Kosenifse boktips til Halloween: Dr. Schnabels krønike I-IV

 

Vampyrflaggermusa Batty. Kilde: Pixabay.

Jeg leste disse fire første bøkene i bokserien «Dr. Schnabels krønike» av Heine T. Bakkeid i sommer, men har utsatt bloggingen fordi disse ungdomsbøkene passer så bra oppunder Halloween. Dette er nemlig skikkelig kosenifse, mørke og spennende bøker som kler sene høstkvelder, levende lys og Halloweenhøytiden svært godt.

Handlingen er lagt til 1700-tallets Europa. Hovedpersonen er Vlad fra Valakia, som i første bok bare er syv år gammel. Han mister familien sin i pesten og vokser opp hos sin onkel Arad i London. Arad er kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Vlad blir hans lærling.

Bøkene byr på en herlig kombinasjon av europeisk historie (selv om forfatteren tar seg noen friheter her og der, som han selv avslører bakerst i hver bok), gotisk skrekkstemning, lun humor og sjarmerende henvisninger til store skrekklassikere – som f.eks. Dracula.

Vampyrene i disse bøkene er befriende lite glitrende, romantiske og tiltrekkende. Her er det sylskarpe hoggtenner, voldsom blodsprut og bekmørk fotorealisme for alle penga. Skrekken er både krypende og brå, og handlingen er original selv om det også finnes mer klassiske og gjenkjennelige elementer i disse bøkene.

Jeg liker spesielt godt at alle grøssene er spedd ut med både humoristiske ting og sjarmerende elementer. Jeg tenker spesielt på Vlads ganske så spesielle følgesvenner, vampyrflaggermusa Batty og vampyrkaninen Bunny. Han treffer dem som liten gutt, i en kirke i Valakia, og de får etterhvert en helt spesiell plass i både Vlads og leserens hjerte. Jeg ble ihvertfall skikkelig sjarmert av denne både nusselige og creepy duoen. 🙂

Bøkene er skrevet på en slik måte at vi får en opplevelse av å vokse opp sammen med Vlad. Det er noe med måten handlingen formidles på, historien blir sakte mørkere, tyngre og mer blodig etterhvert som Vlad selv blir eldre i bøkene. Som om verden og dens skrekkeligheter sakte smyger seg innpå etterhvert som barnets sinn og måte å oppleve omverdenen på legges bak oss – og bak Vlad. Jeg liker det sakte krypende mørket og alvoret i disse bøkene svært godt.

Språket er veldig rett på, med tydelige og svært beskrivende bilder, men også med en mørk, atmosfærisk nerve som er utrolig stemningsskapende.

På forfatterens blogg står det å lese at en bok nummer fem i denne serien er planlagt. Det ligger mye research bak denne serien og derfor kan det ta litt tid mellom hver utgivelse. Jeg gleder meg veldig til neste bok, for jeg har blitt utrolig glad i både Vlad, Batty, Bunny og hele den særegne stemningen i disse bøkene. Bok fem har fått den midlertidige tittelen «Heksehammeren» og har en handling som visstnok skal foregå i Salem, Massachusetts (fremdeles på 1700-tallet). Hører jeg en skingrende hekselatter i det fjerne? Jeg tror jammen det! 😀

«Dr. Schnabels krønike I: Vampyrjegeren» av Heine T. Bakkeid:
I denne aller første boka i serien møter vi syv år gamle Vlad. Han bor i Valakia, et distrikt i Romania, hvor pesten herjer. Familien hans er smittet, flere er allerede døde, og moren hans ber ham dra hjemmefra for å redde livet hans. Før moren dør sender hun en melding til Vlads onkel Arad i London. Arad finner til slutt Vlad og tar ham med seg. Onkelen gjør Vlad til sin lærling, og trener ham opp til å bli kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Det er meningen at Vlad skal ta over onkelens rolle som den beryktede Dr. Schnabel von Rom, mannen iført pestmasken,  når han blir gammel nok. Men så skjer det noe som tvinger Vlad til å ta sin onkels plass lenge før han egentlig er klar…

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25489-5

«Dr. Schnabels krønike II: De dødes hus» av Heine T. Bakkeid:
Etter de dramatiske hendelsene i den første boka følger vi Vlad videre på reisen mot ung mann. Onkel Arad har forsvunnet. Det er Vlad som er Dr. Schnabel von Rom nå. En dommer hyrer ham for å finne datteren Lissi. Hun har rømt fra landets største og mest beryktede galehus, Bethlem (også kjent som Bedlam) i Moorfields. Et av symptomene hennes er at hun drikker sitt eget blod…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25500-7

«Dr. Schnabels krønike III: Eksorsisten» av Heine T. Bakkeid:
Jakten på onkel Arad fører Vlad til Venezia. Det er midt i karnevlastiden og byen er fylt av liv, lys og mennesker i fargerike kostymer. Det er ikke lett å vite hvem som er hvem. Mens han er i byen får han høre om et skip som har strandet i lagunen. Ryktene sier at det finnes unaturlige vesener om bord, vesener som nå befinner seg i den festkledde byen…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25497-0

«Dr. Schnabels krønike IV: Knokkeløya» av Heine T. Bakkeid:
Vlad befinner seg om bord i et skip på vei fra Venezia til Amerika. På veien blir frakteskuten bedt om å ta turen innom en gammel valfangststasjon på Spitzbergen. Der skal de plukke opp en vitenskapsmann som har tilbagt sommeren på øya for å studere det arktiske fuglelivet. Men når de ankommer øya skjønner de fort at noe er galt. De er ikke alene i det mørke og gudsforlatte isødet. Noe jakter på dem. Og for sent innser de at ingen, absolutt ingen drar til Smeerenburg frivillig…

Dette er forøvrig favorittboka mi i denne serien, så langt. En helt utrolig urovekkende, mørk og ubehagelig bok som får det til å kaldt nedover ryggen flere ganger. Fantastisk nervepirrende atmosfære og makabre innslag kombinert med den samme sjarmen og lune humoren som også kjennetegner de tre foregående bøkene. I tillegg har denne fjerde boka virkelig vakre og poetiske naturskildringer.

Les. Bare les! 🙂

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25628-8

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Fergen: Båtreise som biter fra seg

fergenBokas tittel og forfatter
«Fergen» av Mats Strandberg

Bokas særtrekk og handling
På bokas omslag står det «Krim», men dette er ingen kriminalroman. «Fergen» er en blanding av usminket sosialrealisme og skrekk, med nyanser av satire.

