En sånn jente: Rystende og tankevekkende dokumentar om voldtekt

Bokas tittel og forfatter
«En sånn jente – En dokumentar om voldtekt» av Monica Flatabø

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok og som undertittelen forteller – en dokumentar om voldtekt og voldtektskultur i Norge.

I hovedsak belyses tre spesifikke saker; Hemsedalsaken, der Andrea Voll Voldum, i bevisstløs tilstand, ble båret inn i en campingvogn av tre menn og voldtatt i timesvis; en sak der flere tenåringsjenter i en kommune på Østlandet blir voldtatt av kameratene sine og deretter truet til å holde kjeft; og sist, men alldeles ikke minst, den rystende historien om Marthe Stavrum, som var samboer med Norges-historiens mest notoriske voldtektsmann, og som i løpet av det ni måneder lange forholdet daglig ble mishandlet, straffet og voldtatt.

I tillegg ser boka på hvilke holdninger samfunnet og enkeltindividet har til voldtekt og til voldtektsofrene, hva slags kunnskap unge har om seksuelle grenser og hvilke psykologiske reaksjoner overgrep skaper i et offer. Hvorfor er voldtekt fremdeles et stort samfunnsproblem i det de fleste regner som et både likestilt og sivilisert land?

Utvalgt sitat fra boka
«Vi vil kun det beste for barna våre. Vi har dyttet husken og lest for dem. Kjørt og hentet. Fortalt dem om regler og farer. Vi kan ikke la være å snakke med dem om noe så viktig som voldtekt. Det kan være enkle, men konkrete råd. Som lederen for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo-politiet, Kari-Janne Lid, sa: Er du usikker på om det du gjør med en beruset jente er greit – slutt! Og spør om hun vil, dagen etterpå.

Men det kan også være lurt å fortelle dem om strafferammen for konkrete handlinger, som å stikke en finger inn i en jente som er for beruset til å gi samtykke. Det kan kanskje virke som en uskyldig handling der og da. Som flere av ungdommene i kommunen på Østlandet sa: Det var jo bare en spøk. Men minstestraffen er tre års fengsel.

Jeg lærte ingenting om voldtekt og seksuelle grenser på skolen. I prosessen med denne boken har jeg skjønt at dagens ungdom heller ikke gjør det. Hvis vi ikke snakker åpent om voldtekt, får mytene leve videre. Det kan gjøre at jenter og kvinner ikke kjenner igjen potensielt farlige situasjoner. At de ikke har mot til å si nei, eller forstår hva de har vært utsatt for. At offeret skammer seg. Og at menneskene rundt henne ikke forstår at hun ikke bare er en sånn jente, men er utsatt for en forbrytelse.

Åpenhet er dessuten en måte å slå tilbake mot overgriperen på. Voldtektsmannen er avhengig av offerets skam og tausehet for å slippe unna med forbrytelsen. Ved å fortelle, og ved å anmelde, blir det vanskeligere å slippe unna med en så alvorlig forbrytelse.

Vi må snakke om voldtekt.»

Min vurdering
Denne boka var det til tider vanskelig å lese, fordi det den skildrer virkelig sjokkerer og ryster. Det er også litt vanskelig å skrive om den. Det er ei utrolig god bok og den fortjener hederlig omtale og mange lesere, og jeg synes det er vrient å finne de rette ordene for å formidle bokas aktuelle og viktige innhold. Men jeg prøver.

Det er lett å tenke at voldtektskultur er noe marginalt som kun finnes i enkelte sære nisjegrupperinger i samfunnet. At holdninger som fører til seksuelle overgrep og voldtekt i første rekke er noe kun voldtektsmennene selv er bærere av. At det er snakk om en slags avvikende holdning til sex og kvinner som tilhører minoriteten. Men denne boka viser at voldtekt og voldtektskultur er et langt bredere og større forgreinet problem enn det vi kanskje tror. Det er trist lesning og det er rystende lesning. Men først og fremst er denne boka ekstremt tankevekkende og lærerik.

Forfatteren har gått nært innpå tre forskjellige tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep i denne boka. Det handler om voldtekt av jenter i et ungdomsmiljø i en kommune på Østlandet, det handler om festvoldtekt og neddoping av et voldtektsoffer i Hemsedal, og det handler om ei jente som ble voldtatt og mishandlet av samboeren sin hver dag av det ni måneder lange forholdet. Med andre ord handler det om de vanligste voldtektene i Norge, de som blir begått av en eller flere offeret kjenner eller vet hvem er, og de som blir begått i eget hjem, i en annens hjem eller i festsammenheng.

