Oslos gater, og fletter seg inn i de levendes verden og hverdag.

En middelaldrende kvinne finner tilbake til gamlekjæresten, sitt livs kjærlighet, men oppdager at svært mye har endret seg siden sist.

En kjølig ektemann fryser til is i en leilighet på Frogner.

Anlaug Sanderød er født i Oslo og skriver hovedsaklig historier med byen som bakgrunn. Hun skildrer østkanten, vestkanten og sentrum med kyndighet. Novellene ligger litt i samme landskap som John Ajvide Lindqvists bøker (det er ingen tilfeldighet at jeg nevnte ham innledningsvis i denne bokomtalen). Jeg får også assosiasjoner til filmer som «The Sixth Sense» av M. Night Shyamalan og «The Others» av Alejandro Amenábar.

Sanderød lar triviell, og noen ganger vond, virkelighet gli over i eller spjæres av det fantastiske, paranormale og mytiske. Hun mestrer kunsten å overrakse leseren til det fulle.

Å lese «Ulvehunger» er litt som å skue ned i vann. Først ser man bare omverdenen som speiler seg i overflaten. Etter hvert begynner man å skimte noe under. Lag på lag avdekkes for den nysgjerrige og den tålmodige. Den historien man først trodde man leste viser seg til sist å være en helt annen. Perspektiver endres og stadig nye nyanser avsløres. Noe sier meg at Anlaug Sanderøds noveller kan leses igjen og igjen, og at de vil gi en unik og god leseropplevelse hver gang.

Jeg innrømmer gjerne at jeg som østkantjente fra Oslo syntes det var langt over middels staselig å lese Sanderøds noveller. Hun skildrer flere steder jeg kjenner godt og gir dem en helt ny, nesten magisk, aura.

Jeg innrømmer også at jeg har skrytt uhemmet av denne novellesamlingen til venner og bekjente både underveis i lesingen og i ettertid. Det er rett og slett en av de sprekeste leseropplevelser jeg har hatt på en god stund. Novellene er spennende, overraskende, eventyrlige og utrolig spenstig skrevet. Og som en ekstra bonus: Samlingen har gitt meg lyst til å sjekke ut noveller litt oftere.

Jeg har rett og slett fått meg en ny norsk favorittforfatter som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av!

(Takk til Gyldendal for anmeldereksemplar av denne boken!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42922-2

Darling Jim

Sommeren 2000 leste den danske forfatteren Christian Mørk en artikkel i en irsk avis. I County Kildare hadde en 83-år gammel kvinne og hennes tre middelaldrende nieser blitt funnet døde. Den irske lokalpressen sa de fire hadde begått selvmord ved å sulte seg i hjel.

Christian Mørk forsøkte å glemme artikkelen, men den lekte hele tiden i bevisstheten hans. Og så kom spørsmålene: Hva om det ikke var selvmord? Hva om det hadde foregått en desperat kamp der inne? Hva om to av jentene hadde skrevet dagbøker som på en eller annen måte ble smuglet ut av huset før døden innhentet dem? Dagbøker som fortalte den sanne historien om hva som egentlig hadde skjedd. Ideen til ”Darling Jim” var født.

To forskjellige postmenn leder leseren inn i romanen og historien om tre søstre og deres kjærlighet til hverandre. Den første, Desmond, kaster et blikk inn gjennom brevsprekken i ytterdøren på et hus i Malahide, nord for Dublin, i det han leverer posten. På gulvet, i døråpningen inn til stuen, får han øye på en arm. En arm som tydelig tilhører en kvinne som har vært død en god stund.

Niall jobber på postkontoret i en av Dublins forsteder. I kassen for ufrankert post finner han en tykk, flekket konvolutt. Nysgjerrigheten tar overhånd. Han åpner den. Inni finner han dagboken til Fiona Walsh, en av jentene som ble funnet død i Malahide, nord for Dublin. Niall begynner å lese.