I «Fergen» blir vi kjent med både passasjerer og personalet om bord i Baltic Charisma, et ganske slitent skip som går frem og tilbake over Østersjøen, Stockholm – Åbo.

Vi møter den ensomme gamle kvinnen som søker eventyr. Den avdankede pop- og dansebandstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før jobbet om bord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spektakulært frieri. Ordensvakten som sammen med sine kollegaer forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem.

Denne natten på båten settes relasjoner på prøve. Det er to passasjerer om bord som er litt annerledes enn de andre. Disse to starter noe som utvikler seg til et virkelig mareritt. Vanlige mennesker blir helter. Men det som skjer denne natten, lokker også frem det aller verste i mange av dem.

Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør.

Utvalgt sitat fra boka
«Hallo? roper hun. Hallo, svarer en liten barnestemme. Lyra drar opp døren. I korridoren utenfor står en liten gutt i T-skjorte og rød hettejakke. Han ser på henne med blå øyne under en hvitblond lugg. Han virker glad. Nesten oppspilt. Hei, sier han. Hva heter du? Hun svarer nølende at hun heter Lyra. Kikker ut i korridoren. Ingen å se. Ved trappen litt lenger borte finner fjerne stemmer veien opp fra dekket under. Så rart navn, sier gutten med latter i stemmen. Hun sukker inni seg. Noen ganger hater hun navnet sitt, selv om hun liker den Lyra hun er oppkalt etter. Det er fra en bok som pappa leste da mamma ventet meg, sier hun. Hva handler den om? spør gutten. Og hun svarer som hun pleier. Magi og forskjellige typer vesener og sånn. Det er vanskelig å forklare. Gutten rynker pannen. Ser skeptisk ut. Er det vampyrer som glitrer i sola? spør han, og Lyra begynner å le. Nei. Han nikker bestemt. Bra. Jeg synes vampyrer skal være farlige. Hun ler igjen, for gutten er søt, men veldig veslevoksen. Mer enn det, tenker hun. Han er gammeldags, på en måte. Som en liten, eldre mann. Hun spør hvor foreldrene hans er, og han trekker på skuldrene. Ber om å få komme inn å låne toalettet. Jeg vet ikke, sier hun. Gutten kniper sammen lårene. Ser plutselig urolig ut. Vær så snill. Jeg vil ikke tisse på meg. Så hun slipper ham inn. Da lugardøren lukkes, stiller gutten seg med ryggen mot den. Og idet han smiler mot henne, ser hun at tennene hans er helt gule.»

Min vurdering
Haha, jeg blir så glad når jeg tenker på denne boka. Dette er noe av det festligste jeg har lest på lenge!

Jeg ser at Strandberg blir sammenlignet med Stephen King på bakgrunn av denne romanen. Og jeg ser at mange sier seg enig i sammenligningen. La meg være kjerringa mot strømmen: Jeg ser ikke likheten.

For meg er det en fundamental forskjell mellom Kings skriverier og denne teksten av Strandberg. King har en noe tung og omstendelig fortellerstil, veldig mange av tekstene hans mangler den virkelig gode flyten, synes jeg. Men god flyt har Strandberg lykkes med. «Fergen» er leken, energisk og morsom, tross det til tider mørke og skrekkelige innholdet. Teksten oppleves som frisk og ledig.

Om jeg skal sammenligne «Fergen» med noe, må det bli John Ajvide Lindqvists bøker. Jeg tenker spesielt på «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde». Både «Fergen» og Lindqvists bøker har den usminkede sosialrealistiske følelsen kombinert med skrekkelementer. I dette tilfellet vampyrer. Ja, «Fergen» er en vampyrroman. Jeg opplever den i tillegg som satirisk, en bok med virkelig beksvart humor.

Vampyr på båttur? Er ikke det litt urealistisk, tenker du kanskje. Og, jo, på en måte er det jo det, men likevel så blir nettopp dette grepet en kommentar til klassisk skrekklitteratur. Bram Stoker lot f.eks. Dracula ankomme England på skipet Demeter. Jeg får også assosiajsoner til historiske begivenheter som Titanics undergang og «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349…» av denne boka. Pest, krise, undergang i form av et skip ingen klarer å stanse ferden til, er et slags klassisk tema. Strandberg har modernisert dette konseptet. Tilført det nytt blod, kan du si. 😉

Selv om denne romanen har sine morsomme øyeblikk, er den hovedsaklig av det mørke slaget. Den har både vare og alvorlige sider. Strandberg er god på de psykologiske portrettene, og også på mennesketypeportretter. Det er lett å kjenne igjen de forskjellige typene og det ligger en lun humor i denne gjenkjennelsen. Som en av bokas hovedpersoner sier: «Jeg kjenner ingen av disse folka her, men jeg har møtt dem alle før.» Har man vært på en båttur til Danmark eller Tyskland f.eks., og det har vel de aller fleste nordmenn, så har man sett alle typene i denne romanen. De føles mer eller mindre nære og kjente, og gjør at hele romanen, tross skrekkelementene, oppleves som troverdig og realistisk.

Jeg ble også glad i flere av hovedpersonene, og ble også engasjert i deres personlige utfordringer, gleder og sorger. Jeg tror på karakterene i denne boka. De virker ekte, komplekse og gjennomtenkte. De er alle bærere av både det lyse og det mørke. Vi får innblikk i hver enkelts bakgrunnshistorie, og ser hvordan denne har vært med på å forme dem. Mange bærer på tunge livserfaringer, ting som har skapt mønstre, både mentalt og adferdsmessig. Det er spennende å observere hvordan hver enkelts personlige bagasje reagerer i møte med det mørke og utenkelige som hender denne natten på skipet. Hovedpersonenes indre, personlige reise er nesten like, hvis ikke mer, spennende enn selve båtreisen som skildres.

Fergen er på mange måter som et samfunn i miniatyr. På skipet finnes litt av alt – vi møter homofobi, rasisme, psykisk sykdom, selvrealisering, konservatisme, midlivskriser, selvhat, arroganse, alkoholisme, mot, feighet, pliktoppfyllelse, god og dårlig arbeidsmoral, løgner, sannhet… Slik sett blir «Fergen», i tillegg til alt det andre den er, en ganske interessant samfunnssatire også. Og når marerittet henger over skipet, blir disse tendensene, disse strømningene, tydeligere på godt og vondt. «Fergen» er en liten studie i krisehåndtering, eller mangel på sådan – alt etter hvilken hovedperson som til enhver tid har ordet. For, ja, bokas hovedpersoner skifter på å fortelle historien. Slik får vi oppleve historien fra mange forskjellige vinkler, både fra passasjerer, ansatte, helter og fiender.

