«Å resirkulere lengselen, avrenning foregår» av Inger Elisabeth Hansen

9788203359453Bokas tittel og forfatter
«Å resirkulere lengselen, avrening foregår» av Inger Elisabeth Hansen.

Bokas særtrekk og handling
Særegen diktsamling som utforsker kloden vår, miljøet, skapelse, tid, dyreliv, guder og flyktninger. Forfatteren stiller spørsmålet: Hvordan er det mulig å orientere seg i en mer og mer desorientert verden?

Utvalgt dikt fra boka:
Munnvaskingsrituale for guder
«
Den gang gudene pleide å treffes måtte de vaske munnen før de hilste på hverandre, derfor møttes de gjerne i en elv, midt i den flytende grensa mellom rikene, de vasket munnen i elva før de åpnet den og slapp ordene ut, de presenterte seg for hverandre med samme vann i munnen

kortreiste guder og langveisfarende, med samme vann i munnen presenterte de seg for hverandre, for den gang de pleide å treffes visste de at alle guder blir skitne i kjeften, de visste at siden sist hadde skitten hopet seg opp, derfor vasket de skitten i kjeften ut, de skylte det ut, hele krenkelsesarsenalet»

Min vurdering
Inger Elisabeth Hansen er en rutinert og særpreget lyriker. Hun har mange utgivelser bak seg, men dette er mitt aller første møte med hennes tekster.

Jeg var så heldig å få oppleve at Inger Elisabeth Hansen leste fra denne diktsamlingen på et arrangement hos forlaget i fjor høst. Det var en stor opplevelse. Tekstene hennes treffer dypt, og hun fremfører dem med en nydelig nerve og rytme. Den særprgede rytmen ligger ikke bare i hennes spesielle fremføring av tekstene, men er en stor og tydelig del av hennes skriftelige arbeid.

Tekstene kretser rundt klodens tilstand, og utforsker menneskets påvirkning på fremgang og forfall. Hansen skifter mellom det intuitivt lyriske og et direkte, vitenskapelig språk for å få frem nyanser, budskap og stemning. Diktene stiger fra froskeperspektiv til fugleperspektiv og daler ned igjen, gjennom enorme rom av tid, til det lille mennesket og helt opp til det guddommelige.

Hansen evner å snakke om store, vanskelige ting med enkle midler og hverdagslige lignelser. Et godt eksempel er diktet jeg har valgt å gjengi i dette innlegget, som slik jeg leser det sier noe sentralt og opplysende om religiøst og politisk klima i verden, hvordan konflikter oppstår og hvor løsningen på mye ligger.

En annen tekst i denne boka, «Eselet på restene av Saladins borg i Syria», kan leses som en sorgfull og ettertenksom kommentar til hele situasjonen Syria, flyktningekrisen og ødeleggelsene av eldgamle religiøse monumenter. Det er en enkel, repetetiv og nesten naiv tekst om et lite esel ved en borgmur, men ordene dirrer av tunge dyp og innhold som presser seg på deg fra mellom linjene. En utrolig gripende tekst som etterlater en vond og trist klump i magen.

Å lese denne diktsamlingen har vært en stor litterær opplevelse. Jeg har fått en ny, norsk favorittlyriker.

Fakta

Fotograf: Thomas Brun

Forfatter Inger Elisabeth Hansen fotografert av Thomas Brun.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35945-3
Oversetter: —
Originaltittel: Å resirkulere lengselen, avrenning foregår
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 55

bokvrimmelB

Agnes, sisik, trost og stær

ID-10010534

Blåmeis

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 deltar flere norske bokbloggere på samlesinger av titlene som er nominert. I mars leste vi ”Fugletribunalet” av Agnes Ravatn. Min anmeldelse finner du HER. Etter å ha skrevet om boka kjenner jeg at jeg ikke har skrevet meg ferdig. I anmeldelsen min har jeg fokusert på bokas psykologiske portretter og den svært sentrale norrøne Baldermyten. Men det er flere ting ved boka det er verdt å dvele litt ved. Derfor kommer dette oppfølgingsinnlegget. Temaet er romanens fugler og fuglesymbolikk.

Jeg skal ikke hevde at dette innlegget inneholder noen fasit på bokas symbolikk. Dette er kun mine personlige teorier og tolkninger – forklaringer jeg opplever som logiske og sannsynlige.

Innlegget vil inneholde SPOILERE.

