”Med ett slo han øynene opp i kahytten, i det bunnløse mørket, i sengen, med den varme dynen over seg. Stemmen klang ennå i øret hans, og nå merket han at det var noen inne i kahytten. En eller annen satt på sengekanten og hvisket i mot ham, på dette ubegripelige språket som han hadde hørt i drømmen.” (Fra novellen ”Passasjerer”.)
Gyrðir Elíasson (f. 1961)er en islandsk forfatter som har flere diktsamlinger, novellesamlinger og romaner på samvittigheten. Flere av hans verk har blitt nominert til både islandske og nordiske priser, og han vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2011 for novellesamlingen ”Mellom trærne”. Elíasson har i tillegg oversatt en rekke bøker til islandsk.
”Mellom trærne” inneholder 47 korte noveller, der det trivielle møter det høyst uvanlige, eller også det overnaturlige, med det islandske landskapet som bakgrunn.
Novellene byr på møter med mennesker som ofte er på vei mot noe eller til noe, eller også som sitter fast mellom to livstilstander. Døden eller en annen form for brå, ugjenkallelig hendelse er også temaer som går som en rød tråd gjennom historiene. Og apropos rød tråd: Fargen rød er også en gjenganger her. For meg virker det som om den spiller en slags kontrastrolle mot dødstemaet. At den røde fargen står for livet og lidenskapen, noe som ser ut til å ligge i flere av hovedpersonenes fortid, som savn og minne. Eller i fremtiden, som et håp.
Det er forresten noe med denne punktfargebruken (som å hente frem en rød gjenstand i et større bilde der farger mangler eller fremstår utvannet) i enkelte av novellene som gir meg assosiasjoner til den film noir-inspirerte tegneserien ”Sin City”, og filmen basert på tegneserien. Så har også Elíassons noveller filmatiske kvaliteter.
Forfatteren benytter et rent, lyrisk og stilistisk språk som frembringer uhyre klare blider. Novellene hans hadde passet ypperlig som kortfilmer. Enkeltscener hadde også fungert godt som malerier, og det atmosfæriske i fortellingene hans kunne like gjerne ha vært musikk. Forfatteren henviser da også ofte til andres åndsverk i novellene sine. Alt fra forfattere, billedkunstnere, komponister og musikere dukker opp i Elíassons fortellinger, og åpner for en interessant dialog med både verdenslitteraturen, verdenskunsten, samt klassisk og populær musikk. Novellene henviser leseren videre, og gir meg en følelse av at historiene fortsetter utenfor de rammene Elíasson har satt, at de fortelles på nye måter, i andre språk, hos andre kunstnere i verden. Slik gis de små historiene en stor aura.
Forfatter Gyrðir Elíasson
fotografert av Einar Falur Ingolfsson
Hovedpersonene utsettes for vonde, vanskelige og skremmende hendelser i denne novellesamlingen. Noen ganger er de selv kilden til det voldsomme og skremmende som skjer, andre ganger møter de det angstfrembringende i et nærmiljø eller ute i den islandske naturen. Mange av novellene grenser opp mot grøssersjangeren, og inneholder paranormale elementer som aldri finner sin løsning eller sitt svar. Innenfor novellens rammer vel og merke. Her er vi litt tilbake til dette med alle henvisningene videre ut til andre forfattere, eller andre kunstnere. Det er jevnt over historier som vekker nysgjerrighet og en viss utforskertrang dette her. Jeg lurer på om novellene blir mer entydige, om det avdekkes budskap jeg ikke har fått med meg og om noe av det uforklarlige blir forklart om jeg oppsøker de kreative kildene forfatteren selv peker på. Dette kan fort utarte seg til et stort litterært forskningsprosjekt.
Jeg liker tekst som får meg til å tenke. Jeg liker også tekst som jeg kan bære med meg en stund, enten som en følelse som nytes, eller som en gåte som skal løses. Denne novellesamlingen er litt av begge deler.
Det forundrer meg virkelig ikke at Gyrðir Elíasson har mottatt en pris for dette verket. Novellene er kanskje korte, men innholdet er stort og etterdønningene av lesereisen kommer til å vare. Lenge.
(Jeg har kjøpt boken selv.)
Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.
Forlag: Bokvennen
ISBN: 978-82-7488-250-8
Bokvrimmel 