For meg hadde denne boka alt. Humor, realisme, samfunnskritikk, alvor, psykologisk innsikt, blodig action, spenning, skrekk. Det finnes til og med enkelte skikkelige episke øyeblikk i denne boka. I tillegg har Strandberg lagt inn små referanser til annen litteratur, jeg opplever det som en hyllest til andre forfattere og bøker, som er med på å tilføre romanen sjarm. Kanskje spesielt fordi det meste forfatteren refererer til er litteratur og historier jeg selv har satt stor pris på. Strandberg og jeg ser ut til å dele litteratursmak.

Noen av bokas fiffigste humorøyeblikk ligger også i valget av noen av disse referansene. Jeg tenker spesielt på Strandbergs hint til Twilight-bøkene. Et av hintene ser du i det sitatet jeg har lagt ved i dette innlegget. Men det morsomte Twilight-hintet er en av båtens passasjerer faktisk; en lubben kvinne i 40-årene, som er på heisatur med en venninne. De er begge på tur for å slå ut håret, og for å føle seg unge og attraktive igjen. Kvinnen har pyntet seg. Hun har smurt inn kroppen med bodylotion med glitterpartikler i, og hun har sprayet håret med glitrende hårspray. Jeg satt bare ventet på at vampyrene skulle bite henne og gjøre henne til en glitrende vampyr. Hehe. Om det skjer avslører jeg ikke. Du får lese selv og finne det ut. 😉

Så, ja, jeg likte denne boka kjempegodt. Det er i hovedsak en underholdende bok, men den har, som nevnt, også flere alvorlige sider. Boka faller ikke innenfor den typiske skrekksjangeren, og vil derfor kanskje ikke stå helt til forventningene hos endel lesere. Men om man begynner på den med et åpent sinn, og setter seg litt inn i hvilke typer sjangeroverskridelser den består av før man begynner å lese, er jeg sikker på at de fleste får en riktig god leseopplevelse. Jeg tilbragte ihvertfall noen av denne høstens festligste, og blodigste, timer ombord på «Fergen».

Fakta

strandberg-mats_magnus-liam-karlsson

Forfatter Mats Strandberg fotografert av Magnus Liam Karlsson. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-909-1
Oversetter: Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Färjan
Utgivelsesår: 2015 (2016 på norsk)
Sideantall: 603

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Ødemarken» av Steinar Bragi

OEdemarkenBokas tittel og forfatter
«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas særtrekk og handling
På bokcoveret står det krim, men dette er egentlig en mørk psykologisk thriller iblandet skrekkelementer. Jeg leser den også som en symbolsk roman.

Vi befinner oss på Island rett etter finanskrisen. To par bestemmer seg for å ta en pause fra hverdagen og økonomiske bekymringer. De pakker campingutstyr og telt i en jeep og kjører ut i den islandske ødemarken. Tåken ligger tykk ute i steinørkenen, og plutselig kjører de rett inn i et hus. I huset bor et gammelt ektepar, stemningen er ubehagelig og de skjønner snart at noe er veldig, veldig galt.

De to parene forsøker å reise fra huset gjentatte ganger, men noe stanser dem hver gang. Og etterhvert begynner virkelig skremmende ting å skje.

Utvalgt sitat fra boka
«Blusset hadde sluknet og Hrafn holdt ikke lenger i noe. Hendene hang slapt ned langs sidene, hjertet hamret i brystet, og vhite og røde prikker danset foran øynene hans. Det var som om han ikke klarte å puste dypt nok, og han sperret opp øynene selv om han ikke så noe i mørket.

Han satte seg ned på knærne, og samtidig som han forsøkte å puste dypt inn, famlet han etter nødblusset på gulvet, og han okket seg lavt da han tok i det gamle nødblusset, som fremdeles var varmt, og kastet det fra seg.

Noen kom inn i lokalet. Hrafn la den ene hånden over munnen sin slik at ingen skulle høre ham, og stirret urørlig ut i mørket i retning av døra. Han skjelnet lave lyder, som fra fotsåler som skyflet sakte over gulvet. Så ble det helt stille.»

Min vurdering
Jeg har observert at mange ikke har sansen for denne boka. Grunnen til det tror jeg er at boka kan være vrien å forstå. Jeg skal ikke påberope meg noen fasit, men jeg opplever ihvertfall at boka ga mening for meg. Slik jeg har lest den, og tolket den, har den et dypt psykologisk og symbolsk innhold. Jeg opplever at boka sier mye om menneskenaturen og indre mekanismer som flukt, kamp og undertrykkelse av vonde minner og erfaringer. Slik sett er dette ei bok jeg likte veldig godt. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men absolutt en lesereise som har satt spor og som har fått meg til å tenke mye i ettertid.

Romanen begynner rasjonelt, i en lett gjenkjennelig verden. Finanskrisen har nettopp herjet Islands økonomi og hovedpersonene har alle blitt preget av den, på hver sin måte. To av dem, Hrafn og barndomskompisen Egil, er begge forretningsmenn, og har frem til krisens utbrudd vasset i penger. De har levd luksusliv og bygget opp hvert sitt image som suksessrike og mektige menn med kontroll. Egil er sammen med den kjente journalisten Anna, og Hrafns partner er psykologen Vigdis. Utad virker relasjonene parene og partnerne imellom gode, men etterhvert forstår vi at gammel historie ligger under og skaper ubehagelige gnisninger.

Alle fire har tung følelsesmessig baggasje å dra på. Vi snakker bl.a. om ymse overgrep i ung alder, alkoholisme og incest. Mennene har selv fått alkoholproblemer. Hrafn har vært til avrusning og ser ut til å takle en rusfri hverdag tålelig bra. Egil er fremdeles avhengig og ruser seg nesten daglig. Alle fire hovedpersonene har lagt seg til egne fluktmetoder for å unngå og kjenne på fortidens sår. Bare psykologen Vigdis har tatt litt tak i det hun bærer på av indre smerte fra opplevelser i barndom og oppvekst.

Disse fire reiser fra alt, hverdag og problemer, ut i den islandske ødemarken. Igjen en form for flukt fra det som er problematisk. Men i den islandske ødemarken, som jo er øde, flat og uten stort annet enn det du velger å bringe med deg, blir de fire på mange måter tvunget til å møte både seg selv og de andre i gruppen akkurat slik de er. Det er ikke noe å gjemme seg bak eller under lenger, og mørket på innsiden blir mer og mer synlig.

