Den dystopiske klimathrilleren ”Helbrederen” av Antti Toumainen ble kåret til beste finske kriminalroman i 2011. Men nådde den helt opp hos meg? Tja…
Forlaget forteller at finske Antti Toumainen (f. 1971) ”var en prisvinnende tekstforfatter i reklamebransjen før han debuterte med sin første spenningsroman i 2007. For sin tredje bok ”Helbrederen” ble han altså tildelt prisen for beste finske kriminalroman. Toumainen bor i Helsingfors”.
Vi befinner oss et kort stykke inn i en mulig fremtid. Klimakrisen er et faktum. Verden sliter etter at havnivået har steget. Store kystområder ligger under vann, samfunn er i oppløsning, myndighetene advarer mot spredning av pest, millioner av mennesker er på flukt gjennom byer i brann og ruiner. I Europa rømmer mange stadig lenger mot nord, der forholdene ennå skal være levelige.
I Helsingfors’ gater, der bortføringer og drap har blitt dagligdags, vandrer poeten Tapani hvileløst rundt på jakt etter sin kone, journalisten Johanna. Johanna jobbet med en sak om seriemorderen som kaller seg ”Helbrederen” da hun forsvant. ”Helbrederen” dreper dem han holder ansvarlig for klimakrisen – samfunnstopper, kjente forretningsmenn og deres familier.
Tapanis søken fører ham nærmere og nærmere en ganske ubehagelig sannhet. Johanna og ”Helbrederen” ser ut til å ha hatt en fortid sammen.
De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at krim ikke er blant mine foretrukne litteratursjangre. Jeg valgte likevel å gi denne romanen en sjanse, siden forfatteren beveger seg ut i et crossoverlandskap som forener krim med dystopi. Dystopi liker jeg.
Bokens dystopiske trekk, bakgrunnen handlingen utspiller seg mot, et Europa i ruiner, en verden i oppløsning, er dystert, atmosfærisk og godt skildret. Temaet klimakrise og miljøkatastrofe er sørgelig aktuelt og gjør boken til en glimrende oppvekker. At handlingen er lagt til nord, til Helsingfors, gjør historien nær og støkket jeg fikk større. Som nordisk leser opplever jeg plutselig at katastrofen står på min egen terskel. Alvoret er ikke lenger en verdensdel eller to unna. Toumainen har skapt tankevekkende kulisser i sin roman.
Når det kommer til krimbiten, selve hovedhandlingen, er jeg ikke like entusiastisk. Jeg synes det er litt vrient å sette fingeren på eksakt hva som gjør romanen mindre interessant for meg, men jeg skal prøve.
Handlingen oppleves i hvert fall som ordinær. Jeg har vært borti lignende plot før, løst på bedre vis.
Selv om det skjer dramatiske ting i boken, så ligger det en slentrende stemning over den. Jeg opplever ikke at den har den energien og det drivet jeg forventet at den skulle ha. Leseropplevelsen ble litt daff for meg.
Jeg mistet fokuset etter hvert. Det kan være det som var årsaken til at jeg opplevde boka som litt diffus. Men det kan også hende at boka faktisk er litt diffus. Spesielt i scener som beskriver relasjon og kommunikasjon. Jeg sitter i hvert fall igjen med en følelse av at det er noe jeg har gått glipp av. At for mye har befunnet seg mellom linjene. Vurderer å lese den en gang til for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alt, og at jeg har fått korrekt inntrykk av boken. Men det blir en stund til.
Ble litt irritert mens jeg leste også. Av alle gatenavnene som ramses opp hele tiden. Sikkert spennende for dem som er lommekjent i Helsingfors, men for meg ble det monotont og kjedelig. Dette er muligens grunnen til at jeg datt litt ut av og til.
Jeg skal ikke røpe så mye av slutten, annet enn at jeg synes den var tam. Og at jeg nesten forventer en oppfølger.
Krimsjangeren kritiseres ofte for å være lettbeint, ikke gå nok i dybden, ha overfladiske personskildringer og for altfor sjelden å vektlegge et godt språk. Der befinner ikke ”Helbrederen” seg. Boka oppfattes som sagt som diffus av meg, men ikke lettbeint. Jeg opplever at forfatteren går i dybden på personene han skildrer, at hovedpersonens søken avdekker lag av både ham selv og hans kone underveis i handlingen. Språket er også godt. Forfatteren selv vektlegger at han har jobbet spesielt mye med språket i denne romanen. At han har forsøkt å skrive en poetisk thriller, noe jeg synes er positivt. Jeg sitter kanskje ikke igjen med en opplevelse av å ha lest verdens mest poetiske bok, men ”Helbrederen” er unektelig en velskrevet roman, språklig sett.
(Jeg har kjøpt boken selv.)
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-156-8
Bokvrimmel 