«Himmelstrand» av John Ajvide Lindqvist

9788202470395Bokas tittel og forfatter
«Himmelstrand» av John Ajvide Lindqvist.

Bokas særtrekk og handling
Den sommerlige campingidyllen blir plutselig brutt da ti mennesker, en katt og en hund, fordelt på fire forskjellige campingvogner, våkner en morgen og finner et helt nytt landskap utenfor vinduet. Campingplassen de gikk og la seg på i går kveld er borte. Den er erstattet av en enorm irrgrønn gresslette og en perfekt lyseblå sommerhimmel. Omgivelsene er som tomme kulisser. Det eneste som finnes er de som nettopp har våknet opp her, og et merkelig veikryss, der to nesten usynlige stier møtes. Hvor har de havnet, og hvorfor?

Utvalgt sitat fra boka
«Tjuesju år senere sitter Peter på huk i en endeløs gresseng med sin ulykkes pil i hånden. Nå skjønner han hva som er galt. Han mistenker det i samme øyeblikk som han innså at sola var borte, men våget ikke å tenke tanken fullt ut.

Hele sitt liv har han følt Guds tause nærvær, men etter den dagen har han nektet å svare på det lydløse anropet.

Nå er det borte. Tilstedeværelsen er oppløst, det evige spørsmålet stilles ikke lenger.

Her fins ikke Gud.»

Min vurdering
Lindqvist selv betegner denne boka som den rareste og vanskeligste boka han har skrevet. Jeg ser den. Dette er en snodig bok. Men den er snodig på en god måte. Det er en bok som kanskje ikke gir alle de svarene leseren ønsker eller forventer. Svarene ligger der, men ikke fullt så oppi dagen som de gjerne har gjort i tidligere Lindqvistbøker. Det er noe drømmeaktig, og dermed også gåtefullt symbolsk, over handlingen og bildene forfatteren pensler frem.

Drømmer og underbevissthet er sterkt knyttet sammen, og jeg opplever denne boka som en skildring av nettopp noen utvalgte menneskers underbevissthet. De mørke rommene dypt inne i oss, som ikke vi, og ihvertfall ikke andre, har full oversikt over. Før de eventuelt spiller seg ut i ord eller handling, slik som i denne romanen.

Det er egentlig ingen ytre farer i «Himmelstrand», ingen vampyrer eller monstre som lusker i skyggene. Trusselen kommer innenfra hovedpersonene. Det er kun de skyggene de har med seg som egentlig truer. Vonde følelser som har satt seg fast, handlinger og hendelser man har fortrengt, frykt man ikke innrømmer eierskap over, ubesvarte lengsler – det indre mørket man ikke ønsker å se i hvitøyet.

Alt det ytre er strippet vekk. Fire campingvogner står på en endeløs gresslette, under en endeløs himmel uten sol. Omgivelsene er en tom scene der skrekken fra det indre kan utspille seg. Og det gjør den. Små grøss etter grøss til alt bikker over og helvete virkelig er løs.

Spørsmålet er om noen av dem tør å vende blikket innover og ydmykt innrømme ethvert funn før tiden er ute. Og deretter? Hvordan komme seg tilbake til den vante verden igjen? Finnes det i det hele tatt en utgang, en utvei? Slutter romanen egentlig et sted, eller begynner den bare?

Jeg har lenge vært en stor tilhenger av Lindqvists forfatterskap, og er det fremdeles etter å ha lest denne romanen. Han tar sjanser. Er modig og kreativ. Og jeg synes det fungerer. Det er en ubehagelig roman, en nesten abstrakt grøsser. Jeg får lyst til å bruke begrepet avant garde om den. Lindqvist har i mine øyne skrevet en både creepy og intelligent bok.

Jeg ser frem til neste historie fra hans penn.

Fakta

sek person scid 31752

Forfatter John Ajvide Lindqvist. Kilde: Cappelen Damm.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-47039-5
Oversetter: Henning J. Gundersen
Originaltittel: Himmelstrand
Utgivelsesår: 2015 (norsk utgave)
Sideantall: 429

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Björk/Lindqvist

Björk «Bachelorette»

I John Ajvide Lindqvists skrekkroman «Himmelstrand» finnes det mange referanser til musikk, hovedsaklig til diverse svensktoppar skrevet av Peter Himmelstrand, derav romanens navn. Men det finnes også en spennende og noe mer skjult referanse til islandske Björk. Åpningslinjen til hennes «Bachelorette» dukker opp et par ganger i boka – «I’m a fountain of blood in the shape of a girl.»

«Peter retter lommelykta mot Molly og ser til sin store overraskelse at det renner en tåre nedover kinnet hennes. Molly kan ha gråt i stemmen og høres fortvilt ut hvis hun tror dat det gagner hennes hensikter, men Peter kan ikke huske sist han så henne virkelig gråte.

Jeg er en fontene av blod…

-Jeg tenker på Gud.
Molly flirer, og det er ingenting i stemmen hennes som tyder på at hun gråter når hun sier: Det er ikke nødvendig.

Tåren etterlater seg en rosa strek over kinnet til Molly, og den mistanken Peter får blir bekreftet idet nok en dråpe faller fra taket, treffer Molly i pannen og renner nedover neseryggen hennes uten å gjøre større skade enn en liten irritasjon.

… i form av en liten pike.

Dråpen når haken til Molly og før den faller ned, stryker Peter den bort med pekefingeren. Et øyeblikk rekker Peter å tenke at regnet har endret karakter, blitt fortynnet og mindre farlig før det begynner å svi i pekefingeren som om han skulle holdt den over en brennende fyrstikk. Neglen hvitner og svulmer opp idet noen millimeter av neglebåndet etses bort.»

bokvrimmelB