Boka begynner, som nevnt, veldig rasjonelt, i en vanlig hverdagsbevissthet – men sklir mer og mer over i et indre, psykologisk landskap befolket av arkeyper og symboler. Psyken tar større og større plass i romanen og gir handlingen et merkelig, drømmeaktig preg. Romanen minner mer og mer om et mareritt, eller en rekke creepy opplevelser i sterkt påvirket tilstand (noe som jo matcher flere av hovedpersonenes rusavhengighet ganske bra).

Det er mange ting som tilsier at dette er ei bok med psykologisk innhold, hvor handlingen foregår i et indre, symbolsk landskap. Men det første virkelige tegnet på at det mest sannsynlig er slik var for meg forfatterens skildring av to dører.

Den ene døren befinner seg inne i Hrafns egen psyke. Han traff nemlig sin kjære Vigdis i terapi. Hun var i utgangspunktet hans psykolog og forsøkte lenge å komme til bunns i hvor og hvorfor hans emosjonelle problemer startet. Hver gang hun nærmer seg noe, hver gang de sammen forsøker å finne kilden til hans lidelser, møter de en låst dør i hans indre. Hun får aldri åpnet den. Terapien fører ikke frem. Den andre døren befinner seg inne i det huset de to parene kolliderer med. Det er en nesten skjult dør som tydelig fører ned til en kjelleretasje.

I drømmetolkning, bl.a. presentert av psykiateren Carl Gustav Jung, er ofte hus i drømmer et symbol på en selv. Hovedetasjen er hverdagsbevisstheten, loftsetasjen er den åndelige bevissthet og kjelleren er det underbevisste – stedet der mye av det vi ikke ønsker å være oss bevisst, det vi har undertrykket av smerte og vonde erfaringer, holder til. Slik sett er kanskje huset i ødemarken kun et symbol på Hrafn og hans psyke. Utover i boka dukker det opp flere ting som knytter Hrafn til dette huset.

Et godt stykke ut i boka sier den gamle dama som bor i huset til Hrafn: «Det er ingenting der ute. Det er her.» Hvorpå hun klapper ham på brystet, rett over hjertet. Dette er hennes svar på hans spørsmål om hva eller hvem som skjuler seg der ute i ødemarken. Hva eller hvem som skremmer dem og truer dem. Han opplever at det finnes en ytre fiende som er ute etter å skade dem, mens hun forsøker å vise ham at det kun er i hans eget indre fiendene, mørket, skyggen truer. Det er kun i psyken at frykten og fryktens kilde ligger. Det er kun det du ikke vedkjenner deg som kan skade deg. Det er kun ditt eget mørke som kan skremme deg. Hrafn er sin egen fiende. Det som truer ham på livet er det han har stengt inne bak døren dypt i seg selv. Slik er det for dem alle.

Så kan man jo spørre seg hvorfor alle de indre demonene plutselig skulle stige til overflaten på denne campingturen. Jeg mener å ha funnet et mulig svar på dette i teksten også. I begynnelsen av det tredje siste kapittelet hintes det om at de fire kanskje ikke kom unna kollisjonen med bare et par skrammer hver seg. Kanskje de ble hardere skadet enn som så. Kanskje de ble liggende i koma. Kanskje bokas handling fra bilens kollisjon med huset faktisk foregår i hovedpersonenes komatøse tilstand. Ja, kanskje boka egentlig foregår i et slags limbo, der hovedpersonene svever mellom liv og død, i en merkelig verden der bevisst og ubevisst, vår verden og det ukjente, blør over i hverandre. Forfatteren hinter i den retningen også.

Jeg har selv opplevd å ligge i koma, og kan bekrefte at den tilstanden kan minne mye om drømmetilstand, det lille man eventuelt husker fra et koma ihvertfall. Vi svever rundt i vårt eget indre, alle grenser mellom bevisst og ubevisst er visket ut, og omgivelsene vi mener å oppleve er preget av arketyper og symboler. Resten oppleves kun som tåke, noe ullent som holder alt virkelig på avstand. Tomhet. Intethet.

Det er også endel dyresymbolikk i denne boka, samt historier om naturånder og overnaturlige vesener. På Island er jo troen på alver, vetter og nisser sterk. Man mener at naturen har sine åndelige beskyttere og at disse både kan være vennligsinnede eller mer stri. Basert på dette kan boka også leses som en kritikk av hvordan vi mennesker, ved kun å tenke profitt og rikdom, fjerner oss fra naturen og den naturlige balansen i den. Og som en følge av det også tar avstand fra vår egen natur, og dermed ender opp med å undertrykke viktige deler av oss selv. En frykt for naturkreftene, enten de er av det naturlige eller overnaturlige slaget, er kanskje i bunn og grunn frykten for oss selv, det vi har skjult dypest i vår egen psyke.

Som sagt, jeg synes denne boka var ytterst interessant. Jeg liker bøker jeg ikke er ferdig med når siste side er lest. Bøker jeg blir gående å gruble på, som virkelig får meg til å tenke. Og dette er absolutt en slik bok. Forfatteren har ikke servert noen tydelige svar på sølvfat her, men antyder flere mulige løsninger på hvorfor handlingen er som den er, og hvorfor ting ender slik de ender.

Jeg opplever «Ødemarken» som en meget intelligent grøsser. Ei bok som ikke bare skremmer og underholder, men som også innbyr til refleksjon. Jeg liker den!

Fakta

bragi-steinar_productimage

Forfatter Steinar Bragi fotografert av Kristín Eiríksdóttir. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48184-8
Oversetter: Silje Beite Løken
Originaltittel: Hálendið
Utgivelsesår: 2011 (norsk utgave 2016)
Sideantall: 323

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: Vampyrene kommer!

9788203358951

«Vampire Yeah» av Anders Brenno.
Spennende diktsamling fra forfatterdebutant Anders Brenno. Her møter vi klassiske grøsserelementer, bl.a. vampyrer, i helt ny og street smart setting. Språket leker frem vemod og latter og skaper, ved hjelp av slang og ungdommelige uttrykksmåter, tilbakelente og slentrende tekster med spesiell rytme. Det ligger en jazzaktig stemning over denne diktsamlingen, som skaper interessante kontraster mot det mørke og gotiske fra skrekklitteraturens verden. Ei kul og nytenkende diktsamling som tar noe klassisk og gjør det moderne.