Historien i ”Darling Jim” minner meg litt om en kinesisk eske. Det er en historie inne i en historie inne i en historie. Vi ledes sakte mot svaret på hvorfor jentene døde og alt som ledet frem til dødsøyeblikket, gjennom en labyrint av tilfeldigheter, dagbøker og myter som glir over i virkelighet. Innerst i labyrintens sentrum står den urovekkende sensuelle og farlig tiltrekkende bikeren og seanchaíen (omreisende historieforteller) Jim Quick, Darling Jim. Han reiser rundt i Irland og livnærer seg av historiefortellingen sin. Uskyldig nok, hadde det ikke vært for at det stadig dukker opp unge døde kvinner i hans kjølvann…

Det var flere småting jeg hang meg opp i tidlig i boka. En ting er språket, som det tok en stund å vende seg til. Handlingen foregår i Irland, mens språket gir meg assosiasjoner til USA. Kanskje ikke så rart med tanke på at forfatteren selv har bodd i Los Angeles en årrekke, samt jobbet innen filmindustrien. Det er noe cowboybarskt, noe rått og Clint Eastwood-aktig, over måten ting blir beskrevet på. I begynnelsen synes jeg, som sagt, at dette ikke fungerte så godt. Men etter hvert som historien skred frem kunne jeg se at det hadde sin funksjon. Språket Mørk har valgt seg er indirekte med på å gi form og innhold til denne mystiske, men svært så sentrale skikkelsen, Jim.

En annen ting jeg ikke likte så godt i begynnelsen av boka var måten de tre søstrene og Jim ble beskrevet på. Superlativene ble såpass mange at det vippet over i svulstig. Særlig Jim fremstod som en klisjé med sin høye, mørke og erotisk ladede skikkelse, sorte skinnjakke, dårelokk som faller ned i pannen og råskinn av en motorsykkel. Jentene virket plakatvakre og uten dybde. Men, igjen, etter hvert endret dette seg drastisk. Mørk klarer etter hvert å legge lag på lag til hovedpersonene sine og skape spennende, dunkel og overraskende dybde i dem alle sammen.

Boka kalles krim, leser jeg på forlagets sider. Selv er jeg ingen krimfantast, men denne boka falt i smak hos meg. Selv om historien inneholder sin dose krimelementer, er den også svært original og annerledes. Så herlig annerledes at til og med jeg likte den. Absolutt spennende og underholdende lesning!

Jeg har fått boken som anmeldereksemplar fra Schibsted forlag.

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-2661-3

Kreativ inspirasjon, lek og klok livsglede fra Sark

En kvinne på et nettforum jeg er innom fortalte om ei bok hun nettopp hadde lest. Hun sa mye godt om den. Sa at den var særs inspirerende, leken og vakker i sitt innhold. At den var vis og utfordret den tørre, stivnede A4-mentaliteten.

Hun ordla seg blant annet slik: «Føler du deg litt tørr, stivnet, A4 uten å ville det? Du er ikke alene. Verdens kvinner trenger flere bøker som denne. Som inspirerer oss til å skifte ham og vise nattblomsten i oss. Åpne døren hver morgen med lystig, elskende hjerte og vidåpent sinn.» ~Una Oksavik Oltedal

Jeg ble veldig nysgjerrig på denne boka og søkte den opp hos Adlibris. SARK, forfatteren, har en rekke titler på samvittigheten. Den ene mer fristende enn den andre. Alle bøkene hennes har et fargerikt, lekent og svært tiltrekkende førsteinntrykk. Den endte med at jeg bestilte fire av Sarks inspirasjonsbøker. Og bokpakken kom i dag. Her er en kort presentasjon av bøkene. Anmeldelser kommer senere.

Boka som først vekket min nysgjerrighet heter «Succulent wild woman – Dancing with your wonder-full self» og er altså skrevet av SARK (som er en forortelse for Susan Ariel Rainbow Kennedy).