9788252183238-ny.ashxJeg kan jo starte med boka tittel. Fugletribunalet. Et tribunal er en gruppe mennesker som går sammen om å fungere som dommere. De avgir en dom som innleder et soningsforhold. Soning er jo et sentralt tema i boka. Begge de to hovedpersonene, Allis Hagtorn og Sigurd Bagge, soner på hver sin måte.

Bokas tittel henspeiler på en drøm den mannlige hovedpersonen, Sigurd Bagge, har. Han drømmer at han blir hentet av maskerte menn og ført ut i skogen et sted. Der står det en stol han må sitte på. Rundt ham står mennesker han kjenner igjen som sambygdinger. De har alle fuglemasker eller fuglehoder. En av dem er hans egen hustru. De dømmer ham til å sone for en illgjerning vi lesere ennå ikke kjenner.

Ravatn har allerede trukket det guddommelige inn i handlingen gjennom Baldermyten. Jeg ser også det guddommeliges nærvær i Bagges drøm. Her har vi vesener med menneskekropper og fuglehoder. Hvor kjenner vi ellers slike fra? Jo, tidlige tiders religioner, eldre mytologi. Det tydeligste eksempelet har vi fra Egypt, der flere av gudene hadde nettopp et menneskes kropp og et dyrs, eller en fugls, hode. Horus hadde falkehode og Thoth hodet av en ibis for eksempel. For å komme tilbake til norrøn mytologi, så har vi også der eksempler på en sammensmeltning av gud og fugl. Gudinnen Frøya hadde en falkeham hun kunne ikle seg. Og en av jotnene, Tjatse, kunne ta en ørns form når det passet ham. Fugler kan altså være guder i forkledning, eller også sendebud for gudene.

Bagges drøm blir for meg en litt dobbel affære. Alle som dømmer ham er folk han kjenner fra tettstedet han bor på. Den jordiske dommen de står for kan like gjerne være en slags fordømmelse basert på bygdesladder. Altså fordom. Islettet av noe guddommelige, som fuglehodene kanskje hinter om, angir en dypere og langt mer dramatisk tone. Fuglehodene hvisker om guddommelig inngripen, guddommelig straff. Det hele minner litt om klassiske greske tragedier, der gudene ofte griper inn og belønner eller straffer menneskene slik det passer dem.

ID-100143618

Kjøttmeis

Det kan se ut til at Bagge, lik Loke i Baldermyten, blir dømt av gudene til å sone for sine illgjerninger – i hvert fall gjennom sin egen underbevissthet. Og det kan se ut til at Bagge, igjen lik Loke, har en kvinne hos seg som gjør alt hun kan for å lindre smerten en slik soning kan påføre den dømte.

Bokas Allis Hagtorn kommer stadig opp i situasjoner der fugler spiller en viktig rolle. Forholdsvis tidlig i boka, ikke så langt ut i hennes opphold i Bagges hus, flyr en liten rødstrupe rett i glassdøra på verandaen. Det første som slår Allis ved synet av den døde fuglen er at hun gjentatte ganger i barndommen har opplevd det samme. Småfugler fløy rett i vinduene, og hun arrangerte fuglebegravelser med salmesang og prosesjon.

Jeg opplever denne fuglen som en budbringer. Dens skjebne sier noe relevant om hvor Allis er på vei. Fuglen ser ikke glassdøren fordi verden, luft og himmel, speiles i glasset. Gjenspeilingens illusjon får fuglen til å fly mot sin egen undergang, rett i døden. Allis ferd gjennom romanen er mye lik fuglens. Hun lever i sin egen illusjon, om Bagge og tilværelsen sammen med han, og vandrer lenge i uvitenhet rett mot sin egen ødeleggelse. Fuglens varsel når henne ikke.

ID-1006021

Rødstrupe

Men fuglene ser ut til å fortsette sine forsøk på å nå frem til Allis gjennom merkelige og dramatiske scener. Hun setter ut musefeller i og omkring Bagges hus, etter å ha sett en gnager i kjelleren. Da hun går tilbake for å sjekke fellene er de fulle av fugler – rødstruper, kjøttmeis og blåmeis. Igjen opplever jeg fuglene som guddommelige budbringere. De forsøker å skildre Allis sin skjebne om hun blir hos Bagge. Å bli hos ham vil være en felle.

Den mest dramatiske fuglescenen finner vi mot slutten av boka. Bagge og Allis går tur sammen langs stranden, et kort stykke fra huset. De setter seg ned for å nyte utsikten over vannet, og hverandre. Plutselig dukker en stor flokk måker opp. Det hele minner om en av de særs ubehagelige scenene fra Hitchcocks ”Fuglene”. Måkene går til angrep på Allis. De hakker henne i ansiktet. Hun begynner å blø stygt. Fuglene forsøker bokstavelig talt å jage henne vekk, få henne til å dra – men hun overhører igjen advarselen. Bagge holder sine store, mørke never om henne og får henne i, det vi kanskje fremdeles tror, er en slags sikkerhet.