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Aschehoug.
ISBN: 978-82-03-35895-1

9788204135766

«Historikeren» av Elizabeth Kostova.
En spenningsroman som blander historie, fiksjon, reiseskildring og grøsser på ypperlig vis. «Historikeren» er historien om en 16 år gammel diplomatdatter som oppdager en bunke gulnede brev i sin fars bibliotek. Disse inneholder en stor hemmelighet og viser henne både en far og en verden hun ikke visste eksisterte. Samtidig setter det henne selv i fare. Noe tyder på at myten om vampyrer ikke er en myte. Og at den meste kjente av dem, Dracula, fremdeles lever. Hemmeligheten fører hovedpersonen ut på en søken etter svar og sannhet som går over flere år, og gjennom mange land i Europa. En intenst spennende og utrolig vakker roman som gir leseren stor lyst til å reise og oppdage steder i verden, og også til å smake på mat fra de forskjellige regionene og landene som skildres. Jeg forelsket meg fullstendig i denne boka og skulle ønske jeg kunne oppleve å få lese den for første gang helt på nytt. En ny vampyrfavoritt!

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Damm.
ISBN: 978-82-04-13576-6

Dracula-Barnes-and-Noble-Leather-Classic-187x300

«Dracula» av Bram Stoker.
Vampyrklassikeren over alle vampyrklassikere. Og en vanvittig vakker og atmosfærisk roman. Bildene Bram Stoker skaper med ord i denne boka er makeløse, som malerier. Og historien er spennende, selv når man har sett de fleste filmatiseringer av romanen. Nå skal det nevnes at mange av filmene forteller en bittelitt annen historie enn boka gjør. Den filmen som er nærmest boka er Francis Ford Coppolas «Bram Stokers Dracula» med Gary Oldman i hovedrollen som den blodtørstige greven. Men selv denne filmen tar seg sine friheter, både når det gjelder valg av scener og selve historien. I romanen er det ikke en urgammel kjærlighet mellom Mina og Dracula som skildres. Her er Dracula kun et monster, ikke en mørk sjel på jakt etter sin elskede. På mange måter opplever jeg romanen som en skildring av menneskets frykt for det ukjente, for truslene i naturkrefter og i det ville. Den virker på meg som en reaksjon på og kommentar til industrialiseringen, som på mange måter har kuttet menneskets naturlige bånd til naturen i sitt forsøk på å «temme» den og heve seg over den. Det eneste jeg kanskje ikke likte så veldig godt ved boka var slutten. Jeg må si jeg foretrekker Francis Ford Coppolas versjon av Draculas endelikt. Jeg synes den er mer tro mot Dracula som vesen. Men uansett, det er Dracula. Og Dracula blir aldri feil! 😉

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Barnes & Noble.
ISBN: 978-1-4351-2973-3

bokvrimmelB

Påskehilsen

ID-10078084

Våren ser endelig ut til å ha kommet. Snø og is smelter, solen varmer, dagene er lengre, fuglene kvitrer lystig – og snart er det påskeferie. Jeg håper dere alle får en riktig koselig påske, uansett om den feires hjemme, på fjellet, ved sjøen, eller kanskje i utlandet. Pakk med dere ei god bok eller fem og nyt de lune vårdagene.

Hva er mine leseplaner for påsken? Jeg pleier aldri å hive meg på påskekrimbølgen, da jeg sjelden leser krim – men i år har jeg faktisk bl.a. fisket frem en crossoverkrim som flørter med det okkulte. I lesebunken ligger også en dystopisk thriller, en dokumentar om black metal og en samling spøkelseshistorier. Her er mine lesetips for påsken:

Skamtegnet«Skamtegnet» av H. K. Fauskanger:
«Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.»

Menneskebarnet-forside-lo«Menneskebarnet» av M. R. Carey:
«Ikke alle gaver er en velsignelse.

Hver morgen spennes Melanie fast i en rullestol og trilles inn i klasserommet av to bevæpnede menn. «Det vesle geniet vårt» kaller doktor Caldwell henne.

Melanie tror ikke de liker henne. «Jeg biter ikke», sier hun, men ingen av dem ler.

Melanie har en helt spesiell gave.»

9788203295164«Dødsarkiv. Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud, Christian Belgaux og Svein Strømmen:
«»Dødsarkiv» er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem – bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

«Dødsarkiv» inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.»

9788203259005«Den store spøkelsesboka» av Tom Egeland:
«I Den store spøkelsesboka har forfatter Tom Egeland samlet ALT du trenger å vite om spøkelser, grøss og gru. I tillegg til et utfyllende leksikon og oversikter over farlige fenomener, har Egeland skrevet 13 splitter nye spøkelsesfortellinger. Boka er illustrert av Marius Renberg.»

Hva skal du lese i påsken?

Kilde til påskebildet øverst i innlegget:
«Easter Eggs on Grass» av jannoon028 ved Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

«Istvillingene» av S. K. Tremayne

Istvillingeneny_litenBokas tittel og forfatter
«Istvillingene» av S. K. Tremayne.

Bokas særtrekk og handling
I denne psykologiske thrilleren/grøsseren møter vi ekteparet Angus og Sarah Moorcroft som har mistet den ene tvillingdatteren sin i en ulykke. For å komme unna de vonde minnene og forsøke å starte på nytt, bestemmer de seg for å flytte fra London, til Angus hjemsted på Hebridene. Men enkelte ting kan man ikke flytte fra. Sakte begynner en ubehagelig mistanke og fylle den sorgtyngede Sarah. Hva var det som egentlig skjedde den dagen da datteren døde?

Utvalgt sitat fra boka
«Hun er helt alene – likevel snakker hun. Livlig. Jeg ser leppene hennes bevege seg, og hun veiver med armene. Hun snakker til luften, til trærne og nettinggjerdet, og hun smiler faktisk, og ler.

Nå hører jeg henne.

«Nneeoo nainainai ja fri oppe dr oppe fff… Våknopp våknopp nei ja paka. Suffe suffe nnnn. Mmmmm. Nana nana nana.»

Lydia vifter med armene mens hun sier dette, så stanser hun og lytter, som om noen snakker til henne. Men det er ingen som snakker til henne. Så nikker hun og ler og fortsetter å bable.

Det er det tøvete tvillingspråket hun brukte sammen med Kirstie. Det var noe de holdt på med helt til siste slutt. Vi klarte aldri å finne ut av hva de sa.

Lydia snakker med sin døde søster.»

Min vurdering
«Istvillingene» er et intenst, psykologisk drama med overnaturlige grøsserelementer, som stadig får leseren til å undre seg over hvem av fortellerstemmene man egentlig kan stole på. Mistanker fødes, utvikles, legges døde og fødes på ny mens man leser, og atmosfæren er generelt ubehagelig og trykkende.