Beskrivelsen bakpå boka er forholdsvis beskjeden. Den ser slik ut:
«This book is my glowing invitation to you – to live a rich, succulent life! I explore love, sexuality, romance, money, fat, fear and creativity. It’s a little bit like reading my diary – with permission. Succulence is powerFull! And so are we as women.»

Da jeg var inne på nettsidene til Adlibris og søkte på SARK, fant jeg en bok hun har skrevet innledningen til. Selve boken ellers er av Patricia Lynn Reilly. Den heter «Imagine a Woman in Love with Herself – Embracing your Wisdom and Wholeness». Hele boka ser ut til å ha vokst ut av et dikt forfatteren tidligere har skrevet, «Imagine a woman». Sitater fra diktet innleder hvert kapittel og gir et tema for oss å dykke ned i.

Teksten bakpå boken forteller:
«Vanquishing once and for all the tired biblical theory of woman as the cause of man’s fall from grace, «Imagine a Woman in Love with Herself» empowers women to move from self-loathing to self-love, from self-criticism to self-celebration. It dismantles the question «What’s wrong with me?» by exploring its historical, theological, and personal origins. Patricia Lynn Reilly explores 20 self-affirming qualities that encourage women to be the authors of their own lives and to cultivate knowledge and love of themselves. Each section is filled with reflections and meditations that ask readers to reclaim their inner resources and reconnect with the essential truth about themselves.»

Jeg elsker å lese, men jeg er også tiltrukket av å skrive. Jeg skriver dikt og har lenge hatt en liten drøm om å skrive en roman en dag. Ideene er der. Likevel er det sjelden jeg sitter ned for å jobbe dem ut. Det er noe som stanser meg. Frykt antageligvis. Frykt blandet med følelsen av å være en smule hjelpeløs i møte med alle de yrende ordene og hvor de vil hen alle sammen. Hvordan skal jeg kunne skrive en roman? Hvordan skal jeg ordlegge meg? Har jeg i det hele tatt nok å skrive om? Er jeg god nok? Spørsmålene er mange.Så mange at jeg tenker på meg skrivesperre før jeg i det hele tatt har begynt på skrivingen.

Drømmen om å skrive bok hvisket litt ivrigere enn vanlig da jeg fikk øye på SARK’s «Juicy Pens, Thirsty paper», som er en inspirasjonsbok for alle som går med en liten forfatterspire i magen.

Boka presenteres slik bakpå smussomslaget:
«Write and share what’s in your heart! Let SARK show you how. Juicy Pens, Thirsty Paper is your non-judgmental witness, resoundingly supportive friend, and practical guide to the craft of writing and storytelling. For anyone who knows that a writer lives within them but doesn’t know how or where to start; for writers who need new ways to work past their blocks and be reinspired; for anyone who loves SARK’s wise words and art, «Juicy Pens, Thirsty Paper» will help start the ink flowing and keep it going.»

Den siste boka jeg har kjøpt er litt i familie med «Juicy Pens, Thirsty Paper». Den handler om kreativ og utforskende dagbokskriving. Det å bli kjent med seg selv og sine drømmer gjennom tekst og lek. Den har tittelen «SARK’s Journal and Play! Book». Bokas omslag, farger og design gir meg umiddelbart en herlig følelse av barnebøker, eventyr og fargeleggingshefter. Ting jeg elsket som liten. Det er en bok som inviterer meg inn med farger og frodighet.

Om boka står det å lese:
«Sark invites the journal writer to compose his/her own creative companion through gentle instructions and playful directions toward artistic freedom. Your «inside child» will peek out to want, wish, find pleasure, and amaze you. «We need your creative spirit in action,» says SARK, «because there is only one of you…» So share your dreams and let them get really big.»

Har bladd litt i alle sammen og gleder meg veldig til å lese, skrive og tegne meg gjennom dem. Jepp, det er både skrive og tegneoppgaver i flere av bøkene, samt andre små lekne lekser. Tenker at dette sikkert er bøker det går an å kose seg med innimellom annen lesing. Bruksbøker jeg kan ta frem med passelige mellomrom, for inspirasjon og kreativ påfylling.