Det er flere ting som gjør denne boka til rystende lesning. Mye av sjokket handler om detaljene i hver historie og hva ofrene har gått igjennom, både under og i tiden etter voldtekten. For det er faktisk ikke slik at en voldtekt er ferdig når udåden er over. Psykologisk sett bærer offeret voldtekten med seg i lange tider, som et traume med senvirkninger, angstproblematikk og variasjoner av depresjon. Og samfunnet rundt offeret er i stor grad med på å holde voldtekten i live ved å legge deler av skylden for voldtekten over på offeret: «Hva hadde hun på seg? Miniskjørt sier du? Flørtet hun? Er hun promiskuøs? Så hun er en sånn jente! Da la hun opp til det selv.» Dette er en sjokkerende vanlig tankegang hos en sjokkerende stor gruppe mennesker. Og denne typen holdning er med på å bagatellisere voldtekt og å bagatellisere det ansvaret en voldtektsmann bør ha for egne handlinger, valg og holdninger. Hvor ofte har vi ikke hørt «Boys will be boys», akkurat som om voldtekt bare er en vimsete liten guttestrek vi bare må finne oss i.

Flere av jentene i denne boka, og jeg regner med at dette ikke er unikt for dem, ble møtt med alt mulig fra mistro, via kritikk og drittslenging fra venner og bekjente, til spørsmål fra ansatte i politiet om «en liten unnskyldning fra voldtektsmannen ville hjelpe» når de fortalte at de hadde blitt voldtatt og anmeldte voldtekten. Vanvittig mange har en lei tendens til ikke å ta voldtekt og seksuelle overgrep seriøst nok. Det finnes til og med dem som synes den verste skylden ligger på voldtektsofferet som er «frekk nok» til å ødelegge voldtektsmannens videre liv og karriere ved å fortelle om voldtekten. Igjen ser vi dette merkelige forskrudde forholdet til personlig ansvar for egne handlinger, valg og holdninger.

Følg med nå: Den eneste som har ansvaret for en voldtekt er den som voldtar. Den eneste som er skyld i voldtekt er voldtektsmannen. Den eneste som ødelegger voldtektsmannens liv og karriere er voldtektsmannen selv, i det han velger å voldta. La dette være klinkende klart. La det synke inn. Ta det med deg videre. Spre budskapet.

Overraskende nok ser det ut til at utrolig mange ungdommer ikke har en klar forståelse av hva voldtekt er. Veldig mange unge jenter ser ut til å tenke at voldtekt innebærer et overfall på gaten av ukjent gjerningsmann, kanskje en kidnapping, fastbinding og mye vold. At seksuelle overgrep er enhver handling med seksuell undertone begått uten tydelig samtykke fra alle parter er det mange som ikke har fått med seg. Så hva lærer egentlig unge om seksuelle grenser, samtykke og voldtekt på skolen eller av voksne generelt? Svaret er tydeligvis: Altfor lite. Forfatteren kan ikke huske å ha lært om seksuelle grenser eller seksuelle overgrep i seksualundervisningen på skolen. Ingen av ungdommene som er intervjuet i denne boka har lært noe om disse temaene heller. Jeg kan forresten heller ikke huske at vi hadde noe særlig om dette da jeg gikk på skolen. Og dette bør det helt klart gjøres noe med.

Vi bør også se på hva samspill vi som voksne har med hverandre, hva slags signaler foreldre sender til sine barn om grensetting og respekt av andres grenser i måten vi omgås hverandre på. Og vi må begynne å ta en titt på seksualiseringen av alle typer situasjoner og relasjoner, slik det gjerne fremstår på film, i reklame og media generelt. Det er flere ting som spiller sammen her og som skaper det problemet som kommer til uttrykk ved manglende respekt for andres seksuelle grenser.

Dette er ei informativ og lærerik bok som virkelig vekker tanker og byr på viktige innsikter om voldtektskulturen i Norge. Den belyser voldtektens vesen,  samspillet mellom offer og overgriper, psykologiske ettervirkninger for offeret, gjengse holdninger om voldtekt og samfunnets påvirkning på voldtekt som fenomen. Det er mange myter og fordommer om voldtekt og det å være et voldtektsoffer, og boka tar et grundig oppgjør med disse.

Jeg skulle ønske denne boka ble pensum på ungdomsskolen, for den er utrolig godt skrevet og byr på viktig og sårt tiltrengt informasjon om seksualitet, grensesetting og respekt for andre mennesker. Dette er ting man trodde de fleste skjønte av seg selv, men voldtekststatistikken forteller desverre en annen historie.