Historien starter rasjonelt i et trygt London der gatelys og innendørs elektrisitet holder alle skygger på avstand. Det er når handlingen flytter til ei lita øy på Hebridene, til et gammelt, ensomt hus, der mange generasjoners sorger, hemmeligheter og historie sitter i veggene, at ubehaget virkelig får spillerom.

Fargene, lyset og været som preger det øde, forblåste landskapet underbygger bokas stemning: Den sildrende sorgen, det grå savnet, den svarte, ville mistanken som truer med å rive i filler både individ og familie.

Og midt i landskapets og sinnets dramatikk sniker det overnaturlige seg innpå oss, i form av ei død lita jente som ikke klarer å gi slipp på sin gjenlevende tvillingsøster. Partiene der lille Lydia snakker og leker med avdøde Kirstie er såre, vakre og skremmende. Grøssene ligger ikke så mye i selve situasjonene som beskrives, men i atmosfæren som omgir det hele. En dunkel, trykkende og sorgtung atmosfære som alltid skjuler noe vi ikke helt får tak på.

Jeg er svak for både psykologi, det overnaturlige og Skottland, så dette var ei bok jeg likte godt. Den er velskrevet, plottet er godt uttenkt og handlingen overrasker. Historien har godt driv og forfatteren er god til å holde på leserens nysgjerrighet og oppmerksomhet ved å holde det vesentlige skjult helt til siste øyeblikk. Boka er som ei gåte inni ei gåte, der man stadig blir presentert for nye teser, og stadig tror man har funnet svaret.

Men tro meg, det har du mest sannsynlig ikke. 😉

Fakta

Sean_Thomas_in_Scotland

Forfatter Sean Thomas aka S. K. Tremayne. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-294-7
Oversetter: Bodil Engen
Originaltittel: Ice twins
Utgivelsesår: 2015 (norsk utgave 2015)
Sideantall: 347

bokvrimmelB

5 kjappe: Krim, grøss og mørke

Nye spalter oppstår på bloggen ved behov. Tidligere har jeg lagt til «Mikroanmeldelse», fordi jeg i perioder har behov for å skrive kortere anmeldelser, med mål å få anmeldt flere bøker, raskere.

Etter et år preget av sykdom og mye fravær fra bloggingen har leste bøker hopet seg opp, og jeg har fått et behov for å skrive ennå kortere om enkelte titler. Dermed er spalten «5 kjappe» født.

Noen ganger vil «5 kjappe» hete «3 kjappe», eller hvilket som helst annet antall, basert på hvor mange bøker jeg omtaler i det gjeldende innlegget. I denne spalten vil jeg kun skrive noen få beskrivende setninger om hver bok, og linke til forlagets informasjon om boka.

Denne gang er «5 kjappe» viet fem romaner innenfor kategoriene krim, grøss og mørke psykologiske bøker.

org_Jegvethvemduer3

«Jeg vet hvem du er» av Yrsa Sigurdardóttir:
Islandsk krysning mellom krim og grøsser. Isende skummel og velskrevet om en ung psykiater som blir blandet inn i etterforskningen av et selvmord, og tre mennesker som pusser opp et gammelt hus i et forlatt fiskevær. De to historiene flettes sammen på finurlig og intelligent vis. Resultatet er gåsehud, ubehag og en snikende frykt som hugger til når man minst forventer det. Ypperlig lektyre for mørke høstkvelder.

Kilde: Giveaway-premie
Forlag: Kagge
ISBN: 978-82-489-1208-8

frobenius. m¯rke grener. omsl. 02

«Mørke grener» av Nikolaj Frobenius:
Psykologisk krim om en forfatter som nettopp har gitt ut en selvbiografisk roman som gjør stor suksess. I romanen skildrer han barndsomsvennen, Georg, som han har fått vite er død. Georg var et merkelig barn som næret stor fascinasjon for ulykker, død og lidelse. Like etter et TV-intervju om boka begynner ubehagelige og skremmende ting å skje. Ei gjennomtenkt og veldreid bok, der de psykologiske portrettene hever boka fra å være kun en gjennomsnittskrim. Hovedpersonens reise fra rasjonell hverdagsbevissthet og inn i sinnets mørke irrganger er gripende og ubehagelig skildret. Spenning fra første til siste side.

Kilde: Bokgave fra arrangement hos forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41831-8

Steinbygningen_hd_image

«Steinbygningen» av Asli Erdogan:
Boka rommer fire historier som forteller om fire forskjellige rom: Asylmottaket i en nordisk havneby, lungeavdelingen på et sanatorium, et fengsel og sist selve Steinbygningen – torturkammeret med ukjent beliggenhet. Som vanlig skildrer Erdogan menneskelig lidelse, frykt, smerte og indre mørke. Språket er lyrisk og hjerteskjærende. Forfatteren løfter frem de glemte, det skjulte, det skammelige –  mørket vi bærer på som individer og på det kollektive plan. Ingen kan beskrive offerets angst, nederlag og skjøre håp som Erdogan kan – men hun gjorde det bedre og med tydeligere nerve i «Den mirakuløse mandarin».

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42168-4

9788202451721

«Krø» av Didrik Morits Hallstrøm:
Nygotisk grøsser om eksnarkomane Adam som reiser til den forblåste øya Krø der bestefaren ligger for døden. Adam designer et dataspill han har kalt White World. Han arbeider på spillet hjemme i Oslo, og på Krø. En dag dukker et fremmedelement opp i spillet, en skikkelse han ikke har designet. Og sakte men sikkert begynner grensene for spill og virkelighet å gli over i hverandre. Dernest grensene for liv og død. Språket er presist og skildrer det gjenkjennelige og det ukjente med like stor presisjon. Atmosfæren en tett, mørk og sitrende. Ei bok som både imponerte, fascinerte og skremte.

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-45172-1

Roed-som-blod

«Rød som blod» av Salla Simukka:
Finsk ungdomsthriller, første bok i Snøhvittrilogien, om 17 år gamle Lumikki (Lumikki er finsk for Snøhvit) som studerer kunstfag og passer sine egne saker helt til hun en dag, overraskende og uvillig,  blir blandet inn i en skikkelig floke av internasjonal narkotikahandel. Etter som handlingen skrider frem, og narkotikagåten nøstes opp, kommer vi sakte nærmere hovedpersonen, som selv viser seg å være litt av en gåte. Boka er spennende, engasjerende og godt skrevet. Eventyrassosiasjonene den spiller på skaper en interessant kontrast til krimplottet. Og som langt over middels interessert i duft og parfyme elsket jeg alle duftreferansene boka byr på. Bok nummer to, «Hvit som snø», venter i bokhylla.