Gleder meg til lesereisen! 🙂

Er det noen andre som har vært borti disse bøkene forresten? Eller noe annet fra SARK?

En stjerne i natten

Denne romanen er skrevet av en irsk forfatter som heter Marian Keyes. Jeg hadde aldri hørt om henne før jeg kom over denne boka, men hun skal visst være en mester innenfor såkalt «chick lit» og «feel good»-litteratur.

Bokas handling foregår hovedsaklig i Dublin. Vi følger forskjellige leietakere i ei blokk i Star street 66. Noe som minner om et slags åndevesen, som vi raskt skjønner er noe som vil forandre skjebnen til en eller flere på nevnte adresse, har fortellerstemmen. I begynnelsen er det mye denne stemmen som skaper nysgjerrighet i leseren og fremdrift i historien – men etterhvert som man blir kjent med de forskjellige leietakerene så er det historien bak hvert enkelt menneske som gir fortellingen driv. Vi møter en gammel kvinne som jobber som teletorgsynsk og hennes underskjønne fostersønn, som skal få sitt eget hageprogram på TV. Vi møter den middelaldrende karrierekvinnen som halvveis mot sin vilje og sunne fornuft dater den rike sjefen som i utgangspunktet skulle gi henne sparken. Vi møter det perfekte unge og ganske nygifte paret. Og vi møter ei ung, bisk og sarkastisk frøken som jobber som drosjesjåfør, bor sammen med to polakker og trekkes mellom to elskere. Sistnevnte er min personlige favoritt. Makan til hissig og ironisk bombenedslag av et kvinnemenneske skal man lete lenge etter.

På mange måter kan «En stjerne i natten» minne bittelitt om historier som den vi møter i bl.a. filmen «Love Actually». Men der filmen er søt, rørende og overhengende positiv, så har boka mørke og ganske ekle undertoner. I utgangspunktet virker det som en ganske søt, naiv og morsom historie (på tross av denne åndevesen stemmen som forteller), men etterhvert så begynner ting å skurre, man skjønner at alt ikke er som man tror ved første øyekast og vonde, mørke ting kommer sakte men sikkert for dagen etter som historien skrider frem. Forfatteren har passelig med psykisk innsikt til å bygge opp en underliggende stemning som skurrer bare bittelitt – akkurat nok til at man leser stadig videre og videre.

Det var flere ting jeg likte ved boka. Jeg likte kontrasten i fasader og hva som ligger bak. Jeg likte de personlige historiene til hver enkelt person og jeg synes fortellerstemmen, dette åndevesenet, var ganske interessant. Det som ødela mye for meg var slutten. Jeg likte ikke slutten i det hele tatt – og det ødela i grunn hele leseropplevelsen for meg. Bokas avsluttning var søtladen og uoriginal og gav meg en vammel smak i munnen. Jeg skal ikke avsløre den, i tilfelle noen som leser anmeldelsen får lyst til å sjekke ut boka selv – men jeg kan si så mye som at forfatterens evne som «feel good»-mester koker over av kattunger og regnbuer i siste kapittel. Noe som ikke gir meg den gode følelsen… Jeg antar jeg ikke er en klassisk «chick lit» eller «feel good»-tilhenger.

Men, for all del, det er ingen elendig bok dette her. Den har som sagt sine sider. Jeg likte den forholdsvis godt helt frem til siste kapittel. Hvis man elsker klassiske, uoriginale happy endings, så vil man nok elske den. 😉

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-34726-0

Herr Y’s endelikt

«Herr Y’s endelikt» (The End of Mr. Y) er skrevet at engelske Scarlett Thomas. Hun har blitt sammenlignet med bl.a. Haruki Murakami i det at hun fører sammen kontrastfyllte temaer i sine bøker – f.eks. kreasjonisme og darwinisme, generell tro og vitenskap, myter og virklighet. «Herr Y’s endelikt» kan med litt godvilje kanskje minne om Murakamis «Hardkokt eventyrland og verdens ende», selv om jeg opplever Murakami som stødigere, roligere og tydeligere i både språk og bilder.