Trenger du hjelp?
-Dixi Ressurssenter mot Voldtekt (https://www.dixi.no/)
-Stiftelsen #vitrordeg (http://www.vitrordeg.com/)
-Landsforeningen for voldofre (http://www.voldsoffer.no/)
-Helsesista (https://helsesista.no/)

Fakta

Journalist og forfatter Monica Flatabø. Kilde: Journalisten.no.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1365-5
Originaltittel: En sånn jente – En dokumentar om voldtekt
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 277

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

«Stallo» av Stefan Spjut

InnbundetBokas tittel og forfatter
«Stallo» av Stefan Spjut.

Bokas særtrekk og handling
Romanen begynner et sted på 70-tallet. En mor har med seg ungen sin, en gutt, på ferie til ei lita hytte dypt inni de svenske skoger. Skogen sitrer og lever rundt den vesle hytta, og nettene sniker seg tett inntil hytteveggene med sitt mørke og sine hemmelige lyder. Dyrene i skogen oppfører seg underlig. De sitter i skogkanten og glor på hytta. Rev og hare, side om side, som venner, som sammensvorne.

En dag er gutten ute i skogen for seg selv. Han får øye på noe som skremmer ham. En stor pelskledd skikkelse.

Få dager senere er gutten borte. Politi og media mener han har blitt kidnappet. Men moren så noe den kvelden gutten forsvant. Noe stort og hårete i skogbrynet. Ingen tror henne.

I 2004 forsøker Susso Myrén å finne bevis på at troll og andre naturvetter, Stallo-folket, finnes. Hun har en egen nettside hvor hun samler alt stoffet hun finner om fenomenet. En dag blir hun kontaktet av en gammel kvinne som mener hun har sett en stallo utenfor der hun bor. Susso besøker kvinnen, i Nord-Sverige, og setter opp et kamera utenfor huset hennes. Kameraet fanger opp en liten, merkelig skikkelse. Det ligner på en liten kall, en dverg, kanskje bare en meter høy. Og han har lysende gule øyne.

Ikke lenge etter forsvinner den gamle kvinnens barnebarn under lignende omstendigheter som gutten på 70-tallet. Og brått er Susso dratt inn i noe som viser seg å inneha både fantastiske og farlige elementer. Mens hun jakter på bevis og svar, blir hun selv forfulgte av dem hun forsker på. Og de viser seg å være alt annet enn harmløse.

Utvalgt sitat fra boka
«Som han står der og kikker ned i gryta under rotvelta, høres et knepp.
Det høres ut som et lite, listende fottrinn like ved.
Raskt retter han på hetta for å kunne se ordentlig.
Blikket flakker mellom gransøylene som er skjellete og ru.
Noe var det, det er han sikker på.
Han tar et lite skritt til siden samtidig som han strekker hals for å se hva som er på den andre siden av rotvelta. Kanskje grevlingen har kommet opp og er sur fordi han står og kikker ned der den bor? Det er nesten så han ikke tør å se etter.
En bevegelse. En gråbrun pelsstripe.
Det er det han ser.
Så løper han.»

Min vurdering
Jeg er veldig glad i myter og sagn. Fra hele verden egentlig. Men det er noe eget med det mytologiske stoffet som deler ens egen geografiske tilhørighet. Det er direkte tilfredsstillende å se at forfattere endelig begynner å grave i  myte- og sagnstoffet her nord, både fra de nordiske land og fra samenes kultur. Det er utrolig mye inspirasjon å hente der.

Jeg var nesten solgt før jeg i det hele tatt hadde begynt å lese denne boka. Grunnen ser du over her. Det kan være litt farlig å være for forventningsfull og sikker på en bok på forhånd, men denne gang ble glede og forventninger innfridd. Og vel så det. Stefan Spjut har skrevet en sterk og mangefasettert roman, som både er realisme, fantasy, samfunns- og holdningskritikk, svensk folklore og bittelitt kunsthistorie samtidig. Og det fungerer som bare pokker’n!

Først og fremst opplever jeg «Stallo» som en kjærlighetserklæring til den nordiske naturen og dyrelivet der. Skildringene av skog, innsjøer, fjell, vinterlandskap og sommerdager, samt lydene, luktene og livet i skog og mark, er så presise, realistiske og atmosfæriske at det er som å være tilstede.

Og så bryter det underlige, det overnaturlige, det fantastiske og skremmende inn, og løfter romanen fra å være en sterk natur- og bygdeskildring, til noe helt unikt: Hyperrealisme og fabelprosa i smertefri fusjon.