Kilde: Bokgave fra visningen av filmen «Sirkelen» på Filmens Hus i juni i år
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48061-2

bokvrimmelB

 

«Himmelstrand» av John Ajvide Lindqvist

9788202470395Bokas tittel og forfatter
«Himmelstrand» av John Ajvide Lindqvist.

Bokas særtrekk og handling
Den sommerlige campingidyllen blir plutselig brutt da ti mennesker, en katt og en hund, fordelt på fire forskjellige campingvogner, våkner en morgen og finner et helt nytt landskap utenfor vinduet. Campingplassen de gikk og la seg på i går kveld er borte. Den er erstattet av en enorm irrgrønn gresslette og en perfekt lyseblå sommerhimmel. Omgivelsene er som tomme kulisser. Det eneste som finnes er de som nettopp har våknet opp her, og et merkelig veikryss, der to nesten usynlige stier møtes. Hvor har de havnet, og hvorfor?

Utvalgt sitat fra boka
«Tjuesju år senere sitter Peter på huk i en endeløs gresseng med sin ulykkes pil i hånden. Nå skjønner han hva som er galt. Han mistenker det i samme øyeblikk som han innså at sola var borte, men våget ikke å tenke tanken fullt ut.

Hele sitt liv har han følt Guds tause nærvær, men etter den dagen har han nektet å svare på det lydløse anropet.

Nå er det borte. Tilstedeværelsen er oppløst, det evige spørsmålet stilles ikke lenger.

Her fins ikke Gud.»

Min vurdering
Lindqvist selv betegner denne boka som den rareste og vanskeligste boka han har skrevet. Jeg ser den. Dette er en snodig bok. Men den er snodig på en god måte. Det er en bok som kanskje ikke gir alle de svarene leseren ønsker eller forventer. Svarene ligger der, men ikke fullt så oppi dagen som de gjerne har gjort i tidligere Lindqvistbøker. Det er noe drømmeaktig, og dermed også gåtefullt symbolsk, over handlingen og bildene forfatteren pensler frem.

Drømmer og underbevissthet er sterkt knyttet sammen, og jeg opplever denne boka som en skildring av nettopp noen utvalgte menneskers underbevissthet. De mørke rommene dypt inne i oss, som ikke vi, og ihvertfall ikke andre, har full oversikt over. Før de eventuelt spiller seg ut i ord eller handling, slik som i denne romanen.

Det er egentlig ingen ytre farer i «Himmelstrand», ingen vampyrer eller monstre som lusker i skyggene. Trusselen kommer innenfra hovedpersonene. Det er kun de skyggene de har med seg som egentlig truer. Vonde følelser som har satt seg fast, handlinger og hendelser man har fortrengt, frykt man ikke innrømmer eierskap over, ubesvarte lengsler – det indre mørket man ikke ønsker å se i hvitøyet.

Alt det ytre er strippet vekk. Fire campingvogner står på en endeløs gresslette, under en endeløs himmel uten sol. Omgivelsene er en tom scene der skrekken fra det indre kan utspille seg. Og det gjør den. Små grøss etter grøss til alt bikker over og helvete virkelig er løs.

Spørsmålet er om noen av dem tør å vende blikket innover og ydmykt innrømme ethvert funn før tiden er ute. Og deretter? Hvordan komme seg tilbake til den vante verden igjen? Finnes det i det hele tatt en utgang, en utvei? Slutter romanen egentlig et sted, eller begynner den bare?

Jeg har lenge vært en stor tilhenger av Lindqvists forfatterskap, og er det fremdeles etter å ha lest denne romanen. Han tar sjanser. Er modig og kreativ. Og jeg synes det fungerer. Det er en ubehagelig roman, en nesten abstrakt grøsser. Jeg får lyst til å bruke begrepet avant garde om den. Lindqvist har i mine øyne skrevet en både creepy og intelligent bok.

Jeg ser frem til neste historie fra hans penn.

Fakta

sek person scid 31752

Forfatter John Ajvide Lindqvist. Kilde: Cappelen Damm.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-47039-5
Oversetter: Henning J. Gundersen
Originaltittel: Himmelstrand
Utgivelsesår: 2015 (norsk utgave)
Sideantall: 429

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Vinterfolket» av Jennifer McMahon

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Forside_6709Bokas tittel og forfatter
«Vinterfolket» av Jennifer McMahon.

Bokas særtrekk og handling
Romanens handling utspiller seg i den lille landsbyen West Hall i Vermont, USA, og skifter mellom 1908 og nåtid.

Til alle tider har folk forsvunnet sporløst fra West Hall. De mystiske forsvinningene har blitt til legender, og en av dem forteller historien om Sara Harrison Shea og hennes datter Gertie. Gertie blir funnet drept under underlige omstendigheter, og ikke lenge etter lider moren samme skjebne.

100 år senere bor tenåringsjenta Ruthie i Saras hus, med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En dag er moren som sunket i jorden, og Ruthie begynner å lete etter henne. Hun finner den gamle dagboken til Sara under en gulvplanke på morens soverom. Dagbokas innhold vitner om en mors store kjærlighet til sitt barn, men den avdekker også en mørk og skremmende hemmelighet.

Vil Ruthie finne igjen sin mor? Og vil hun finne svaret på gåten om hvorfor så mange dør under mystiske omstendigheter eller  forsvinner fra West Hall?

Boka ble lansert 19. september og er i genren mørk thriller med innslag av overnaturlige grøss.

Utvalgt sitat fra boka
«Første gang jeg så en gjenganger var jeg ni år gammel.

Det var våren før pappa sendte bort Tante, før vi mistet min bror Jacob. Min søster Constance hadde giftet seg høsten før og flyttet til Graniteville.

Jeg var på oppdagelsesferd i skogen oppe ved Djevelens hånd, der pappa hadde forbudt oss å leke. Bladene på trærne holdt på å folde seg ut og var som et frodig grønt tak over meg. Solen hadde varmet opp bakken og ga den fuktige skogen en fyldig eim av jord. Her og der under bøk, sukkerlønn og bjerk vokste både vårliljer og min yndlingsblomst, «Jacob-på-prekestolen», en artig liten blomst med en hemmelighet: Hvis du løftet den stripete hatten, fant du forkynneren under. Tante hadde vist meg dette og lært meg at man kunne grave opp knollene og koke dem som turnips. Jeg hadde nettopp funnet en og dro hatten til side for å se etter den vesle figuren under da jeg hørte steg, langsomme og bestemte, på vei mot meg. Tunge føtter som slepte seg gjennom de tørre bladene og snublet i røtter. Jeg ville løpe min vei, men var stiv av skrekk der jeg satt på huk bak en stein idet en skikkelse beveget seg ut i lysningen.»