Romanen handler om den unge akademikeren Ariel Manto som en dag kommer over en ekstremt sjelden bok i et antikvariat. Boken er «Herr Y’s endelikt», en roman skrevet av en omstridt vitenskapsmann som levde på 1800-tallet. Hun kjøper boken vel vitende om ryktene at den skal være forbannet. Alle som har vært i besittelse av romanen har dødd under mystiske omstendigheter, inkludert forfatteren selv. I boka finnes en homeopatisk oppskrift på en tinktur som skal kunne ta en person over i noe som kalles Troposfæren – en kollektiv tankedimensjon. Ariel lager denne tinkturen og oppdager at den virker. Hun kommer til Troposfæren og gjennom den finner hun ut at hun har tilgang til alt levendes sinn. Hun kan reise fra bevissthet til bevissthet både i nåtid, fortid og fremtid – og hun oppdager at hun også kan endre andres bevissthet, påvirke tanken og videre selve virkeligheten. Denne kunnskapen og evnen viser seg å være farlig.

«Herr Y’s endelikt» er en herlig blanding av kvantefysikk, kreasjonisme, Big Bang-teorier, Einstein, Darwin, tidsreiser, 1800-talls homeopati, utroskap, småsær seksualitet, selvskading, snodige gudeskikkelser og tankelesning. Boka er på mange måter en vitenskaps- og religionsthriller, men på en veldig ny og annerledes måte. Den er også en kjærlighetsroman, noe leseren kanskje ikke oppdager før helt på slutten…

Sammenlignet med Murakami, som jeg nevnte innledningsvis, er ikke denne boka helt i toppsjiktet – men absolutt verdt en gjennomlesning likevel. Mye spennende inspirasjon til egen tankevirksomhet i denne boka. Nesten så man får lyst til å brygge seg en liten tinktur selv…

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-04-15345-6

La meg synge deg stille sanger

Denne romanen er skrevet av svenske Linda Olsson. Hun har skapt en utrolig vakker historie i La meg synge deg stille sanger. Det er historien om to kvinner, en ung og en gammel, som begge bærer på tunge, vonde hemmeligheter. Den yngste av dem, Veronica, har opplevd å miste sitt livs store kjærlighet i en drukningsulykke. Hun kommer til et ganske øde og isolert sted i Sverige for å skrive av seg sorgen og tomheten. I nabohuset bor Astrid, en gammel kvinne som har isolert seg fra alt og alle i flere tiår. På folkemunne kalles hun heksen.

De to kvinnene nærmer seg varsomt hverandre og et forløsende vennskap vokser frem. Gjennom samtaler kvinnene i mellom blir leseren tatt med på en reise tilbake i begge kvinnenes liv og rundt i minnenes såre og smertefulle landskap. Det er på mange måter opprivende og sår lesning dette her, for kvinnenes historier (spesielt Astrids) er mørke og hjerteskjærende. Likevel er dette en nydelig bok, skrevet med ro, varme og omsorg. Det er en stille raushet i den, en mangel på fordømmelse, som er helt nydelig. Det er på mange måter en bok som utforsker alle typer relasjoner, fra de helt katastrofale, til de intime, gode og aksepterende. Og det er en bok om forløsning og det å vende tilbake til livet og gleden, etter en liten evighet i et emosjonelt mørke som aldri så ut til å ta slutt.

Som et bonus blir man introdusert til en rekke dyktige poeter. Olsson har valgt å bruke sitater fra dikt som kapitteloverskrifter. Et vakkert og spennende grep.

Jeg ble dypt grepet av denne romanen. Det er noe av det mest rørende jeg har lest på lenge. Kan ikke annet enn å anbefale den! Vakre boka! 🙂

Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-0394-6