På stranden står Allis sine sandaler igjen, gjenglemt, mistet, i sanden. Symbolet på føtter, på bein – på det som kan ta henne vekk derfra.

Så ender det hele i en båt på fjorden. Slik noe tidligere både endte og begynte. Som Balders begravelse – og starten på en guddommelig dom og en soning.

ID-100118280

Flygende måker

Kilde til bildene:
1. «Blue tit» av James Barker/Freedigitalphotos.net
2. Bokas omslag fra Samlagets nettsider
3. «Great tit having a bath» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
4. «Rockin Robin» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
5. «Flying seagull» av Naypong/Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

Sagaen om Valhall: Frøya, Idun og Saga fra Valhall

Sagaen om Valhall er en trilogi skrevet at den svenske journalisten og forfatteren Johanne Hildebrandt. Bøkene heter «Frøya», «Idun» og «Saga fra Valhall».

Trilogien tar utgangspunkt i den historiske og vitenskapelige teorien om at de norrøne gudene vi kjenner fra mytologien en gang var mennesker her på jorden. Vi møter de krigerske og patriarkalske æsene, som har utvandret fra et området ved svartehavet. De kommer til den delen av verden som i dag er kjent som norden, hvor de møter vanene. Vanene er et fredselskende og matriarkalsk folk som dyrker den store Gudinnen og hennes døtre. Hildebrandt har samarbeidet med arkeologer og historikere, slik at alle detaljer om klesdrakt, boforhold, kult og religiøs praksis etc skal stemme mest mulig med den viten vi i dag sitter på.

Johanne Hildebrandt har vært opptatt av å skrive historien sett fra kvinnenes ståsted, som en motsats til historien slik vi kjenner den. Hun presenterer vanene som et folkeslag som lever i et samfunn formet og preget av troen på den store Gudinnen, mektige Dronningers makt og prestinnenes mektige seid. Møtet med de krigerske æsene er fyllt med både forundring, avsmak og motvilje. Det er full kulturkollisjon og forskjellene truer med å kaste hele verden ut i kaos.

I Frøya er det krig mellom de to slektene vanene og æsene, i Vanaheim. Fra vest har æsene trengt inn i landet og plyndret og brent på sin ferd. I et desperat forsøk på å oppnå fred reiser den unge vaneprestinnen Frøya til fiendenes land. Møtet med høvdingsønnen Tor endrer alt. Aldri tidligere har verden sett en mer forbudt kjærlighet.

I Idun herjer svartsotten over Vanaheim, vanenes verden. Tor er maktesløs når æsene begynner å dø. Den eneste som kan bryte forbannelsen er Frøya, prestinnen han en gang elsket. Sammen kan de redde sine folk fra undergangen. Men den hovmodige Frøya nekter. Bare Idun, datteren hun har fått med Tor, kan få henne til å bruke sine trolldomskrefter i kampen mot den blodtørstige gotlandskongen Gorm og den onde heksen Hyndla.

I Saga fra Valhall raser snøstormer over verden midt på sommeren. Menneskeheten trues av ødelagte avlinger, sult og frost. Er det Ragnarok, verdens undergang, som er i anmarsj?

Dette er en av de vakreste og mest rørende trilogier jeg har lest på lenge. De kan minne meg litt om «The Mists of Avalon» av Marion Zimmer Bradley. Bøkene er enkle og fengende og lese, men gir samtidig interessant informasjon om vår mulige fortid. Hildebrandt lykkes stort i å oversette myter til virkelighet og guder/gudinner til kjøtt og blod. Det er en glede å bli kjent med «gamle kjente» på en ny og forfriskende måte. Svært troverdig er det også! Jeg ble dypt forelsket i flere av skikkelsene og kjenner en nyfunnet kjærlighet og respekt for mytologiske figurer jeg har kjent og ignorert lenge. Språket er engasjerende, rått og saftig – jeg følte meg ført langt tilbake i tid mens jeg leste. Kan ikke annet enn å ta av meg hatten for denne trilogien – den er vakker, sterk og rørende!

Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-185 (Frøya)
ISBN: 978-82-8087-212 (Idun)
ISBN: 978-82-8087-168-8 (Saga fra Valhall)