Min vurdering
Min indre estetiker blir veldig glad når den oppdager bøker med vakkert omslag. «Vinterfolket» er en vakker bok. Ren og enkel forside, trykket på et nydelige hvitskimrende papir som glitrer som fersk puddersnø under en gatelykt i vinternatten. Et perfekt papirvalg. Mye av bokas handling forgår i et snødekket Vermont.

Heldigvis er det ikke bare omslaget som er vakkert ved denne boka. Språk og handling bekrefter førsteinntrykket. Selv om «Vinterfolket» er en fusjon av thriller og grøsser, og dermed både en intenst spennende, mørk og ganske nifs bok, så har forfatteren klart å tone det hele ned til en vakker og atmosfærisk helhet. Bokas mørke ligger som en undertone i fortellingen, det nifse smyger seg sakte og stille innpå, det er ikke en grøsser fylt til trengsel av voldsomme fakter, hjerteskjærende skrik og blodig griseri – selv om det nær bokas slutt blir bittelitt av det også.

Historien skifter mellom nåtid og 1908. Dette kunne fort ha blitt forvirrende, jeg har opplevd det i bøker før, men forfatteren klarer å holde handling og hovedpersoner tydelige og reine nok til at de er enkle å følge uten at ting blir banale.

Jeg likte ekstra godt innslagene av noe overnaturlig, bittelitt indiansk kultur og magi, samt de rørende skildringene av flere ganske spesielle mor-datter-forhold, som boken byr på. McMahon har fått frem det lyse og det mørke ved relasjonene hun beskriver. Ingenting er bare mørkt eller bare lyst i boka. Selv rett bakenfor historiens mørkeste strømninger ligger det noen vakkert eller rørende. Og omvendt.

Alt i alt en en utrolig spennende bok. Den kan tidvis minne litt om en mye mørkere og mer skremmende utgave av Eowyn Ivys «Snøbarnet».

Jeg likte den godt. En positiv og forfriskende leseopplevelse. Fint avbrekk fra ting jeg vanligvis leser.

Fakta

5639_Image1

Forfatter Jennifer McMahon. Kilde: Bazar forlag.

Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-626-3

bokvrimmelB

Novelle i november: Mellom trærne

9788274882508”Med ett slo han øynene opp i kahytten, i det bunnløse mørket, i sengen, med den varme dynen over seg. Stemmen klang ennå i øret hans, og nå merket han at det var noen inne i kahytten. En eller annen satt på sengekanten og hvisket i mot ham, på dette ubegripelige språket som han hadde hørt i drømmen.” (Fra novellen ”Passasjerer”.)

Gyrðir Elíasson (f. 1961)er en islandsk forfatter som har flere diktsamlinger, novellesamlinger og romaner på samvittigheten. Flere av hans verk har blitt nominert til både islandske og nordiske priser, og han vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2011 for novellesamlingen ”Mellom trærne”. Elíasson  har i tillegg oversatt en rekke bøker til islandsk.

”Mellom trærne” inneholder 47 korte noveller, der det trivielle møter det høyst uvanlige, eller også det overnaturlige, med det islandske landskapet som bakgrunn.

Novellene byr på møter med mennesker som ofte er på vei mot noe eller til noe, eller også som sitter fast mellom to livstilstander. Døden eller en annen form for brå, ugjenkallelig hendelse er også temaer som går som en rød tråd gjennom historiene. Og apropos rød tråd: Fargen rød er også en gjenganger her. For meg virker det som om den spiller en slags kontrastrolle mot dødstemaet. At den røde fargen står for livet og lidenskapen, noe som ser ut til å ligge i flere av hovedpersonenes fortid, som savn og minne. Eller i fremtiden, som et håp.

Det er forresten noe med denne punktfargebruken (som å hente frem en rød gjenstand i et større bilde der farger mangler eller fremstår utvannet) i enkelte av novellene som gir meg assosiasjoner til den film noir-inspirerte tegneserien ”Sin City”, og filmen basert på tegneserien. Så har også Elíassons noveller filmatiske kvaliteter.

Forfatteren benytter et rent, lyrisk og stilistisk språk som frembringer uhyre klare blider. Novellene hans hadde passet ypperlig som kortfilmer. Enkeltscener hadde også fungert godt som malerier, og det atmosfæriske i fortellingene hans kunne like gjerne ha vært musikk. Forfatteren henviser da også ofte til andres åndsverk i novellene sine. Alt fra forfattere, billedkunstnere, komponister og musikere dukker opp i Elíassons fortellinger, og åpner for en interessant dialog med både verdenslitteraturen, verdenskunsten, samt klassisk og populær musikk. Novellene henviser leseren videre, og gir meg en følelse av at historiene fortsetter utenfor de rammene Elíasson har satt, at de fortelles på nye måter, i andre språk, hos andre kunstnere i verden. Slik gis de små historiene en stor aura.

Gyrdir4@Einar_Falur_Ingolfsson2-580x340

Forfatter Gyrðir Elíasson
fotografert av Einar Falur Ingolfsson

Hovedpersonene utsettes for vonde, vanskelige og skremmende hendelser i denne novellesamlingen. Noen ganger er de selv kilden til det voldsomme og skremmende som skjer, andre ganger møter de det angstfrembringende i et nærmiljø eller ute i den islandske naturen. Mange av novellene grenser opp mot grøssersjangeren, og inneholder paranormale elementer som aldri finner sin løsning eller sitt svar. Innenfor novellens rammer vel og merke. Her er vi litt tilbake til dette med alle henvisningene videre ut til andre forfattere, eller andre kunstnere. Det er jevnt over historier som vekker nysgjerrighet og en viss utforskertrang dette her. Jeg lurer på om novellene blir mer entydige, om det avdekkes budskap jeg ikke har fått med meg og om noe av det uforklarlige blir forklart om jeg oppsøker de kreative kildene forfatteren selv peker på. Dette kan fort utarte seg til et stort litterært forskningsprosjekt.

Jeg liker tekst som får meg til å tenke. Jeg liker også tekst som jeg kan bære med meg en stund, enten som en følelse som nytes, eller som en gåte som skal løses. Denne novellesamlingen er litt av begge deler.

Det forundrer meg virkelig ikke at Gyrðir Elíasson har mottatt en pris for dette verket. Novellene er kanskje korte, men innholdet er stort og etterdønningene av lesereisen kommer til å vare. Lenge.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Bokvennen
ISBN: 978-82-7488-250-8

bokvrimmelB