Spjut skildrer bygd og bygdesinn med sylskarphet. Selv om Spjut hovedsaklig skriver om det nordsvenske, er holdningene og livsanskuelsen han tar opp gjenkjennelig for mange. Bygdenes minisamfunn med sladder, grader av fremmedfrykt og usjarmerende holdninger går igjen på alle småsteder, tror jeg, uansett nasjonalitet. Romanen henter denne holdningsmyra frem i lyset og lar oss se hvor råtten og vemmelig den er.

Med rot i bygdedyrets stygghet svinger også forfatteren innom et tema som ganske nylig har vært oppe i media. Jeg vet ikke om dere husker saken om den lille blonde jenta som ble funnet i en leir for romfolk i Hellas i fjor? I kjølvannet av avisoppslagene rundt den saken kom endel mindre allrighte holdninger opp. Det viser seg at folk generelt sett har mer empati og medlidenhet med et blondt og blåøyd barn, enn et barn av mørkere teint. Folk legger merke til et blondt barn, og har større trang til å hjelpe og beskytte det. Det er derfor lettere å bortføre et brunt og mørkhåret barn. Svært få vil legge merke til det, og leteaksjonene vil avsluttes mye tidligere enn når et lyst barn forsvinner. Spjut bruker dette fenomenet i sin bok, der han lar et par av de sekundære hovedpersonene kidnappe nettopp barn av innvandrerbakgrunn eller flyktningbakgrunn. Derfor er dette en tankevekkende og viktig bok også, som tar tak i og belyser et tema det er på tide å reflektere over – med håp om en total holdningsendring!

Fra bokas side 136 og 137:
«-Det var Erasmus som sa at jeg skulle gjøre det, sa Børje. – Erasmus Partapuoli, den jævla marken som var her inne i går. Det var krise. Akkurat som nå. Erasmus hadde tatt en unge i Finland, men vi trengte flere. Og det måtte være jenter, ja, du skjønner jo hvorfor. Og svarthårede, for han hadde kommet frem til at det ikke ble like mye oppstyr hvis en tok en svarthåret unge, og sånn er det jo. Avisene skriver mindre, for det er ikke på langt nær like dramatisk som når det forsvinner en svensk unge. Det handler om identifikasjon. Folk bryr seg ikke, for de føler ikke at det kunne ha vært deres eget barn. Det er jo bare en innvadrerunge. Og dessuten er det betydelig lettere å gjemme barn som ikke er svenske. Vi kjenner dem liksom ikke igjen, alle ser like ut.»

Jeg som er utdannet kunstner falt for denne boka av ennå en grunn. En viktig figur i romanen er den svenske kunstneren, maleren og illustratøren John Bauer. Bauer er hovedsaklig kjent for sine fantastiske eventyrillustrasjoner, og er en av verdens fremste trolltegnere (sammen med vår egen Theodor Kittelsen). I boka har Bauer direkte tilknytning til handlingen gjennom sine malerier og illustrasjoner. Han fremstilles som en mann som hadde nære relasjoner med flere medlemmer av stallo-folket. Så nær at han fikk lov til å avbilde dem i maleriene sine. Her er et av bildene hans (klikk på det for å se det større):

642px-John_Bauer_1915

«Troll og bortført prinsesse» av John Bauer, 1915.

«Stallo» har så mange forskjellige sider og så bredt innhold at det er vanskelig å skrive en ryddig anmeldelse av den. Jeg har gjort mitt beste for å trekke frem det som gjorde boka til en stor opplevelse for meg. Selv om denne romanen har mange lag og trekker i flere forskjellige handlingsretninger underveis, så er boka stram og velkomponert. Spenningskurven er jevnt stigende, man underholdes, og man lærer noe underveis. Forfatteren har noe særskilt å formidle, utover bare å ha et ønske om å underholde sine lesere.

Avslutningsvis må jeg si at jeg i tillegg til mye annet, er imponert over Spjuts evne til å hente frem den unike tidsånden i både 70-tallet og 2000-tallet. Handlingsbiten fra 70-tallet har dette lett nostalgiske over seg. Det er som å betrakte et gulnet fotografi med motiv fra egen barndom. Og dette evner han å hente frem helt uten å ty til 70-tallsklisjeer i sine beskrivelser.

Resten av boka, som forgår på begynnelsen av 2000-tallet, har en helt annen rytme. Det er som om bildene er skarpere og kaldere, som om tiden går raskere, som om alt beveger seg til en hurtigere takt. Stefan Spjut kan sitt håndverk og vet å benytte seg av presise språklige virkemidler for å få fram de nyansene han ønsker.

Dette er en forfatter jeg kommer til å følge videre med stor interesse.

Fakta

Spjut-Stefan

Forfatter Stefan Spjut Fotografi: Sofia Runarsdotter

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Oktober forlag
ISBN: 978-82-495-1092-4

bokvrimmelB